Mitt personlige kall til etterfølgelse

Kristus er veien - den eneste vei til Far, men det finnes mange veier til Kristus! Den veien Herren har valgt for meg, er ikke nødvendigvis din vei. Det er flott med forbilder, mennesker som med sine levde liv har gjort seg dyrebare erfaringer med Herren, men det oppstår mange problemer for oss når vi forsøker å bli som dem. Vi må gjøre oss egne erfaringer med Herren, og den vei Han har valgt for oss, er også tilpasset oss. Derfor må vi ikke gjøre forsøk på å få andre til å bli lik oss - det skaper bare ufrihet. 

Vi ser dette eksemplifisert i forholdet mellom apostelen Peter og apostelen Johannes.

Peter var opptatt av hvordan det skulle gå med Johannes, etter at han selv hadde fått vite hvordan hans eget kall så ut. Jesus hadde andre planer for Johannes enn det Han hadde for Peter, derfor sier Han til Peter: "Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!" (Joh 21,22)

Vårt kall er å følge Jesus i vårt kall. Slipp tak i andre!

Ditt unike kall

Du må begynne å stole på ditt unike kall og la det vokse djupere og sterkere i deg slik at det kan blomstre i samfunnet ditt. . . . Se på Rembrandt og van Gogh. De stolte på kallene sine og lot ingen lede dem på villspor. Med ekte nederlandsk stahet fulgte de kallene sine fra det øyeblikket de kjente dem igjen. De snudde seg ikke bakover for å glede vennene eller fiendene sine. Begge endte livet i fattigdom, men begge forlot menneskeheten med gaver som kunne helbrede sinnet og hjertene til mange generasjoner av mennesker. Tenk på disse to mennene og stol på at du også har et unikt kall som er verdt å kreve og leve ut trofast.

- Henri Nouwn/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En underlig drøm om misjonskall

Drøm 07.09.21 kl.07.00

Jeg drømmer om en mann som får misjonærkall. Han forteller meg om kallet. Mannen er villig til å oppgi alt for å følge kallet, jobb, karriere. Jeg deler hans historie med en bønnegruppe som ber inderlig til Gud for ham. Men hver gang jeg skal si hans navn, sier jeg et annet. Jeg får ikke avsløre hans identitet, likevel er det en eldre kvinne i denne bønnegruppen som forstår hvem han er. Hun blir hans fortrolige forbeder. Jeg får også en sterk bønnenød for mannen, og blir djupt grepet av det faktum at han er villig til å oppgi alt for å gi evangeliet videre. Det er tydelig at mannen har en viktig posisjon i den sekulære jobben han har. Han er utvalgt av Herren for et helt spesielt oppdra. 

Jeg våkner og da er jeg en ørn som svever over en dal. Landskapet, som ser ut som det på bildet, er under meg. Det er tydelig at mannens oppdrag har å gjøre med mitt kall til å be. Jeg får en fornemmelse av at kallet mannen har er til den muslimske verden.

"Da sa han til disiplene sine: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans." (Matt 9,37-38)

Ta gjerne kontakt om du kjenner at du er denne mannen, eller kjenner deg kallet til å be inn i denne drømmen.

Profetisk: Prioriteringene dine er i ferd med å endres

I går fikk jeg del i dette profetiske budskapet. Sjeldent har jeg følt et profetisk ord så direkte til meg, men det kan hende flere opplever det på samme måte. Derfor har jeg valgt å oversette det til norsk. Det talte i alle fall rett inn i min livssituasjon:

'Jeg hører Ham hviske: 'Prioriteringene dine er i ferd med å endres.'

Himmelens stemme kaller på deg i dag. Jeg taler til Mine sønner og døtre livgivende ord ... det er stemmen til Den elskede. Mitt himmelske kall over ditt liv kan aldri fjernes, for Jeg angrer ikke Mitt kall og Mine gaver. Stig opp inn i Mine veier og jeg vil veilede de skritt du skal ta. Dine prioriteringer er i ferd med å endres idet Jeg legger Min sterke hånd over ditt liv.

