Kappes om å hedre hverandre, del 14: Martin Lönnebo

Martin Lönnebo er biskopen som fant igjen barnet i seg og lot sognebarna leke med fargerike perler, som han hadde flettet til det han gav det vakre navnet "Frelsärkransen" og som på norsk har fått navnet "Kristuskransen". En slags kristen-livbøye, som skal hjelpe oss til å holde fokus, kunne samle oss i bønnen.

Sognebarna er blitt mange, også langt utenfor Linköpings stift, spesielt etter at han ble biskop emeritus. Mange av dem finnes også i Norge. Biskop Martin er blitt det det russerne kaller en 'starets', en åndelig veileder med karismatiske gaver, og en åndelig modenhet og visdom. En visdom ikke først og fremst ervervet gjennom boklig lærdom, men gjennom levd liv og åndelig  erfaring, preget av Guds nærværet.

Kristuskransen har hjulpet meg mange ganger. Den er et pedagogisk hjelpemiddel, som hjelper meg til å konsentrere meg. Jeg velger den perlen som passer best for anledningen, og med det mener jeg det som opptar meg i øyeblikket. Enten det er den store Gudsrike-perlen, eller det er en av taushets-perlene, eller Himmelperlen.

Selv har biskop Martin hatt en teologisk lærer fremfor noen annen, hans funksjonshemmede sønn Jonas. Biskop Martin sier at alt han har han lært om teologi har han lært av sønnen Jonas, som ikke har noe språk.

Jeg har møtt Martin Lönnebo en gang. Det møtet fant sted i Linköping, og jeg glemmer det aldri. Det var som ren nåde, som om en flik av himmelriket ble dratt til side. Martin Lönnebo snakker så mildt, og selv er han så full av fred. Han bærer freden med seg. Og den fredfulle atmosfæren er smittende.

Så har jeg møtt ham igjen i hans 'treningsbøker' for sjelen. Hvor han skildrer en kroppsliggjort tro. Her er ingen overfladisk åndelighet, her er enkle, hverdagslige råd, som tar vår tid på alvor.  Noe vi virkelig trenger.

Over alt hvor jeg har mine bønneseminarer lærer jeg bort Martin Lönnebo's 'vandrerbønn", Den lyder slik, og du kan be den i takt med skrittene dine:

"Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg!"

Martin Lönnebo er blitt 88 år gammel. Nylig talte han på tidsskriftet 'Pilgrims' høstmøte på Bjärka Säby. "Eftervärme' het samlingen. Det er veldig beskrivende. Biskop Martin bærer lyset og varmen med seg, og med så mange leveår i baggasjen, har han gjort seg  erfaringer på troens vei vi gjør vel i å ta med oss og ta vare på.

Billedtekst: Martin Lönnebo taler i Slottskapellet på Bjärka Säby. Foto: Joel Halldorf. Brukt ved velvillig tillatelse.

Kappes om å hedre hverandre, del 13: Håkon Fagervik

Er det et ord som beskriver Håkon Fagervik så er det ordet: begeistring! Men ikke en begeistring for hva som helst, eller hvem som helst. Håkon Fagervik er heftig og begeistret for Jesus. Og vet du hva: jeg tror Jesus er heftig begeistret for Håkon. Mellom de to er det et synlig kjærlighetsforhold.

Om Håkon kan man også med rette bruke hedersbenevnelsen 'beder'. Hvor mange som har hørt ham snakke om at 'bønn er snadder', er mange, men Håkon snakker ikke bare om bønn - han ber. Gjerne klokken 06.00 om morgenen. Ikke som noe tvangsmessig, nei, bønnen flyter naturlig frem fra det livet han lever med Den Hellige Ånd.

Håkon Fagervik er også personifiseringen av det populære TV-progammet Norge rundt. Han har trålet hver en krik og krok av dette landstaktte landet for å fortelle om Jesus og tenne en hellig bønneglød . Ikke noe sted er for lite for 70 åringen, og ikke noe sted for stort. Han sparer seg ikke. Håkons mål er å teppelegge landet med  bønn, og å legge igjen noe av Jesus etter seg. Allerede som 16 åring fikk han se et syn av en mann som stod ved kanten av et stup og hindret folk i å falle ned i flammehavet bak stupet. "Denne mannen er du," var det tydelige budskapet han hørte.

Nøden for sjelene har også ført ham til de store høstmarkene i Ukraina og Filippinene - med samme heftige begeistring for Jesus. Og resultatene har ikke uteblitt i form av nye himmellborgere. Håkon har satt djupe spor etter seg. Nøden for å se mennesker frelst har også gjort at Håkon Fagervik er blitt en stor inspirasjon for unge mennesker som har kall til evangelisttjenesten. I Håkon har de en trygg mentor.

Gud hadde store planer når Han kalte fiskeren fra Seløya på Helgelandskysten til tjeneste i Guds rike. Håkon Fagervik er blitt hele Norges Håkon! Bønnesenteret i Levanger, som Håkon Fagervik har bygget opp helt fra starten av er blitt et krafts- og inspirasjonssenter for hele landet, ja, ut over landets grenser, Senteret i Levanger er en bønnevarde hvor ilden brenner!

I dag takker jeg Gud for Håkon Fagervik og hans tjeneste, og ber om mange gode og ikke minst fruktbare år i tiden fremover. Måtte bønneilden fortsatt brenne i Håkons liv og begeistrtingen for Jesus ikke dabbe av, men bli enda mer heftig og begeistret!

