Mitt personlige kall til etterfølgelse

Kristus er veien - den eneste vei til Far, men det finnes mange veier til Kristus! Den veien Herren har valgt for meg, er ikke nødvendigvis din vei. Det er flott med forbilder, mennesker som med sine levde liv har gjort seg dyrebare erfaringer med Herren, men det oppstår mange problemer for oss når vi forsøker å bli som dem. Vi må gjøre oss egne erfaringer med Herren, og den vei Han har valgt for oss, er også tilpasset oss. Derfor må vi ikke gjøre forsøk på å få andre til å bli lik oss - det skaper bare ufrihet. 

Vi ser dette eksemplifisert i forholdet mellom apostelen Peter og apostelen Johannes.

Peter var opptatt av hvordan det skulle gå med Johannes, etter at han selv hadde fått vite hvordan hans eget kall så ut. Jesus hadde andre planer for Johannes enn det Han hadde for Peter, derfor sier Han til Peter: "Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!" (Joh 21,22)

Vårt kall er å følge Jesus i vårt kall. Slipp tak i andre!

Profetisk: Prioriteringene dine er i ferd med å endres

I går fikk jeg del i dette profetiske budskapet. Sjeldent har jeg følt et profetisk ord så direkte til meg, men det kan hende flere opplever det på samme måte. Derfor har jeg valgt å oversette det til norsk. Det talte i alle fall rett inn i min livssituasjon:

'Jeg hører Ham hviske: 'Prioriteringene dine er i ferd med å endres.'

Himmelens stemme kaller på deg i dag. Jeg taler til Mine sønner og døtre livgivende ord ... det er stemmen til Den elskede. Mitt himmelske kall over ditt liv kan aldri fjernes, for Jeg angrer ikke Mitt kall og Mine gaver. Stig opp inn i Mine veier og jeg vil veilede de skritt du skal ta. Dine prioriteringer er i ferd med å endres idet Jeg legger Min sterke hånd over ditt liv.

Kan du se denne sesongen forandres rett foran dine øyne? En tid var du distrahert av så mange ting, men i dagene som ligger foran vil du bli fokusert på det evige. De mange stemmene du har hørt synes å motsi hverandre, men nå vil du høre en stemme lik mange vann, stemmen til Din Elskede som kaller deg til forvandling. De tingene som har irritert deg, og som har forårsaket at du har snublet vil ikke plage deg lenger. En gledesfylt lovprisning vil boble opp fra innsiden av deg, en lovprisning som bryter igjennom jerndører og ignorerer livets distraksjoner.  Jeg vil forandre dine prioriteringee og du vil komme til å si: 'Jeg vet ikke hva som har skjedd, men livet mitt er i endring og alle mine prioriteringer er blitt omorganisert.

Din hjelp kommer fra Meg, og ikke fra noen annen. Jeg alene er den som har kjøpt deg til dette frihetens og gledens sted. Forbli i nært samfunn med Meg og jeg vil lede dine skritt  og gjøre din vei fullkommen. Jeg har gått foran deg og vil fjerne det som distraherer deg, kom nå til Meg og bli et redskap for Min ære som Jeg vil bruke og promotere. Gjør Meg til sentrum foe din oppmerksomhet og din måte å tenke på vil bli urokkelig. Tiden har kommet, din tid av å sveve har begynt. Forvent å se det dine øyne aldri har sett og høre det dine ører aldri har hørt. Alle dine prioriteringer vil endres i det jeg drar deg nært til Mitt hjerte, for jeg er Barmhjertighetens Far.'

- Brian Simmons (bildet)
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Jeg ønsker bare å få leve et stillferdig liv i bønn

Det er ikke alle meldinger i innboksen min som er like hyggelige. Etter å ha feiret gudstjenester i både Den evangeliske lutherske frikirke og Misjonskirken i Norge, representert ved Toten frikirke og Oslo Misjonskirke, lå det en 'advarsel fra oven'- slik uttrykte han seg mannen med en bachelor i sosialt arbeid - på mail til meg. 'Nå  er du herved advart,' skrev han og la til at jeg hadde liten tid på meg til å omvende meg. Snart ville det være forbi for slike som meg. Poenget var at jeg var 'forført'.