Kan du se denne sesongen forandres rett foran dine øyne? En tid var du distrahert av så mange ting, men i dagene som ligger foran vil du bli fokusert på det evige. De mange stemmene du har hørt synes å motsi hverandre, men nå vil du høre en stemme lik mange vann, stemmen til Din Elskede som kaller deg til forvandling. De tingene som har irritert deg, og som har forårsaket at du har snublet vil ikke plage deg lenger. En gledesfylt lovprisning vil boble opp fra innsiden av deg, en lovprisning som bryter igjennom jerndører og ignorerer livets distraksjoner.  Jeg vil forandre dine prioriteringee og du vil komme til å si: 'Jeg vet ikke hva som har skjedd, men livet mitt er i endring og alle mine prioriteringer er blitt omorganisert.

Din hjelp kommer fra Meg, og ikke fra noen annen. Jeg alene er den som har kjøpt deg til dette frihetens og gledens sted. Forbli i nært samfunn med Meg og jeg vil lede dine skritt  og gjøre din vei fullkommen. Jeg har gått foran deg og vil fjerne det som distraherer deg, kom nå til Meg og bli et redskap for Min ære som Jeg vil bruke og promotere. Gjør Meg til sentrum foe din oppmerksomhet og din måte å tenke på vil bli urokkelig. Tiden har kommet, din tid av å sveve har begynt. Forvent å se det dine øyne aldri har sett og høre det dine ører aldri har hørt. Alle dine prioriteringer vil endres i det jeg drar deg nært til Mitt hjerte, for jeg er Barmhjertighetens Far.'

- Brian Simmons (bildet)
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hva jeg vil bruke livet mitt til

Jeg visste ikke at slike smerter fantes. Men de gjør det. Smerter som tar pusten fra deg. De siste ukene har vært veldig utfordrende. Da er det at noen ting blir viktigere, og andre ting mindre viktig. Nå er det tid for prioritering. Fokus. Hva vil jeg bruke dagene jeg har fått til? Hva kan jeg og bør jeg slippe tak i? Jeg ber ordene fra Salme 31:

"I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud... I din hånd er mine tider." (v.6 og 16)

Jeg dreier fokus mot det som er mitt kall: bønn, stillhet, kontemplasjon, forkynnelse og undervisning.  Jeg vil prioritere den personlige samtalen, bringe mennesker sammen, hjelpe mennesker til å se sin nådegave, oppmuntre og støtte. Være en medvandrer, særlig for ledere.

Min bønn er å få bære noe av Guds herlighet med meg i et skrøpelig kar. Få ære Gud med livet mitt, også i sykdommen.

Jeg vil fortsatt ta på meg prekeoppdrag, seminarer og holde retreater. Om det er menigheter som vil ha besøk av May Sissel og meg høsten 2020 eller våren 2021 ville vi bli veldig glad om dere tar kontakt. Da er dere med på å hjelpe meg til å fullføre kallet mitt og hjelpe meg til å holde meg oppe. Jeg ønsker ikke å bli sittende stille, da blir jeg bare dårligere. Jeg fremmer ikke et bestemt kirkesamfunn, men ønsker å dele noe av rikdommen som finnes i den store familien som utgjør Kkristi kropp.

Jeg kommer ikke til å ta del i debatter i sosiale medier, eller diskusjoner om stridsspørsmål, men forsøke å arbeide for enhet, forsoning og fred. Alt som stjeler min egen fred fra meg, slipper jeg tak i. For min egen helse og sjelefreds skyld.

Bli den mannen!

"Noen klager: 'Hvor er lederne som søker Gud?'  Deres klage minner meg om en tid på 1980-tallet hvor ingen av byens pastorer deltok på våre felles bønnemøter. Alene i kulda, i mørket, i en kirke jeg ikke kjente, klaget jeg også - i en times tid. 

Plutselig endret atmosfæren seg. Alt - duringen i ovnen, skravlingen ved døra, selv tankene mine - alt ble dempet på grunn av Herrens nærvær som kom inn i bønnerommet.

