Patmos, Guds nærvær og keltiske kristenrøtter, del 2

Her er historien om Northumbria Community, kanskje den sammenhengen jeg kjenner mest slektskap til. Det er flere årsaker til det. Jeg nevner to: røttene i den keltiske spiritualiteten og at flere av de som har utgjort og utgjør dette fellesskapet i dag har bakgrunn fra samme frikirkelige tradisjon som min egen. Det viser at det er mulig å kombinere de lange historiske linjene med de korte som reformasjonen innebærer, og at vi ikke trenger å være forlegne fordi vi ikke tilhører noen av de såkalte 'historiske kirkene'. Det hele starter jo i Jerusalem, ikke i Rom eller Konstantinopel.

"Ta deg i vare og vokt deg vel så du ikke glemmer det du har sett med egne øyne. Så lenge du lever, skal det aldri forlate ditt hjerte. Du skal fortelle om det til dine barn og barnebarn..." (5.Mos 4,9)

Vi er en kristen kommunitet som lever spredt ut over hele verden, men som er forenet i en regel og i en bønnens rytme hver eneste dag. I regelen vår heter det at vi sier ja til å være tilgjengelige for Gud og for vår neste og vi sier ja til en bevisst sårbarhet overfor Gud og mennesker. Vi er formet på en kulturell ambolt hvor vi har flere spørsmål enn svar.

Kommunitetens opprinnelse kan spores tilbake til vennskapet mellom Andy Raine (bildet) fra Northumberland og John og Linda Skinner på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.

I hjertene deres plantet Gud frøene til en visjon og et kall som har båret frukt i form av ideer, bilder, metaforer og begreper som var grunnleggende for det etos og den spiritualitet som skulle bli Northumbria fellesskapet.

Ideen til denne kommuniteten hvor man så bandt seg til en livsregel ble født og vokste videre i en sammenheng med et årlig påskeverksted hvor relasjonsbygging og undervisning gikk hånd i hånd. Disse 'verkstedene' skulle være 'små skoler for kreativitet', et sted hvor man kunne dele visjoner, og et sted hvor man kunne 'bli ett'. Denne måten å komme sammen på (som begynte i 1980) har fortsatt og hvert år fornyer vi våre løfter i forbindelse med en samling på Den Hellige øya 1.påskedag.

På midten av 1980 tallet ble 'Nether Springs Trust' dannet. Hensikten var å gjøre det mulig for John å kunne ha en tjeneste med åndelig veiledning for en som hadde et kontemplativt kall. I 1989 møtte en apostolisk gruppe under navnet 'Northumbria Ministries', ledet av Ron Searle, gruppen som representerte 'Nether Springs Trust'. De snakket om muligheten til å slå seg sammen.

Det ble klart ganske tidlig at det å slå disse to gruppene sammen var en del av Guds plan. En fusjon mellom disse to gruppene fant sted i 1990 og fikk navnet: "The Nether Springs Trust. Home og Northumbria Ministries." Det var dette som senere skulle få navnet "Northumbria Community".

I det disse grunnleggerne tok fatt på et pionerarbeid vokste en kommunitet frem. Den var ikke planlagt, men fremkom som noe spontant. Fundamentale spørsmål ble stilt:

"Hvem er den du søker?" "Hvordan skal vi da leve?" og "Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord?"

Disse spørsmålene formet deres tenkning og forståelse av Guds kall til den enkelte og til fellesskapet.

(fortsettes)

Patmos, Guds nærvær og keltiske kristenrøtter, del 1

Av en eller annen merkelig grunn har jeg blitt minnet om Patmos, den forrevne klippeøya i Middelhavet, flere ganger denne uka. I ulike sammenhenger har et eller annet knyttet til denne øya dukket opp. Det var til Patmos apostelen Johannes ble forvist under keiser Domitians regjeringstid (81-96 e.Kr).

Som i går.

Da satt jeg ved skrivebordet mitt for å jobbe med en tekst jeg skriver om Northumbria Community, en kommunitet jeg har kjent slektskap til i mange år nå på grunn av dens tilknytning til den keltiske spiritualiteten og fordi sentrale personer i denne kommuniteten står i samme kirkelige sammenheng som meg selv, nemlig den baptistiske.

