Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 27

"Men når Kristus, deres liv åpenbarer seg..." (Kol 3.4), er et utsagn som har mange djup. Vi befinner oss på ulike erfaringsnivåer, hvor troen modnes. En ung tro er full av begeistring over hva man har funnet i Kristus, en moden tro har bevart begeistringen, men er også mer undrende. For: jo, mer tid man bruker sammen med Jesus, jo mer fascineres man av Ham. På et hvert av disse stadiene, i en hver ny sesong av livet, er Kristus vårt liv. Men jo mer man modnes, jo mer man får del i "samfunnet med hans lidelser", jo mer eier man utsagnet: "Kristus, deres liv..." 

Når Kristus blir mitt liv.

Når Han eier meg slik at jeg av hele hjertet kan si at HAN ER LIVET MITT. 

Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som har betydd så mye for min egen åndelige utvikling, sier det slik: ”Jesus er alt, og alt er intet uten Ham.” For å kunne si noe slikt må Den Hellige Ånd ha åpenbart Jesus for oss. Dette er ikke noe man sier fordi det høres åndelig og riktig ut. Gjør man det blir det bare platt, utrykksløst og falskt.

Biskop Ambrosius av Milano (334-397) hadde en slik åpenbaring av Kristus. Vi eier alt i Kristus, sa han og la til:

Hvis du vil lege dine sår, er Han legen.
Hvis du brenner av feber,
er Han lindringen.
Hvis du behøver hjelp
er Han kraften.
Hvis du frykter døden,
er Han livet.
Hvis du flykter fra mørket,
er Han lyset.
Hvis du sulter,
er Han føden.

Den norske dikteren Edin Holme, hadde samme Kristus opplevelse som Ambrosius. Han skriver: ”Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som eier Ham, kan allting miste, han begjærer intet mer.”

Hvordan forstod og hvordan tok de kristne i Kolossai imot disse ordene som apostelen Paulus skrev: ”Kristus – vårt liv.” ”Kristus i dere, håpet om herligheten.” Det vet vi ikke. Men vi kan jo forsøke å sette oss inn i deres situasjon. Paulus skriver dette brevet mest sannsynlig under sitt første fangenskap i Rom, år 61-63, og muligens i andre halvdel av dette. Kolosserbrevets foranledning var et besøk av Epafras under apostelens fangenskap. Han kunne bringe gode nyheter fra sin forsamling, men de slet også med vranglærere. Hovedveien fra Efesos til Mesopotamia gikk tvers gjennom Kolossai, og byen fikk derfor impulser fra både øst og vest. Befolkningen var frygere, men med et islett av grekere og jøder, og forsamlingen i denne byen besto i vesentlig grad av hedningekristne, men har sikkert også hatt jødekristne medlemmer. Mange av dem var sikkert nye i troen. En dag får de altså dette brevet fra apostelen Paulus, et brev som også er blitt kalt for Kristusbrevet, fordi dets hovedtema er helt avgjort betydningen av Kristi person og verk. Og så leser de altså disse ordene: ”Kristus – vårt liv.”

Hva skulle de mene om en slik uttalelse? Siden mange av dem var nye i troen, var sikkert begeistringen der. Over å ha funnet Jesus. De forstod hva Paulus mente. Jesus var jo alt. Han kunne alt. Ingenting var umulig for Ham. Disse hadde den første kjærlighets forelskelse. Men det fantes sikkert også de i forsamlingen som livet hadde fart ille med, og som ikke lenger kjente på den samme begeistringen når de hørte denne setningen opplest i forbindelse med forsamlingens gudstjeneste. Kanskje dro de litt på det. Kan det virkelig sies så enkelt? Hva betyr de ordene – egentlig? Kanskje spurte de slik?

Hvordan reagerer du når du hører disse ordene? ”Kristus – vårt liv?”