Så talte Herren direkte til hjertet mitt. Han sa: 'Vær du den mannen andre ønsket at de skulle være!'

I det øyeblikket sluttet jeg med å kritisere menighetsledere og begynte å bli en slik mann."

- Francis Frangipane. Oversatt fra: In Christ's Image.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Gud er suveren

'Gud salver mennesker, vi ikke ville ha salvet. Han bruker mennesker, vi ikke ville ha brukt. Han til og med frelser mennesker, vi ikke ville ha reddet, og det helt uten å spørre oss!'

- Bill Yount. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kall eller fristelse?

'Etter mange år i ørkenen kom det et brev til Antonius. Det var keiseren som inviterte den hellige mannen til sin residens i Konstantinopel til åndelige samtaler. Han ville ha råd for sin sjel.

Det var ikke fritt for at Antonius følte seg smigret. Dette må da vel være en vei som var åpnet av Gud? Å komme like inn i rikets hjerte og få gi åndelig veiledning til selveste keiseren. Det kunne jo få uante konsekvenser.

Men Antonius var ikke helt sikker. Skulle han reise eller la det være? Var det et kall eller var det en fristelse?

Hva skulle vi svare? Sveriges statsminister inviterer oss til en åndelig samtale, han vil ha våre råd på troens vei. Man kan vel ikke si nei takk til en slik invitasjon? Dette må jo være en dør som er åpnet av Gud?

Etter flere dagers usikkerhet går Antonius til sin disippel, Paulus den enfoldige, for å få et råd. Han legger ut saken for ham og spør: Bør jeg dra?

Om du reiser, svarer den enfoldige, skal du kalles Antonius. Om du ikke reiser, skal du kalles abba Antonius.'

Peter Haldorf: Hellige røtter. Luther forlag, 2002, side 57-58

Vår egen vei og kall

De siste årene har gjort at jeg har fått mer og mer respekt for den enkeltes vei og kall. Jeg har også erfart at det er mange distraksjoner og fristelser. Til å gå en annen vei, til å bli fanget av alt det som er så interessant annet steds.

Jeg har tenkt på noen merkelige ord i Åpenbaringsboken i det siste:

"Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får den." (Åp 2,17)

I tilknytning til disse ordene har jeg tenkt: Gud har kalt noen tilside, enten for kortere eller lengere perioder, kanskje for hele livet. Når vi tilbringer tid alene med Gud, særlig over tid, betyr ikke posisjoner noe. Da betyr navnet ditt eller ditt gode rykte ikke noe. Fordi du tilbringer så mye tid alene med Gud, vil Gud en dag gi deg et nytt navn.

Foreldrene dine hadde kanskje en mening med å gi deg det navnet du har, eller ikke. Gud har en djupere mening med det navnet du kommer til å få. Det navnet får du på grunn av det arbeidet han gjør i deg underveis. Men det forutsetter at du fortsetter i det kall og på den veien du har begynt på. Underveis kommer du garantert til å møte mennesker som vil forsøke å få deg engasjert i både det ene og det andre. Det kan være gode ting, men det er ikke ditt kall eller din vei, men en annens. Gi ikke etter for den fristelsen!

Apostelen Peter skriver:

"Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle. Da skal inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere." (2.Pet 1,10-11)

Visdom når livet kjennes tungt

En bok er blitt meg til stor hjelp den siste tiden. Egentlig har jeg  lest i den ganske lenge, og burde vært ferdig for lengst, men av en eller annen grunn har jeg ikke kommet lenger enn til side 96. Nå tror jeg det er en mening med det!

Søster Sofie O.P, tilhører dominikanerne og lever i St.Dominikus kloster utenfor Lund i Sverige. Jeg vil tro vi er omtrent like gamle. Hun har skrevet flere bøker, blant annet en svært velskrevet bok om kroppens teologi, men den jeg leser er denne: Vilket himla liv.

I den skriver søster Sofie noe om noe som berører meg så sterkt, nemlig om kallet og hvordan det kan endre seg når livet endrer seg, som for eksempel når man blir alvorlig syk.

