Adventstidens to portvakter

 I adventstiden ser du kanskje fram mot alt det du skal få oppleve i juledagene, stemning, fellesskap, idyll ved krybben. Men adventstiden er ikke ment bare som en ventetid før dette. Du venter på en som vil komme deg enda nærmere enn du er deg selv. 

I adventstiden peker kirken på to skikkelser som hver på sin måte lærer deg hvordan du skal vente. Advent er som en port du må gå gjennom for å komme inn i julens helligdom. Porten er flankert av to skikkelser som vokter helligdommen og spør hvorfor du vil komme inn. Samtidig forteller de deg hvordan du kan gjøre det.

De to portvaktene er svært ulike. Den ene er stor og sterk, en mann kledd i kamelhårskappe. Men til tross for sin storhet vil han ikke være noe annet enn en røst som roper i ødemarken: "Rydd vei for Herren!"

Den andre er en forsvarsløs, gravid kvinne. Hun roper ikke, hun er taus, bare oppmerksom på det som skjer inne i henne. Det eneste hun sier, er en stille hvisking: "Jeg er Herrens tjenerinne."

Begge disse vet hvem de venter på. De venter ikke på bedre tider, ikke på hyggelige og stemningsfulle opplevelser. De venter på Gud, og de vet at ingen ting kan hindre hans komme hvis de er åpne for ta imot ham.

Hvis du også vet hvem du venter på og er sikker på at han kommer, da feirer du en riktig adventstid.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 379

Gleden er begynnelsen og slutten

 De første kapitlene i Lukasevangeliet er gledens kapitler. Det virker som om hele evangeliets glede er samlet i disse første hendelsene. Fra begynnelsen av blir det klart at Lukas vil forkynne et gledesbudskap. Her er det bare jubel. Her er det ennå ikke snakk om kors, lidelse og død. I begynnelsen får vi en forsmak på det som kommer. 

I evangeliet er det på en måte slik at det siste er til stede allerede i det første. Det siste er: "Gå inn til din Herres glede." Og denne gleden blir omtalt allerede i begynnelsen: "Jeg kommer til dere med bud om en stor glede."

Glem aldri denne lyse, glade begynnelsen. Gleden er grunntonen i den symfonien som livet ditt er ment å være. Det beste tegnet på at du lever rett, er nettopp det at gleden er det grunnlaget du står på, også i mørke stunder. Og gleden vil alltid dele med andre.

Etter det utrolige budskapet fra engelen kunne man vente at Maria hadde trukket seg tilbake for å kunne meditere uforstyrret over det store som hadde hendt henne. Men det gjør hun ikke. I stedet skynder hun seg av sted for å forkynne det glade budskapet.

Det kristne livet er ikke noe stillesittende liv. Det verste som kan hende oss er at vi slår oss til ro og blir stående på samme sted. Et evangelisk liv er å ha gleden som utgangspunkt og stadig gå videre. Det er å begynne på nytt og på nytt, i vissheten om den gleden som ingen kan ta fra oss og som er begynnelsen og slutten på alt.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 378

Sentrum i adventstiden

 "Adventstiden er håpets høytid. Vi skal øve oss i å legge egne planer til side, og se verden med Guds øyne...Jeg tror det vesentligste for oss som kristne, er at vi vokser inn i et dypt vennskap med Jesus."

- Anders Arborelius sitert fra adventsbilaget til Vårt Land

Keltisk advent, del 13: Krisus iblant oss i dag

Hvis Kristus hadde blitt inkarnert nå

og var en tretti år gammel mann i dag,

ville han vært her i katedralen

og vi ville ikke kjent ham fra resten av dere -

en tretti år gammel mann, en bonde fra Nasaret,

her i katedralen som enhver bonde

fra landsbygda vår.

Guds Sønn som ble kjød ville være her

og vi ville ikke kjenne ham -

en fullstendig som oss.

17. desember 1978

- Erkebiskop Oscar Romero (bildet), martyr. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Keltisk advent, del 12: Se fremover ved å se bakover

Forventningen om advent er forankret i Guds inkarnasjon. Jo mer jeg kommer i kontakt med det som har skjedd i fortiden, jo mer kommer jeg i kontakt med det som skal komme. Evangeliet minner meg ikke bare om hva som skjedde, men også om hva som vil finne sted. I kontemplasjonen av Kristi første komme, kan jeg oppdage tegnene på hans andre komme. Ved å se tilbake i meditasjon, kan jeg se fremover i forventning. Ved refleksjon kan jeg projisere; ved å bevare minnet om Kristi fødsel, kan jeg gå videre til oppfyllelsen av hans rike. Jeg er slått av det faktum at profetene som taler om Israels fremtid, alltid minnet sitt folk om Guds store gjerninger i fortiden. De kunne se frem med selvtillit fordi de kunne se bakover med ærefrykt til Jahves store gjerninger.