Apostelen Johannes skildrer tre grupper mennesker i sitt første brev. Han snakker om barna, de unge og fedrene. Du finner dette i brevets andre kapitel. Det er ikke tid til å gå dette nærmere i dybden, men jeg håper å vende tilbake til det en gang. Det Johannes her gjør er at han skildrer ulike utviklingstrekk hos en kristen. Det er snakk om en vekst, hvor man modnes. Den vandringen med Gud som vi er kalt til, er likevel ikke rettlinjet, slik mange vil ha det til, hvor vi beveger oss fremover mot et mål, langt der fremme. Vi skal se litt nærmere på dette.

For en tid tilbake leste jeg Erling Rimehaugs bok: ”Tørsten gir lys. Om åndelig lengsel og modning”, som er utkommet på Lunde forlag. Det er en bok til å bli klok av, og velsignet av. Og sikkert også utfordret av. Rimehaug er i innledningen av denne boken inne på noe svært vesentlig, som går rett inn i disse ordene til apostelen Paulus. Hør bare:

”Forståelsen av det åndelige liv som en vandring, steg for steg, har gitt meg en helt ny hvile. Jeg skal ikke prøve å finne tilbake til det som var. Jeg skal slå meg til ro med at jeg er på dette trinnet og prøve å se hva Gud vil lære meg her, inntil han kaller meg til et nytt trinn…”

Videre skriver Rimehaug: ”Når kristenlivet beskrives som en stige eller en trapp, der vi stadig skal opp på nye trinn, kan det selvsagt oppleves som alt annet enn befriende. Det kan oppleves som enda et sett med krav. Og det kan oppleves som en ny form for elitetenkning, der noen står høyere enn andre. Da blir dette ikke befriende. De kristne mystikerne motsier en slik forståelse ved å beskrive den åndelige veien som en vei nedover. Trinnene går ikke oppover mot stadig nye høyder, men nedover mot større ydmykhet, selvinnsikt og selvutslettelse…. Gud har sin vei for hver av oss. Så lenge vi søker ham der vi er, behøver vi ikke bekymre oss over at andre er et annet sted på vandringen. De er ikke bedre eller dårligere kristne – de er bare et annet sted.”

Og for å ta med dette til slutt: ”Det handler om å være på veien, ikke om å ha kommet fram. Jeg kan ikke bestemme meg for å gå fra trinn til trinn. Det er ikke jeg som kvalifiserer med for å komme videre. Det er bare Gud som kan føre meg videre, og han gjør det når han finner tiden inne.”

Jeg er helt enig med Erling Rimehaug i denne beskrivelsen av det kristne livet. Det indre livet som vi er kalt til å leve er ikke rettlinjet der vi beveger oss fra det ene nivået til det andre, fra en tilstand til en ny. Livet er ikke slik. Der er mer som en sirkel. Det kommer tider der vi så å si må starte helt på nytt, der vi må omvende oss enda en gang og lære om igjen lekser og øvelser vi har glemt i vår åndelige utvikling.

Apostelen Paulus gir oss god åndelig veiledning i Filipperbrevet der han ber oss om å glemme det som er bak, og strekke oss etter det som er foran, men så sier han noe vi ikke så ofte minner hverandre om, når vi siterer de ordene. Han skriver, i Fil 3,16: ”La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor.” Hvor har Den Hellige Ånd stanset i ditt liv akkurat nå? ”Fortsett i samme spor.” Med andre ord, bli hvor du er. Konsentrer deg om det Den Hellige Ånd viser deg. Arbeid med det Ånden viser at du skal konsentrere deg om, og bli der til Ånden sier: Gå!

Jeg er blitt så glad i dette ordet hos Johannes: "og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,2-3) Johannes er inne på det samme i 1.Joh 5,20: "Vi vet at Guds Sønn har kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn Jesus Kristus. Han er Den Sanne Gud og det evige livet." Hva er det Johannes åpenbarer for oss? Jo, det evige livet er ikke bare å finne i Sønnen, men det er Sønnen. Det er så viktig at dette ikke bare blir en teori for oss, men en dyp erfaring i våre liv. Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet."

