Ære av Faderen

 "Den som tjener meg skal få ære av Faderen," sier Jesus (Joh 12,26). Disse ordene overstiger vår fatteevne. At du skal ære Faderen, ser du kanskje som normalt. Men at Faderen skal ære deg, hvordan er det mulig? 

I religiøs sammenheng får vi ofte høre at hovmod er menneskets største last og synd. Og det er sant at når mennesket er hovmodig og prøver å handle uten Gud, fører det til mange andre synder. Men på en annen måte kan vi også si at menneskets største feil er mangelen på selvrespekt. De fleste lider nok mer av selvforakt enn av hovmod. Og egentlig er det bare t sider av samme sak: vi regner ikke med Gud.

Mennesket har en uendelig verdi, og Gud vil at vi skal være klar over det. Hvert øyeblikk blir vi skapt og nyskapt av Gud, og det er noe helt spesielt. Det viser at du har så stor betydning at Gud er interessert i deg hvert eneste øyeblikk. At Gud blir menneske og vil dø for deg på et kors, det gjør det enda mer tydelig hvor viktig du er i hans øyne. Og det at Gud vil regne deg som samarbeidspartner i arbeidet for verdens frelse, gir deg en utrolig verdi.

Selv bør du alltid tenke at du står med tomme hender framfor Gud. Men Gud gjør noe stort ut av det lille, unnselige du har.

Å få ære av mennesker kan lett føre til selvtilfredshet. Men den æren Faderen gir deg, fyller deg med sannhet og ydmykhet, så du ser at alt egentlig kommer fra ham.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 290

Hedre din far og din mor

'Hedre din far og din mor, så dine dager skal bli mange i det landet Herren din Gud gir deg'. leser vi i Guds 10 bud, slik det gjengis i 2.Moa 20,12 og de fleste oss tenker nok automatisk på våre kjødelige foreldre. Og med rette. Men det siste året har jeg tenkt tanken at foreldrebegrepet forstått som ens mor og far, er for snevert. Jeg har lurt på om det i dette ordet også menes våre historiske røtter og våre åndelige fedre og mødre.

Gud presenterer seg ofte som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud - tre generasjoner Gud. For hver av disse gammeltestamentlige patriarkene skjuler det seg et levd trosliv med sine forbilder for neste generasjon. Som folket den gang og nå kan ta lærdom av. Og Bibelen er full av troshistorier om menn og kvinner vi har mye å takke for, og vi forsøker å følge deres eksempler.

Hebreerbrevets forfatter ber oss om å huske 'veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.' (Hebr 13,7)

Jeg tror det også er viktig å hedre de som har gått foran, og følge deres tro. Tro om ikke dette også innebefattes av budet om å hedre sin far og mor? Snakke vel om dem, takke Gud for dem. Alle de som tjente Gud i sin samtid, enten det er bibelske skikkelser, eller menn og kvinner fra de øvrige hellige historien. Vi trenger å hedre vår åndelige far og mor. De som forkynte Guds ord for oss, fostret oss og tok seg av oss. De som lyttet til våre spørsmål, de som forbandt våre sår de som tok seg bryet med å rettlede og formane oss.

Det er er løfte knyttet til det å hedre sin far og sin mor', dette: 'så dine dager skal bli mange...' Det fører velsignelser med det å hedre andre. 

Når apostelen Paulus skal undervise den unge Timoteus om hvordan han og menigheten skal forholde seg til menighetens eldste, skriver han: 'Du skal ikke ta imot en anklage mot en eldste uten at den blir støttet av to eller tre vitner.' (1.Tim 5,19) Hvorfor ikke? Det er flere grunner for dette, som jeg ikke skal nevne nå, men i denne sammenhengen jeg skriver nå, handler det om respekt overfor den eller de som er innsatt til å tjene i menigheten. To vers forut for det jeg siterte nå skriver Paulus: 'De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære.' (v.17)

Billedtekst: Menno Simons, en av fedrene som vi skal hedre.

Guds herlighet

2. Mosebok 40: 34-35. Skyen dekket møteteltet, og Herrens herlighet fylte teltet. Moses klarte ikke å komme inn i møteteltet fordi skyen hadde lagt seg over det, og Herrens herlighet fylte teltet.

Det mest storslåtte og unaturlige i verden er Guds herlighet. Det er unaturlig for kjødet, men det er naturlig for Ånden. Guds herlighet (eller Guds nærvær) i sin reneste form er som en fortærende ild. Da Gud kom ned på Sinai-fjellet i 2. Mosebok 19, ba han folket om ikke å komme i nærheten av fjellet, ellers ville de dø. Gud var så storslått og ren at Bibelen sa at fjellet røk som en ovn.

Angivelig er det forskjellige grader av Guds ære og graden avhenger av hvor mye vi kan takle. I 2. Mosebok 40 og 2. Mosebok 19 er en grad og i Habakkuk 2:14 er en annen grad. Habakkuk sier: "For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn".

La du vil merke til at Habakkuk ikke sa at jorden skal være fylt med Guds herlighet ... men det står at den skal være fylt med kunnskapen om Guds herlighet. Med andre ord, jorden er allerede fylt med Guds herlighet. Avhengig av hver persons individuelle dybde i Gud, kan vi faktisk gå inn i hans herlighet. En person kan komme inn i Hans herlighet på et nivå og en annen person kan komme inn i Hans Herlighet på et annet nivå.

En gang mens jeg tjenestegjorde i Canada i en stor retrettleir, var Guds herlighet så sterk at man nesten måtte være der for å tro det. Tegn og under fant sted hver natt, og folk ble frelst, helbredet og satt fri. En natt etter gudstjenesten ble en mann som hadde levd et hardt liv frelst og ba om å bli døpt umiddelbart.

Leiren lå ved en stor innsjø, og siden det var på høsten var vannet veldig kaldt, men mannen brydde seg ikke. Mannen som hjalp meg sa at jeg vil døpe ham, og han og den nyomvendte vadet ut i sjøen. Mannen som ble døpt tok Bibelen sin med seg og sa: "Jeg vil at b¨Bibelen min også skal bli døpt." Nede i det kalde vannet gikk de, både menneske og Bibel. Da de kom ut av det kalde vannet, kom mannen opp av vannet og ropte og ga ære til Gud.

