Kristus alene er mer enn nok - en hverdagshendelse og et bønnesvar

Livet byr på mange overraskelser - og skuffelser. Det kan foreta en u-sving når som helst, og i løpet av sekunder kan du miste alt. Når det skjer gjelder det at du eier det som ikke kan tas fra deg! Kristus! Er Han blitt vårt ett og alt?

Apostelen Paulus hadde forstått dette gjennom personlige livserfaringer. I det som mange anser å være hans mest personlige brev - 2.Korinterbrev - sier han det slik: "Som fattige som likevel gjør mange rike. Som de som ingenting har, men likevel eier alt." (2.Kor 2,10) 

I dag er jeg blitt minnet om ordene til apostelen fra 1.Kor 1,30: "For det er hans verk at vi er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning." Som en overskrift over dette verset kunne vi skrevet: 'Kristus er alt jeg trenger for liv og salighet.'

Kristus er min visdom

Kristus er min rettferdighet

Kristus er min helliggjørelse

Kristus er min forløsning

Som svar på all vår lengsel, gir Gud oss Kristus. 

ET ORD FRA HERREN

I går trengte jeg et ord fra Herren på grunn av en spesiell omstendighet. I det jeg blar i en av Biblene mine jeg vanligvis ikke bruker, ramler det ut et lite kort med et bibelvers: "Og da de så opp, så de ingen andre enn Jesus." (Matt 17,8) Forsøkte Herren å si meg noe midt i skuffelsen og fortvilelsen jeg opplevde? Så blar jeg videre. Da kommer jeg over en lapp jeg selv har skrevet for noen år siden. Det er et sitat av den hellige Nilos, død 1651: "Ikke bekymre deg eller bli sorgfull fordi Gud ikke besvarer dine bønner med det samme. Gud ønsker å lære deg utholdenhet i bønn, og tålmodighet når du står foran Ham, for hva er mer fornemt enn å stå i Guds nærvær og tale med Ham og ha fellesskap med Ham?"

I går hadde jeg gledet meg veldig til noe som ikke kunne bli noe av på grunn av mine helsemessige utfordringer, og det hele ble en veldig nedtur og skuffelse for meg. Men så kom dette til meg: selv om vi mister alt, kan vi ikke miste Kristus, Han er alt vi trenger. Eller som Ambrosios av Milano (334-397) sa det:

"Hvis du vil lege dine sår, er Han legen. Hvis du brenner av feber, er Han lindringen. Hvis du behøver hjelp, er Han kraften. Hvis du frykter døden, er Han livet. Hvis du flykter a mørket, er Han lyset. Hvis du sulter, er Han føden."

Jesus er Livets brød

4.søndag i fastetiden/Prekentekst: Joh 6,24-36

Det kan kjennes litt merkelig å snakke om brød midt i fastetiden. Denne søndagen, midtfastesøndagen, er også kalt 'Brødsøndagen', og det med god grunn! Det er i denne teksten vi hører Jesu ord: "Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste." (v.35) Dagen er slett ikke så malplassert som man skulle tro. Det forstår man om man forsøker å lodde dybden i ordene til biskop Ambrosios av Milano (334-397) og har gjort deg samme erfaring som han: "Hvis du sulter, er han føden!" Hele verset til biskop Ambrosios lyder slik:                                

"Hvis du vil lege dine sår er Han legen. Hvis du brenner av feber, er Han lindringen. Hvis du behøver hjelp, er Han kraften. Hvis du frykter døden, er Han livet. Hvis du flykter fra mørket er Han lyset.    Hvis du sulter, er Han føden." 

Watchman Nee sa det slik ved en anleding: "Jesus er Guds ett og alt", så la han til: "Det Gud gir til oss, er Kristus selv.. Vår kraft kommer fra å kjenne Hans Sønn. Alt Gud gir oss, er sin Sønn, ikke en masse ting." Dette er en djup hemmelighet. Både Ambrosios og Nee hadde lært dennehemmeligheten å kjenne, en hemmelighet som må oppfages flere ganger i livet, ettersom vi blir så opptatt av alle tingene vi skal få. Teresa av Avila har sagt: 'Når vi ber må vi huske at det er Giveren som er Gaven.' 