-  Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Det nye året med Jesus i sentrum

 Hvilken glede det er å våkne 1.søndag i advent, og få nåde til å begynne et nytt kirkeår! Livet lever!

Jeg synes dette er den fineste tiden av alle: lysene som tennes i mørketiden, forventningene frem mot julaften, godheten som alle viser mot hverandre, alle mulighetene til å snakke om Jesus. For aldri er folk så åpne som nå til å snakke om Han som er julens innhold - om vi bare våger, forsiktig.

Og hvilket budskap har vi ikke å formidle! Vi kan snakke om at Gud har fått et ansikt. Vi kan snakke om Gud som 'slo opp sitt telt midt i blant oss', som er den bokstavelige oversettelsen av: 'Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss'. (Joh 1,14)

Ingenting er så kroppslig som den kristne troen! Gud ble menneske! Født midt iblant oss - av en kvinne, av Maria. Det er jordnært.

Vet dere hva jeg er lei? Jo, på denne tiden dukker det alltid opp noen kristne som skal krangle!

Krangle om det virkelig var på denne tiden Jesus ble født. Så kaster noen andre kristne seg på og skal diskutere. Dermed har man gått glipp av den beste anledningen av alle til å fortelle om innholdet i dette, kanskje kirkens vakreste ord, inkarnasjonen!

For det er jo et under: Gud fra evighet av blir menneske. Gud får et ansikt i Jesus. Konkret. Nært.

Og så gleder jeg meg over å ta fatt på nok et kirkeår. Følge Han som er hundre prosent Gud og hundre prosent menneske gjennom evangelietekstene. Vi leser kirkeårets tekster noen dager på forhånd i Kristi himmelfartskapellet. Lytter stille til opplesningen av Skriftene. Forbereder oss til kommende søndager hvor teksten skal utlegges. Det skaper forventning. I det nye året som nå tar til er det tekstene fra 1.rekke vi tar fatt på. Jeg gleder meg veldig!

Og det er det advent handler om: Vi venter på Herrens ankomst.

Keltisk advent, del 7: Immanuel

Det er noe svimlende over tanken at Den Allmektige Gud, Skaperen av det veldige universet, ble kjød, ble menneske, et lite, sårbart barn. Stans litt opp for den tanken! La den forundre deg! Du må gjerne bruke denne adventstiden til å besjeftige deg med dette, for vi blir aldri ferdige med å la oss forundre over inkarnasjonens under. La inkarnasjonen fylle bønnene dine, lovprisningen og takksigelsen din. 

En sårbar Gud, et barn helt avhengig av andres omsorg, er hva vi tror på! Barnet er 'Immanuel - det betyr: Med oss er Gud." (Matt 1,23) Hhva innebærer dette praktisk for mine hverdager?

Keltisk advent, del 2: Forberede et vel skikket folk

Jeg har tenkt mye på det kallsbrevet døperen fikk: ".. han skal forberede et folk vel skikket for Herren." (Luk 1,17b) For de kristne keltere var advent både en tid for å fokusere oppmerksomheten mot Kristi komme, men også mot dem selv, at Kristus skulle fødes i dem, i betydningen 'vinne skikkelse i dem'. Akkurat slik Paulus skriver til de galatiske (keltiske) menighetene: "Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere." (Gal 4,19)

'Forberedelse' er et ord som tilhører alle kristne tradisjoner, men få har tatt dette ordet på ramme alvor som våre keltiske trossøsken. Før de gjorde noe som helst, tilbrakte de tid i bønn og faste. Ofte fasteperider på 40 dager. Som for eksempel den hellige Brendan, han som går under navnet 'sjøfareren'. Da han skulle legge ut på sin brømte sjøreise fra den sørvestlige irskekysten til det som nå er kjent som Amerika, tilbrakte han 40 dager i bønn og faste. 

