Jesus er Livets brød

4.søndag i fastetiden/Prekentekst: Joh 6,24-36

Det kan kjennes litt merkelig å snakke om brød midt i fastetiden. Denne søndagen, midtfastesøndagen, er også kalt 'Brødsøndagen', og det med god grunn! Det er i denne teksten vi hører Jesu ord: "Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste." (v.35) Dagen er slett ikke så malplassert som man skulle tro. Det forstår man om man forsøker å lodde dybden i ordene til biskop Ambrosios av Milano (334-397) og har gjort deg samme erfaring som han: "Hvis du sulter, er han føden!" Hele verset til biskop Ambrosios lyder slik:                                

"Hvis du vil lege dine sår er Han legen. Hvis du brenner av feber, er Han lindringen. Hvis du behøver hjelp, er Han kraften. Hvis du frykter døden, er Han livet. Hvis du flykter fra mørket er Han lyset.    Hvis du sulter, er Han føden." 

Watchman Nee sa det slik ved en anleding: "Jesus er Guds ett og alt", så la han til: "Det Gud gir til oss, er Kristus selv.. Vår kraft kommer fra å kjenne Hans Sønn. Alt Gud gir oss, er sin Sønn, ikke en masse ting." Dette er en djup hemmelighet. Både Ambrosios og Nee hadde lært dennehemmeligheten å kjenne, en hemmelighet som må oppfages flere ganger i livet, ettersom vi blir så opptatt av alle tingene vi skal få. Teresa av Avila har sagt: 'Når vi ber må vi huske at det er Giveren som er Gaven.' 

Jeg merker meg forøvrig i vers 35 at Jesus sier: "Den som kommer til meg ..." Jesus kommer ikke til oss som Livets brød automatisk. Vi må komme til Ham, søke Hans ansikt, tilbringe tid samen med Ham. Da blir Han livets brød for oss, det vi ikke klarer oss uten.

Dette er tanker som har arbeidet i meg lenge. 

Jeg spør meg selv: Er den erfaring jeg har, kun erfaring, eller er den Kristus? Det er jo mulig å snakke om sannhet, og om liv, uten å snakke om Kristus. Vi kan bekjenne med vår munn, at Kristus er sentrum for alle ting, men ikke desto mindre har vi mangt og mye i vårt liv, som ikke er i Kristus. Vi kan si ting med vårt hode, uten at vårrt hjerte er berørt. Kan vi ikke? Jeg kan. Forstår jeg virkelig rekkevidden og dybden i ordene til apostelen Paulus, når han skriver i 1.Kor 1,30: "For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og lorløsning."? Eller det han skriver i Kol 1,16: "Alt er det skapt ved ham, og til ham."

"Jeg er livets brød," sier Jesus, Han taler til menneker som forventer at Han skal gi dem noe å spise. De hadde opplevd brødunderet i Kapernaum. Nå ville de oppleve det en gang til, men det er ikke vanlig brød Jesus vil dem. Han er den som gir livets brød, og Han er selv dette  . Gaven og Giveren er en, ikke to adskilte ting. Kristus er Guds gave, så vel den Herre, som gir gaven. 

Det er virkelig bare Jesus som kan tilfredsstille ens sjels sult og tørst. Bare Han. Alt annet er forbigående. Bare Han er evig. 

Hvordan kan vi bli fullt ut tilfredsstilt, bli mettet? I Salme 17,15 får vi svaret: "Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse." Vi må vite at all tilfredsstillelse står i forbindelse med Kristus. At tilfredsstillelse finnes i livet, og Livet er Kristus. Kristus er livets brød. Når som helst vi rører ved Livet, oppnår vi å bli mettet, tilfredse. Alt utenom Kristus er tomhet.

Livets brød - livets kilde

Måtte vårt indre menneske åpne sin munn og på den måten spise brødet som er kommet ned fra himmelen. La oss altså spise brødet og drikke a kilden, for det er den samme Herre, Jesus Kristus, som byr oss å motta ham som 'Livets brød', som gir verden liv og som kaller seg selv kilden, når han sier: 'Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!'