Det er nemlig slik at det er Kristus selv som er livsinnholdet i den kristne troen. Kristus er Guds siste ord til menneskene og Guds siste ord til deg.

Det Faderen har gitt oss er Sønnen. Vår kraft kommer fra å kjenne Hans Sønn. Alt det Gud gir oss, er Sin Sønn, ikke en masse ting. Å, hvilke dyrebare sannheter er ikke dette. Bak disse ordene skjuler det seg en hemmelighet som må åpenbares for av Ånden selv.

Når Paulus skriver til forsamlingene i Galatia området, så avslører han for oss noe av det som ligger ham så på hjertet. Han skriver, i Gal 4,19: ”Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte inntil Kristus vinner skikkelse i dere.”

Det er dette det handler om: At Kristus vinner skikkelse i oss. At vi blir Ham mer og mer lik. At Han mer og mer blir vårt liv, så vi kan istemme med Paulus: ”Kristus – mitt liv.”

Dette er en gradvis prosess. Mange av oss kan si: Kristus er mitt liv, og det er sant. Men det er mer land å innta, og denne sannheten, ”Kristus er mitt liv”, vil bli dypere og dypere for oss etter hvert som vi modnes i vår vandring. Det betyr noe annet for meg i dag enn det gjorde for 10, for ikke å si 20 år siden. I denne prosessen har jeg gått en vei med Gud. Jeg har vært tilbake ved utgangspunktet flere ganger. Underveis har jeg kvittet meg med en del ting. Jeg forstår Paulus bedre i dag, og ordene han skriver i Fil 3,7-8.

Spør meg om 10 år, og jeg vil sikkert svare at det er mye verdiløst skrap som jeg da har kvittet meg med, om jeg får nåde av Herren til å gjøre det, og nåde til å leve med Ham, dag etter dag. Ting som jeg synes betyr mye for meg i dag. Men som vil miste sitt grep om meg, jo nærmere jeg kommer Herren.

fortsettes

Dagsretreat med Erling Rimehaug

Lørdag 2.november kl.12.00 inviterer Kristi himmelfartskapellet i nært samarbeide med Toten frikirke på Raufoss til dagsretreat med forfatteren og samfunnsredaktøren Erling Rimehaug. Tema er 'døden'. Dette er dagen før Allhelgenssøndag, så tema passer godt. Dagsretreaten holdes i Toten frikirke.

I invitasjonen heter det:

"Våre dager er talte. Høsten minner oaa om det vi vet, men helst ikke tenker på: Vi skal alle dø. Bibelen sier at vi får visdom i hjertet av å telle våre dager. Denne dagen skal vi sammen reflektere over døden og se på om det kan gi oss både visdom og håp."

Ellers medvirker: Kurt Urholt, Finn Rune Stabell, Ivar Johnsen og Bjørn Olav Hansen.

Vi inviterer til en dag i stillhet og refleksjon, lyrikk, billedkunst. Vi avslutter dagen med gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet.

Ta med matpakke.Vi serverer kaffe og te.

Vi minner også om dagsretreaten Kristi himmelfartsdag 2020 - 21.mai - med PETER HALLDORF og dagretreaten lørdag 7.november 2020 med ASLAUG ESPE som tar oss med inn i Jean Vaniers liv og forfatterskap. Tema for Peter Halldorfs retreat er ikke fastsatt ennå.

En skadet Gud

Da er May Sissel og jeg kommet fram til Bergen, hvor vi skal være i påsken. Takk til dere som ba om at reisen skulle gå bra. Det ble bil og ikke tog. En strabasiøs tur for meg over fjellet. Fantastisk vær, men syv timer i bil er utfordrende for en parkinsonpasient som attpåtil er svimmel. Men vi klarte det! Nå gleder vi oss til gudstjeneste i Bergen baptistkirke.

I dag har jeg fått anledning til å lese kommentaren til Erling Rimehaug i gårsdagens Vårt Land: "En skadet Gud." Så utrolig befriende lesning. I ingressen heter det: "Vi tror på en Gud som er skadet. Det skulle endre vårt syn på hva som er en normal eller perfekt kropp."

