Karismatikeren Esekiel, del 6

Det var viktig og det er fremdeles like viktig for Gud at nasjonene (Israel og hedningenasjonene) vil kjenne Ham og vite at Han er Herren. Dette kommer så klart frem når vi leser profeten Esekiel. I profeti etter profeti, sier dette: 'Da skal dere vite at jeg er Gud.' Faktum er at variasjoner av dette utsagnet fremkommeer mer enn 50 gannger gjennom hele denne profetboken.

I Den Hellige Skrift, omtales det jødiske folk som et paktsfolk, det utvalgte folk, Guds øyenstein. Det har vakt mange slags reaksjoner hos Bibelleseren. Jeg har hørt innvendinger som disse:

* Hvordan kan det ha seg at Gud elsker det jødiske folk mer enn andre folkegrupper?
* Elsker ikke Gud alle?
* Hvordan kan Gud være så urettferdig?
* Det er ikke rettferdig overfor palestinerne at Gud favoriserer det jødiske folk.
* Hvorfor er de utvalgt? Hvorfor, de tror jo ikke engang at Jesus er Messias?

Evangeliet etter Johannes slår klart og tydelig fast i det vi kaller 'Den lille bibel', at >Gud elsker hele verden: 'For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.' (Joh 3,16) Å være Det utvalgte folk innebærer ikke at Gud ikke elsker alle folk på jord.

Det er klart, synes jeg, når man leser Bibelen, at Gud hadde en spesiell hensikt med å utvelge det jødiske folket: De ble utvalgt for å åpenbare hvem Herren er til alle verdens folk. De ble utvalgt for å skrive ned Hans ord, slik at verden skulle opplyses. De ble utvalgt for fedrenes, profetenes og kongenes skyld. Vi ser av Det nye testamente at de ble utvalgt for å være den jordiske familien til Jesus, Guds Sønn, og hele den første menigheten var jødisk. Faktum er at alt det verdifulle vi har fått i troen vår har sitt opphav hos jødene.

Apostelen Paulus, som selv var jøde, summerer dette godt opp for oss i Romerbrevet: 'De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene. Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet...' (Rom 9,3-5)

Forklaringen fra Guds side på utvelgelsen av det jødiske folk får vi i 5.Mos 7,6-8:

'For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt av alle folk på jorden for å være hans eiendomsfolk. Ikke fordi dere var større enn alle folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere. For dere er det minste av alle folkene. Men fordi han elsket dere, og fordi han ville holde den ed han hadde sverget deres fedre, derfor førte Herren dere ut med sterk hånd og fridde dere ut av trellehuset, fra Faraos, egypterkongens hånd.'

fortsettes

Den Gud bruker

'Gud ser ikke etter briljante mennesker, Han er ikke avhengig av begavede mennesker, Han har ikke bundet seg til å bruke mennesker med store talenter for å fått sitt evangelium spredt ut over den vide jord.

Det Gud søker er sønderbrutte mennesker som har dømt seg i lys av Kristi kors.

Når Han ønsker å få noe gjort, benytter Han seg av mennesker som har nådd sitt laveste punkt, som ikke setter sin lit til seg selv, men på Gud.'

- H.A Ironside (bildet), 1876-1951. Pastor for Moody Church fra 1929 til 1948. Norsk oversettelse (C): Bjørn Olav Hansen

Vår egen vei og kall

De siste årene har gjort at jeg har fått mer og mer respekt for den enkeltes vei og kall. Jeg har også erfart at det er mange distraksjoner og fristelser. Til å gå en annen vei, til å bli fanget av alt det som er så interessant annet steds.

Jeg har tenkt på noen merkelige ord i Åpenbaringsboken i det siste:

"Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får den." (Åp 2,17)

I tilknytning til disse ordene har jeg tenkt: Gud har kalt noen tilside, enten for kortere eller lengere perioder, kanskje for hele livet. Når vi tilbringer tid alene med Gud, særlig over tid, betyr ikke posisjoner noe. Da betyr navnet ditt eller ditt gode rykte ikke noe. Fordi du tilbringer så mye tid alene med Gud, vil Gud en dag gi deg et nytt navn.