Etter at den nyomvendte hadde fått tørket seg, la han merke til at selv om Bibelen hans hadde gått under vannet med ham, hadde den ikke blitt skadet av vannet. Folket som var vitne til dette lovpriste folket Gud til etter midnatt ... og takket ham for alle miraklene som hadde skjedd.

Merkelige og uforklarlige ting skjer når Guds herlighet er til stede.

Dette er kanskje ikke akkurat det 2.Mos 40 snakker om da den sa at de ikke kunne gå inn i møteteltet. Imidlertid kan vi konkludere med at ett menneske kan være i et djupere nivå av herlighet enn et annet menneske, ifølge 2. Mosebok 19. På den annen side er vi alle i stand til å vandre i et mål av Guds herlighet i henhold til Habakkuk 2:14.

- John L. Dean, oversatt med tillatelse fra forfatteren av Bjørn Olav Hansen (c)

Kappes om å hedre hverandre, del 23: Bente Sandtorp

Hvordan hadde Guds rike klart seg uten de kvinnelige pionerene? Helt siden begynnelsen har den kristne kirke vært velsignet med kvinner med mot, modenhet, klokskap, utholdenhet. En sllik kvinne er Bente Sandtorp (bildet). Hun er en av Baptistsamfunnets visjonære ledere.

Det er så mye godt som kan sies om Bente Sandtorp. Hun har gjort en betydelig innsats som menighetsplanter på Grønland i Oslo. Det er en krevende oppgave, med både opp- og nedturer. Men Bente har stått i det, på de gode dagene og de ikke fullt så gode dagene - og sett resultater. Home Church er kommet for å bli.

Så Bente har satt spor etter seg i form av en levedyktig menighet. Men det er noe annet jeg også vil trekke frem, og det er hennes tilstedeværelse. Bente er der for andre. Ser andre, og er med på å løfte og bekrefte, ikke bare som pastor, men også i hennes arbeide blant studentene ved Høgskolen for ledelse og teologi. Her er hun både studieveileder og pastor. Det blir man ikke uten videre. I Bente finner man den gode lytteren og sjelesørgerenn.

Med smilet sitt og den smittende latteren sin bygger hun bro mellom ulike kulturer. Det er tydelig at hun er glad i Jesus, og det er tydelig at det er gjensidig. Det er lett å være sammen med Bente, og det er lett å bli glad i henne. Hun taler ikke bare med ordene sine, men modellerer noe med eget levd liv.

Jeg er så glad for å kjenne Bente Sandtorp, og der er jeg ikke alene om.

Kappes om å hedre hverandre, del 22: John og Christine Noble

Jeg legger ikke skjul på det. men linjene jeg skriver nå er ikke objektve, men høyst subjektive. De er en kjærlighetserklæring! De er skrevet i djup takknemlighet og glede over hva to mennesker har betydd i livet mitt. De to er John og Christine Noble fra Romford i England.

Men før jeg skriver om hvordan vi møttes og om hvordan de har vært som en åndelig far og mor for meg, la meg fortelle deg om deres liv i dag. John er blitt 80. Fremdeles med det karakteristiske skjegget og den lille hestehalen. Christine er omtrent på samme alder - man skal jo ikke røpe en kvinnes alder, vet dere. Såpass  høflighet har jeg lært. Christine er senil dement og helt pleietrengende. Den nydelige damen med det vakre smilet, den varme stemmen, som danset så nydelig for Herren under lovsangen, har ikke lenger noe språk. Hun som bar frem presise kunnskapsord og profetiske budskap, er stille. Men hver eneste dag besøker John og noen andre fra familien henne. De støer henne så hun får gått noen skritt, de mater henne med hennes favorittbær og frukt og de er sammen. Hvilken trofast kjærlighet - i gode og onde dager. Det berører meg så djupt. Jeg føler sånn med John og Christine i denne svært sårbare fasen av deres liv.

Jeg ble kjent med John i 1978. Han var allerede da en av pionerene i husmenighetsbevegelsen i Storbritannia. Jeg husker ham som en stillferdig kar som var med på noen møter i et husmenighet May Sissel og jeg senere ble med i. Han tok av og til frem trompeten som han av og til hadde med seg. Ellers var han med på oppvasken. Det var først etter en tid at han begynte å undervise fra Bibelen. Først bygget han en god relasjon og gode vennskap. Så var det da også Kristi kropp han underviste om, om Guds evige hensikt, om vennskap utfra Guds Ord. Det var her selve grunnlaget for mitt menighetssyn ble lagt og som jeg aldri har forlatt. John hadde lys over Guds Ord når det gjaldt Guds evige hensikt med menigheten. Dette kjenner jeg djup takknemlighet for den dag i dag.

Gjennom årenes løp utviklet det seg et godt vennskap med John og Christine. Hver på sin måte har de hatt avgjørende betydning for May Sissel og meg. De to er ganske forskjellige og det hendte de spøkte med hverandre når de delte talerstol. De var aldri redd for å by på seg selv, og var ikke redd for å være sårbare. Raust delte de fra sine egne liv, også deres feiltrinn. Det har blitt mange gode og nære samtaler oppover i årenes løp og jeg har satt stor pris på de råd og den åndelige veiledningen John har gitt meg. John var vært og er en enhetens mann som har bygget broer mellom kristne fra ulike sammenhenger.

Men mer enn deres ord har livene deres talt. Vi snakker om hel ved. Deres levde liv, til Kristi ære har satt djupe spor i meg og mange andres liv. For det er jeg dem evig takknemlig. Som en parantes kan jeg nevne at det var John som døpte meg i Mjøsa 25.september 1979. Det er faktisk 40 års jubileum i år.

Kappes om å hedre hverandre: Asle Ambrosius Dingstad, del 21

I dag, på hans 73 års dag, vil jeg gjerne få hedre Asle Ambrosius Dingstad (bildet), sognepresten i St.Johannes Døperens menighet i Oslo. Han er ikke bare prest, men forfatter, forlagssjef, oversetter og sjelesørger. For meg er han en venn jeg verdsetter høyt.