Den tidligere redaktøren i Vårt Land summerer opp mange av de tankene jeg selv har båret på i de siste årene, som handler om at man ikke på død og liv må bli helbredet for å ha det godt, selv om man bærer på alvorlig sykdom.

Rimehaug tar utgangspunkt i doktoravhandlingen til teologiprofessoren Nancy L. Eiesland, som døde i 2009. Eiesland hadde en medfødt skade i ryggraden som gjorde henne avhengig av krykker og rullestol. Jesu lidelse er som oftest tema i forkynnelsen om korsfestelsen. Eiesland snakker derimot om skadene Jesus ble påført. Hendene og føttene hans ble ødelagt da de ble spikret til korset, og hans indre organer ble skadet da spydet ble stukket inn i hans side. Han ble en funksjonshemmet kropp. Denne skadede kroppen har han med seg også etter oppstandelsen. "Dermed åpenbares den oppstandne Jesus som den funksjonshemmede Gud. Ved å gjøre dette, åpenbarer Gud også en ny menneskehet. Han er ikke bare den Ene fra himmelen, men åpenbareren av sann personlighet, av at det å være en fullverdig person godt kan holdes sammen med erfaringen av å være funksjonshemmet,"skriver Eiesland.

Eiesland skriver også: "Våre kropper har del i Guds bilde, ikke på tross av våre skader og svakheter, men gjennom dem."

Mot slutten av den velskrevne kommentaren skriver Erling Rimehaug: "At Gud er skadet, har betydning for menneskesynet. Men også for gudsbildet. Det viser også en Gud som kjenner på kroppen urettferdigheten og sårbarheten menneskelivet innebærer."

Kommentaren er illustrert med en sterk tegning av Sunniva Krogseth og viser Jesus sittende i en rullestol.

Dette er et godt eksempel på det vi kaller svakhetens teologi, som provoserer mange kristne som er opptatt av at alt er så sterkt og går til seier.

Jeg har ikke lest noe så befriende siden jeg leste Jean Vanier's kommentar til Evangeliet etter Johannes hvor Vanier fremmer tesen om at Lasarus mest sannsynlig var en funksjonshemmet mann. I dag er det en voldsom streben etter den perfekte kroppen og det perfekte livet, noe som påfører mange mennesker store plager og kvaler.

Kappes om å hedre hverandre, del 7: Erling Rimehaug

Djup åndelig visdom og innsikt gjennom sprukkent leirkar. De ordene kommer til  meg når jeg tenker på Erling Rimehaug. Et sprukkent leirkar har den egenskapen at det slipper det indre lyset ut. Ikke perfekt, men det reflekterer et prøvd liv, et ekte liv. For meg, og sikkert mange, mange andre, ble møtet med "Tørsten gir lys", en lindrende drikk for en strupe som har opplevd noe av sjelens mørke natt.

Så er da også Rimehaug ærlig med eget levd liv, og de erfaringer han har gjort seg når troen settes på prøve. Slikt blir til hjelp for andre pilegrimsvandrere. Ikke som noe belærende, men som sår som legges mot sår, og som gir lys til veien videre. Gjennom sitt forfatterskap byr Erling Rimehaug på grovbrød for sjelen.

Jeg vet om de som abonnerer på Vårt Land ene og alene for å kunne lese kommentarene til Erling Rimehaug. Nå har denne avisen veldig mange gode kvaliteter, men Rimehaug er absolutt en av dem. Analytisk, kunnskapsrik som få, stillferdig, djup, men også kvass. Erling Rimehaug er noe så sjeldent som en folkeopplyser. Slik journalister av den gode gamle sorten var. Man føler seg nemlig litt klokere etter å ha lest noen av Rimehaugs kommentarer og samfunnsanalyser. Han tar pulsen på tiden og setter ting i perspektiv. Tiden går med hurtigtogsfart, men Rimehaug har stanset på stasjonen, og gjør tilbakeblikk, samtidig som han har klatret litt høyere for å få oversikt.