Om denne kilden sier profeten: 'For hos deg er livets kilde.' Se hvor denne kilde bryter frem: der, hvor også brødet stiger ned. For han som er brødet, er også kilden: Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus Herren, som vi alltid skal hungre etter. Selv om vi spiser ham ved å elske og tar ham inn i oss ved vår lengsel, så skal vi som hungrende, lengte etter ham enda mer.

På lignende vis er det med kilden: la oss alltid drikke av den med overstrømmende kjærlighet, la oss alltid drikke av den med største lengsel og glede oss over dens milde godhet. For mild og god er Herren.

Måtte vi, selv om vi spiser og drikker ham, likevel alltid hungre og tørste, for vår mat og vår drikke kan man ikke spise og drikke opp en gang for alle. Selv om man spiser maten og drikker drikken, så tar de aldri slutt, for vårt brød er evig og vår drikk evigvarende, vår kilde er vidunderlig.

- Hl.Columba (543-615), en av de store personlighetene i den keltiske kirken. Hentet fra "Kysse spor" av Peter Halldorf. Luther forlag 2002, side 283.

Det mest menneskelige og det mest guddommelige

"De to disiplene som Jesus traff på veien til Emmaus kjente igjen Ham når Han brøt brødet. Finnes det noen mer hverdagslig, vanligere handling enn å bryte et brød? Det kan være det mest menneskelige av alt: en gest av gjestfrihet, vennskap, omtanke og lengsel etter å være sammen.

Å ta et brødstykke, velsigne det, bryte det og gi det til dem som sitter benket rundt et bord representerer enhet, fellesskap og fred. Når Jesus gjør dette, gjør Han både det vanligste og det uvanlige. Det er samtidig det mest menneskelige og den mest guddommelige handlingen.

Det store mysteriet er at vi gjennom denne hverdagslige og menneskelige gest bekrefter Kristi nærvær i oss. Gud blir mest nærværende når vi er mest menneskelige."

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Et brød som brytes og gis til andre

Denne bønnen av fader Lev Gilett (bildet), bedre kjent under pseudonymet "En munk fra Østkirken", betyr mer og mer for meg. Jeg ber den så ofte jeg kan, og helst hver dag:

"Gjør meg til et brød som brytes av Dine hender,
som Dine hender holder i,
som Dine hender gir ut."

Måtte livene våre vitne om Herren, ikke bare ordene. Det er det levde liv, i all sin skrøpelighet, med alle sine sprekker, som blir til liv for andre. Om ikke det vi sier stemmer overens med hvem vi er, blir vitnesbyrdet vårt til intet. Da bærer det ingen frukt. Det er bare de sårede helbredere som helbreder.

Å sammenfatte alt i takknemlighet

Tema for oktober for de av oss som har tilhørighet i Kristi himmelfartskapellet er hentet fra Joh 6,35:

'Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre og den som tror på meg skal aldri tørste'.

Vi søker måter vi kan leve ut disse ordene på, og i denne søken etter å sette ordet ut i et hverdagslig liv kom jeg over noe Wilfrid Stinissen (bildet) har skrevet og som ble til stor hjelp for meg:

'Når Jesus innstifter nattverden, tar Han brød og vin og takker Gud. Han takker Faderen for brødet som er Hans kroppen og for vinen som er Hans eget blod. Han vet at dette skal gi evig liv til alle dem som Faderen har betrodd Ham. Akkurat som ved graven til Lasarus, takker Jesus for at Han får være oppstandelsen og livet for hele verden.

Jesus er uendelig takknemlig for at Han får arbeide for sin Fars rike, selv om dette innebærer lidelse og død for Ham selv. Han takker for at Han får gi videre de ordene Han har tatt imot av Faderen (Joh 17,8), for at Han får åpenbare Faderens navn (Joh 17,6) og for at Han får fullføre det oppdraget Faderen har gitt Ham (Joh 17,4).

Alt det Jesus takker for, går i oppfyllelse i Hans totale utslettelse og fornedrelse. Han løfter kalken i takknemlighet til Gud, og vinen i kalken er blodet som renner ut av Hans åpne sår.