La oss, på den andre dagen av de 40 dagene før jul, sette oss ned og tilbringe 10 minutter i fullstendig stillhet. Skru av alle ting som har lyd og som kan forstyrre deg. Du skal ikke be. Bare være stille. Når 10 munutter har gått - for noen rastløse vil de 10 munuttene uten verken å si noe eller gjøre noe føles ut som en evighet - skal du takke for Guds nærvær. Forsøk å fortsette i stillhet noen munutter til.

Keltisk advent, del 1: I kveld tar den 40 dager lange fasten før jul til

Ved solens nedgang i kveld begynner den keltisk-kristne adventfeiringen. Våre norske kristenrøtter er jo keltiske, så May Sissel og jeg tar dermed fatt på vandringen mot Betlehem og barnet i krybben. Mens den tradisjonelle adventfeiringen tar til fire uker før jul, begynner den keltisk-kristne adventfeiringen den 15.november hvert år. Da er det ganske nøyaktig 40 dager til jul og det er tid for faste.

I motsetning til den 40 dager lange fasten før påske, hvor søndagene ikke regnes med som fastedager, regnes også de med under de 40 dagene før jul. Akkurat hvorfor det forholder seg slik er jeg litt usikker på, fordi det er uvanlig å faste på søndager, siden søndagen er oppstandelsesdagen, og dermed en festdag. 

De 40 dagene før jul fokuserte de keltiske kristne på de de kalte 'Kristi trefoldige komme'. Det første komme var Inkarnasjonen, som er hva julen egentlig handler om. Hans andre komme handler om vår egen gjenfødelse, at Han kommer til oss, til meg, personlig og hans tredje kommet handler om Hans gjenkomst. For de keltiske kristne handlet likevel ikke Hans andre komme ikke bare en enkeltstående begivenhet, det som den moderne kirke omtaler som vår omvendelse, men var en kontinuerlig hendelse som berørte alle deler av våre liv. 

Jeg har som intensjon at disse 40 fagene vi nå tar fatt på skal gjenspeiles, om ikke daglig, på bloggen min, slik at vi kan leve med i tematikken som preger denne tiden av året. Så får vi se underveis hva det blir til. Alle dagene mens vi ber tidebønner vil vi tenne levende lys til minne om Kristus, verdens lys.

Om å kysse Guds ansikt

Det er mange malerier som forestiller Herrens fødsel, noen med hyrder, vise menn, konger og engler, men dette maleriet av Maria, av Morgan Westling kalt "Kissing the face of God" gjenspeiler en side av henne mange mødre kan forholde seg til, en mors ømme kjærlighet.

Hvor mange øyeblikk som den velsignede Maria vugget den guddommelige Jesus i sin menneskelige form og kanskje vugger og sakte sang en gammel, gammel hebraisk vuggevise, slik de fleste mødre gjør med sine babyer, og omfavnet dem i kjærlighet, glede og naturlig beskyttelsesinstinkt.

Vuggesanger er ment å lulle og lindre i tider med frykt eller uro, og hvor passende de første ordene fra englene til hyrdene og til Maria var, "Ikke frykt" da de brakte gode nyheter til en ventende verden. Den meldingen som ble gitt kan virke som lenge siden, men den er frisk og levende i dag som den gang, selv midt i de triste nyhetene vi kan høre hver dag fra hele verden og i nærheten av hjemmet. Gud hadde kontroll da, er nå og vil alltid være, og de gode nyhetene som ble utropt den gang, står fortsatt ved lag i dag selv for de som kan finne det vanskelig å være glade, sørge over tapet av sine kjære, en sviktende helse, i nærvær av fare , ensomhet, avhengighet, hva enn det måtte være som bringer tristhet, sorg eller frykt, midt i alt det har Gud gitt oss det gode budskap og julegleden. La himmelen og naturen synge, ære til den nyfødte kongen!

- Diane Lavoie/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En liten julefortelling

Julen nærmet seg, da nazistene gikk inn i huset til en tysk kristen familie for å finne skjulte jøder. Hele familien skalv og sto tause på kjøkkenet. De jødene de skjulte var rett under gulvet deres og de hørte hvordan nazistene avhørte foreldrene og barna, den ene etter den andre, uten å lykkes. Så kom de til den yngste sønnen og spurte ham også: "Har du jøder med deg hjemme?" Den lille unggutten nølte først med svaret, men så sa han "Ja". Foreldrene var livredde og fikk nesten et hjerteinfarkt. Nazistene ba ham høflig om å lede dem til dem. Så den lille gutten gikk foran dem og førte dem inn i stua, hvor et vakkert juletre var satt opp. Han bøyde seg under treet og plukket opp det lille barnet i krybben - Jesus - og viste det til dem.

