Viser innlegg med etiketten Ambrosius. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ambrosius. Vis alle innlegg

fredag, desember 07, 2018

Folkefrelsar til oss kom!

To onsdager på rad har vi markert advent i Kristi himmelfartskapellet med å synge den vakre adventsalmen: 'Folkefrelsar til oss kom' - 'Veni redempto gentium' - skrevet av Ambrosios (ca 339-397), hvis minnedag det er i dag. Den innleder da også den norske salmeboken. Dette er en av de nydeligste salmene jeg kjenner:

Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom! Heile verdi undrast på, kvi du såleis koma må.

Herrens under her me ser, ved Guds Ande dette skjer. Livsens ord frå himmerik vert i kjøt og blod oss lik.

Utan synd han boren er som all synd for verdi ber. Han er både Gud og mann, alle folk han frelsa kan.

Frå Gud Fader kom han her, heim til Gud hans vegar ber, ned han for til helheims land, oppfòr til Guds høgre hand.

Du som er Gud Fader lik, ver i vanmakt sigerrik! Med din guddoms velde kom, styrk oss i vår armodsdom!

Klårt di krybbe skina kan, ljoset nytt i natti rann, naud og natt til ende er, trui alltid ljoset ser.

Lov og takk, du Herre kjær, som til verdi komen er! Fader god og Ande blid, lov og takk til evig tid.

Hvilket fantastisk teologisk innhold i disse versene. Det er som om biskop Ambrosios rammer inn julens evangelium med den fineste penn. Og dette er altså skrevet en gang på på 300 tallet! Hva drev vi med oppe i det kalde nord på den tiden?  Hvor vi hadde trengt en slik biskop i dagens kirke, og i den norske kristenhet!

Den hellige Ambrosios (339-397) var opprinnelig utdannet jurist, sier i sine Bekjennelser at Ambrosius var hans åndelige far og teologiske læremester. Det var da også Ambrosius som i sin tid døpte Augustin. Måten Ambrosios ble valgt til biskop var nokså spesiell. Han kom til Milano i år 370 som keiserlig konsul med tilsynsansvar over den nord-italienske provinsen Aemelia-Liguria. Dette var midt i stridens hete med arianerne, det vil si tilhengerne av den kristologi som ble avvist på kirkemøtet i Nikea i 325.

Fader Asle Ambrosius Dingstad forteller i en av Ambrosios, "Om mysteriene", som er en dåpskatekese av biskop Ambrosius, og som Dingstad har oversatt at " i forbindelse med de voldsomme urolighetene omkring valget av ny biskop etter biskop Auxentius, en av lederne for den vestlige arianisme, måtte Ambrosius gripe iunn som ansvarlig for ro og orden i byen. Den gamle basilika i Milano var fylt til trengsel og temperaturen var temmelig høy da Ambrosius grep ordet for om mulig å mildne motsetningene noe. Han lykkes visst bedre enn han selv kunne ha ønsket! Paulinus, hans biograf, forteller at mens Ambrosius talte, hørtes det en barnestemme som ropte: Vita Ambrosi - Ambrosius, biskop! Etter hvert ropte hele forsamlingen det samme, både arianere og ortodokse, og til slutt var det et folkekrav at Ambrosius skulle være deres biskop." (Om Mysteriene. Innledning, oversettelse og kommentarer ved Asle Dingstad. Luther forlag 1998, side 10.

tirsdag, desember 08, 2015

De 40 dagene før jul: Dag 23

Om jeg skal være helt ærlig med deg er jeg skikkelig lei julesangene. Det blir i overkant for mye når jeg hører Bing Crosby, med sin fløyelsmjuke stemme synge: "I'm dreaming of a white Christmas", allerede tidlig i november. Eller gnålet om 'nisser og dverger', eller engler meg her og engler meg der.

Neida, jeg har ingen dårlig dag. Jeg er ikke gretten, bare lei. For disse sangene handler ikke om jul - i hvert fall ikke for meg.

Julesalmene blir jeg ikke lei. De fryder jeg meg over mer og mer for hvert år som går. Og nå i advent synger jeg sammen med Ambrosios (død 197) og hele den kristne kirke gjennom århundrene:

Folkefrelsar, til oss kom,
fødd av møy i armodsdom!
Heile verdi undrast på
kvi du såleis koma må.

Herrens under her me ser,
ved Guds Ande dette skjer.
Livsens ord frå himmerik
vert i kjøt og blod oss lik.

Uten synd han boren er
som all synd for verdi ber.
Han er både Gud og mann,
alle folk han frelsa kan,

Frå Gud Fader kom han her,
heim til Gud hans vegar ber,
ned han for til helheims land,
oppfor til Guds høgre hand.