Søster Sofie skriver om de gavene Gud har gitt oss: "Det skjer at gavene blir tatt fra oss. Om Gud vil så får vi dem tilbake på en ny måte langt senere, kanskje man da allerede har sluttet å tenke på dem."

Det er så lett at gavene Gud har gitt oss, kallet Gud har gitt oss, blir vår identitet. Men det er Jesus, Hans liv, som må bli vår identitet. Dette er lettere sagt, enn gjort og det å slippe tak i ens gave og kall er ikke gjort i en håndvending.

Søster Sofie forteller om en prior i et kloster som hadde et klostermedlem som var en svært begavet komponist. Prioren ba denne broderen om å legge musikken til side. Han gjorde det for å prøve ham. Det var ikke lett for denne broderen, særlig ikke når inspirasjonen kom til å komponere ny musikk. Men han adlød. Og litt om litt oppdaget han at de gavene han ble tvunget til å ofre kom tilbake til ham på en eller annen måte, om han bare fortsatte å tjene i andre oppgaver. Iblant i form av ny musikk, lengre fremme, men også i form av andre gaver som større tålmodighet, ydmykhet, sinnets fred eller en følelse av frihet.

"Det hører med til ydmykheten å bekrefte sine gaver," skriver søster Sofie og så legger hun til: "Ydmykhet handler ikke om å si at man er dårlig til å gjøre ting, men har med sannhet å gjøre." Så siterer hun fra boken: "Icke vetandets moln": "Hvert menneske som virkelig ser og oppdager seg selv slik som hun er, er virkelig ydmyk." Så legger søster Sofie til: "En overdreven selvforakt er en annen form for stolthet."

Søster Sofie understreker sterkt at en gave vi får ikke er et mål i seg selv.

"Man må ikke klamre seg til dem og forveksle dem med sin identitet. Vi har bare fått dem til låns og forvalter dem så lenge Gud vil. En ny utnevning, sykdom eller ganske enkelt vår alder kan gjøre at vi må slippe tak i alt dette. Iblant drar Gud resolutt tilbake sin nåde, slik at vi ikke lenger klare å utføre det vi skal. Da gjelder det å være følsom og slippe taket, hvilket for det meste er svært vanskelig."

Dette treffer meg der hvor jeg befinner meg i livet akkurat nå. Jeg er kanskje ikke alene om det.

I dag fikk jeg beskjeden jeg ikke ville ha

I dag kom den beskjeden jeg aller helst ville ha sluppet å få: den spesielle undersøkelsen av hjernen som jeg har vært igjennom viser med all tydelighet at jeg har Parkinsons. Funnene er så markante at nevrologen er ikke lenger i tvil. Jeg skal snart begynne med medisiner.

Med de andre helseutfordringene jeg har: lavt stoffskifte, diabetes type 1, angina, en lungesykdom og tinnitus, så håpet jeg i det lengste at nevrologen skulle ta feil. Men slik er det. Undersøkelsen er ikke til å ta feil av. Og symptomene er like klare: skjelvinger, kroppsstivhet og ustøhet.

Som jeg har skrevet før har ikke Herren trukket tilbake det kall Han en gang gav meg, og som senere ble bekreftet med ordinasjonen til pastortjeneste. I den sammenhengen ble ordene fra 2.Tim 4,2-5 lest før den daværende ledelsen i Det Norske Baptistsamfunn la hendene på meg for å innvie meg til tjeneste. Det siste verset lyder slik: "Men du må være edruelig i alt du gjør: Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og FULLFØR din tjeneste."

Det verset har jeg tatt frem igjen. Under ordinasjonen i Langesund den gang så lovte jeg for Gud, i nærvær av alle disse vitner som deltok på Landsmøtet den gangen, troskap mot kallet. Det vil jeg holde til det ikke er pust i meg igjen.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for at Gud er trofast. Han gir styrke selv om kroppen er svak til dagen i dag. Jeg takker Det Norske Baptistsamfunn for at jeg får lov å lede dette kirkesamfunnets nasjonale bønnenettverk. Jeg takker Gud for at generalsekretær Terje Aadne har løftet bønnen opp til å være selve pulsslaget i det arbeidet norske baptister gjør.