Stillhetens nødvendighet - en adventsbetraktning, del 2

Vi trenger stillhet. Skal vi ha overskudd til å være gjestfrie, være Kristus-vitner i hverdagen, vise empati, sympati, være gode venner, forstå andre - trenger vi å være stille.

Stillheten er broen mellom Gud og vår sjel og ånd. Stillheten er kjærlighetens språk. Stillheten er som en hage, som må vannes og pleies, for at den skal trives og vokse og frukten skal kunne modnes.

Det er i den skjøre stillheten at vi møter Gud. Tar du deg tid til å være stille i adventstiden. Det er et valg.

Stillhetens nødvendighet - en adventsbetraktning, del 1

Jeg er en av dem som synes det er leit at Bibelselskapet i sin nye oversettelse av 2011 - som forøvrig har så mye godt med seg - har gått bort fra det litt gammelmodige ordet 'lønnkammer'. Den bruker bare ordet 'rommet', og det er forsåvidt helt greit, men et lønnkammer er noe mye mer enn et rom. Det er et sted for å trekke seg tilbake i stillhet, for å være sammen med Herren. Et innviet rom for det skjulte livet med Gud. Det livet andre ikke ser, bare Gud.

I en serie artikler frem mot Kristi fødselsfest skal vi se nærmere på dette livet i lønnkammeret. På stillhetens betydning. På ettertankens, kontemplasjonens eller betraktningens hemmelighet.

Russerne har et eget ord for dette: 'poustinia'.

Det betyr egentlig 'ørken'. Det er ordrett, men ord kan jo også bety mer enn en ting. I den russisk-ortodokse tradisjonen handler dette om ørkenen til våre ørkenmødre og ørkenfedre. Som dro avsides i ødemarkene for å bo der. Men det russiske ordet har også en videre betydning, som ikke handler om et spesifikt geografisk sted. 'Poustinia' handler også om et stille-sted, en plass der du er alene, for å finne Gud. Det stedet kan finnes både innendørs som utendørs. For bønnens hus har mange rom. Noen har et sted hvor de kan trekke seg tilbake, et spesielt rom som er innviet for det i ens hjem, andre har gjort om hele leiligheten sin til det samme. Andre har en hytte, en koie, eller et sted i skogen ellert en bønneplass ved et vann.

Om lønnkammeret sier Jesus:

"Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare." (Matt 6,6. Norsk Bibel)

La oss bli som barn i desember

I disse dagene mens vi venter på Kristi fødselsfest, er det tid for å hente frem barnet i oss. Det er mitt prosjekt denne adventstiden. Evnen til å forundres, til å vente i spenning, la seg henrykke. Bli berørt.

Voksne er vi altfor mye ellers i året. Alle forpliktelsene, alle engstelsene, irritasjonene, alt ansvaret, alle rollene som skal spilles og fylles.

La oss være barn noen dager i desember!

"De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det. Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem." (Mark 10,13-16)l

Hvordan kan du glede deg over å være Guds barn og ha barnekår hos Gud?
Hva forundrer deg i dag?
Hva gleder du deg over?
Hva gleder du deg til?
Hva har fått deg til å le denne dagen?

Kanskje er livet ditt alt for alvorlig og seriøst?

40 dagers adventsfeiring

I år innleder vi en ny adventspraksis i vårt hjem. Vi starter allerede ved solnedgang 14.november. Det er nemlig da den keltiske adventsfeiringen begynner, og våre kristenrøtter er jo keltiske! Jeg vet ikke om noen finere tid på året enn nettopp advent. En tid for stillhet, refleksjon, ettertanke, faste, familiesamlinger.

På bildet ser du en keltisk adventsstake med grønne lys - som er den keltiske fargen - og med Kristus-lyset, som alltid er hvitt.

Den keltiske adventsfeiringen starter den 15.november hvert år og varer frem til den 24.desember, mens den 'vanlige' adventsfeiringen ifølge den gregorianske kalenderen i år begynner den 29.november. Den keltiske varer nemlig i 40 dager. Siden alle liturgiske dager begynner ved solnedgang dagen før, begynner altså den keltiske adventsfeiringen etter solnedgang den 14. Østkirken refererer noen ganger til adventstiden til Den hellige Filipsfasten, siden den 14.november er minnedagen tilapostelen Fillip.