Mens jeg lette etter røttene til Northumbria Community kom jeg over navnet Roland Charles Walls (bildet), eller fader Roland, som er mest kjent under: teolog og eneboer (bildet). Jeg har hørt navnet før, men jeg forbandt ikke hans navn med Northumbria Community. Men hans navn er faktisk uløselig knyttet til denne kommuniteten.

Grunnleggerne av Northumbria Community hentet nemlig mye inspirasjon fra denne bederen. Og Roland Walls er igjen knyttet til Patmos! Det var nemlig her han traff på en annen eneboer, en munk som holdt til i en grotte på øya. Roland Wells, opprinnelig en anglikansk prest som søkte stillheten og ensomheten for å be, forsøkte å komme i kontakt med ham. På stranda kom han først i kontakt med noen kvinner som hadde snakket med munken, men de fikk ikke noe utav ham. De synes bare han var en merkelig fyr.

Så satte Roland Wells seg ned på stranda og munken satte seg ved hans side. Ingen av dem sa noe. Slik satt de lenge. Wells trodde ikke han heller skulle få noe ut av denne munken, så han ga opp. Når Roland Wells ville reise seg la denne munken hånden sin på hans skulder og sa:

"Den som lener seg til Jesu bryst kjenner hjerteslagene, Guds hjerteslag."

Den setningen forandret livet til Roland Wells fullstendig.

Som i en åpenbaring oppdaget han hele hemmeligheten til et liv levd i Guds nærvær. Et slikt liv leves sammen med Jesus stadig lyttende til Jesu stemme.

Fader Roland ble en gammel mann. Hele 92 år. Han ble født 7. juni i 1917 i Bembridge på Isle of Wight, og døde 7.april i 2011 i Edinburgh. Hans død etterlot et stort gap i Skottlands åndelige og økumeniske liv. Han var en mann med en stor innflytelse, men også et menneske som skydde rampelyset. Han likte å trekke seg tilbake. For å leve i bønn. Da ville han helst ikke bli forstyrret.

Det hele begynte i et stille hjørne av landsbyen Roslin. Men mer om det i neste artikkel.

Men før jeg setter punktum for denne: en avsluttende bemerkning om Patmos. Kanskje har Herren noe spesielt i vente for meg når det gjelder øya Patmos? Kanskje det dreier seg om et spesielt bønneoppdrag i en tid som denne? Øya er jo knyttet til Bibelens siste bok - Åpenbaringen og 'tiden heretter'. Det skal bli spennende å finne ut av dette.

(fortsettes)

Spennende konferanse om Guds rike

Noen Amerikareise på meg er nok heller tvilsomt, men om jeg noensinne skulle ha reist ville det ha vært for å delta på en konferanse som denne: Anabaptist Identity Conference. I morgen arrangeres den for 11. gang. Denne gangen i Ohio. En konferanse som har Guds rike som sitt overordnede tema, og hvor frelsesbudskapet ikke er en 'endestasjon', men begynnelsen på et liv med Jesus som Frelser og Herre.

For evangeliske troende er den personlige frelsen endestasjonen, men for anabaptister er Guds rike det overordnede, og mens mange evangeliske troende ser på Guds rike som noe fremtidig, tror anabaptister at Guds rike er en realitet her og nå og skal leves ut i pakt med Bergprekenens ord.

'Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi?' Dette er spørsmål deltagerne stiller seg på denne konferansen. Det er spørsmål vi selv burde stille oss av og til. Hva er våre røtter?

Som sagt, denne konferansen starter i morgen, og programmet ser veldig interessant ut, synes jeg. Her er noen av ingrediensene. Tematikken sier mye om konferansen!

Torsdag:
Etter åpningsmøtet er det tre seminarer: Edsel Burde fra Carlisle i Pennsylvania taler om 'De tidlige anabaptister og de to testamenter. Har det noen betydning'. Her taler også John Christner fra Clay Center i Kansas over temaet: 'Min reise til radikal kristen tro'. Og det siste seminaret er første del av i alt to, som David Bercot, fra Chambersburg i Pennsylvania skal ha: 'Blodmåner, høytider og sabbater - er vi i ferd med å bli naive?'