Men jeg takker også for det gode samarbeidet jeg har med pinsevenner, lutheranere, metodister, frie venner, Frelsesarmeen. Takk til gode venner i Den romersk-katolske kirke, Den Nordisk katolske kirke og Den ortodokse kirke. Takk til alle dere som har svart positivt på å holde bønneseminarer, gudstjenester og foredrag - og dermed svare på sykdomsutfordringene med et rungende ja til at man fremdeles kan bruke mennesker med kroniske sykdommer. Det er stort. Jeg kjenner både på djup glede og takknemlighet, men også på stor grad av ydmykhet. I min situasjon er det lett å bli parkert, men jeg vet at setter jeg meg ned nå, blir jeg sittende og det er ikke noe alternativ for meg. Jeg vil tjene Herren så lenge jeg lever.

Jeg gleder meg over de mange menighetene jeg skal besøke denne høsten og våren 2018, enten det er menigheter tilhørende Den evangelisk lutherske frikirke, Misjonssambandet, Den norske kirke, pinsemenigheter eller baptistmenigheter. Jeg tar gjerne imot flere invitasjoner. Og jeg takker for tilliten jeg ble vist ved å bli spurt om å lede bønnemobiliseringen foran Franklin Grahams besøk i Oslo spektrum 10.-11 november.

Vi er alle kalt

"Det kan være at vi ikke er kalt til å gjøre store ting som skaper overskrifter, men vi er alle kalt til å elske og bli elsket, hvor enn vi måtte være.

Vi er kalt til å være åpne og vokse i kjærlighet og på den måten kommunisere liv til andre, spesielt til de som er i nød."

- Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 89. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

La oss ikke komme i fristelse

I går fikk jeg en påminnelse. Ordene fra Herrens bønn kom så sterkt til meg:

"Og la oss ikke komme i fristelse ..."

Fristelse kan være så mangt, ikke nødvendigvis noe som har med urenhet og synd å gjøre. Det kan også være en fristelse å bli opptatt med noe som ikke handler om ens kall, eller for den saks skyld, om den spesielle tiden jeg lever i akkurat nå. Jeg tror nemlig at det er en tid for alt, slik Forkynneren forteller oss. Og at det er viktig å forbli i den spesielle tiden Gud har kalt oss inn i og ikke la seg distrahere og få et splittet sinn hvor man dras i alle mulige retninger. Det gir nemlig ikke bare uro for ens sjel, men også tærer på våre krefter.

Man kan fristes, ikke bare til det onde, men til det gode og dermed gå glipp av Herrens aller beste.

I går holdt jeg på å falle for fristelsen - til å oppholde meg med ting som ikke angår den tiden Herren har for meg nå.

Når jeg leste om Linnea Hofgren som spurte Herren om hva som var hennes kall, ble jeg så grepet av noe av det Herren sa til henne:

"Du skal være til for meg."

Det er litt av et kall. Når jeg skrev dette i en bloggartikkel, som ble publisert fredag 27. januar, siterte jeg også 1.Mos 17,1 som handler om Abrahams kall: "Jeg er Gud, Den Veldige. Lev for mitt ansikt."

Dette er også mitt kall i den tiden jeg lever i. Med tid mener jeg årstid eller sesong. Akkurat slik som det ordinære livet har en vår, en sommer, en høst og en vinter, har det åndelige livet det. Eller en tid for ...., som Forkynneren taler om. Vi snakker om åndelige prosesser. Det er viktig at vi forblir i dem så lenge Gud vil.

Men da er det veldig lett å bli fristet - distrahert. Ber derfor om å være fokusert på det jeg skal.

Jeg er blitt så glad i det "nye" Fadervåret:

"Og la oss ikke komme i fristelse..." Det kjennes mer riktig enn å be: "Led oss ikke inn i fristelse", for Gud frister jo ingen.

Billedtekst: Lev for mitt ansikt!