Hvis du av og til synes det er vanskelig å takke Gud for alt, kan du minne deg selv om hvordan Jesus bærer hele livet sitt fram som et takkoffer til Faderen. Han konsentrerer hele sin livskraft, sin vilje og sin kjærlighet i en takkebønn. Hvis du vil finne enhet og sammenheng i livet ditt, er det beste du kan gjøre å takke Gud for alt. Det betyr ikke at du skal resignere overfor alt som skjer. Det handler om en grunnleggende tillit til en som vet og forstår alt mye bedre enn du, en som elsker sin skapning og vil den vel.

Det er sannelig verdig og rett å takke Gud alltid og alle steder'.

Livets brød metter og tilfredsstiller

I går hadde vi gleden av å bryte brødet igjen, slik vi gjør hver torsdag, når vi møtes til for å feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet.

Vår gudstjeneste er delt i to deler: Ordets del, hvor vi leser kommende søndags tekster fra Det gamle- og Det nye testamente, fra Apostlenes gjerninger og deler fra synaxariet, hvor vi minnes en person fra kirkens 2000 årige historie.

Den andre delen er Brødets del, hvor vi feirer eukaristien.

Vi har også begynt å dele månedens ord, som for oktober er ordene fra Joh 6,35:

'Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste'.

Meningen med månedens ord er at vi skal leve ut realiteten - selve ordets innhold - i våre hverdager. Derfor minner vi hverandre om månedens ord hver gang vi feirer gudstjeneste.

Hvordan skal vi leve ut dette ordet denne måneden?

Jeg har tenkt mye på det. Kanskje ved at Gud lar oss oppleve ting som gjør at vi forstår at bare Han - og Han alene - kan tilfredsstille? Kanskje må det skje ved at vi blir skuffet? At ting vi hadde håpet på ikke skjer, at noen vi trodde ville møte våre lengsler eller forventninger ikke møtte dem. Heller tvert om. At vi blir avvist.

Det er smertelige erfaringer. Men kanskje lar Gud oss gå igjennom slike situasjoner for at vi skal forstå at Jesus er Livets brød. Den eneste som kan mette, tilfredsstille, se oss som vi er og se hva vi egentlig trenger?

I dette gir Han løftet, om at den som kommer til Ham, 'ikke skal hungre', og at den som tror på ham 'skal aldri tørste'.

Sult og tørste er elementære behov for et menneske - om det skal overleve.

Jesus er brødet som ble brutt, og delt ut.

'... Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi kropp?' (1.Kor 10,16b)

For meg betyr det mer og mer å få ta del i Brødsbrytelsen - det gir meg samfunn med Kristi kropp!

Jesus er Livets brød.

Hvordan kan jeg leve det ordet denne måneden?

Livets brød - Jesus er den som fullt ut tilfredsstiller

I dag har disse ordene fra Evangeliet etter Johannes talt så sterkt til meg personlig:

"Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen ga han dem å spise. Jesus svarte: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses gav dere ikke brødet fra himmelen. Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen. Guds brød er det brød som kommer ned fra himmelen og gir verden liv. Da sa de til ham: Herre, gi oss alltid dette brødet. Jesus svarte: Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste." (Joh 6,31-35)

For meg taler dette om Jesus som den som tilfredsstiller, den som dekker våre mest elementære behov for livets opprettelse. For mange år siden lærte jeg gjennom den grundige bibelundervisningen til Watchman Nee at "Jesus er Guds ett og alt". Vi får problemer når vi skiller mellom det Herren Jesus gir oss og det Han er, mellom gaven og giveren. Gjør vi det, vil vårt åndelige liv lide mye under dette. For Han er nemlig den som gir oss livets brød, og Han er selv dette brødet! Gaven og giveren er èn. Kristus er Guds gave, så vel som den Herre, som gir gaven.

Til den kristne forsamlingen i Pargamon sies det:

"Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna." (Åp 2,17)

Denne skjulte manna er intet annet enn Jesus selv.

I dag vil jeg gjøre et dypdykk for å finne ut mer hva Herren har å si meg personlig om hvordan Han vil være Livets brød for meg. Og om hvordan jeg kan kvitte meg med surrogatene.