Dingstad var i sin tid en høyt betrodd og anerkjent prest, ja, sågår bispekandidat i Den norske kirke. Men så skulle troskapen mot Bibelen og det løftet han avla når han ble vigslet til prest få store og alvorlige følger for hans liv og tjeneste. Sammen med flertallet av biskopene i den kirken han tjente og var blitt så glad i kunne ikke Dingstad si ja til homofilt samliv som legitim samlivsform. Det skapte store problemer med hans egen biskop, Sigurd Osberg. Asle Dingstad så seg nemlig nødt til å frasi seg biskopens tilsyn, noe som også i sin konsekvens førte til at Dingstad ikke anerkjente biskopen som rettelig biskop. Dingstads tilsynsnekt førte til at Osberg i 1998 reiste læresak mot Asle Dingstad som da var blitt prost, og kirkens lærenemd ga Osberg medhold i at Dingstad ikke kunne nekte biskopens tilsyn. Det førte til at Asle Dingstad frasa seg sitt embede.

Jeg vet ikke om vi helt har forstått rekkevidden og betydningen av den profetiske handlingen Asle Dingstad utførte. Dette er en mann som var villig til å miste kappe og krage for sin troskap mot Guds Ord. Slik står det djup respekt av.

Så skulle han finne sitt åndelige hjem i Den Nordisk Katolske Kirke. I forbindelse med en samtale vi hadde for en god tid tilbake beskrev han denne overgangen slik med å sitere fra Salme 84: "Jeg lengtet, ja, fortærtes av lengsel etter Herrens forgårder. Nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud. Spurven har funnet et hjem, svalen har fått seg et rede hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre Sebaot, min konge og min Gud." Jeg minnes tårer nedover Dingstads kinn når han fortalte meg dette.

Asle Dingstad har tilhørt den høykirkrlige delen av Den norske kirke, hvor det liturgiske livet har vært selve livsnerven. Utallige er de blitt samlingene til kirkelig fornyelse på Granavollen hvor jeg også har hatt gleden av å ha delt fellesskap med fader Asle Ambrosius.

I et intervju med Vårt Land onsdag denne uken blir Dingstad spurt hvordan han ser for seg fremtidens kirke i et sekulært samfunn. Journalisten, Olav Egil Aune spør Dingstad om han se for seg fremtidens kirke som en undergrunnskirke? Til dette svarer Dingstad svært interessant, kanskje ja, kanskje profetisk? "Det er spennende å tenke den tanken - ja, jeg tror det at fremtiden ligger der. Jeg ser for meg de små fellesskapene - at presten mer og mer må innstille seg på å reise rundt i de små husfellesskapene og feire messe der. Jeg har aldri tvilt på at kirken er på plass og gjør sin gjerning som en surdeig der den er."

Det siste jeg tenker på når tenker på Asle Dingstad er ordet 'mørkemann'. Det passer overhodet ikke. Hos ham møter du den rungende latteren, det varme smilet, den gode klemmen og en som har evnen til å lytte og undre seg. Asle Ambrosius bærer Guds rike med seg.

Kappes om å hedre hverandre, del 20: Tove og Jan Honningdal

En sjelden raushet, gode omfavnelser, smittende latter, hjertelig tilstedeværelse, blandet med en ydmykhet og djup varhet for Den Hellige Ånd - det er hva jeg forbinder med Jan Honningdal. Ja, og så sangene da. De bærer preg av levd liv, ikke teorier, av djupkjøpte erfaringer med Gud. En som er der for sine venner.

Sangene er blitt en del av oss. Jeg nynner på dem, synger dem, og tar dem i bruk når jeg skal være alene med Gud, og tilbe Ham.

Et annet ord som preger Jan Honningdal, er trofasthet. Jeg kjenner ham best som en av de som har ledet lovsangen på de årlige nasjonale bønnekonferansene på Grimerud. Aldri vanskelig å spørre. Jan er på en måte fast inventar. Det er tydelig at han trives i bønnens- og tilbedelsens atmosfære. Men vi tar ham ikke som noe selvsagt. Det er dyrebart å ha Jan med oss. For han hører fra Gud, og han trer gjerne tilbake. Bøyer seg i tilbedelse. Ligger gjerne langflat for Guds ansikt.

Slikt gjør inntrykk.

Han modellerer hva en sann tilbeder er. En som tilber i Ånd og sannhet.

Men ingen Jan uten Tove!

De to hører sammen. Som ektepar, som salmister. Så har de da også gått noen motbakker, etter at Tove ble alvorlig syk, og senere helbredet. De vet noe om hvor dyrebare dagene og øyeblikkene er, og har tatt vare på dem. Den tøffe tiden lærte dem å kjenne Gud på en måte som har satt djupe spor hos dem begge. Som de som er så heldige å møte dem merker.

Begge har en lidenskap etter å se at Herren bygger sitt hus, ikke i form av en bygning, men som levende steiner, et hellig presteskap, som tilber Herren i hellig prydelse.

La oss løfte disse to frem for Herrens trone. De er viktige for Herren, og er viktige for oss her i Norge, og ut over landets grenser. La oss be om at Gud beskyttter dem og bevarer dem ydmyke for Herrens ansikt.

Kappes om å hedre hverandre, del 18: Hilde Svela

Jeg har ikke møtt Hilde Svela (bildet). Likevel  er det få mennesker som har berørt meg som henne. Det er jeg veldig takknemlig for.

Det er gjennom sangene og melodiene at Hilde Svela har blitt meg til hjelp, trøst, oppmuntring. Hennes vare, varme stemme rører ved djupe strenger. Når dagene blir tunge og utfordrende setter jeg på en CD med Hilde Svela.

Og Hilde Svela har også gjennom sangen fornyet min interesse for våre keltiske røtter. De er jo våre norske kristenrøtter.

Nå er Hilde Svela ute med ny CD: 'Himmelstreif'. I noen uker nå har jeg spilt den, og blitt oppløftet. Hun bærer lyset med seg, himmellengselen, håpet. Her er tekster av Hans Olav Mørk, Sigurd Svela, Hilde Svela, Sven Aasmundtveit, Heidi Strand Harboe. Alt velklingende, ærlig.

I motsetning til andre jeg skriver om i denne serien, hvor hensikten er å fremsnakke, ære og hedre mennesker som har betydd og betyr noe for meg, så kjenner jeg lite til Hilde Svela. Likevel synes jeg at jeg kjenner henne. Gjennom hennes ærlige fremstilling av troen. Når man lytter til henne berøres man av den djupe lengselen etter Gud, som hun bærer på. Av mysteriet. Hun er også ærlig med tvilen. Her er ingen overåndelighet. Bare tekster som bærer over urolig hav.

'Skjønnheten skal frelse verden," sa Fjodor Dostojevskij. Hilde Svela er bærer av en indre skjønnhet. Du aner den bak ordene og de vakre melodiene, og hun gir deg del i den gjennom stemmen sin.

