Jeg tilhører Kristus

 Noen dager nå har jeg vært så grepet av noen ord apostelen Paulus skrev, til den kristne forsamlingen i Korint. Jeg har gjentatt dem for meg selv, både høyt og inne i meg, og kjent på både djup takknemlighet og en yrende glede.

Setningen lyder: "Men dere hører Kristus til..." (1.Kor 3,23)

Tenk det! Jeg hører Kristus til. Jeg har gitt ham råderetten over livet mitt. Han har på sin side gitt meg løfte om å sørge for meg, ta vare på meg, og være sammen med meg alle slags dager inntil verdens ende. Han vil gi meg sin fred, sin glede.

Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv - men Kristus lever i meg. (Gal 2,20)

Det gir meg stor trygghet.

Alt det gode vi har i Kristus

 Mens jeg arbeider videre med tekstene til Bergprekenen kom jeg i min daglige bibellesning til å lese brevet til Filemon, og merket meg disse ordene: "Jeg ber om at den tro du har felles med oss, må være virksom og gi deg større innsikt i alt det gode vi har i Kristus..."(Filemon v.6) Disse ordene "alt det gode vi har i Kristus", har levd i meg siden.

Mot slutten av sitt liv skriver apostelen Paulus et personlig brev til en mann ved navn Filemon. Han omtaler seg selv som 'aldrende' (v.9).

Paulus sitter fengslet når han skriver dette, men han har det håp om at han skal bli satt fri, som svar på de troendes forbønn (v.22).

Det er to ting jeg spesielt merker meg når jeg leste dette brevet. Nå handler dette brevet om en helt spesiell sak, nemlig om Onesimos, en slave, som har rømt fra sin Herre, Filemon. Det er mye som kunne sies om dette, men det får bli en annen gang.

Det er noe helt annet jeg stanset ved. Det ene er at Paulus sitter fengslet, og det faktum at han omtaler seg selv som: "Jesu Kristi fange..." Ikke romernes fange, hvilket han var på papiret. Men han så lenger enn dette! Mye lenger. Han var fange for Jesu Kristi skyld. Han delt lidelsesfellesskap med Kristus. Fangenskapet var en del av Guds tillatte vilje, og en del av Guds plan. Det er ikke alltid vi forstår det som skjer med oss, men "alle ting tjener til gode for dem som elsker Gud" (Rom 8,28). 

Hva tenker så Paulus på mens han sitter fengslet? Det er det andre som slår meg når jeg leser denne teksten: "...alt det gode vi har i Kristus..."

Midt i trengselen, lenkene, den mørke cellen tenker Paulus på alt det gode han eier i Kristus. Det gir håp, det fyller han med tro, det gir mening i det meningsløse! Til den kristne forsamlingen i Efesos skriver Paulus: "Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen...I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik er Guds nåde, som han har latt strømme over oss med all visdom og forstand." (Ef 1,3 og v.7-8)

Kristus og lidenskapene

Lidenskaper, mine kjære venner, oversvømmer oss, overvelder oss, de faller over oss som uopphørlig øsende regn. Men det spiller ingen rolle. Det som betyr noe er Guds uendelige barmhjertighet.

- Salige Aimilianos av Simonopetra/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

 

I Kristus blir alt holdt sammen

Det er mye ved livet som er gåtefullt, men i Kristus finner vi svaret. Metodisten og evangelisten Stanley Jones (bildet) har sagt det så fint: "I Kristus er alt sammenbindende. Uten Jesus Kristus går alt i stykker."

Dette stemmer godt overens med Guds Ord. I Kolosserbrevet skriver Paulus: "Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen." (1,17) 
 

Uten Jesus mister alt sin mening

 Kanskje du mener at du har det bra. Du klarer deg selv og har alt det du trenger. Da roper du ikke til Gud. Den som ikke har oppdaget sin dype nød, kan ikke virkelig be. 

Noen mennesker har gjennom Guds spesielle nåde fått bevisstheten om sin egen, dype nød risset inn i sjelen. Det er mennesker som helt fra de var barn har hatt en skarp og smertefull opplevelse av tomheten i det de fleste jager etter. Mennesker som vet at de er skapt for Gud, og som dermed opplever alt annet som uvedkommende. De opplever seg selv som en avgrunn som roper etter å bli fylt av Gud.