Foreldrene dine hadde kanskje en mening med å gi deg det navnet du har, eller ikke. Gud har en djupere mening med det navnet du kommer til å få. Det navnet får du på grunn av det arbeidet han gjør i deg underveis. Men det forutsetter at du fortsetter i det kall og på den veien du har begynt på. Underveis kommer du garantert til å møte mennesker som vil forsøke å få deg engasjert i både det ene og det andre. Det kan være gode ting, men det er ikke ditt kall eller din vei, men en annens. Gi ikke etter for den fristelsen!

Apostelen Peter skriver:

"Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle. Da skal inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere." (2.Pet 1,10-11)

Hva velger Gud?

Hvis Gud fikk velge, hva ville Han da ha valgt? Det spørsmålet har jeg dvelt ved en tid nå. For i grunnen er det av avgjørende betydning hva Han velger når det kommer til stykket.

Jeg har funnet ut at Han ved en anledning velger det samme, ikke bare en gang, men tre ganger.

1.Kor 1,26-31 forteller oss at Gud velger seg det som ingenting er. Ingen av de Han velger seg er mennesker som imponerer andre, stille seg over andre, undertrykker andre. Ingen som skryter av sin kunnskap og er vis i egne øyne, eller er av fornem slekt. Han velger ikke noe av det som i menneskelige øyne er noe.

Men det som ingenting er.

Det er en ting Gud står imot og det er stolthet. Stolte mennesker får Gud som motstander.

Ikke alle får nåde. Den tilgodesees kun av de som er ydmyke.

Når stormene kommer finnes den trygge havnen bare for de som søker ly hos Herren. Det kreves mot til å bøye kne og sette sin lit til Herren. Akkurat nå stormer det i mitt liv. Smertebølgene går skyhøye om natten. Men jeg har valgt å finne ly hos Herren.

Når det er slik at Gud velger det som ingenting er, hva velger vi da? Hvem omgir vi oss med? Hvem får vår oppmerksomhet? Det som er stort, stolt, mektig, gjevt?

Hvor har Gud sin jordiske bolig?

'Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig. Den hellige er navn. I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust'. (Jes 57,15)

Hvordan frelsen kom til hedningene. Del 2

Her er andre og siste delen av artikkelen til Per Faye Hansen:

Jødene har flyktet inn i assimilasjonen med andre folk. De har søkt å gjøre seg ugjenkjennelige ved å bytte navn, men det lykkes ikke. For det står skrevet: 'Når dere vil være som de andre folkene rundt om i landene, skal det aldri lykkes'. (Esek 20,32) Og denne jøden, som Gud ikke lar dø, han står foran oss og vitner bare ved sin eksistens: 'Gud er trofast, når vi er troløse'. Ved sin underfulle bevarelse og gjenreisning demonstrerer Israel ufrivillig Guds uforskyldte nåde og evangeliet om FRELSEN uten lovgjerninger. Også på denne måten kommer frelsen fra jødene. Og skulle ikke vi juble - og prise og love Gud for dette EVANGELIUM?

Også vi er stadig utro og vantro - og når Gud tross jødenes troløshet likevel er sitt folk trofast og barmhjertig, så tør også vi be: 'Gud, vær meg troløse synder, nådig!' Og når Israel blir forfulgt, da vet vi at utvelgelse betyr forfølgelse i denne verden, både for jøder og kristne, som Jesus selv sa: 'Dere vil bli forfulgt og hatet'. For de utvalgte - både jøder og kristne - gjelder det at de er og blir pilegrimer og fremmede i denne verden - stadig underveis.

Det henger sammen med at denne verden i sin nåværende tilstand er ufrelst og samfunnet alt annet enn rettferdig. Det minner oss om at historien ennå ikke er avsluttet, men at vi står midt i et stort drama, antagelig foran siste akt! Jødene fører oss inn i spenningen mellom det som er kommet og det som snart skal komme. For vel er Guds rike begynt ved Jesu første komme, men det blir fullt ut virkeliggjort først ved Hans gjenkomst. Og FRELSEN SKAL KOMME FRA JØDENE også i endetidens aspekt.