Torsdag ettermiddag og kveld er det også flere temaer som belyses:

David Bontrager fra Larange i Indiana taler over temaet: 'Tjenere av landet - drift eller utnytting'. Dean Taylor fra Altoona i Minnesota skal ha første del av sitt innlegg med tema: 'Et rike i krise - politisk uro, muslimsk jihad og en heroisk respons'.

Fredag:
Fredag morgen belyses følgende temaer: Chester Weaver fra Nappanee i Indiana har tema: 'Fra Russland til Amerika. Den hollandske mennonitiske arven'. David Bercot fortsetter sitt seminar om blodmånene, høytidene og sabbaten.

Fredag ettermiddag har David Bontrager seminar med tittelen: 'Vennlige landbruk - hvordan bygger vi et bærekraftig nabolag?' Chester Weaver taler over temaet: 'Fra Canada til Mexico. Den hollandske mennonitiske arven'. Matthias Overholt fra Sarasota i Florida har tema: 'Hellig verdslighet' med undertittelen: 'Jeg er ikke sikker på hva dette er, men jeg er veldig sikker på hva det ikke er'.

Og på kvelden har David Bercot tema: 'Hvorfor anabaptister ikke er velkomne i de fleste anbaptistiske menigheter', mens John D. Martin fra Chambersburg i Pennsylvania taler over emnet: 'Peter Waldo og de fattige menn fra Lyon - herlighet og kompromiss'.

Lørdag:
Lørdag avsluttes det hele. Dagen byr på følgende: 'Mat etikk' med Roman Stoltzfoos fra Gap i Pennsylvania. Chester Weaver taler om 'Fra Iowa's maisåkre til Høyesterett - Frihet vunnet - frihet tapt'. På kvelden er det to temaer som belyses: David Bercot taler om 'Innmarsjen til evangelisk protestantisme - hvordan miste Guds rike på en generasjon' mens Dean Taylor avslutter det hele med del 2 av sitt seminar: 'Et rike i krise - i en verden som faller fra hverandre, hva har vi å tilby'.

Jeg regner med at talene også i år legges ut på nett. Du kan finne mange av de tidligere konferansenes undervisning her:

http://www.anabaptistslive.org/

Med gode venner på besøk

Guds ord forteller oss at 'olje og røkelse gleder hjertet, godt vennskap styrker sjelen'. (Ord 27,9).

I går hadde vi gleden av å møte gode venner. Solveig og Erling Thu hadde tatt den lange veien til Gjøvik, for å avlegge oss et besøk. May Sissel og jeg har hatt gleden av å besøke dem i deres hjem, det vakre og trivelige 'huset i skogen'.

Solveig og Erling viser en raushet i møte med mennesker jeg setter stor pris på. De er oppriktig interessert i andre, og de er gode og trygge rollemodeller. Både som ektepar og i tjenesten.

De representerer også noe av våre røtter. Etter at jeg ble en kristen, og giftet meg med May Sissel, ble vi en del av en husmenighet her på Gjøvik, som hadde gode relasjoner til den engelske husmenighetsbevegelsen. Jeg er djupt takknemlig og kjenner jeg står i gjeld til noen av de samme personene som Solveig og Erling Thu knyttet vennskapsbånd med på 1970-1980 tallet. Undervisningen til Arthur Wallis, Bryn Jones, Ian Farr, Ian McCullog, David Matthews, John Noble, Maurice Smith og amerikanerne Ern Baxter, Bob Mumford, fikk stor og avgjørende betydning for meg den gangen - og mye av det jeg lærte om Guds rike og om Menigheten, bærer jeg fremdeles med meg takket være disse brødrene og det jeg hadde lest av T.Austin-Sparks, Watchman Nee, Lance Lambert, Stephen Kaung og DeVern F. Fromke.

Å treffe Solveig og Erling var oppløftende. Å lytte til deres livshistorie, ikke minst høre dem snakke om det de har fått være med på i Nepal, som nå er så hardt rammet av den forferdelige jordskjelvkatastrofen, gjør inntrykk.

Nå har vi planlagt å møte hverandre igjen senere i sommer og så til høsten. Dette ser May Sissel og jeg veldig fram til!

Rotløse kristne

Jeg har merket meg en setning, blant mye av det som er blitt skrevet om den nært forestående konverteringen til Birgitta og Ulf Ekman.

