Vår egen vei og kall

De siste årene har gjort at jeg har fått mer og mer respekt for den enkeltes vei og kall. Jeg har også erfart at det er mange distraksjoner og fristelser. Til å gå en annen vei, til å bli fanget av alt det som er så interessant annet steds.

Jeg har tenkt på noen merkelige ord i Åpenbaringsboken i det siste:

"Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får den." (Åp 2,17)

I tilknytning til disse ordene har jeg tenkt: Gud har kalt noen tilside, enten for kortere eller lengere perioder, kanskje for hele livet. Når vi tilbringer tid alene med Gud, særlig over tid, betyr ikke posisjoner noe. Da betyr navnet ditt eller ditt gode rykte ikke noe. Fordi du tilbringer så mye tid alene med Gud, vil Gud en dag gi deg et nytt navn.

Foreldrene dine hadde kanskje en mening med å gi deg det navnet du har, eller ikke. Gud har en djupere mening med det navnet du kommer til å få. Det navnet får du på grunn av det arbeidet han gjør i deg underveis. Men det forutsetter at du fortsetter i det kall og på den veien du har begynt på. Underveis kommer du garantert til å møte mennesker som vil forsøke å få deg engasjert i både det ene og det andre. Det kan være gode ting, men det er ikke ditt kall eller din vei, men en annens. Gi ikke etter for den fristelsen!

Apostelen Peter skriver:

"Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle. Da skal inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere." (2.Pet 1,10-11)