Forførelsen består visstnok i at jeg ber tidebønner, og henter inspirasjon fra ørkenfedre og ørkenmødre og fra vår norske kristenarv - den keltiske. Og ikke minst fordi jeg arbeider økumenisk.

Da er man visst forført.

Noen er hissige. De går til verbale angrep på meg i sosiale medier, ikke bare for å kalle meg forfører, men sprer også rykter og direkte løgner. Noen skriver brev til menigheter som har invitert meg for å advare mot meg, og be dem trekke tilbake invitasjonen. Et par stykker har fremsatt direkte trusler. De kunne ha vært politianmeldt, så alvorlige er de.

Dette er en del av min hverdag.

Men jeg tror ikke noe annet enn det kirken alltid har trodd og bekjent, og slik det kommer til uttrykk  i de felleskristne trosbekjennelsene: Den apostoliske og Den nikenske. Som forkynner holder jeg meg til det evangeliske. Jeg underviser om Guds kjærlighet slik den kommer til uttrykk i Jesus Kristus og om det hverdagslige bønnelivet, og hvilen i Gud. Ingen av de  menighetene, sommerstevnene eller kirkesamfunnene jeg har besøkt har anklaget meg for noe som helst - heller ikke teologisk. Jeg ønsker å være og bestreber meg på å være samlende.

Jeg ønsker å leve et stillferdig liv i bønn. Det er mitt kall.

Men noen liker åpenbart ikke dette, og har sett det som sin oppgave i livet å advare mot slike som meg. Så langt jeg kan se kommer de uten unntak fra en kirkelig retning. Noen av dem er predikanter.

Jeg kommer likevel til å fortsette tjenesten vår så lenge jeg har helse til det, og besøke menigheter som fortsatt våger å ha meg på besøk. For det er ubehagelig dette, ikke bare for meg og min familie, men også for de menighetene som får disse brevene som advarer mot meg. Jeg deltar ikke i debatter i sosiale medier, så jeg kommer ikke til å ta igjen mot løgnene og bakvaskelsene. Jeg står for det jeg står for, og som Gud har velsignet. Takk til alle som inviterer meg til å tale. Det er også en måte å svare på alt dette som vil ødelegge liv og tjeneste. Det er slitsomt, når jeg ved siden av dette, må leve med Parkinsons og annen sykdom.

Jeg lyser Guds fred over de som står bak dette.

Vårt kall

"Det skjer så mange forferdelige ting hver eneste dag at vi begynner å lure på om det lille vi kan gjøre har noen betydning. Når mennesker sulter bare noen hundre mil unna oss, når krigen raser mange steder, når det finnes mengder av mennesker som er hjemløse i byene, virker det vi gjør ganske så betydningsløst. Slike funderinger kan lamslå eller trykke oss ned.

Da er ordet kall viktig. Vi er ikke kalt til å redde verden, løse alle problemer og hjelpe alle mennesker. Men hver og en av oss har et unikt kall, i familien, på arbeidsplassen, i verden.

Vi må hele tiden be Gud hjelpe oss til å se klart hva som er vårt kall og gi oss kraft til at vi trofast kan følge kallet. Da oppdager vi at det å være tro i det lille er den beste legedommen for vår tids sår."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et liv som skal leves

Troen kan lett bli ord. Mange ord. Noen ganger alt for mange ord. Men troen er først og fremst er liv som skal leves. Og den veien vi er kalt til å leve kan være en annen vei enn den andre vandrer, fordi kallet er personlig. Til hver enkelt av oss sier Mesteren: "Følg meg!" Målet er likevel det samme for oss alle.

Det er lett å bli distrahert. Fanget av noe annet enn det som er vårt spesielle kall. Det er så mange ting som kan være interessant. Gode ting som hindrer oss i å oppleve det aller beste Gud har for oss.

Kallet vårt er først og fremst dette:

"Gud er trofast, han som kalte dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9)

"Ett er nødvendig", sier Jesus.

Og det er dette ene nødvendige jeg trenger å prioritere. Og leve ut. Ikke som en teori, men som en relasjon.

Ikke alle vil forstå den veien du velger å gå. Men det er jo ikke mennesker du skal følge eller svare for. Men Herren.