Denne dagen - 40 dager før jul - vil ortodokse kristne forberede seg til Kristi fødselsfest ved å faste, kjent som Julfasten eller altså, Fillipsfasten. Ingen julebordstid, med andre ord. Festen begynner jo ikke før julaften! Søndager er ikke fastedager.

For oss blir det uaktuelt med en total faste av helsemessige årsaker, men det er jo mulig å leve og spise enklere,  være mer konsentrert, ha mer tid for hverandre, bare for å nevne noe. Jeg kommer tilbake til dette i senere artikler.

Den virkelige historien om Jesu fødsel

Jeg simpelthen elsker advent og jul. Folk er annerledes da. Mye mer åpne, snille, hjelpsomme, imøtekommende. Tar seg tid til å besøke hverandre, og de tåler at man snakker om Jesus.

Det er kommersialiseringen og tivoliseringen jeg ikke orker. Forflatingen av julebudskapet. Heller ikke idylliseringen av Jesu fødsel, slik at alt blir så innpakningspent.

For går vi til evangeliene så males det et annerledes bilde:

Landet hvor hendelsene finner sted er okkupert av en nådeløs og grusom okkupasjonsmakt. Ei ung tenåringsmor må gi seg av sted på en strabasiøs reise fra Nasaret til Betlehem, mens hun er høygravid. Det går sikkert rykter om graviditeten. Folk stoler ikke helt på historien om noen jomfrufødsel. Mens de er underveis kommer veene, og Josef og Maria finner ikke noe husrom og må ta til takke med en grotte hvor dyrene søkte nattely.

Senere må de begi seg ut på en mye lengre reise. Denne gang på flykt til et annet land.

Jeg vet ikke om du har tenkt på der, men Jesus ble født i fattigdom, måtte legges i en dyrekrybbe; det luktet dyr og dyremøkk. Dette var Han som er Kongenes Konge og Herrenes Herre. Og han ble flyktning. Maria og Josef og Jesus søkte asyl i Egypt.

Ville en slik familie fått asyl i Norge i dag? Flyktninger fra Midt-Østen, som flyktet fra en okkupasjonsmakt og en despot som sto dem etter livet?

Ikke mye idyll over dette. Men realisme.

For noen dager siden kom jeg over dette maleriet. Jeg vet ikke hvem som har malt det, men det er et av de sterkeste maleriene som fremstiller 'juleevangeliet' jeg har sett. En utslitt høygravid Maria, Jesu mor og Josef. De må ta seg en pust i bakken. De var ingen overmennesker. Deres kropper ble slitne. Inntrykkene var mange. Frykten var sikkert der. Om fødselen skulle gå bra under slike forhold.

I dag vil jeg sette meg ved deres side. Klyve inn i fortellingen. Bli stille. Lytte til hva Josef og Maria har å fortelle om hvordan det virkelig var: Vandringen til Betlehem, fødselen, reisene, slitenheten, frykten. Fortell Josef! Fortell Maria! Jeg lytter.

Har du tid til å lytte? Eller har du det for travelt?

Folkefrelsar til oss kom!

To onsdager på rad har vi markert advent i Kristi himmelfartskapellet med å synge den vakre adventsalmen: 'Folkefrelsar til oss kom' - 'Veni redempto gentium' - skrevet av Ambrosios (ca 339-397), hvis minnedag det er i dag. Den innleder da også den norske salmeboken. Dette er en av de nydeligste salmene jeg kjenner:

Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom! Heile verdi undrast på, kvi du såleis koma må.

Herrens under her me ser, ved Guds Ande dette skjer. Livsens ord frå himmerik vert i kjøt og blod oss lik.

Utan synd han boren er som all synd for verdi ber. Han er både Gud og mann, alle folk han frelsa kan.

Frå Gud Fader kom han her, heim til Gud hans vegar ber, ned han for til helheims land, oppfòr til Guds høgre hand.

Du som er Gud Fader lik, ver i vanmakt sigerrik! Med din guddoms velde kom, styrk oss i vår armodsdom!

Klårt di krybbe skina kan, ljoset nytt i natti rann, naud og natt til ende er, trui alltid ljoset ser.

Lov og takk, du Herre kjær, som til verdi komen er! Fader god og Ande blid, lov og takk til evig tid.