Vårt kall

"Det skjer så mange forferdelige ting hver eneste dag at vi begynner å lure på om det lille vi kan gjøre har noen betydning. Når mennesker sulter bare noen hundre mil unna oss, når krigen raser mange steder, når det finnes mengder av mennesker som er hjemløse i byene, virker det vi gjør ganske så betydningsløst. Slike funderinger kan lamslå eller trykke oss ned.

Da er ordet kall viktig. Vi er ikke kalt til å redde verden, løse alle problemer og hjelpe alle mennesker. Men hver og en av oss har et unikt kall, i familien, på arbeidsplassen, i verden.

Vi må hele tiden be Gud hjelpe oss til å se klart hva som er vårt kall og gi oss kraft til at vi trofast kan følge kallet. Da oppdager vi at det å være tro i det lille er den beste legedommen for vår tids sår."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vårt kall

"Det kan være at ikke alle av oss er kalt til å skape store overskrifter, men vi er alle kalt til å elske og bli elsket, uansett hvor vi måtte befinne oss. 

Vi er kalt til å være åpne og til å vokse i kjærlighet og på denne måten kommunisere liv til andre, spesielt til de som er trengende."

Jean Vanier (bildet), i Seeing Beyond Depression, side 89. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vårt unike kall

"Det hender så mange forferdelige saker hver dag så vi begynner å undre oss om det lille vi kan gjøre har noen betydning.

Når mennesker sulter bare hundre hundre mil herfra, når krigen raser på mange hold, når mengder av mennesker i byene våre er hjemløse, virker det vi gjør ganske så uten betydning. Slike funderinger kan lamslå og trykke oss ned.

Da er ordet kall viktig. Vi har ikke noe kall som handler om å frelse verden, løse alles problemer og hjelpe alle mennesker. Men hver og en har et unikt kall, i familien, i arbeidet, i verden. Vi må hele tiden be Gud hjelpe oss så vi klart ser hva som er vårt kall og gi oss kraft og troskap til å følge det.

Da oppdager vi at det å være tro i det lille er den beste legedommen for vår tids sår."

Henri Nouwen (bildet) i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et liv som skal leves

Troen kan lett bli ord. Mange ord. Noen ganger alt for mange ord. Men troen er først og fremst er liv som skal leves. Og den veien vi er kalt til å leve kan være en annen vei enn den andre vandrer, fordi kallet er personlig. Til hver enkelt av oss sier Mesteren: "Følg meg!" Målet er likevel det samme for oss alle.

Det er lett å bli distrahert. Fanget av noe annet enn det som er vårt spesielle kall. Det er så mange ting som kan være interessant. Gode ting som hindrer oss i å oppleve det aller beste Gud har for oss.

Kallet vårt er først og fremst dette:

"Gud er trofast, han som kalte dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9)

"Ett er nødvendig", sier Jesus.

Og det er dette ene nødvendige jeg trenger å prioritere. Og leve ut. Ikke som en teori, men som en relasjon.

Ikke alle vil forstå den veien du velger å gå. Men det er jo ikke mennesker du skal følge eller svare for. Men Herren.

Det er lett å komme i en posisjon hvor man blir mennesker som skal være andre til lags. Men apostelen Paulus er klar: "Søker jeg å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10)

Det er derfor vi trenger å vite hva Herren har kalt oss til - og lære oss til å slippe tak i det som vi ikke er kalt til. Apostelen Peter skriver i sitt andre brev, dette: "Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og deres utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble." (2.Kor 1,10)

Skuffelser kan være en måte å lære dette på! Herren kan tillate at vi blir skuffet over mennesker og situasjoner, fordi vi faktisk befinner oss på feil sted! Vi holder på med ting som fører oss bort fra det som Herren egentlig ville vi skulle være opptatt av.

Livet med Herren skal leves.