Han skal vokse - jeg skal svinne bort

De siste dagene har jeg tenkt mye på det døperen Johannes sier, slik de gjengis hos evangelisten Johannes:

"Han skal vokse, jeg skal avta." (Joh 3,30)

Erik Gunnes oversetter dette slik: "og jeg skal svinne bort."

Den formuleringen liker jeg godt. Det slår meg at noen av de jeg kjenner som opplever helbredelser, tegn og under, i sin tjeneste, ikke snakker om det! De er beskjedne, unnvikende, og er nøye på at Jesus får all ære, gjennom det som skjer med dem og gjennom dem. De fører gjerne samtalen over på noe annet, om du skulle nevne noe som gjør at dette kommer i fokus. Jesus ba jo ofte mennesker som ble helbredet, om at de ikke skulle fortelle det til noen.

Så annerledes mye av det som skjer i dag, hvor tegn og undergjerninger står i fokus, og man promoterer tjenestegaver for deres spektakulære salvelse.

De jeg tenker på ønsker ikke å stå i veien for Jesus, heller ikke å ta ære fra Ham. De har en varhet for Den Hellige Ånd, og for egen skyld vil de mer enn gjerne 'svinne bort', om bare Jesus kunne komme i sentrum.

Bildet viser medlemmer og noen av de sentrale personene tilhørende 'Jesu småbrødre'. Jeg liker den benevnelsen godt. Både at de er små og at de er brødre. Jesu småbrødre har vanlige jobber, og bor i forpliktende kommuniteter. Her er det ikke store og flotte titler som gjelder.

Jeg spør meg selv: Skygger jeg for Jesus? Tar jeg æren fra Ham, som tilkommer all ære og pris?

Kappes om å hedre hverandre, del 7: Erling Rimehaug

Djup åndelig visdom og innsikt gjennom sprukkent leirkar. De ordene kommer til  meg når jeg tenker på Erling Rimehaug. Et sprukkent leirkar har den egenskapen at det slipper det indre lyset ut. Ikke perfekt, men det reflekterer et prøvd liv, et ekte liv. For meg, og sikkert mange, mange andre, ble møtet med "Tørsten gir lys", en lindrende drikk for en strupe som har opplevd noe av sjelens mørke natt.

Så er da også Rimehaug ærlig med eget levd liv, og de erfaringer han har gjort seg når troen settes på prøve. Slikt blir til hjelp for andre pilegrimsvandrere. Ikke som noe belærende, men som sår som legges mot sår, og som gir lys til veien videre. Gjennom sitt forfatterskap byr Erling Rimehaug på grovbrød for sjelen.

Jeg vet om de som abonnerer på Vårt Land ene og alene for å kunne lese kommentarene til Erling Rimehaug. Nå har denne avisen veldig mange gode kvaliteter, men Rimehaug er absolutt en av dem. Analytisk, kunnskapsrik som få, stillferdig, djup, men også kvass. Erling Rimehaug er noe så sjeldent som en folkeopplyser. Slik journalister av den gode gamle sorten var. Man føler seg nemlig litt klokere etter å ha lest noen av Rimehaugs kommentarer og samfunnsanalyser. Han tar pulsen på tiden og setter ting i perspektiv. Tiden går med hurtigtogsfart, men Rimehaug har stanset på stasjonen, og gjør tilbakeblikk, samtidig som han har klatret litt høyere for å få oversikt.

Noen venner av meg satt å snakket sammen forleden dag, og vi kom til å snakke om at Sverige har så mange gode kristne forfattere hvis røster det virkelig er verd å låne ører til: Tomas Sjödin, Ylva Eggehorn, Samuel Rubenson, Peter Halldorf, bare for å nevne noen. Hvem har vi så i Norge, spurte en, og så kom det: Erling Rimehaug.

Kanskje er det oppveksten i Hallingdal, med fjell og vidde, med gammel kultur, som er noe av byggmaterialet, som gjør stemmen til Erling Rimehaug, så ekte? Den som har gått litt i landskapet hvor Rimehaug kommer fra har ikke vanskeligheter med å forstå at bekkesilder gjennom røsslyng og blankskurte fjellsider, sauebjeller og låten fra vidda setter djupe spor. Boken jeg henviste til, har undertittelen: Om åndelig lengsel og modning. Kanskje ligger svaret der, at Rimehaug tar lengselen på ramme alvor og at han tar tid til å modnes. Det overfladiske, det lettvinte, er nemlig ikke noe man forbinder med journalisten, forfatteren og redaktøren, Rimehaug. Wikipedia forteller meg at det er blitt ni bøker. Nå er mannen blitt pensjonist, så det er å håpe at det blir flere.

For noen år siden ble en av dem, Veien til Betlehem, som kom i 2012, min adventslesning, Jeg satt i godstolen hjemme, men følte jeg egentlig befant meg i Det hellige land. Landskapet og menneskene kom meg så nær. Konflikten i Midt-Østen ble mennesker, på begge sider, med deres egne levde liv.  Takk! Det gav meg nytt perspektiv.

Rimehaug er da også reiseguide, ikke bare i bøkenes verden,, men han er også turguide på sine modne dager. Akkurat en slik tur skulle jeg gjerne ha vært med på en gang! En reise i et landskap, gjennom et levd liv, gir nok virkelig perspektiv - kroppslig, sjelelig og åndelig. Drømmen min ville være å sitte på en fjellnut med vinden blåsende i håret, og høre Erling Rimehaug fortelle om sin medvandrer, den spanske Kristusmystikeren, Johannes av Korset.