For frelsen gjelder mer enn bare synd og nåde, rettferdiggjørelse og helliggjørelse for den enkelte troende. Israel er en levende påminnelse om Guds store riksplan og oppfyllelsen av den bønn Jesus lærte oss å be: 'Komme ditt rike! Skje din vilje, som i himmelen, så også på jorden!' I verdens-gjenfødelsen, som også Jesus talte om, skal Guds rike virkeliggjøres med fred og rettferdighet på denne jord! Den Messias som jødene vener, er den samme som skal komme igjen til de kristne! Og Israels antagelse av ham skal bli som liv av døde. Da blir 'Israels fylde' så meget mer en rikdom for verden. Og det blir klart for alle at Davids falne hytte er blitt gjenreist for at alle folkeslag skulle søke Herren!

Hvordan kom frelsen til hedningene? Del 1

Per Faye Hansen (bildet), grunnleggeren av Karmel Instituttet hører med blant de som bærer hederstittelen 'rettskaffen blant hedningefolkene'. Det skjedde post mortem i 2007. Faye Hansen hjalp flere titalls jøder med å flykte til Sverige under krigen.

Hans datter, Gro Wenske, utgir bladet 'Israels Røst'. I det siste nr - nr 7/8 - publiserer hun en artikkel av faren som jeg synes er så viktig at den bør studeres av langt flere enn de som abonnenter av dette bladet. Her følger et utdrag av artikkelen. Andre del publiseres i morgen.

I Rom 11,11 står det: 'Ved Israels fall er FRELSEN kommet til hedningene' - nemlig fra jødene - sier Paulus. Ordet som er oversatt med 'fall' burde heller være 'snubling'. For med 'fall' regnes det med at den det gjelder ikke kan komme seg på beina igjen. Og det er det som menes her! Ved jødenes snubling, som de atter skal reise seg fra, er frelsen kommet til hedningene. Dermed er det sagt at ikke bare vår Bibel, men også selve frelsen har vi fra jødene.

Paulus sier at 'kirken er bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll - altså: jøder og atter jøder! Hva ville det vel blitt med Europa, dersom ikke jøden Saulus fra Tarsus i sin tid hadde hørt og adlydt den guddommelige stemmen, men blitt i Asia eller dratt til Afrika? Det er en teoretisk mulighet - og svaret lyder: Sannsynligvis ville vi da vært i samme situasjon som visse folk i det indre Afrika og Asia: på kne for steiner og trær for å tilbe dem! Men fordi jøden Saulus var lydig mot det himmelske syn og brakte evangeliet til Europa, er alt blitt annerledes.

Antagelig som en 'typisk jøde' sto han overfor hellenismens glans og herlighet på Areopagos i Athen - med Den Hellige Ånd som eneste våpen.! Overfor en verden av avgudsdyrkelse og hedensk filosofi sto han alene - i Israels Guds og Messians navn. Han visste hva det gjaldt og hvem han kunne stole på! For han var ikke i tvil om at roten bærer ham - dvs FRELSEN KOMMER FRA JØDENE!

Men vi hedningekristne av i dag har ofte glemt denne setningen fra Rom 11: 'Roten bærer deg', sier apostelen. Legg merke til at han sier ikke: 'Roten bar deg'. Det står i presens og gjelder nåtiden! Inntil idag er det denne jødiske roten som bærer den sanne kristenhet. De fleste bibeltolkere er enige om at roten bare kan bety Israel, fordi tankegangen i hele sammenhengen ikke tillater noen annen tydning. Men selv om roten skulle stå for Jesus Messias, så er Han den siste legemliggjørelse av Gudsfolket Israel.

Paulus sier til de hedningekristne i Rom: 'Ros deg ikke mot de naturlige greinene! For det er dog ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg!'