Hvilket fantastisk teologisk innhold i disse versene. Det er som om biskop Ambrosios rammer inn julens evangelium med den fineste penn. Og dette er altså skrevet en gang på på 300 tallet! Hva drev vi med oppe i det kalde nord på den tiden?  Hvor vi hadde trengt en slik biskop i dagens kirke, og i den norske kristenhet!

Den hellige Ambrosios (339-397) var opprinnelig utdannet jurist, sier i sine Bekjennelser at Ambrosius var hans åndelige far og teologiske læremester. Det var da også Ambrosius som i sin tid døpte Augustin. Måten Ambrosios ble valgt til biskop var nokså spesiell. Han kom til Milano i år 370 som keiserlig konsul med tilsynsansvar over den nord-italienske provinsen Aemelia-Liguria. Dette var midt i stridens hete med arianerne, det vil si tilhengerne av den kristologi som ble avvist på kirkemøtet i Nikea i 325.

Fader Asle Ambrosius Dingstad forteller i en av Ambrosios, "Om mysteriene", som er en dåpskatekese av biskop Ambrosius, og som Dingstad har oversatt at " i forbindelse med de voldsomme urolighetene omkring valget av ny biskop etter biskop Auxentius, en av lederne for den vestlige arianisme, måtte Ambrosius gripe iunn som ansvarlig for ro og orden i byen. Den gamle basilika i Milano var fylt til trengsel og temperaturen var temmelig høy da Ambrosius grep ordet for om mulig å mildne motsetningene noe. Han lykkes visst bedre enn han selv kunne ha ønsket! Paulinus, hans biograf, forteller at mens Ambrosius talte, hørtes det en barnestemme som ropte: Vita Ambrosi - Ambrosius, biskop! Etter hvert ropte hele forsamlingen det samme, både arianere og ortodokse, og til slutt var det et folkekrav at Ambrosius skulle være deres biskop." (Om Mysteriene. Innledning, oversettelse og kommentarer ved Asle Dingstad. Luther forlag 1998, side 10.

Godt nytt velsignet år!

Nei, jeg har ikke tatt feil av datoen. Jeg er ikke for tidlig ute. For meg starter det nye året i dag. Jeg lever ikke etter kalenderåret, men jeg følger det hellige året - kirkeåret. Denne fantastiske gaven kirken har gitt oss. Syklusen som starter med inkarnasjonen og ender med himmelfarten, med alle festene og fastene innimellom. For meg er det en så velsignet rytme.

Det hellige året holder meg Jesusfokusert. Sentrum er evangeliene. Jesu liv og undervisning. Det kan ikke bli for mye av det. Heller for lite!

Alt Guds ord må opp på prekestolen, heter det. Jeg er helt enig. Men like viktig er at det blir levd ut i våre hverdager.  Til det er evangeliene uovertrufne. Her blir vi kjent med Jesus, Han som er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten. I kirkeåret følger vi Jesus, fra evighet til evighet, og vi får med oss lesningene fra Det gamle testamente og fra de nytestamentlige brevene. Når vi nå tar fatt på det nye året, tar vi fatt på den tredje leserekken. Det blir spennende!

Kirkeåret har vi levd med siden 300-tallet. Det er en god tradisjon. Nå har jeg fulgt dette året i mange år, fremfor kalenderåret, og ved siden av nattverden, trosbekjennelsen, tidebønnene, Fadervår og Jesusbønnen, danner det ryggraden i mitt trosliv.

Bønner i advent, del 3

Nå nærmer vi oss! Virkelig! Det er ikke lenge før vi kan feire Kristi fødselsfest. En strålende dag. Så full av glede.

I forventning ber vi sammen med Anne  Kristin Aasmundtveit, her ledsaget av nok et vakkert bilde av Frank Riktor.

Ellers vil jeg benytte anledningen til å si at har du ikke fått kjøpt Aasmundtveit's siste bok: Alle år har du sett meg, ville jeg ha prioritert å få skaffet meg den før julekvelden! Der kan du finne bønner, salmer, betraktninger for hele kirkeåret. En praktisk veiledning til å leve Jssus-sentrert hver dag.

Bønner i advent, del 2

Snart er det søndag! Vi skal feire 3. søndag i advent og vi går inn i denne helgen med en bønn av Anne Kristin Aasmundtveit ledsaget av et vakkert fotografi av Frank Riktor.

La oss leve i forventningens tid frem mot Kristi fødselsfest.