Et liv som skal leves

Troen kan lett bli ord. Mange ord. Noen ganger alt for mange ord. Men troen er først og fremst er liv som skal leves. Og den veien vi er kalt til å leve kan være en annen vei enn den andre vandrer, fordi kallet er personlig. Til hver enkelt av oss sier Mesteren: "Følg meg!" Målet er likevel det samme for oss alle.

Det er lett å bli distrahert. Fanget av noe annet enn det som er vårt spesielle kall. Det er så mange ting som kan være interessant. Gode ting som hindrer oss i å oppleve det aller beste Gud har for oss.

Kallet vårt er først og fremst dette:

"Gud er trofast, han som kalte dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9)

"Ett er nødvendig", sier Jesus.

Og det er dette ene nødvendige jeg trenger å prioritere. Og leve ut. Ikke som en teori, men som en relasjon.

Ikke alle vil forstå den veien du velger å gå. Men det er jo ikke mennesker du skal følge eller svare for. Men Herren.

Det er lett å komme i en posisjon hvor man blir mennesker som skal være andre til lags. Men apostelen Paulus er klar: "Søker jeg å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10)

Det er derfor vi trenger å vite hva Herren har kalt oss til - og lære oss til å slippe tak i det som vi ikke er kalt til. Apostelen Peter skriver i sitt andre brev, dette: "Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og deres utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble." (2.Kor 1,10)

Skuffelser kan være en måte å lære dette på! Herren kan tillate at vi blir skuffet over mennesker og situasjoner, fordi vi faktisk befinner oss på feil sted! Vi holder på med ting som fører oss bort fra det som Herren egentlig ville vi skulle være opptatt av.

Livet med Herren skal leves.

Det tar tid. Det tar tid å utvikle en relasjon til Herren. Et slikt forhold kommer ikke av seg selv. Vi får det ikke gratis. Vi kommer ikke utenom de åndelige disiplinene og de åndelige øvelsene. Det finnes ingen snarveier. Hvilke åndelige disipliner tenker jeg på? De klassiske: meditasjon, bønn, faste, studier, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning, tjeneste, gudstjenestefeiring.

"Overfladiskhet er vår tids forbannelse," sier kvekeren Richard Foster og legger til: "Kravet om øyeblikkelig tilfredsstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intellektuelle mennesker, eller flere begavede mennesker, men flere mennesker med dybde."

Foto: Benedicte Aashaug.

Faren ved åndelig turisme

Jeg har gleden av å tilbringe tid på Mamre. Med meg i bønnekoia har jeg en samling brev av staretsen Paisios (1924-1994), som bodde på Athos-fjellet. Jeg planlegger en serie artikler med utgangspunkt i disse brevene, som vil bli publisert etter hvert. I dag vil jeg bare stanse med noen innledende bemerkninger rundt dette med å trekke seg tilbake fra det pulserende hverdagslivet, for å være alene med Gud.

Det finnes nemlig de som høylydt kritiserer dette, og advarer mot det de kaller for innadvendt "religiøsitet" som de påstår ikke bærer frukt. De sier at Herren har aldri kalt noen ut i ørkenen, men vårt kall er å være midt i verden med evangeliet.

Jeg ser ikke helt motsetningen! For det første er det opplagt at Herren har kalt mennesker avsides, både for kortere perioder og som et livslangt kall. Det finner vi både bibelske eksempler på, og eksempler fra kirkens historie. Ray Simpsom skriver i sin bok "Keltiske veimerker" følgende: "Så snart keiser Konstantin har gjort kristendommen til offisiell religion, glir kirken inn i umoral og tilbakegang. En motbevegelse av kristne trekker ut i ørkenen og blir forbilder for et hellig liv." For det andre er det et faktum at de som har trukket seg tilbake, på mange måter har fungert som magneter. Gjennom sitt levde liv har de vært tydelige eksempler på et radikalt liv i Jesu etterfølgelse, og dette har trukket mange mennesker til dem. Til eneboerstedene har mennesker valfartet. Noen ganger i tusentalls. Så det stemmer dårlig at de som har trukket seg tilbake ikke har fungert som lys i en mørk verden. Kanskje har nettopp de lyst mer enn mange andre!

Fader Paisios advarer i sine brev mot det han kaller for "åndelig turisme". Jeg synes i grunnen det er et veldig beskrivende og veldig godt uttrykk! Med dette uttrykket mener Paisos de som kommer for å få åndelige råd, men de gjør ikke noe med de rådene de får, det blir ikke implementert i deres liv, det blir ikke en del av dem selv.

Jakob advarer mot det samme, når han skriver: "Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv. For dersom noen er en Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil - han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut." (Jak 1,22-23)

Det er her Paisios og andre som ligner ham, har mye å lære oss.

De dro seg tilbake, for å la ordet bli kjød, bli en del av dem selv. Dermed blir de også troverdige mennesker. De taler ikke bare med munnen, men lever det de taler med sitt eget liv.

"Bønn", sier Paisios, "er vår hovedoppgave. En munk må vite at det området han skal bevege seg i er ikke sosialt arbeid eller noen annen aktivitet, men hans celle ... det er her han kjemper daglig for å bli Guds venn og bringe hele verden nær Ham. For jo mer en munk blir helliggjort og blir en Guds venn, desto bedre kan han komme nær til og hjelpe verden."

Jeg håper du vil følge med på serien om fader Paisios. Av ham har jeg lært mye.