Bare slik kan vi forstå hvorfor jødene fortsatt stadig eksisterer og må vedbli som folk. For frelsen er ikke bare kommet fra jødene en gang, men kommer stadig fra dem! Derfor betyr jødene for oss både en anklage, en utfordring  og en lære, som ikke lar oss komme til ro. Stadig står jødene foran oss og minner oss om Guds suverene nåde og frie utvelgelse! Mange jøder ville gjerne overlate utvelgelsen til andre, men sitt kall og sine nådegaver angrer Gud ikke. 'Etter evangeliet er de fiender for vår skyld - men etter utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld' (Rom 11,28) Hvem kan lodde disse dybder i Guds uransakelige visdom?

(fortsettes)

Den som ingenting er kan Gud bruke

I dag byr jeg på disse ordene av den kinesiske husmenighetslederen, Watchman Nee (bildet):

'Det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud seg ...' (1.Kor 1,28)

Korset er det instrument som utjevner all forskjell som finnes i vårt univers. Stilt overfor det blir vi alle nuller. Ved det blir hele menneskeslekten tilbudt en ny begynnelse. Forskjellen mellom en kristen som vokser hurtig i Herren, og en kristen som vokser sakte, ligger i den førstes trofasthet og lydighet, det skyldes aldri noe naturlig i oss. Det er mange ting som er for store og imponerende til at Gud kan bruke dem. Istedet valgte Han ikke bare det som var svakt og lite aktet, nei, Han gikk enda lenger. Det virker nesten som om apostelen ikke eier ord til å fremstille disse, så svake og elendige er de i menneskenes øyne, de som Gud velger å bruke. I et malende uttrykk beskriver han dem som  'det som ingenting er'.

Passer denne beskrivelsen på deg? Du skal ikke fortvile over det. Det er slett ingen ufordelaktig karakteristikk sammenlignet med andres, ja, kanskje har du rett og slett en fordel fremfor dem. For i alle tilfelle befinner du deg allerede på nullpunktet, du har ikke lange strekninger å tilbakelegge før du når frem til Guds startplass! Sett din lit til Ham, vær lydig.

Jorge Lozano var spedalsk, blind og døv - og mektig brukt av Gud. Del 1

Jeg kom over en historie lille julaften som har grepet meg så sterkt. Den handler om en for meg ukjent mann, og en liten landsby i Peru.

Langs bredden av Amazonas der den snor seg vei gjennom Peru ligger det en landsby som heter San Pablo (bildet). Her finnes det fremdeles en spedalskoloni. Her, blant de utstøtte, finnes det en liten kjempende baptistmenighet. Historien om denne menigheten understreker sannheten i 1.Kor 1,26-28: "Brødre, legg merke til det kall dere fikk. Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, dte utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe."

Disse ordene kan både sies om baptistmenigheten i San Pablo. I menneskers øyne er den ingenting. Men ordene passer også godt på mannen som var menighetens pastor, men som nå er hjemme hos Herren:

Jorge Odilo Lozano Reategui. Du har neppe hørt navnet før. Han kjører ikke med blant kjendisene i kristenheten. Som en ung gutt ble Jorge rammet av spedalskhet, og ble forvist til en koloni for spedalske i hjertet av den peruvianske regnskogen. Sykdommen førte til at han ble blind, døv og hans kropp deformert. Men Herren reiste ham opp til å bli et mektig redskap i hans hånd til frelse for mange. Historien om Jorge Odilo Lozano Reategui burde være en konstant påminnelse for de som søker å bruke kjødelige metoder for å få budskapet mer spiselig og appelerende til denne verden: Gud velger det som ingenting er!

Når Paulus skriver til menigheten i Korint, skriver han om at vi har den skatten som er oss betrodd i skrøpelige leirkar:

"Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv." (2.Kor 4,7)

Når Paulus skrev disse linjene var det vanlig å gjemme ting av verdi i leirkrukker som hadde liten verdi, og som ikke var spesielt vakre, for at de ikke skulle tiltrekke seg oppmerksomhet.

Kan Gud bruke en spedalsk? Som attpåtil er blind og døv? Les denne historien. Jeg tror den vil velsigne deg.

(fortsettes)