Men noe av denne bevisstheten finner vi vel hos alle mennesker? Vi ser den kanskje tydeligst i sin egen negasjon, nemlig den følelsen av meningsløshet som er så vanlig i våre dager. Særlig ungdommene våre synes at livet virker tomt. I grunnen er dette en sunn reaksjon. Alt blir virkelig meningsløst når ikke Gud er med. Jesus er selve meningen med menneskenes liv og med verden. Uten Jesus mister alt sin mening. Man kan ikke ta lett på Gud uten samtidig å frata livet sin mening.

Men nettopp denne meningsløsheten avslører vårt dype behov for Gud. Og jo mer vi blir klar over dette behovet, jo bedre forutsetninger har vi for å kunne be. I sann bønn er mennesket forsvarsløst, trengende, fattig. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 376

I stadig større lyssikler stråler Kristus fram

 'Den korsfestedes triumf' - det er nøkkelordet til den nytestamentlige åpenbaringshistorien. I stadig større lyssirkler lar Kristus, seierherren, sin himmelglans stråle fram. Han vinner seg en menighet, om omvender folkene, han herliggjør verdensaltet - det er de tre hovedetapper på Frelserens seierstog. 

Kristus selv er 'førstegrøden', begynnelsen til en ny menneskehet, 'grunncellen i Guds fullendelesverk'. I en harmonisk rytme av eoner og perioder går hele Guds husholdning sitt evighetsmål i møte. Både endemålet for det hele og begynnelsen til det er Gud selv (1.Kor 15,28).

Fra forordet til boken 'Den korsfestedes triumf' av Erich Sauer. Antikkforlaget 1986, side 5

En ny dag

 Livet spredte seg til alle vesener og alle ble fylt av et stort lys: soloppgangenes Soloppgang tok verdensaltet i besittelse. Og han som var til før morgenstjernen og før stjernene, den store Kristus, udødelig og uten ende, lyser over alle vesener sterkere enn solen.

Derfor begynner for oss som tror på ham, en lysets dag - den er lang, den er evig, den formørkes ikke; den hemmelighetsfulle påske.

- Hippolyt (ca.170-235), prest i Roma og forfatter

Sønnen og livet

Noen ord av den aldrende Johannes, disippelen Jesus elsket, kommer til meg denne morgenen. De kommer i form av et personlig vitnesbyrd: "Den som har Sønnen, har livet." (1.Joh 5,12a) Bare den som har gjort seg personlige, dyrkjøpte erfaringer med Kristus, kan si noe slikt. Ellers blir det en klisje. For Johannes var Kristus alt, absolutt alt.

Jeg blir sittende stille og tenke på dikt av lyrikeren Edin Holme, som skriver:

"Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som eier Ham, kan allting miste - han begjærer intet mer."

Og jeg ber:

"Herre, hold meg nær til Ditt hjerte, slik at jeg ser tingene mer og mer fra Din synsvinkel."

"Her er min bønn, min sang, min lengsel: Kom bli mitt liv, min pust, mitt lys og min ro. Vær du min vei blant alle veier, og vær du det sted hvor min sjel kan finne ro."

Dostojevskij og Kristus

Jeg leser Dostojevskijs 'Brødrene Karamasov' på nytt for tiden. I den forbindelse leser jeg også en kommentar til romanen, skrevet av nå avdøde professor Geir Kjetsaa med tittelen: 'Lutring gjennom lidelse'. Der fremkommer dette sitatet av Dostojevskij som har grepet av så sterkt::

"Hvis noen brakte meg beviset for at sannheten om vårt liv ikke er i Kristus, og hvis det skulle bli fastsatt at sannheten virkelig ligger et annet sted enn hos ham, så ville jeg likevel velge Kristus framfor sannheten."