Du som er Gud Fader lik,
ver i vanmakt sigerrik!
Med din guddoms velde kom,
styrk oss i vår armodsdom!

Klårt du krubbe skina kan,
ljoset nytt i natti rann,
naud og natt til ende er,
trui alltid ljoset ser.

Lov og takk, du Herre kjær,
som til verdi komen er!
Fader god og Ande blid,
lov og takk til evig tid!

Du er enig i at dette er noe annet enn: 'Jingle bells, jingle bells, jingle all the way. O what fun it is to ride, In a one horse open sleigh, hey ...'

torsdag, desember 18, 2014

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 2

Ambrosios av Milano, død i 397 e.Kr, satte ord på inkarnasjonsmysteriet med det som for oss er blitt den blendende vakre julesalmen: 'Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom! Heile verdi undrast på kvi du såleis koma må'. Martin Luther oversatte den til tysk i 1523 og teologen og salmedikteren Bernt Støylen fikk den oversatt til norsk i 1905.

Ambrosios setter ord på det nesten uhørte: at Gud ble menneske.

En eller annen gang rundt år 50 skriver apostelen Paulus sitt brev til den kristne forsamlingen i Filippi. Han sitter fengslet mens han skriver og gjengir noe som er enda eldre enn selve brevet: den såkalte Kristushymnen. Enkelte bibelforskere mener at Fil 2,5-11 er en hymne som meget mulig ble brukt i de første kristnes gudstjenester. Denne hymnen uttrykker inkarnasjonsmysteriet slik:

'han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv ...'

Når apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint beskriver han for oss to reaksjoner som han fikk på forkynnelsen av korset, for korset vekker anstøt. Du finner teksten i 1.Kor 1,21-25.

Samtidens jøder søkte en sterk Messias, og søkte dermed tegn. De tar anstøt på grunn av den korsfestedes svakhet.

Samtidens grekere søkte visdom og bedømmer derfor evangeliet om den korsfestede som dårskap.

Fremdeles vekker dette sterke reaksjoner. Jeg har i friskt minne de sterke reaksjonene jeg fikk når jeg brukte begrepet 'svakhetens teologi' for ikke så lenge siden her på bloggen. Reaksjonene kom fra flere hold: fra en nå pensjonert ortodoks erkebiskop til pinsevenner som ikke ville være med på at det finnes dekning for et slikt begrep i Det nye testamente.

Men inkarnasjonen er jo nettopp et av bevisene for at det absolutt er dekning for å benytte et slikt begrep.

For å sitere hva jeg skrev 11. desember 2012:

'Jesus -'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381) forlot himmelens herlighet og ble kjød - ble menneske. Et lite barn. Svøpt og lagt i en krybbe. 'Han som er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen' (Kol 1,15-17) Denne Herlighetens Konge, fornedrer seg selv, så mye at Han gjør seg helt sårbar - som et spedbarn. Avhengig av sin mors omsorg. For de helt basale ting. Som å skifte bleier, få mat. For beskyttelse.

Helt overlevert til mennesker. Så liten. Så skrøpelig.

Dette er inkarnasjonens mysterium. Vi vil aldri forstå det fullt ut. Ikke før evigheten.

Apostelen Paulus skriver om Guds svakhet:

'For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene'. (1.Kor 1,25)

Når viser Gud sin svakhet? I inkarnasjonens under. Når Gud velger å bli et lite spedbarn. I all sin sårbarhet.

(fortsettes)

fredag, juni 20, 2014

Når vi spiser Livets brød

I Kristi himmelfartskapellet i går kveld feiret vi Kristi kropp og blods høytid. Og vi minnet hverandre om noe Ambrosios av Milano sa ved en anledning:

"Her er livets brød. De som spiser livet skal ikke dø. Gå til Ham og spis dere mette. Gå til Ham og drikk, for Han er kilden".

Den første torsdagen etter Treenighetssøndagen feirer nemlig kirken i Vest Kristi kropps og blods høytid. Vi som deltok under liturgien i Kristi himmelfartskapellet i går minnet hverandre om Jesu ord slik de er gjengitt hos Johannes:

'Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden. Nå ble det en strid mellom jødene, og de sa: Hvordan kan han gi oss sin kropp å spise? Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk. Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham. Slik den levende Far har sendt meg og jeg lever ved ham, slik skal også de som spiser meg, leve ved meg. Dette er det brød som er kommet ned fra himmelen, ikke det som fedrene spiste, de som døde. Den som spiser dette brødet. skal leve i all evighet'. (Joh 6,51-58)

mandag, november 26, 2012

Kirkehistoriens kjente menn og kvinner vokste opp i kristne familier - men ble ikke døpt som barn

På Facebook pågår det nå en interessant dåpsdebatt. I den forbindelse kom jeg over noe som kanskje ikke så mange er klar over, nemlig at mange av de mest kjente skikkelsene i Oldkirken ble døpt som voksne, og det til tross for at de kom fra gudfryktige kristne familier.