Jeg merker meg forøvrig i vers 35 at Jesus sier: "Den som kommer til meg ..." Jesus kommer ikke til oss som Livets brød automatisk. Vi må komme til Ham, søke Hans ansikt, tilbringe tid samen med Ham. Da blir Han livets brød for oss, det vi ikke klarer oss uten.

Dette er tanker som har arbeidet i meg lenge. 

Jeg spør meg selv: Er den erfaring jeg har, kun erfaring, eller er den Kristus? Det er jo mulig å snakke om sannhet, og om liv, uten å snakke om Kristus. Vi kan bekjenne med vår munn, at Kristus er sentrum for alle ting, men ikke desto mindre har vi mangt og mye i vårt liv, som ikke er i Kristus. Vi kan si ting med vårt hode, uten at vårrt hjerte er berørt. Kan vi ikke? Jeg kan. Forstår jeg virkelig rekkevidden og dybden i ordene til apostelen Paulus, når han skriver i 1.Kor 1,30: "For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og lorløsning."? Eller det han skriver i Kol 1,16: "Alt er det skapt ved ham, og til ham."

"Jeg er livets brød," sier Jesus, Han taler til menneker som forventer at Han skal gi dem noe å spise. De hadde opplevd brødunderet i Kapernaum. Nå ville de oppleve det en gang til, men det er ikke vanlig brød Jesus vil dem. Han er den som gir livets brød, og Han er selv dette  . Gaven og Giveren er en, ikke to adskilte ting. Kristus er Guds gave, så vel den Herre, som gir gaven. 

Det er virkelig bare Jesus som kan tilfredsstille ens sjels sult og tørst. Bare Han. Alt annet er forbigående. Bare Han er evig. 

Hvordan kan vi bli fullt ut tilfredsstilt, bli mettet? I Salme 17,15 får vi svaret: "Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse." Vi må vite at all tilfredsstillelse står i forbindelse med Kristus. At tilfredsstillelse finnes i livet, og Livet er Kristus. Kristus er livets brød. Når som helst vi rører ved Livet, oppnår vi å bli mettet, tilfredse. Alt utenom Kristus er tomhet.

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 27

"Men når Kristus, deres liv åpenbarer seg..." (Kol 3.4), er et utsagn som har mange djup. Vi befinner oss på ulike erfaringsnivåer, hvor troen modnes. En ung tro er full av begeistring over hva man har funnet i Kristus, en moden tro har bevart begeistringen, men er også mer undrende. For: jo, mer tid man bruker sammen med Jesus, jo mer fascineres man av Ham. På et hvert av disse stadiene, i en hver ny sesong av livet, er Kristus vårt liv. Men jo mer man modnes, jo mer man får del i "samfunnet med hans lidelser", jo mer eier man utsagnet: "Kristus, deres liv..." 

Når Kristus blir mitt liv.

Når Han eier meg slik at jeg av hele hjertet kan si at HAN ER LIVET MITT. 

Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som har betydd så mye for min egen åndelige utvikling, sier det slik: ”Jesus er alt, og alt er intet uten Ham.” For å kunne si noe slikt må Den Hellige Ånd ha åpenbart Jesus for oss. Dette er ikke noe man sier fordi det høres åndelig og riktig ut. Gjør man det blir det bare platt, utrykksløst og falskt.

Biskop Ambrosius av Milano (334-397) hadde en slik åpenbaring av Kristus. Vi eier alt i Kristus, sa han og la til:

Hvis du vil lege dine sår, er Han legen.
Hvis du brenner av feber,
er Han lindringen.
Hvis du behøver hjelp
er Han kraften.
Hvis du frykter døden,
er Han livet.
Hvis du flykter fra mørket,
er Han lyset.
Hvis du sulter,
er Han føden.

Den norske dikteren Edin Holme, hadde samme Kristus opplevelse som Ambrosius. Han skriver: ”Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som eier Ham, kan allting miste, han begjærer intet mer.”