Om du mangler en julegave, foreslår jeg 'Himmelstreif'. Du eller den du gir den til vil ikke bli skuffet, men få, nettopp det, en himmel over sitt liv. For du kan gjerne gi den til deg selv. Det er lov det og - til jul.

Kappes om å hedre hverandre, del 17: Hans Johan Sagrusten

Hans Johan Sagrusten (bildet) er noe så flott som 'bibelbrukskonsulent'! Smak på ordet. Det går vel nesten ikke an å bli noe finere enn det. Tenk å ha det som sin jobb å hjelpe mennesker til å bli glad i Bibelen og hjelpe andre til å bruke den!

Så gjør da også Sagrusten en svært god jobb. Han har nemlig klart å gjøre historien om hvordan vi fikk Bibelen så spennende og lett tilgjengelig for folk flest, gjennom boken: 'Det store puslespillet', med den megetsigende undertittelen: 'Jakten på de tidlige manuskriptene til Bibelen'. Den er til forveksling lik en god krim: utrolig spennende og velskrevet.


Men det var ikke denne boken som først gjorde meg oppmerksom på navnet Hans Johan Sagrusten. Det var hans vare, vakre gjendiktning av den walisiske poeten R.S Thomas i boken: Ein stad mellom tru og tvil, utgitt på Efrem forlag i 2013. Senere skulle jeg stifte bekjentskap med diktene til Sagrusten selv. Begges dikt har fått stor betydning i mitt eget liv, særlig når det byr på bratte bakker. Det er ikke lettvint teologi de presenterer, men troens mysterium og dyrkjøpte erfaringer. Sagrustens gjendiktninger av R.S Thomas er nok den boken jeg henter oftest frem når livet viser vrangsiden. Bedre ærlighetsteologi har jeg ikke funnet.

Tiden har ikke strukket til for å gi seg i kast med Hans Johan Sagrustens øvrige bøker. 'Det store puslespillet' har fått en oppfølger, så den og andre står på ønskelisten min.

Jeg takker Gud for at Det norske bibelselskap har ansatt en 'bibelbrukskonsulent' og ber om at han må bli en svært etterspurt mann på stevner, seminarer, møter og gudstjenester. Så gjør det ikke noe at han er poet i tillegg. Det er veldig berikende. Nå har jeg et stort håp, og det er at Hans Johan Sagrusten får inspirasjon til både å skrive dikt og hjelpe folk til å lese Bibelen. La oss omslutte ham i våre bønner.

Kappes om å hedre hverandre, del 16: Stig Magne Heitmann

Stig Magne Heitmann er kanskje den personen i Norge som har best kunnskap og innsikt i den lidende kirkes nåværende situasjon. Dessuten har han etter min mening skrevet kanskje en av de aller viktigste bøkene for vår tids kristne: 'Derfor kan dere bare juble'. Jeg s.kal komme tilbake til den.

Stig Magne Heitmann, er en jovial, trivelig mann, full av jublende glede - det merkes når han forkynner, og det merkes i samtaler. Du merker at han har med Jesus å gjøre. Men han er også faglig dyktig, og en mann med stor integritet. Han er en man gjerne lytter til, og låner man først øre til ham, blir man litt klokere. Heitmann setter nemlig ting i perspektiv. Hverdagslivets trivialiteter blir det: småplukk, når Heitmann dokumenterer hva som skjer med våre trossøsken og hvilke forhold de lever under i sine hverdager.

Stig Magne Heitmann, den tidligere generalsekretæren i Åpne Dører, og nå organisasjonens faglige leder, snakker troverdig og sant og livet, fordi han gjennom sykdom selv har prøvd hva livet har å by på. Han er ingen lettvekter. Troen er prøvd, og Jesus har seiret i Stig Magnes liv. Selv vil han sikkert si: alt er bare nåde. Tross alt er han en god lutheraner! Og bra er det.

Etter å ha lest Stig Magnes artikler, kronikker og bøker, og lyttet til hans forkynnelse, var det en stor glede for May Sissel og meg å endelig få møte ham og hans kone. Det skjedde i forbindelse med sommerstevnet i Sarons dal, hvor vi begge skulle medvirke. Inntrykket stemte med det jeg hadde forestilt meg. En mann som lever hva han preker!

Men så var det dette med boken: Derfor kan dere juble av glede.

Jeg våger påstanden: dette er en profetisk bok. Skrevet med tanke både på tiden vi lever i og de vanskelige tidene som ligger foran oss. Boken er en et gedigent bibelstudium om forfølgelse både i Det gamle- og Det nye testamente, og gir oss en solid grunnmur å bygge våre liv på når troen settes på prøve. Jeg nøler ikke med å si at alle kristne burde lese den. Forfølgelsen vil komme til alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, sier Skriften.

Men dette er ingen skremselspropaganda. Kun sikringskost for alle som ønsker å seire. "De som seirer," snakker Jesus om i sendebrevene i Åpenbaringsboken. Det som er den store styrken i Heitmanns bok er den solide forankringen i Guds ord.

For Stig Magne Heitmann er en bibeltroende. Det er for meg en hederstittel. Og det er jeg glad for. Stig Magne Heitmann er en røst som roper i ørkenen, en røst som bærer. En av vekterne på muren. Hans våpen er sannheten og han taler der kirkeledere tier.

Jeg takker Gud for at Han har reist opp Stig Magne 'for en tid som denne'. La oss be om at han blir bevart, beskyttet og fortsatt kan tale, skrive og rettlede oss i en uryddig og farlig tid som vår.

Kappes om å hedre hverandre, del 15: Asbjørn Kvalbein

Han er en av nestorene i Misjonssambandet. For mange er han 'hele Norges sjelesørger'. Gjennom skrift og tale, gjennom sosiale medier og radio, har mange fått et ord med på veien, god og trygg åndelig veiledning ut fra Guds ord.

Asbjørn Kvalbein serverer ikke teorier eller lettvintheter, men velprøvd, erfaringsbasert kristentro. Og han får alle generasjoner i tale. Ikke minst gjennom sine mange, velskrevne andaktsbøker. Alt basert på Guds ord. Og det passer like godt for lutheranere og ikke-lutheranere, selv om det ikke er noen tvil om hvor Asbjørn Kvalbein befinner seg i d et kirkelige landskapet.

