I går talte jeg i Filadelfia Kolbotn ut fra ordet i Kolosserbrevet, som jeg de siste dagene har skrevet om på bloggen her. Her følger utdrag av prekenen:
Vi skal stanse ved et ord i formiddag, så innholdsmettet, at vi vel aldri kommer til å lodde dybden i det, før vi er hjemme hos Gud. Vi finner det i brevet som apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Kolossæ.
Kolossæ var en by i Frygia ved elven Lykos, ca 30 kilometer nordøst for Laodikea i Lille-Asia. Av Kolosserbrevet fremgår det at det fantes en kristen forsamling her. Den var ikke grunnlagt av Paulus. Derimot vet vi at Epafras, han som vårt nye testamente forteller, var en ivrig forbeder, brakte evangeliet hit.
Paulus begynner sin hilsen til denne forsamlingen slik: ”Vi takker Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, og ber alltid for dere, etter at vi hørte om deres tro på Kristus Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige, på grunn av det håpet som er gjort ferdig for dere i Himmelen, det som dere før har hørt om i sannhetens ord fra evangeliet, som er kommet til dere, slik det er i hele verden, og som bærer frukt, som det også har gjort hos dere fra den dagen dere hørte det og kom til erkjennelse av Guds nåde i sannhet. Slik dere også har lært det av Epafras, vår kjære medarbeider…”
La oss nå gå til Kol 3,4
La oss stanse et lite øyeblikk, og smake på de ordene: ”Kristus – vårt liv.”
Går vi litt lenger frem i dette brevet, til Kol 1,24-29 så er apostelen inne på samme tema, og forklarer det noe nærmere for oss.
Her bruker Paulus noen andre ord: ”Kristus i dere, håpet om herligheten.” Og han trekker sløret til side, og gir oss et titt inn bak det himmelske forhenget, for å fortelle forsamlingen i Kolossæ om det han kaller ”mysteriet som i tidligere tider og for tidligere slekter har vært skjult, men som nå er blitt åpenbart for Hans hellige.”
Å, venner: Dette er veldige saker. Om jeg bare kunne male dette for deres øyne i formiddag. Om jeg bare kunne ta dere med inn bak dette forhenget, og la dere få se noe av det som ligger apostelen så på hjertet å formidle. Men det er bare Den Hellige Ånd som kan gjøre det for oss.
Både i brevet til forsamlingen i Kolossæ og til forsamlingen i Efesos, støter vi på ordet ”mysterium”. Det er tidligere blitt oversatt med ordet ”hemmelighet”, men det er riktigere å bruke ordet ”mysterium”, da er vi mer tro mot grunnteksten. På gresk står det: ”mysterion” Dette ordet brukes om en guddommelig sannhet eller plan som tidligere har vært skjult, og som intet menneske av seg selv har kunnet få innsikt i og derfor må åpenbares. Når tiden er inne åpenbarer Gud denne hemmelighet, dette mysterium, som dog fremdeles er skjult for andre enn de troende. Når Paulus taler om kirken som Jesu brud, i Ef 5,28-32 så sier han: ”Dette er et stort mysterium, jeg taler her om Kristus og kirken.”
Hva er det - som har vært skjult siden evighetens morgengry, men som nå er blitt åpenbart ved et helt bestemt tidspunkt i menneskehetens historie, og som er det store vannskillet, hvor vi skriver et før og et etter? Jo, det er inkarnasjonens mysterium. Dette at Gud ble menneske. Apostelen Johannes beskriver dette så blendende vakkert i 1.Joh 1,2: ”.. og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss….”
Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som har betydd så mye for min egen åndelige utvikling, sier det slik: ”Jesus er alt, og alt er intet uten Ham.” For å kunne si noe slikt må Den Hellige Ånd ha åpenbart Jesus for oss. Dette er ikke noe man sier fordi det høres åndelig og riktig ut. Gjør man det blir det bare platt, utrykksløst og falskt.
Biskop Ambrosius av Milano (334-397) hadde en slik åpenbaring av Kristus. Vi eier alt i Kristus, sa han og la til:
Hvis du vil lege dine sår, er Han legen.
Hvis du brenner av feber,
er Han lindringen.
Hvis du behøver hjelp
er Han kraften.