Hvordan forstod og hvordan tok de kristne i Kolossai imot disse ordene som apostelen Paulus skrev: ”Kristus – vårt liv.” ”Kristus i dere, håpet om herligheten.” Det vet vi ikke. Men vi kan jo forsøke å sette oss inn i deres situasjon. Paulus skriver dette brevet mest sannsynlig under sitt første fangenskap i Rom, år 61-63, og muligens i andre halvdel av dette. Kolosserbrevets foranledning var et besøk av Epafras under apostelens fangenskap. Han kunne bringe gode nyheter fra sin forsamling, men de slet også med vranglærere. Hovedveien fra Efesos til Mesopotamia gikk tvers gjennom Kolossai, og byen fikk derfor impulser fra både øst og vest. Befolkningen var frygere, men med et islett av grekere og jøder, og forsamlingen i denne byen besto i vesentlig grad av hedningekristne, men har sikkert også hatt jødekristne medlemmer. Mange av dem var sikkert nye i troen. En dag får de altså dette brevet fra apostelen Paulus, et brev som også er blitt kalt for Kristusbrevet, fordi dets hovedtema er helt avgjort betydningen av Kristi person og verk. Og så leser de altså disse ordene: ”Kristus – vårt liv.”

Hva skulle de mene om en slik uttalelse? Siden mange av dem var nye i troen, var sikkert begeistringen der. Over å ha funnet Jesus. De forstod hva Paulus mente. Jesus var jo alt. Han kunne alt. Ingenting var umulig for Ham. Disse hadde den første kjærlighets forelskelse. Men det fantes sikkert også de i forsamlingen som livet hadde fart ille med, og som ikke lenger kjente på den samme begeistringen når de hørte denne setningen opplest i forbindelse med forsamlingens gudstjeneste. Kanskje dro de litt på det. Kan det virkelig sies så enkelt? Hva betyr de ordene – egentlig? Kanskje spurte de slik?

Hvordan reagerer du når du hører disse ordene? ”Kristus – vårt liv?”

Apostelen Johannes skildrer tre grupper mennesker i sitt første brev. Han snakker om barna, de unge og fedrene. Du finner dette i brevets andre kapitel. Det er ikke tid til å gå dette nærmere i dybden, men jeg håper å vende tilbake til det en gang. Det Johannes her gjør er at han skildrer ulike utviklingstrekk hos en kristen. Det er snakk om en vekst, hvor man modnes. Den vandringen med Gud som vi er kalt til, er likevel ikke rettlinjet, slik mange vil ha det til, hvor vi beveger oss fremover mot et mål, langt der fremme. Vi skal se litt nærmere på dette.

For en tid tilbake leste jeg Erling Rimehaugs bok: ”Tørsten gir lys. Om åndelig lengsel og modning”, som er utkommet på Lunde forlag. Det er en bok til å bli klok av, og velsignet av. Og sikkert også utfordret av. Rimehaug er i innledningen av denne boken inne på noe svært vesentlig, som går rett inn i disse ordene til apostelen Paulus. Hør bare:

”Forståelsen av det åndelige liv som en vandring, steg for steg, har gitt meg en helt ny hvile. Jeg skal ikke prøve å finne tilbake til det som var. Jeg skal slå meg til ro med at jeg er på dette trinnet og prøve å se hva Gud vil lære meg her, inntil han kaller meg til et nytt trinn…”

Videre skriver Rimehaug: ”Når kristenlivet beskrives som en stige eller en trapp, der vi stadig skal opp på nye trinn, kan det selvsagt oppleves som alt annet enn befriende. Det kan oppleves som enda et sett med krav. Og det kan oppleves som en ny form for elitetenkning, der noen står høyere enn andre. Da blir dette ikke befriende. De kristne mystikerne motsier en slik forståelse ved å beskrive den åndelige veien som en vei nedover. Trinnene går ikke oppover mot stadig nye høyder, men nedover mot større ydmykhet, selvinnsikt og selvutslettelse…. Gud har sin vei for hver av oss. Så lenge vi søker ham der vi er, behøver vi ikke bekymre oss over at andre er et annet sted på vandringen. De er ikke bedre eller dårligere kristne – de er bare et annet sted.”