Kvalbein, som er bror til Jon, Hans og Aage, er utdanet cand theol, men han har også en amerikansk mastergrad i kommunikasjon. Det forklarer nok litt av hans gode kommunikasjonsevne,  men den er mer  enn det. Den er en nådegave. Asbjørn Kvalbein snakker og skriver på en måte som folk forstår. 

Det er ingen samfunnsstormer eller samfunnsrefser vi møter i hans tekster eller taler. Hans milde vesen, hans trygghet i Gud, skinner igjennom - også i hans levde liv. Det er nok derfor mange opplever han nettopp som den sjelesørgeren de trenger.

Redaktør, forlagssjef, rektor - titlene som kan knyttes til Asbjørn Kvalbein er mange, og velfortjente. Men for meg er han forkynneren par excellence. En bibeltroende. I mine ører er det en hedersbetegnelse.

Min bønn er at Gud må unne oss å ha hans stemme lenge iblant oss. Enten bak en mikrofon, eller bak to permer, eller ansikt til ansikt i en samtale.

Jeg takker Gud for at Han har reist opp Asbjørn Kvalbein 'for en tid som denne'.

Kappes om å hedre hverandre, del 14: Dagfinn Stærk

Dagfinn Stærk (bildet) har gitt kristen-Norge del i en arv, ikke bare for vår egen tid, men for generasjoner som kommer. Han har gravd frem igjen troens røtter, i form av glimrende oversettelser av noen kirkefedrenes skrifter og på den måten hjulpet oss til å finne frem til et solid fundament å bygge videre på i en urolig og utydelig tid som vår.

Over noen år har den ene boken etter den andre kommet i serien: Luthers klassikere. Bare for å nevne noen: Kyril av Jerusalems dåpskatekeser, Augustin om tro, håp og kjærlighet eller Tertullians forsvar av den kristne tro.

I tillegg har han skrevet boken: "Steinene roper", om den kjempende martyrken i Nord-Afrika. Velskrevet, spennende og et must for alle som ikke bare vil kjenne troens historiske røtter, men boken er sikringskost for kommende vanskelige tider også for kirken i Vesten.

Dagfinn Stærk, er en høyt betrodd medarbeider i Den evangelisk-lutherske frikirke, mangeårig pastor, tilsynsmann i Nordre og Østre tilsynsomårder og formann i Frikirkens misjonsstyre. Han er også en av stifterne av Patristisk forum, som i flere år har hatt samlinger i Østfold og hvor fokus er hvilke lærdommer vi alle kan hente fra den tidlige kirkens gudstjenesteliv og lære. Jeg har selv hatt gleden  av å holde et foredrag om Den tidlige kirkens bønneliv.

Jeg er så takknemlig for å ha lært Dagfinn Stærk å kjenne. En varmhjertet kristen, ydmyk, lærd. Så omgjengelig. Vi var så heldige å ha ham som foredragsholder på vårt Kristi himmelfartsstevne i fjor i  Kristi himmelfartsstevnet. Han snakket blant annet om hva vi kan lære av martyrkirken, og tilbakemeldingene var mange og gode.

Måtte Herren rikelig velsigne Dagfinn Stærk med mange gode år, og jeg ber samtidig om inspirasjon til å skrive flere bøker eller oversette klassikerne. Vi trenger sårt Stærks gode penn, iaktagelsesevne og store kunnskap, i en tid hvor man ikke er så opptatt av viktige lærespørsmål. Men en endring er underveis! En av de viktige stemmene i denne endringsprosessen er nettopp Dagfinn Stærk.

Kappes om å hedre hverandre, del 14: Martin Lönnebo

Martin Lönnebo er biskopen som fant igjen barnet i seg og lot sognebarna leke med fargerike perler, som han hadde flettet til det han gav det vakre navnet "Frelsärkransen" og som på norsk har fått navnet "Kristuskransen". En slags kristen-livbøye, som skal hjelpe oss til å holde fokus, kunne samle oss i bønnen.

Sognebarna er blitt mange, også langt utenfor Linköpings stift, spesielt etter at han ble biskop emeritus. Mange av dem finnes også i Norge. Biskop Martin er blitt det det russerne kaller en 'starets', en åndelig veileder med karismatiske gaver, og en åndelig modenhet og visdom. En visdom ikke først og fremst ervervet gjennom boklig lærdom, men gjennom levd liv og åndelig  erfaring, preget av Guds nærværet.

Kristuskransen har hjulpet meg mange ganger. Den er et pedagogisk hjelpemiddel, som hjelper meg til å konsentrere meg. Jeg velger den perlen som passer best for anledningen, og med det mener jeg det som opptar meg i øyeblikket. Enten det er den store Gudsrike-perlen, eller det er en av taushets-perlene, eller Himmelperlen.

Selv har biskop Martin hatt en teologisk lærer fremfor noen annen, hans funksjonshemmede sønn Jonas. Biskop Martin sier at alt han har han lært om teologi har han lært av sønnen Jonas, som ikke har noe språk.

Jeg har møtt Martin Lönnebo en gang. Det møtet fant sted i Linköping, og jeg glemmer det aldri. Det var som ren nåde, som om en flik av himmelriket ble dratt til side. Martin Lönnebo snakker så mildt, og selv er han så full av fred. Han bærer freden med seg. Og den fredfulle atmosfæren er smittende.

Så har jeg møtt ham igjen i hans 'treningsbøker' for sjelen. Hvor han skildrer en kroppsliggjort tro. Her er ingen overfladisk åndelighet, her er enkle, hverdagslige råd, som tar vår tid på alvor.  Noe vi virkelig trenger.

Over alt hvor jeg har mine bønneseminarer lærer jeg bort Martin Lönnebo's 'vandrerbønn", Den lyder slik, og du kan be den i takt med skrittene dine:

"Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg!"

Martin Lönnebo er blitt 88 år gammel. Nylig talte han på tidsskriftet 'Pilgrims' høstmøte på Bjärka Säby. "Eftervärme' het samlingen. Det er veldig beskrivende. Biskop Martin bærer lyset og varmen med seg, og med så mange leveår i baggasjen, har han gjort seg  erfaringer på troens vei vi gjør vel i å ta med oss og ta vare på.

Billedtekst: Martin Lönnebo taler i Slottskapellet på Bjärka Säby. Foto: Joel Halldorf. Brukt ved velvillig tillatelse.