Vedkommende skriver: 'Husk at veien fremover ikke går bakover'.

Men det er nettopp det den gjør!

Uten fortiden blir nåtiden og fremtiden en rotløs tilværelse, hvor vi blir ofre for alle slags vinder som blåser. Treet blåser da lett overende. Ofte med et brak.

En kristen får røtter ved å delta i et fellesskap som strekker seg bakover i tiden. Da får man del i rikdommer som gir oss hjelp til å orientere oss med hensyn til både nåtiden og fremtiden.

Det innebærer stor risiko å bli utlevert til seg selv på den åndelige reisen. Vi kan lett bli ofre for selvbedraget, for vår stolthet, motløshet og for misforståelser. Uten veiledning av de som har gått foran oss, uten forankring i et fellesskap som er rotfestet i djupere jord enn oss selv, er det vanskelig å finne frem.

Så er det da nettopp rotløsheten som preger vår tid.

Om urkirken heter det: 'Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene'. (Apg 2,42)

Uten kontakt med våre røtter blir vi nettopp det - rotløse.

Jeg spør: finnes det en sammenheng mellom de stadige reisene og bevegelsene, oppbruddene og flyttingen, og den økende åndelige fattigdommen i vår tid?

Faren ved åndelig turisme

Jeg har gleden av å tilbringe tid på Mamre. Med meg i bønnekoia har jeg en samling brev av staretsen Paisios (1924-1994), som bodde på Athos-fjellet. Jeg planlegger en serie artikler med utgangspunkt i disse brevene, som vil bli publisert etter hvert. I dag vil jeg bare stanse med noen innledende bemerkninger rundt dette med å trekke seg tilbake fra det pulserende hverdagslivet, for å være alene med Gud.

Det finnes nemlig de som høylydt kritiserer dette, og advarer mot det de kaller for innadvendt "religiøsitet" som de påstår ikke bærer frukt. De sier at Herren har aldri kalt noen ut i ørkenen, men vårt kall er å være midt i verden med evangeliet.

Jeg ser ikke helt motsetningen! For det første er det opplagt at Herren har kalt mennesker avsides, både for kortere perioder og som et livslangt kall. Det finner vi både bibelske eksempler på, og eksempler fra kirkens historie. Ray Simpsom skriver i sin bok "Keltiske veimerker" følgende: "Så snart keiser Konstantin har gjort kristendommen til offisiell religion, glir kirken inn i umoral og tilbakegang. En motbevegelse av kristne trekker ut i ørkenen og blir forbilder for et hellig liv." For det andre er det et faktum at de som har trukket seg tilbake, på mange måter har fungert som magneter. Gjennom sitt levde liv har de vært tydelige eksempler på et radikalt liv i Jesu etterfølgelse, og dette har trukket mange mennesker til dem. Til eneboerstedene har mennesker valfartet. Noen ganger i tusentalls. Så det stemmer dårlig at de som har trukket seg tilbake ikke har fungert som lys i en mørk verden. Kanskje har nettopp de lyst mer enn mange andre!

Fader Paisios advarer i sine brev mot det han kaller for "åndelig turisme". Jeg synes i grunnen det er et veldig beskrivende og veldig godt uttrykk! Med dette uttrykket mener Paisos de som kommer for å få åndelige råd, men de gjør ikke noe med de rådene de får, det blir ikke implementert i deres liv, det blir ikke en del av dem selv.

Jakob advarer mot det samme, når han skriver: "Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv. For dersom noen er en Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil - han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut." (Jak 1,22-23)

Det er her Paisios og andre som ligner ham, har mye å lære oss.

De dro seg tilbake, for å la ordet bli kjød, bli en del av dem selv. Dermed blir de også troverdige mennesker. De taler ikke bare med munnen, men lever det de taler med sitt eget liv.

"Bønn", sier Paisios, "er vår hovedoppgave. En munk må vite at det området han skal bevege seg i er ikke sosialt arbeid eller noen annen aktivitet, men hans celle ... det er her han kjemper daglig for å bli Guds venn og bringe hele verden nær Ham. For jo mer en munk blir helliggjort og blir en Guds venn, desto bedre kan han komme nær til og hjelpe verden."

Jeg håper du vil følge med på serien om fader Paisios. Av ham har jeg lært mye.