Kappes om å hedre hverandre, del 20: Tove og Jan Honningdal

En sjelden raushet, gode omfavnelser, smittende latter, hjertelig tilstedeværelse, blandet med en ydmykhet og djup varhet for Den Hellige Ånd - det er hva jeg forbinder med Jan Honningdal. Ja, og så sangene da. De bærer preg av levd liv, ikke teorier, av djupkjøpte erfaringer med Gud. En som er der for sine venner.

Sangene er blitt en del av oss. Jeg nynner på dem, synger dem, og tar dem i bruk når jeg skal være alene med Gud, og tilbe Ham.

Et annet ord som preger Jan Honningdal, er trofasthet. Jeg kjenner ham best som en av de som har ledet lovsangen på de årlige nasjonale bønnekonferansene på Grimerud. Aldri vanskelig å spørre. Jan er på en måte fast inventar. Det er tydelig at han trives i bønnens- og tilbedelsens atmosfære. Men vi tar ham ikke som noe selvsagt. Det er dyrebart å ha Jan med oss. For han hører fra Gud, og han trer gjerne tilbake. Bøyer seg i tilbedelse. Ligger gjerne langflat for Guds ansikt.

Slikt gjør inntrykk.

Han modellerer hva en sann tilbeder er. En som tilber i Ånd og sannhet.

Men ingen Jan uten Tove!

De to hører sammen. Som ektepar, som salmister. Så har de da også gått noen motbakker, etter at Tove ble alvorlig syk, og senere helbredet. De vet noe om hvor dyrebare dagene og øyeblikkene er, og har tatt vare på dem. Den tøffe tiden lærte dem å kjenne Gud på en måte som har satt djupe spor hos dem begge. Som de som er så heldige å møte dem merker.

Begge har en lidenskap etter å se at Herren bygger sitt hus, ikke i form av en bygning, men som levende steiner, et hellig presteskap, som tilber Herren i hellig prydelse.

La oss løfte disse to frem for Herrens trone. De er viktige for Herren, og er viktige for oss her i Norge, og ut over landets grenser. La oss be om at Gud beskyttter dem og bevarer dem ydmyke for Herrens ansikt.