Det tar tid. Det tar tid å utvikle en relasjon til Herren. Et slikt forhold kommer ikke av seg selv. Vi får det ikke gratis. Vi kommer ikke utenom de åndelige disiplinene og de åndelige øvelsene. Det finnes ingen snarveier. Hvilke åndelige disipliner tenker jeg på? De klassiske: meditasjon, bønn, faste, studier, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning, tjeneste, gudstjenestefeiring.

"Overfladiskhet er vår tids forbannelse," sier kvekeren Richard Foster og legger til: "Kravet om øyeblikkelig tilfredsstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intellektuelle mennesker, eller flere begavede mennesker, men flere mennesker med dybde."

Foto: Benedicte Aashaug.

Vemodets dag

Det ble en dag full av kontraster i går for mitt vedkommende.

Takket være gode venner fra Wisconsin, USA, var jeg tilbake i mitt elskede Rondane. Men det ble et ganske annerledes møte med et landskap som betyr så mye for meg. Visst gledet jeg meg over å få være tilbake, men det ble også en sorg over hvordan livet har endret seg for meg.

Aldri mer lange vandringer langs et bekkefar, eller over heier fulle av mose, eller kunne lange ut, i full fart, langs godt opptrådte stier til Rondsvassbu. Ingen flere teltturer med tung ryggsekk, eller vandringer under den stjernestrødde himmelhvelvingen.

For i går sa det stopp. Jeg har ikke mer pust igjen. Et kraftig angina-anfall gjorde også sitt, men det er først og fremst problemene med lungene som gjør at jeg nå forstår at en epoke for meg er over.

Jeg har vel visst det lenge - at sykdommen har innhentet meg. Sannelig, det er sant, det Bibelen sier at "Alt har sin tid, og en tid er et satt for alt det som skjer under himmelen." (For 3,1)

Men jeg skulle ønske at enkelte 'tider' varte lenger enn andre. Som tiden for fjellvandringer.

Mens jeg sitter på en stein langs en veltrådt sti jeg har gått så mange ganger kommer det en kvinne forbi. Det skulle vise seg at hun var fra Paris. Hun er på vandringstur i fjellheimen med familien sin. Hun går et godt stykke foran dem. Og stanser.

Det er slikt man gjør i fjellet. Vi kan passere hverandre på gatene i byene våre, eller sitte ved siden av hverandre på bussen, men da er vi tause. Ikke så i fjellet. Da hilser man på fremmede. Og snakker. Som om vi skulle være gamle kjenninger.

Hun spør om hvorfor jeg sitter der jeg sitter og jeg snakker som om jeg kjente kvinnen godt. Om begrensningene sykdommene jeg strever med gir meg. Så sier hun:

"Du får sitte og kontemplere!"

Ja, det får jeg. Nyte synet av noe som var. Dvele ved de gode opplevelsene. Leve meg inn i det som skjer her og nå. Øve meg på å være tilstede i livet med alt hva det er.

Jeg takket for det gode rådet, og kvinnen og familien hennes gikk videre, men jeg ble sittende kontemplerende og vente på vennene fra Wisconsin.

Med ett kjentes Herren så nær. Og jeg flyttet blikket fra fjellmassivet foran meg til Herrens ansikt. Og kontemplerte.

"... det som vi har sett med våre øyne, det som vi beskuet ..." (1.Joh 1,1)

Der har vi ordet 'kontemplere' - 'beskue'.

Å se med andre øyne enn sine fysiske.

Nå venter en høst med møter og bønneseminarer rundt omkring i Norges vidstrakte land. Det begynner allerede i morgen, hvor jeg skal tale i Misjonssambandet, så går det slag i slag. Med møter hos baptister, pinsevenner, lutheranere, frie venner. Den tiden er ikke over. Og så lenge det fremdeles er litt pust i meg skal jeg være tro mot det kall som Herren gav meg for mange, mange år siden. Jeg jeg gleder meg over det - og kjenner på en djup takknemlighet. Takk til alle dere som inviterer meg til å dele det Herren har lagt på mitt hjerte.

Begrenset, ja, men ikke Gud. Hans åndepust bærer meg.

Billedtekst: Langs 'gjengrodde stier' i Rondane. Foto: Paul Martens, Wisconsin.