Hvis du frykter døden,
er Han livet.
Hvis du flykter fra mørket,
er Han lyset.
Hvis du sulter,
er Han føden.
Den norske dikteren Edin Holme, hadde samme Kristus opplevelse som Ambrosius. Han skriver: ”Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som eier Ham, kan allting miste, han begjærer intet mer.”
Hvordan forstod og hvordan tok de kristne i Kolossæ imot disse ordene som apostelen Paulus skrev: ”Kristus – vårt liv.” ”Kristus i dere, håpet om herligheten.” Det vet vi ikke. Men vi kan jo forsøke å sette oss inn i deres situasjon. Paulus skriver dette brevet mest sannsynlig under sitt første fangenskap i Rom, år 61-63, og muligens i andre halvdel av dette. Kolosserbrevets foranledning var et besøk av Epafras under apostelens fangenskap. Han kunne bringe gode nyheter fra sin forsamling, men de slet også med vranglærere. Hovedveien fra Efesos til Mesopotamia gikk tvers gjennom Kolossæ, og byen fikk derfor impulser fra både øst og vest. Befolkningen var frygere, men med et islett av grekere og jøder, og forsamlingen i denne byen besto i vesentlig grad av hedningekristne, men har sikkert også hatt jødekristne medlemmer. Mange av dem var sikkert nye i troen. En dag får de altså dette brevet fra apostelen Paulus, et brev som også er blitt kalt for Kristusbrevet, fordi dets hovedtema er helt avgjort betydningen av Kristi person og verk. Og så leser de altså disse ordene: ”Kristus – vårt liv.”
Hva skulle de mene om en slik uttalelse? Siden mange av dem var nye i troen, var sikkert begeistringen der. Over å ha funnet Jesus. De forstod hva Paulus mente. Jesus var jo alt. Han kunne alt. Ingenting var umulig for Ham. Disse hadde den første kjærlighets forelskelse. Men det fantes sikkert også de i forsamlingen som livet hadde fart ille med, og som ikke lenger kjente på den samme begeistringen når de hørte denne setningen opplest i forbindelse med forsamlingens gudstjeneste. Kanskje dro de litt på det. Kan det virkelig sies så enkelt? Hva betyr de ordene – egentlig? Kanskje spurte de slik.?
Hvordan reagerer du når du hører disse ordene? ”Kristus – vårt liv?”
Apostelen Johannes skildrer tre grupper mennesker i sitt første brev. Han snakker om barna, de unge og fedrene. Du finner dette i brevets andre kapitel. Det er ikke tid til å gå dette nærmere i dybden, men jeg håper å vende tilbake til det en gang. Det Johannes her gjør er at han skildrer ulike utviklingstrekk hos en kristen. Det er snakk om en vekst, hvor man modnes. Den vandringen med Gud som vi er kalt til, er likevel ikke rettlinjet, slik mange vil ha det til, hvor vi beveger oss fremover mot et mål, langt der fremme. Vi skal se litt nærmere på dette.
Jeg holder på å lese journalist Erling Rimehaugs bok: ”Tørsten gir lys. Om åndelig lengsel og modning”, som utkom på Lunde forlag tidligere i år. Det er en bok til å bli klok av, og velsignet av. Og sikkert også utfordret av. Rimehaug er i innledningen av denne boken inne på noe svært vesentlig, som går rett inn i disse ordene til apostelen Paulus. Hør bare:
”Forståelsen av det åndelige liv som en vandring, steg for steg, har gitt meg en helt ny hvile. Jeg skal ikke prøve å finne tilbake til det som var. Jeg skal slå meg til ro med at jeg er på dette trinnet og prøve å se hva Gud vil lære meg her, inntil han kaller meg til et nytt trinn…”
Videre skriver Rimehaug: ”Når kristenlivet beskrives som en stige eller en trapp, der vi stadig skal opp på nye trinn, kan det selvsagt oppleves som alt annet enn befriende. Det kan oppleves som enda et sett med krav. Og det kan oppleves som en ny form for elitetenkning, der noen står høyere enn andre. Da blir dette ikke befriende. De kristne mystikerne motsier en slik forståelse ved å beskrive den åndelige veien som en vei nedover. Trinnene går ikke oppover mot stadig nye høyder, men nedover mot større ydmykhet, selvinnsikt og selvutslettelse…. Gud har sin vei for hver av oss. Så lenge vi søker ham der vi er, behøver vi ikke bekymre oss over at andre er et annet sted på vandringen. De er ikke bedre eller dårligere kristne – de er bare et annet sted.”
