Bønnens velsignede mangfoldighet

En kristens bønneliv er mangfoldig. Bibelen beskriver frie bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser, klagesanger, lovprisninger, liturgiske bønner brukt i tempelet, synagogen og menigheten, tidebønner, bønn i tunger, bønn i Ånden, og den forteller oss at bønner blir bedt knelende, sittende, gående og liggende, stille og noen ropes ut.

Mitt råd er derfor dette: ikke fremhev en form fremfor den andre! Den ene formen er ikke noe bedere enn den andre. Noen bønneformer kjennes mer naturlig for noen, men fremmed for andre. La oss ikke bruke det mot hverandre, men sette pris på manfoldet.

Min erfaring er at bønnelivet vårt kan endres av ulike årsaker og grunnet ulike faser vi befinner oss i.

Bønn måles ikke i antall ord vi ber, heller ikke hvor salvelsesfull stemmen vår er, hvor flinke vi er til å forme ord, om vi er høylydte eller stille.

Gud ser til hjertet.

Husk at det er mulig å forme ord med leppene våre, uten at hjertet vårt er med. Vi kan forme flotte ord, uten at hjertet er berørt: 'Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg.'

Og glem ikke dette: Vi ber til Far, ikke for å imponere dem som eventuelt hører oss.