Noen venner av meg satt å snakket sammen forleden dag, og vi kom til å snakke om at Sverige har så mange gode kristne forfattere hvis røster det virkelig er verd å låne ører til: Tomas Sjödin, Ylva Eggehorn, Samuel Rubenson, Peter Halldorf, bare for å nevne noen. Hvem har vi så i Norge, spurte en, og så kom det: Erling Rimehaug.

Kanskje er det oppveksten i Hallingdal, med fjell og vidde, med gammel kultur, som er noe av byggmaterialet, som gjør stemmen til Erling Rimehaug, så ekte? Den som har gått litt i landskapet hvor Rimehaug kommer fra har ikke vanskeligheter med å forstå at bekkesilder gjennom røsslyng og blankskurte fjellsider, sauebjeller og låten fra vidda setter djupe spor. Boken jeg henviste til, har undertittelen: Om åndelig lengsel og modning. Kanskje ligger svaret der, at Rimehaug tar lengselen på ramme alvor og at han tar tid til å modnes. Det overfladiske, det lettvinte, er nemlig ikke noe man forbinder med journalisten, forfatteren og redaktøren, Rimehaug. Wikipedia forteller meg at det er blitt ni bøker. Nå er mannen blitt pensjonist, så det er å håpe at det blir flere.

For noen år siden ble en av dem, Veien til Betlehem, som kom i 2012, min adventslesning, Jeg satt i godstolen hjemme, men følte jeg egentlig befant meg i Det hellige land. Landskapet og menneskene kom meg så nær. Konflikten i Midt-Østen ble mennesker, på begge sider, med deres egne levde liv.  Takk! Det gav meg nytt perspektiv.

Rimehaug er da også reiseguide, ikke bare i bøkenes verden,, men han er også turguide på sine modne dager. Akkurat en slik tur skulle jeg gjerne ha vært med på en gang! En reise i et landskap, gjennom et levd liv, gir nok virkelig perspektiv - kroppslig, sjelelig og åndelig. Drømmen min ville være å sitte på en fjellnut med vinden blåsende i håret, og høre Erling Rimehaug fortelle om sin medvandrer, den spanske Kristusmystikeren, Johannes av Korset.

Pilegrimsreise til Betlehem

Den siste uka før jul legger jeg ut på en pilegrimsreise til Betlehem sammen med Erling Rimehaug. Det er godt reisefølge. Kunnskapsrik. Vis. Jeg har gledet meg til denne reisen lenge. Komme tettere på evangeliene. Vandre i det samme landskapet som Josef og Maria. Lære dem å kjenne, spesielt hun som bar Gud under kjolelivet.

Det blir en ganske annerledes reise enn vandringen fra julebord til julebord, og se etter stjerna over huset der a Jordmor-Matja bor.

Det er en reise tilbake til røttene, til den rotekte kristentroen, til det opprinnelige landskapet, til menneskene som bor her.

Vi skulle oppholde oss mye mer i evangeliene enn det vi gjør. Det ville forvandle oss. Vi ville bli mer kjent med Jesus. Konsentrere oss om både hans ord og hans liv. Det har jeg tenkt å bruke 2018 til. Jeg gleder meg til å følge kirkeårets rytme, som nettopp byr på en vandring gjennom evangeliene.

Men først skal jeg gjennomføre denne pilegrimsreisen. Jeg gjorde den i 2012 også, med samme reisefølge. Men er ganske sikker på at Rimehaug, ikke bare fordi han har hovedfag i historie og har vært samfunnsredaktør i Vårt Land, fremdeles har mye å lære meg om folk og land, og fordi han også har lært ett og annet om 'sjelens mørke natt', så er han også en pålitelig åndelig medvandrer.

Så blir veien til mens vi går. Jeg har for lenge siden lagt ut på det gode lange livs far. Denne pilegrimsreisen til Betlehem er bare en liten, men du verden, så interessant etappe.