Og for å ta med dette til slutt: ”Det handler om å være på veien, ikke om å ha kommet fram. Jeg kan ikke bestemme meg for å gå fra trinn til trinn. Det er ikke jeg som kvalifiserer med for å komme videre. Det er bare Gud som kan føre meg videre, og han gjør det når han finner tiden inne.”

Jeg er helt enig med Erling Rimehaug i denne beskrivelsen av det kristne livet. Det indre livet som vi er kalt til å leve er ikke rettlinjet der vi beveger oss fra det ene nivået til det andre, fra en tilstand til en ny. Livet er ikke slik. Der er mer som en sirkel. Det kommer tider der vi så å si må starte helt på nytt, der vi må omvende oss enda en gang og lære om igjen lekser og øvelser vi har glemt i vår åndelige utvikling.

Apostelen Paulus gir oss god åndelig veiledning i Filipperbrevet der han ber oss om å glemme det som er bak, og strekke oss etter det som er foran, men så sier han noe vi ikke så ofte minner hverandre om, når vi siterer de ordene. Han skriver, i Fil 3,16: ”La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor.” Hvor har Den Hellige Ånd stanset i ditt liv akkurat nå? ”Fortsett i samme spor.” Med andre ord, bli hvor du er. Konsentrer deg om det Den Hellige Ånd viser deg. Arbeid med det Ånden viser at du skal konsentrere deg om, og bli der til Ånden sier: Gå!

Jeg er blitt så glad i dette ordet hos Johannes: "og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,2-3) Johannes er inne på det samme i 1.Joh 5,20: "Vi vet at Guds Sønn har kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn Jesus Kristus. Han er Den Sanne Gud og det evige livet." Hva er det Johannes åpenbarer for oss? Jo, det evige livet er ikke bare å finne i Sønnen, men det er Sønnen. Det er så viktig at dette ikke bare blir en teori for oss, men en dyp erfaring i våre liv. Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet."

Det er nemlig slik at det er Kristus selv som er livsinnholdet i den kristne troen. Kristus er Guds siste ord til menneskene og Guds siste ord til deg.

Det Faderen har gitt oss er Sønnen. Vår kraft kommer fra å kjenne Hans Sønn. Alt det Gud gir oss, er Sin Sønn, ikke en masse ting. Å, hvilke dyrebare sannheter er ikke dette. Bak disse ordene skjuler det seg en hemmelighet som må åpenbares for av Ånden selv.

Når Paulus skriver til forsamlingene i Galatia området, så avslører han for oss noe av det som ligger ham så på hjertet. Han skriver, i Gal 4,19: ”Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte inntil Kristus vinner skikkelse i dere.”

Det er dette det handler om: At Kristus vinner skikkelse i oss. At vi blir Ham mer og mer lik. At Han mer og mer blir vårt liv, så vi kan istemme med Paulus: ”Kristus – mitt liv.”

Dette er en gradvis prosess. Mange av oss kan si: Kristus er mitt liv, og det er sant. Men det er mer land å innta, og denne sannheten, ”Kristus er mitt liv”, vil bli dypere og dypere for oss etter hvert som vi modnes i vår vandring. Det betyr noe annet for meg i dag enn det gjorde for 10, for ikke å si 20 år siden. I denne prosessen har jeg gått en vei med Gud. Jeg har vært tilbake ved utgangspunktet flere ganger. Underveis har jeg kvittet meg med en del ting. Jeg forstår Paulus bedre i dag, og ordene han skriver i Fil 3,7-8.

Spør meg om 10 år, og jeg vil sikkert svare at det er mye verdiløst skrap som jeg da har kvittet meg med, om jeg får nåde av Herren til å gjøre det, og nåde til å leve med Ham, dag etter dag. Ting som jeg synes betyr mye for meg i dag. Men som vil miste sitt grep om meg, jo nærmere jeg kommer Herren.

fortsettes