Kappes om å hedre hverandre, del 13: Håkon Fagervik

Er det et ord som beskriver Håkon Fagervik så er det ordet: begeistring! Men ikke en begeistring for hva som helst, eller hvem som helst. Håkon Fagervik er heftig og begeistret for Jesus. Og vet du hva: jeg tror Jesus er heftig begeistret for Håkon. Mellom de to er det et synlig kjærlighetsforhold.

Om Håkon kan man også med rette bruke hedersbenevnelsen 'beder'. Hvor mange som har hørt ham snakke om at 'bønn er snadder', er mange, men Håkon snakker ikke bare om bønn - han ber. Gjerne klokken 06.00 om morgenen. Ikke som noe tvangsmessig, nei, bønnen flyter naturlig frem fra det livet han lever med Den Hellige Ånd.

Håkon Fagervik er også personifiseringen av det populære TV-progammet Norge rundt. Han har trålet hver en krik og krok av dette landstaktte landet for å fortelle om Jesus og tenne en hellig bønneglød . Ikke noe sted er for lite for 70 åringen, og ikke noe sted for stort. Han sparer seg ikke. Håkons mål er å teppelegge landet med  bønn, og å legge igjen noe av Jesus etter seg. Allerede som 16 åring fikk han se et syn av en mann som stod ved kanten av et stup og hindret folk i å falle ned i flammehavet bak stupet. "Denne mannen er du," var det tydelige budskapet han hørte.

Nøden for sjelene har også ført ham til de store høstmarkene i Ukraina og Filippinene - med samme heftige begeistring for Jesus. Og resultatene har ikke uteblitt i form av nye himmellborgere. Håkon har satt djupe spor etter seg. Nøden for å se mennesker frelst har også gjort at Håkon Fagervik er blitt en stor inspirasjon for unge mennesker som har kall til evangelisttjenesten. I Håkon har de en trygg mentor.

Gud hadde store planer når Han kalte fiskeren fra Seløya på Helgelandskysten til tjeneste i Guds rike. Håkon Fagervik er blitt hele Norges Håkon! Bønnesenteret i Levanger, som Håkon Fagervik har bygget opp helt fra starten av er blitt et krafts- og inspirasjonssenter for hele landet, ja, ut over landets grenser, Senteret i Levanger er en bønnevarde hvor ilden brenner!

I dag takker jeg Gud for Håkon Fagervik og hans tjeneste, og ber om mange gode og ikke minst fruktbare år i tiden fremover. Måtte bønneilden fortsatt brenne i Håkons liv og begeistrtingen for Jesus ikke dabbe av, men bli enda mer heftig og begeistret!

Hysj!

I morgentimene i dag kom disse ordene til meg: "Hysj!" Så litt senere: "Brudgommen har gått ut av sitt kammer."

Det er som om det gjennom himmelrommet går et stort "hysj", som om noe er nært forestående, og krever all oppmerksomhet. Jeg tror dette er et ord for det som ligger foran oss, for kommende dager. Det har sammenheng med ordene: "Brudgommen har gått ut av sitt kammer!"

Det krever stillhet, ærbødighet, at vi bøyer kne i stille tilbedelse. At vi legger alt annet til side. Lytter!

Jeg har lenge kjent at noe er i endring. Vi går vanskeligere tider i møte for alle som leve helt for Jesus. Motstanden vil bli stor og krevende. Den onde vil sette inn sine angrep.

Ordene jeg hørte samsvarer godt med de profetiske ordene fra Joel 2,16:

"La brudgommen gå ut av sitt rom, og bruden fra sitt kammer."

Når jeg leser de ordene kommer disse ordene til meg:

Himmel og jord roper ut: Ære!

Jeg bøyer meg og hvisker: Ære! Ære! Ære!

Han skal vokse - jeg skal svinne bort

De siste dagene har jeg tenkt mye på det døperen Johannes sier, slik de gjengis hos evangelisten Johannes:

"Han skal vokse, jeg skal avta." (Joh 3,30)

Erik Gunnes oversetter dette slik: "og jeg skal svinne bort."

Den formuleringen liker jeg godt. Det slår meg at noen av de jeg kjenner som opplever helbredelser, tegn og under, i sin tjeneste, ikke snakker om det! De er beskjedne, unnvikende, og er nøye på at Jesus får all ære, gjennom det som skjer med dem og gjennom dem. De fører gjerne samtalen over på noe annet, om du skulle nevne noe som gjør at dette kommer i fokus. Jesus ba jo ofte mennesker som ble helbredet, om at de ikke skulle fortelle det til noen.

Så annerledes mye av det som skjer i dag, hvor tegn og undergjerninger står i fokus, og man promoterer tjenestegaver for deres spektakulære salvelse.

De jeg tenker på ønsker ikke å stå i veien for Jesus, heller ikke å ta ære fra Ham. De har en varhet for Den Hellige Ånd, og for egen skyld vil de mer enn gjerne 'svinne bort', om bare Jesus kunne komme i sentrum.

Bildet viser medlemmer og noen av de sentrale personene tilhørende 'Jesu småbrødre'. Jeg liker den benevnelsen godt. Både at de er små og at de er brødre. Jesu småbrødre har vanlige jobber, og bor i forpliktende kommuniteter. Her er det ikke store og flotte titler som gjelder.

Jeg spør meg selv: Skygger jeg for Jesus? Tar jeg æren fra Ham, som tilkommer all ære og pris?

Kappes om å hedre hverandre, del 12: Fredrik Krunenes

Fredrik Krunenes (bildet) er initiativtageren og visjonsbæreren til noe av de mest håpefulle og nyskapende i norsk kristenhet på mange tiår: Ungkloster.

Ungkloster er bofellesskap der man søker sammen i bønn, måltider og tjeneste, der man deler det man har og lærer av hverandre. Det er en invitasjon til en annerledes hverdag med tidebønnenes rytme og rammer preget av fellesskap med hverandre og fellesskap med Gud.

31 åringen, som er pastor i Oslo Sentrum baptistkirke, tidligere Oslo 1.baptistkirke, har hentet inspirasjon fra kirkens aller første tid, og fra den nymonastiske bevegelsen, som har et sterkt fokus på disippelskap og sosialt engasjement for marginale grupper i samfunnet.

Ungkloster har sitt utspring i Det Norske Baptistsamfunn, men nå vurderer også andre kirkesamfunn dette som en mulig virksomhet også for dem. For behovet for nære forpliktende fellesskap er stort, og selv om dette i første rekke er et bofellesskap for unge mennesker, så er det jo ikke noe i veien for at vel voksne mennesker kan forplikte seg på det samme.