- Fjodor Dostojevskij, Sibir 1854

 

Den gåtefulle Gud får et ansikt i Kristus

3.søndag i åpenbaringstiden/Prekentekst: Joh 1,15-18

Det er mange sider ved Gud jeg ikke forstår. Særlig når jeg leser enkelte tekster fra vi kaller Det gamle testamente. Noen tekster har jeg i det hele tatt vanskelig med å lese om en  tar inn over seg de grufulle skildringenes innhold. Og det er ikke blitt mindre av dette forbeholdet når jeg leser de sterke skildringene av vold og dom med årene, heller tvert imot. Noen tekster orker jeg nesten ikke å lese, i hvertfall ikke ta inn over meg. 

Annerledes er det når du leser Skriften i lys av åpenbaringen av Kristus. Den gåtefulle Gud har i Kristus fått et ansikt. Johannes skriver om dette: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er." (Joh 1,18)

Slik Jesus er, slik er Gud.

Jeg dveler ved dette. Lar ordene synke inn over meg. Lar de lege. Det gjør noe med mitt gudsbilde. Vredens Gud er også nådens Gud. Ja, evangelisten Johannes maler det bildet for oss her i den blendende vakre prologen til sitt evangelium: "For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus." (Joh 1,17)

Det to hører uløselig sammen, og det er først i Kristus, at de blir blandet sammen på en fullkommen måte. Kristus er ikke bare sannheten personifisert, Han er også nåden personifisert. Du får ikke bare den ene, du får begge! 

Den gåtefulle Gud opphører ikke å eksistere med inkarnasjonen - dette at Gud blir menneske - men Kristus, som er Gud kommet med kjøtt og blod, muskler og sener, en kropp og et ansikt, "har vist oss hvem han er." Gud er fremdeles et mysterium, og vil for alltid forbli det, men Han har åpenbart seg i Kristus, full av nåde og sannhet.

Derfor leser jeg mye i evangeliene for å lære Gud å kjenne! Det vil jeg gjerne anbefale deg. Evangeliene er ikke bare en introduksjon til å lære Kristus å kjenne, de inneholder en djupere innsikt av hvem Gud er. 

Det er dette Johannes vitner om, og som vi bør vitne om. I møte med andre mennesker er det dette ansiktet av Gud vi bør vise, i ord og i handling, Den gåtefulle Gud er i Kristus den nådefulle Gud. Når mennesker får møte denne Gud skjer livets metamorfose.

Om å se alt i Kristi lys

Mer enn noe annet trenger vi i disse mørke og vanskelige tider å minne hverandre på at Kristus er verdens lys - 'Han og innen annen', for å sitere en kjent salme skrevet av Pratt Green i Paris i 1681 og oversatt av biskop Per Lønning. "Født i vårt mørke, født som en av våre. Når han er nær oss, er vår Far å finne. Ære være Gud."

"Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det," skriver apostelen Johannes i den blendende vakre prologen til sitt evangelium. 

Det sier jeg høyt til meg selv i disse dager, hvor spenningen mellom Ukraina og Russland er på bristepunktet og Omikron og Delta viruset griper om seg og skaper så mye angst, sykdom og død rundt seg. 

Jeg er på utkikk etter LYSET! 

Og jeg øver meg på å se tingene i Kristi lys.

Jeg forsøker å se hvert medmenneske i dette lyset. For jeg er sikker på at selv hos de menneskene som ikke kjenner Herren Jesus Kristus, gjenspeiles Skaperens bilde. Alle er uten unntak skapt i Guds bilde. Også de vi ikke liker.

La oss også se vår kristne bror og søster i Kristi lys. La oss se ham eller henne som bærere av Herren Jesus. De tilhører kanskje ikke samme del av kirketreet som deg, men er likevel din bror og søster i troen. Og Herren selv elsker dem like mye som Han elsker deg! La oss huske ordene til Johannes: "Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. Slik sal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt." (1.Joh 3,18-19) Jeg er blitt utfordret av Peter Halldorf som snakker om 'å elske sin nestes kirke som sin egen'. 

La oss se på oss selv i Kristi lys. Dette nye året gir muligheter for nok en gang å ta del i Skriftemålet. Det er god sjelehygiene. Det å kunne legge av seg alt det som tynger, er en befrielse. Dette er bibelsk: "... så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn..." (Hebr 12,1) Nei, jeg snakker ikke om andres synder, men om mine. Hvorfor bære på børa, når Kristus har båret den for oss. 