Det er lett å komme i en posisjon hvor man blir mennesker som skal være andre til lags. Men apostelen Paulus er klar: "Søker jeg å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10)

Det er derfor vi trenger å vite hva Herren har kalt oss til - og lære oss til å slippe tak i det som vi ikke er kalt til. Apostelen Peter skriver i sitt andre brev, dette: "Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og deres utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble." (2.Kor 1,10)

Skuffelser kan være en måte å lære dette på! Herren kan tillate at vi blir skuffet over mennesker og situasjoner, fordi vi faktisk befinner oss på feil sted! Vi holder på med ting som fører oss bort fra det som Herren egentlig ville vi skulle være opptatt av.

Livet med Herren skal leves.

Det tar tid. Det tar tid å utvikle en relasjon til Herren. Et slikt forhold kommer ikke av seg selv. Vi får det ikke gratis. Vi kommer ikke utenom de åndelige disiplinene og de åndelige øvelsene. Det finnes ingen snarveier. Hvilke åndelige disipliner tenker jeg på? De klassiske: meditasjon, bønn, faste, studier, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning, tjeneste, gudstjenestefeiring.

"Overfladiskhet er vår tids forbannelse," sier kvekeren Richard Foster og legger til: "Kravet om øyeblikkelig tilfredsstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intellektuelle mennesker, eller flere begavede mennesker, men flere mennesker med dybde."

Foto: Benedicte Aashaug.

Vi er alle kalt

'Det kan være at vi ikke er kalt til å gjøre store ting som skaper overskrifter, men vi er alle kalt til å elske og bli elsket, hvorhen vi måtte befinne oss.

Vi er kalt til å være åpne og vokse i kjærlighet og på denne måten kommunisere liv til andre, spesielt til dem som er i nød'.

Oversatt fra boken 'Seeing Beyond Depression', av Jean Vanier (bildet)

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 4

Vi har nå kommet til vers fem i vår gjennomgang av Jesu yppersteprestlige bønn i Johannes 17. Akkurat dette verset har betydd mye for meg de siste årene. Det lyder slik:

"Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre."

Jeg har gjort dette verset til en bønn for mitt eget vedkommende. Vi er alle kalt av Gud til en tjeneste i Hans rike. Efeserbrevet understreker med tyngde at vi er frelst av nåde. Så legger apostelen Paulus til dette: "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem." (Ef 2,10)

Jesus hadde en helt spesiell gjerning å utføre. Han kom for å oppsøke og frelse det som er tapt. Ved å fullføre soningsdøden på Golgata kors fullførte Jesus det Han var sendt for å gjøre, og ved å fullføre frelsesgjerningen gav Han Gud æren.

I mindre målestokk selvsagt, for hvem kan sammenligne sin gjerning med Frelserens, herliggjør også vi Faderen når vi fullfører det vi er kalt til. Jeg spør meg selv stadig om hva dette er. Jeg tror jeg har sett noe av det, og har fått det bekreftet gjennom andre som står meg nær og kjenner meg - både sterke og svake sider - men jeg spør hele tiden: Herre, hva vil Du? Det er så lett å tenke at vår livsgjerning har med noe stort og betydningsfullt å gjøre. Noe som virkelig vil sette spor etter seg. Vi har ambisjoner. Tror nok at jeg hadde mest av dem for en del år siden, og ikke så mye nå. I forbindelse med de daglige utfordringer jeg har med sykdom er det ting som er blitt mye mindre viktig.

Jeg vender stadig tilbake til bror Charles av Jesus. Han har lært meg noe vesentlig. Han sier nemlig at den som vil følge Jesus må ta den bakerste plassen, en laveste plassen. Derfor søkte bror Charles av Jesus de fattige og lidende og foraktede.

Uansett hva vårt livskall er, må vi huske på dette: I all vår gjerning må vi ha det for øye at Faderen og Sønnen gjennom dette skal bli herliggjort og få all ære. Da har vi levd til det fulle potensiale her på jorden. Da bærer vi rik frukt.

I Joh 4,34 sier Jesus:

"Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning."

Hva er din mat? Hva gjør deg tilfreds?