Kloster er vel kanskje et ord som vekker både positive og negative assosiasjoner. Blant baptister og andre evangelikale kristne forbindes det gjerne med Den romersk-katolske kirke, men både begrepet og bevegelsen er langt større enn dette. En som så dette var den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer. Til sin bror skrev han følgende i 1935:

"Gjenopprettelsen av kirken vil sannsynligvis komme fra en ny form for klosterbevegelse, som har til felles med den gamle kun den kompromissløse holdningen til et liv levd i samsvar  med Bergprekenen i etterfølgelsen av Kristus."

Dette er ikke noe fremmed for baptismen. Reformasjonens tredje gren, den radikale, hvis medlemmer foraktelig ble kalt 'gjendøpere' (anabaptister), la vekt på en radikal etterfølgelse av Kristus, med idealer hentet fra Bergprekenen og urkirken, i nære og forpliktende fellesskap, gjerne bofellesskap.

Dagens rotløse mennesker, og dem er det mange av, lengter etter rytme og forpliktende og nære fellesskap, hvor man kan leve ut troen i praksis i vanlige hverdager.

Og det er dette Fredrik Krunenes har skjønt. Han bar selv på en slik djup lengsel, og fikk se hvordan det kan leves ut etter et opphold i USA for noen år siden. Der levde han i et slikt nymonastisk fellesskap i Atlanta i Georgia, som hadde et sterkt engasjement for byens fattige og marginaliserte.

Fredrik lever hva han tror. Han er en radikaler for Jesus. Uredd. kunnskapsrik, og varm. Han er tilstede for mennesker, elsker ubetinget Jesus, og det sees. Han er engasjert, fordi han tror på dette, og har gitt seg til visjonen han har fått fra Gud. I dag finnes det slike Ungkloster tre steder i Norge, men Fredrik brenner etter å få se flere.

Jeg er så glad og takknemlig for at jeg har lært Fredrik å kjenne, og jeg deler hans drøm og hans visjon om disse bofelleskapene, og har gjort det i mange år. Det har vært et stadig bønnemne og jeg har undret meg på hvordan Gud ville svare de bønnene. Så "dukker" Fredrik opp, og svaret kommer i form av Ungkloster. Det er i slike fellesskap, i bønnen, i bibellesningen, i måltidsfellesskapet, i etterfølgelsen av Kristus, at håpet for den kristne tros overlevelse i Vesten ligger. Intet mindre. Kirkens fornyelse har alltid kommet fra bedende mennesker, og fra små grupper som lever ut troen i praksis.

La oss omslutte Fredrik og Ungkloster i våre forbønner.

Billedtekst: Fredrik Krunenes. Foto: Tim SalWoong Kim.

Kappes om å hedre hverandre, del 11: Jens Petter Jørgensen

"Sterk nok til å være svak", er blitt et begrep. Opphavsmannen bak denne åndelige sannheten er Jens Petter Jørgensen (bildet). Inspirasjonen til sin ærlighetsteologi, er utvilsomt apostelen Paulus, som snakket om at når han var svak var han sterk.

Er det noe man forbinder med Jens Petter Jørgensen så er det nettopp troverdighet. Jeg ville også si: en bærekraftig tro i møte med livet slik det virkelig er. Han har oppmuntret et stort antall kristne til å skrive sine troshistorier, og være ærlige med egne levde liv. Til hjelp for mange som har oppdaget sammenhenger i egne liv og derigjennom fått lære seg selv å kjenne og forstå hvorfor ting ble som de ble, og kunne få hjelp til en vei videre.

Et annet ord som forbindes med Jens Petter er inspirasjon. Han var en av fødselshjelperne til Oase. Gjennom Jesus-sentrert forkynnnelse og undervisning har han fått være med å inspirere mange til etterfølgelse av Jesus, hjulpet dem til å finne sine nådegaver og en plass i menighetsfellesskapet. Han har en gudgitt formidlingsevne.

Lutheraner, men også økumen. I høyeste grad. Kristne fra hele den store kirkesammenhengen lytter gjerne til Jens Petter Jørgensen når han taler eller skriver. De kjenner seg igjen i enkelheten, ærligheten, Jesus-fokuset, og gjennom hans eget levde liv,  Gjennom bøkene sine har han nådd mange, ikke bare i Norge, men i Norden og utover.

Karismatiker med hodet i himmelen og beina på jorda! Frimodig forkynner han Guds løfter, men ikke på en anstrengt måte som legger nye byrder på ei allerede tung bør. Så har han da også selv fått erfart hvilke utfordringer sykdom fører med seg.

Han er mentor for mange. Det er et moderne ord. Om Jens Petter kunne man også bruke åndelig veileder. Det er ikke en benevnelse man setter på seg selv, men noe andre må kalle en, fordi en slik tjeneste kan bare oppdages og anerkjennes av andre. En åndelig veileder har kvaliteter som modnes frem gjennom år. Som er tilfelle med Jens Petter Jørgensen.

Morsom er han også, og våger ofte å by på seg selv og le av seg selv. De som følger ham på Facebook, vet hva jeg snakker om. Det er nok å nevne en viss Humlegenser, som en dame på Dressmann, overtalte ham til å kjøpe og som fikk ham til å tro at den var årets store mote.

Jeg ønsker Jens Petter Jørgensen mange år til som forkynner, forfatter, åndelig veileder. Hele kirkefamilien trenger din stemme og ditt nærvær. Må Herren rikelig velsigne årene fremover.

Billedtekst: Jens Petter Jørgensen. Foto: YouTube

Kappes om å hedre hverandre, del 10: Sten Sørensen

En arbeidskapasitet helt utenom det ordinære. Styreleder, daglig leder, forfatter, pastor, omreisende forkynner, møteleder, politiker, konsulent for bibeloversettelser, menighetsdoktor, ektefelle, og mye mer.

Det er Sten Sørensen (bildet) jeg snakker om.

Hvordan han får tid til alt dette? Det hadde ikke gått uten kona, Elsbeth. De to er uadskillelige.