Til slutt: La oss se hele livet, hele skapelsen, i Kristi lys. "For i ham er alt blitt skapt ... alt er skapt ved ham og til ham ... han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen." (Kol 1,16-17)

Dagen etter Stortingsvalget

Dagen etter valget kommer disse ordene klokkeklart til meg når jeg våkner: "... men vi forkynner Kristus". Det er vårt kall. Det var de førstne kristnes kall, og dette kallet har ikke forandret seg. Vi forkynner Hans død og Hans seierrike oppstandelse og himmelfart. Vi trøster, lindrer, gir mat til de som sulter, kler de nakne, besøker de syke og de fengslede og forkynner De gode nyhetene om Guds rike. Vi ber for alle i høye stillinger og for alle mennesker. Vi velsigner, og forbanner ikke. Vi har en Herre, og ingen annen. 

Bibelmeditasjon: Den fattige Kristus

Kristus byttet himmelen mot en stall, Han skrev i støvet som vinden feide vekk, han døde på en lånt trestamme, kroppen Hans ble lagt i en lånt grav.

"Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom." (2.Kor 8,9)

Denne historien gjorde sterkt inntrykk på meg

Her om dagen hørt jeg historien om Rachoff. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Han var det russerne kaller jurodivij Khrista radi - en dåre.

Rachoff var en mann som levde i det 18. århundre, i Arkangelsk, i de russiske nordområdene. Han var en rik, ung mann. Et syn skulle forvandle hans liv fullstendig. En natt mens han sov så Rachoff en mann som pløyde en åker. Plutselig - fra et fattigslig skur i nærheten hørte han lyden av noen som spilte en fele. Mannen med plogen stanset opp og lyttet og så fortsatte han.

Snart hørtes lyden igjen, men denne gangen hørtes det ut som om det var et barn som gråt. Mannen forlot pløyingen, gikk inn i skjulet og fant en baby som var i ferd med å dø. Han bøyde seg over barnet, tok det opp og holdt det inntil seg og barnet ble helbredet. Da var det at rachoff oppdaget hvem plogmannen var. Fra djupet av sitt hjerte, ropte hab ut: 'Bror Jesus, jeg kommer!'

Idet han etterlot seg en beskjed til sin mor, forlot han byen samme natt. Fra da av vandret han rundt i Russland, og hjalp alle marginaliserte i samfunnet han kom over. Han bygget opp igjen enkers nedrevne hus, utfordret de rike og sto frem i et fullpakket operahus og ba de som bar diamanter om å ta ansvar for slummen utenfor sin egen dørstokk. Han fortalte alle han møtte om Jesus. Rachoff var elsket av de fattige, og hatet av de fryktsomme og mektige. 

Etter en rekke arrestasjoner og forvisninger - fra Kiev, Odessa og andre steder - ble han på nytt fengslet og satt på enecelle. Der lot de ham sulte og fryse og til slutt mistet han forstanden. Helt mot slutten av livet forbarmet noen vakter seg over ham og lot han få være i en innhegnet hage. Rachoff tilbragte sine siste levedager i denne hagen. Han satt der med øynene lukket og med et stort smil om munnen mens solen lekte i ansiktet hans. Ved en anledning laget han en sirkel rundt seg idet han med små skritt sa: "Jeg danser for jeg skal snart se Gud." Så en kveld, mens han var midt inne i en slik dans stoppet han plutselig opp, ropte høyt: "Jesus!" Og var hjemme hos Gud.

Billedtekst: En russisk dåre. Illustrasjonsfoto.

Alt er skapt for Ham og alt holdes sammen av Ham

Det er lett å miste perspektivet, særlig når man står midt oppe i store utfordringer med alvorlig, kronisk sykdom. De siste ukene har jeg kjent på en sorg og en fortvilelse som er til å ta og føle på. Jeg tror det er vanskelig å forstå dette før man har prøvd dette. 