Og for å ta med dette til slutt: ”Det handler om å være på veien, ikke om å ha kommet fram. Jeg kan ikke bestemme meg for å gå fra trinn til trinn. Det er ikke jeg som kvalifiserer med for å komme videre. Det er bare Gud som kan føre meg videre, og han gjør det når han finner tiden inne.”
Jeg er helt enig med Erling Rimehaug i denne beskrivelsen av det kristne livet. Det indre livet som vi er kalt til å leve er ikke rettlinjet der vi beveger oss fra det ene nivået til det andre, fra en tilstand til en ny. Livet er ikke slik. Der er mer som en sirkel. Det kommer tider der vi så å si må starte helt på nytt, der vi må omvende oss enda en gang og lære om igjen lekser og øvelser vi har glemt i vår åndelige utvikling.
Apostelen Paulus gir oss god åndelig veiledning i Filipperbrevet der han ber oss om å glemme det som er bak, og strekke oss etter det som er foran, men så sier han noe vi ikke så ofte minner hverandre om, når vi siterer de ordene. Han skriver, i Fil 3,16: ”La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor.” Hvor har Den Hellige Ånd stanset i ditt liv akkurat nå? ”Fortsett i samme spor.” Med andre ord, bli hvor du er. Konsentrer deg om det Den Hellige Ånd viser deg. Arbeid med det Ånden viser at du skal konsentrere deg om, og bli der til Ånden sier: Gå!
Jeg er blitt så glad i dette ordet hos Johannes, som jeg allerede har sitert for dere: "og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,2-3) Johannes er inne på det samme i 1.Joh 5,20: "Vi vet at Guds Sønn har kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn Jesus Kristus. Han er Den Sanne Gud og det evige livet." Hva er det Johannes åpenbarer for oss? Jo, det evige livet er ikke bare å finne i Sønnen, men det er Sønnen. Det er så viktig at dette ikke bare blir en teori for oss, men en dyp erfaring i våre liv. Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet."
Det er nemlig slik at det er Kristus selv som er livsinnholdet i den kristne troen. Kristus er Guds siste ord til menneskene og Guds siste ord til deg.
Det Faderen har gitt oss er Sønnen. Vår kraft kommer fra å kjenne Hans Sønn. Alt det Gud gir oss, er Sin Sønn, ikke en masse ting. Å, hvilke dyrebare sannheter er ikke dette. Bak disse ordene skjuler det seg en hemmelighet som må åpenbares for av Ånden selv.
Når Paulus skriver til forsamlingene i Galatia området, så avslører han for oss noe av det som ligger ham så på hjertet. Han skriver, i Gal 4,19: ”Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte inntil Kristus vinner skikkelse i dere.”
Det er dette det handler om: At Kristus vinner skikkelse i oss. At vi blir Ham mer og mer lik. At Han mer og mer blir vårt liv, så vi kan istemme med Paulus: ”Kristus – mitt liv.”
Dette er en gradvis prosess. Mange av oss kan si: Kristus er mitt liv, og det er sant. Men det er mer land å innta, og denne sannheten, ”Kristus er mitt liv”, vil bli dypere og dypere for oss etter hvert som vi modnes i vår vandring. Det betyr noe annet for meg i dag enn det gjorde for 10, for ikke å si 20 år siden. I denne prosessen har jeg gått en vei med Gud. Jeg har vært tilbake ved utgangspunktet flere ganger. Underveis har jeg kvittet meg med en del ting. Jeg forstår Paulus bedre i dag, og ordene han skriver i Fil 3,7-8.
Spør meg om 10 år, og jeg vil sikkert svare at det er mye verdiløst skrap som jeg da har kvittet meg med, om jeg får nåde av Herren til å gjøre det, og nåde til å leve med Ham, dag etter dag. Ting som jeg synes betyr mye for meg i dag. Men som vil miste sitt grep om meg, jo nærmere jeg kommer Herren.