Sten Sørensen er en markant leder i norsk kristenhet, og har vært det lenge og kommer til å bli det i årene fremover. Man kan godt si om ham at han er en bibeltroende. Det er i mine og mange andres ører noe ærefullt. Og Sten Sørensen løfter frem Guds ord i forkynnelse og i sin skribentvirksomhet. Ekteparet står bak 'Hverdagsbibelen', en parafrase som de har brukt 10 år på å gjøre den ferdig. Hensikten er å hjelpe mennesker til bedre å forstå Guds ord, i et lettfattelig språk. Nettopp fordi Sten bygger på en solid klippegrunn, er han til å stole på i mange av dagens brennhete og aktuelle spørsmål, fra barnet i mors liv til Israel. Sten Sørensen er ikke tidsriktig, han er uredd nok til å gå motstrøms og holde fram den bibelske standarden.

Sammen med Rune Edvardsen har Sten Sørensen ikke bare holdt Sarons dal-skuta flytende, med de to i styrhuset, har virksomheten i Kvinesdal fått luft i seglene og stått seg gjennom bråttsjøer og vunnet nye seire. Det som skjer i Sarons dal er bare fantastisk. Det er virkelig et verk av Guds hånd. Ikke noe er som sommerstevnet i Sarons dal, fordi de setter misjonens sak først. Og Sten har hatt en finger med i dette siden Aril Edvardsen ble hentet hjem til Gud.

Sten Sørensen når langt gjennom sin skribentvirksomhet. Enten det er artikler eller kronikker i dagspressen, eller det er antologier, bøker, biografier. Takket være Sten Sørensen er vi blitt kjent med en rekke personligheter i norsk kristenhet, som Sten har skrevet biografier om. Som Aril Edvardsen, Kjell Haltorp, og nå nylig, boken om Norvald Yri, som døde for kort tid siden. Bøkene har beriket oss, fordi vi er blitt bedre kjent med mennesker som betyr mye for mange i kristen-Norge.

Sten Sørensen er en vennlig mann. Klok, raus, imøtekommende. Uredd, har jeg allerede nevnt. Men han er det. Og det vet jeg mange setter stor pris på. Det profetiske ordet om Israel har han frimodig løftet frem, i stevner, i media, og som reiseleder. Han er heller ikke redd for å sette kontroversielle emner på dagsordenen i seminarform i Sarons dal. I sommer fikk jeg selv være innleder på et slikt seminar, sammen med Arnfinn Clementsen. Med min bakgrunn som journalist ble jeg gledelig overrasket over de velfunderte spørsmålene Elsbeth og Sten stilte til paneldeltagerne. De hadde gjort hjemmeleksen sin, og med snert og humor, fikk de paneldeltagerne utpå og fikk dem til å snakke fra hjertet.

Sten Sørensen har vært hovedstyreleder i Det Norske Baptistsamfunn. Ved siden av dette kirkesamfunnets generalsekretær er det så høyt opp du kan komme i den sammenhengen. Det innebærer et stort ansvar. Men Sten Sørensen tacklet det på en god måte. Så er da Sten i sitt ess når han kan lede og styre et seminar eller et stormøte trygt i havn. Som med Håpets festival i Franklin Graham i Oslos storstue, Oslo Spektrum. Nå er han tilbake som pastor i samme kirkesamfunn.

La oss omslutte Sten og Elsbet Sørensen i våre forbønner. De er en gave til Kristi kropp i Norge.

Billedtekst: Sten Sørensen i kjent positur. Bildet er brukt med Stens tillatelse.

Kappes om å hedre hverandre, del 9: Kari Fure

Det er mye spennende og interessant en journalist og en redaktør kan skrive om, men å gi stemme til de stemmeløse, til lidende og forfulgte kristne, må være noe av det viktigste og mest meningsfulle som finnes.

Kari Fure er, sammen med Stig Magne Heitmann, kanskje den viktigste stemmen for denne gruppen i Norge i dag. Ikke bare dokumenterer hun, men hun skildrer et liv, drømmene deres, lengslene, frykten de kjenner, sorgen, tårene, men også det sterke troslivet de lever - midt i lidelsene. Gjennom reiseskildringer fra områder av verden få journalister våger å reise til, får vi innsyn i traumene, redselen, men også gledene og håpet disse våre trossøsken bærer på. Kari Fure formidler ekte troshistorie, usminket, ærlig.

Man er på reise med Kari Fure. Når avisen Dagen publiserer hennes velskrevne artikler, er man ikke tilskuer på avstand. Man dras inn i historiene hun forteller, og føler at man ser menneskene foran seg som hun skriver om, man kjenner duften av nybakt brød, man kjenner tårene renne når man ser de forferdelige resultatene av ondskapens herjinger, i form av ødelagte kirker, klostre og ikoner.

Det er blitt litt bedre, men den kristne dagspressen var en tid de eneste som skrev om den massive forfølgelsen av kristne i land etter land. Nå har sekulære medier også våknet. Heldigvis! Men det er Kari Fure som er i første front. Hun er noe så gammeldags som en folkeopplyser, en utdøende rase journalister, som er opptatt av å formidle fakta, sannhet og skrive om de store linjene, så vi som leser kan forstå sammenhengene og bli litt klokere.

Boken "Flukten fra Syria og Irak", som Kari Fure skrev og som utkom i 2015 dokumenterer forfølgelsen av våre trossøsken på en måte som gjør at de hun skriver om blir noen vi føler vi kjenner. Og for en bibelleser gir boken helt spesielle perspektiver. Kari Fure forteller historier fra de samme områder vi leser om i Bibelen, bare fra vår egen nåtid. Fra kristendommens vugge. Der er fra disse områdene, som var gjenstand for store vekkelser, at kristne nå rømmer. På grunn av forfølgelse. Noen blir igjen - tross alle farer. Hvem hjelper dem?

Det ryktes at det kommer en ny bok til høsten. Det ser jeg virkelig fram til.

For meg personlig har det betydd mye å lese Kari Fure. Det har gitt perspektiver til min egen livssituasjon med kronisk sykdom. Det har sammenheng med ordene: "For om ett lem lider, lider alle de andre med ..." (1.Kor 12,26) og "Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp." (Hebr. 13,3) Den moderne martyrkirken er blitt en del av min hverdag, den jeg kjenner mest tilhørighet til. Fra den har jeg veldig mye å lære. Den utfordrer meg, den inspirerer meg, og takket være dens bønner finnes det fremdeles en kirke i den vestlige verden.

Hold oss oppdatert, Kari Fure! Hold oss våkne! Sørg for at vi ikke blir likegyldige!

Billedtekst: Kari Fure, redaktør i Dagen. Bildet er brukt med tillatelse.