Her om dagen kom jeg over noen profetiske bilder malt av Todd L. Thomas som er blitt til stor hjelp for meg. Hhan har hjulpet meg til å se ting med et evighetsperspektiv. Derfor tok jeg kontakt med ham og spurte om jeg kunne få gjengi dette fantastisk flotte bildet med dere, et bilde som både begeistrer meg og ikke minst velsigner meg. Jeg fikk hans velvillige tillatelse. meg Maleriet minner meg om ordene til Paulus i Kol 1,15-21:

"Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så i ett og alt kan være den fremste. For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt, med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset."

Alt handler om Kristus. Jeg merker meg at alt er skapt, ikke bare av Kristus, men for Kristus. Og at alt holdes sammen av Kristus. Det gir det rette perspektivet.

Kristus sammenfatter alt

Hele bibelhistorien streber og utvikler seg mot Kristus. Han er den drivende kraften bak utviklingen. Han satte den i gang og leder den, samtidig som han er målet for den.  Han er alle profeters Herre og den som oppfyller profetiene deres. Det er han som er Skriftens enhet, for hele Skriften taler om ham. Han er den som egentlig tolker Skriften, ja han er selve tolkningen.

Når du lurer på hva eller hvem som er det åndelige innholdet i Skriften, da skal du vende deg til Kristus. Skriften vitner om ham (Joh 5,39). Han er selv svaret på det du lurer på. Han forklarer Skriften, ikke først og fremst ved det han sier, men ved det han er og gjør. På veien til Emmaus forklarer Jesus disiplene hvordan Det gamle testamente taler om ham (Luk 24,27) Men ved sitt liv har han allerede tolket Det gamle testamente lenge før det. Bilder og profetier fra Skriften blir klare og åpenbare  når vi ser hvordan Jesus oppfyller dem og gjør dem til virkelighet.

Dette tolkningsarbeidet begynner allerede ved inkarnasjonen. Men det fullføres på korset, der Jesus ofrer seg selv. Det dreper han alle skygger og og bilder og avslører hva som skjuler seg i dem. Når han sier: 'Det er fullbragt', (Joh 19,30), fullbyrdes også Skriften. og alt som var gjemt der, ble åpenbart.

Jesu kors er nøkkelen tilalle bøkene i Det gamle testamente. Der blottlegger han den dypeste meningen i alt som sto skrevet. Gud gir seg selv fullstendig for din skyld, han vil trekke deg inn i sitt eget liv. Det er dette Skriften handler om.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 116

La oss bli som barn i desember

I disse dagene mens vi venter på Kristi fødselsfest, er det tid for å hente frem barnet i oss. Det er mitt prosjekt denne adventstiden. Evnen til å forundres, til å vente i spenning, la seg henrykke. Bli berørt.

Voksne er vi altfor mye ellers i året. Alle forpliktelsene, alle engstelsene, irritasjonene, alt ansvaret, alle rollene som skal spilles og fylles.

La oss være barn noen dager i desember!

"De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det. Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem." (Mark 10,13-16)l

Hvordan kan du glede deg over å være Guds barn og ha barnekår hos Gud?
Hva forundrer deg i dag?
Hva gleder du deg over?
Hva gleder du deg til?
Hva har fått deg til å le denne dagen?

Kanskje er livet ditt alt for alvorlig og seriøst?

Kristus - lyset

Lyset fra Forklarelsesfjellet innebærer at Kristi oppstandelse er virksom i oss allerede nå. Apostelen Peter, som opplevde forklarelsesunderet, taler i et av sine brev om hva det innebærer å være en kristen. Vi befinner oss i nattens mørke, men midt i dette mørket brenner en lampe. det gjelder å løfte blikket mot det lyset: 'til dagen gryr, og morgenstjernen går opp i våre hjerter.' (2.Pet 1,19)

Hvorfor søke langt borte det som finnes så nære? Det finnes tilfeller når vi forsøker å klare oss uten tillit og tålmodighet; vi krever tegn, under og synlige bevis. La oss i stedet med utholdenhet ta sikte på dette lyset, til morgenstjernen går opp i våre hjerter. Når vi står innfor Guds ansikt, kan vi se alt i Guds lys.

Se hvert menneske i det lyset, og vær forsikret om at selv hos dem som ikke kjenner Herren Kristus, gjenspeiles Skaperens bilde. Vår neste er ikke alltid den mest sympatiske, men det er det prøvede mennesket som kommer i vår vei. Og det er ikke bare den vi spontant synes om, men også den vi står likegyldig innfor, som vi burde betrakte med Jesu øyne.

Se den kristne broderen i det lyset. Se ham i første rekke som en bærer av Herren Kristus. Hold opp med å klage over det negative, som kanskje finnes hos ham, og se i stedet på det lille lyset, gudsgnisten som finnes i hans indre. Ingenting fornyer oss som å oppdage det levende håpet som finnes hos Guds vitner.

La oss se på oss selv i Kristi lys. I stedet for å kapitulere innfor det onde i oss, de mange hindringene (og slike finnes det alltid), la oss legge av den tunge byrden. For mange gir skriftemålet, forsoningens sakrament, muligheten til å legge fra seg alt, og ta imot tilgivelsen og leve i den. Skyldfølelse hjelper oss ikke å leve, det gjør bare Kristus, som ber i oss.

- Bror Roger av Taize. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Livets brød - livets kilde

Måtte vårt indre menneske åpne sin munn og på den måten spise brødet som er kommet ned fra himmelen. La oss altså spise brødet og drikke a kilden, for det er den samme Herre, Jesus Kristus, som byr oss å motta ham som 'Livets brød', som gir verden liv og som kaller seg selv kilden, når han sier: 'Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!'

Om denne kilden sier profeten: 'For hos deg er livets kilde.' Se hvor denne kilde bryter frem: der, hvor også brødet stiger ned. For han som er brødet, er også kilden: Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus Herren, som vi alltid skal hungre etter. Selv om vi spiser ham ved å elske og tar ham inn i oss ved vår lengsel, så skal vi som hungrende, lengte etter ham enda mer.

På lignende vis er det med kilden: la oss alltid drikke av den med overstrømmende kjærlighet, la oss alltid drikke av den med største lengsel og glede oss over dens milde godhet. For mild og god er Herren.

Måtte vi, selv om vi spiser og drikker ham, likevel alltid hungre og tørste, for vår mat og vår drikke kan man ikke spise og drikke opp en gang for alle. Selv om man spiser maten og drikker drikken, så tar de aldri slutt, for vårt brød er evig og vår drikk evigvarende, vår kilde er vidunderlig.

- Hl.Columba (543-615), en av de store personlighetene i den keltiske kirken. Hentet fra "Kysse spor" av Peter Halldorf. Luther forlag 2002, side 283.

Å grue seg - og likevel være et Guds barn

Finnes det noen følelser eller sinnstemninger som er fremmed for Kristus? Kan man leve med fortvilelse og likevel være en kristen? Er ikke kristen tro synonymt med å være glad og lykkelig?

Jeg har tenkt litt i det siste på et ord vi finner hos Lukas. Jesus taler om sin lidelse og død og i den sammenheng bruker han et ord som passer så godt:

"Men en dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer til den er fullført." (Luk 12,50)

Gruer.

Det er ordet jeg dveler ved. Så er altså ikke den følelsen fremmed for Kristus. Også Han kunne grue seg. I møte med Getsemane og lidelse og død heter det om Frelseren: "angst og forferdelse kom over ham..." (Mark 14,33)

La oss slutte å spille helter. Det er lov å bli redd. Det er lov å grue seg. Det er normalt å fortvile når vi opplever situasjoner som blir for store for oss. Jeg opplever slike situajsoner og jeg blir redd og jeg blir fortvilet. Og likevel er jeg et Guds barn.

Jeg kjenner på avmakt. Men jeg kjenner ikke lenger på fordømmelse eller skyldfølelse for at jeg kan fortvile. Eller være redd. De lettvinte svarene holder ikke for meg lenger. Ikke de kristelige sjablongene. Bare livet holder. Det ekte. Med det mener jeg det som tåler livet. Tåler ikke troen livet, hva er troen verd da?

Jeg går til Kristus med min uro, det jeg gruer for. Jeg legger hodet inn mot brystet hans og hører hjertet hans slå. Da forsøker jeg å puste i takt med pusten hans. Den rytmen er god.