Her er dokumentasjonen:

Ambrosius (død 397). Hans foreldre var kristne. Familien hadde stiftet bekjentskap med den kristne tro et århundre tidligere. En av deres forfedre var den kvinnelige martyren Sotharis, som led martyrdøden under keiser Diokletian. Far til Ambrosius, døde i år 350, og moren flyttet da til Rom sammen med sønnen. Hans eldre søster Marcelina var en hengitt kristen. Men Ambrosius ble ikke døpt som barn. Først 30.november 374, da han er minst 34 år gammel blir han døpt.

Hieronymus (død 420) er blitt kalt 'den lærdeste av de latinske kirkefedrene', oversetteren av Bibelen til latin, ble født av kristne foreldre i Stridon i Dalmatia omkring år 340. Først når han var omlag 20 år blir han døpt av pave Liberius i Rom.

Augustin (død 430), den mest berømte kirkelærer på sin tid, født i år 354 i Tagaste, Numidia, Nord-Afrika. Hans mor var den gudfryktige Monica, som selv kom fra en kristen familie. Han ble ikke døpt som barn. Han blir døpt 33 år gammel i Milano av Ambrosius. Det skjer i år 387.

Gregorios (død 390), den store kappadokier, biskop av Nazianz i Lille-Asia, ble født i år 350. Han var sønn av en biskop, Hans gudfryktige mor, Nonna, kom fra en ærverdig gammel kristen slekt, og han fikk en god kristen oppdragelse. Hun gav sin sønn til Herren før han ble født, men hun lot ham ikke døpe. Han var 30 år gammel da han ble døpt.

Gorgonia, søsteren til Gregorios, ble ikke døpt før like før sin død.

Basilios den store (død 379), biskop av Cæsarea i Kappadokia, kom fra en gudfryktig kristen familie. Hans to brødre var like kjente: Gregor av Nyssa og Peter av Sebaste. Hans bestemor, Macarina, og hans mor, Emmelua, var datter av en martyr. Men Basilios ble ikke døpt som barn. Det ble han først etter at han hadde vendt hjem fra universitetet i Jerusalem.

Efraim Syreren (død ca år 373), kirkelærer, historiker og dikter, født ca år 300 i Nisibis i Messopotamia. Hans foreldre var kristne. Familien hadde mange martyrer. Efraim ble ikke døpt som barn.

Johannes Chrysostomos (død 407), kanskje den mest kjente av dem alle. Han kom fra en kristen familie. Hans mor leste Bibelen for ham når han var liten, men hun døpte ham ikke. Først etter tre års opplæring, da han var utdannet advokat ble han døpt.

mandag, oktober 11, 2010

Jesus - Guds svar på alle våre bønner

I forbindelse med en preken jeg holdt i går om "Livets brød", siterte jeg biskop Ambrosius av Milano (334-397), som har skrevet følgende om Jesus, Han som er Guds ett og alt:

Hvis du vil lege dine sår, er Han legen. Hvis du brenner av feber, er Han lindringen. Hvis du behøver hjelp, er Han kraften. Hvis du frykter døden, er Han livet. Hvis du flykter fra mørket, er Han lyset. Hvis du sulter, er Han føden."

Vi trenger alle en åpenbaring av Jesus, for Jesus er Guds svar på alt. Gud svarer ikke på dine bønner med å gi deg mange ting, Han svarer med å gi deg Jesus. Om Ham skriver apostelen Paulus til de hellige i Kolossæ:

"Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting,, og alt består ved ham. Og han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste. For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham." (Kol 1,15-19)

tirsdag, desember 25, 2007

Folkefrelsar til oss kom!



I forbindelse med julaftengudstjenesten i Raufoss Baptistkirke, var jeg blitt spurt om jeg kunne holde en andakt. Julaften kan være en vanskelig dag å preke på, av flere grunner. En er at vi nok føler et press på oss til å komme med en ny vinkel på noe de fleste kjenner godt fra før. Jeg tror det er helt feil å tenke slik. Denne dagen er jo den aller beste til å forkynne de gode nyhetene som englene kom med. Historien om Jesu fødsel tåler å gjenfortelles - slik den var. Usminket. Ordene er slitesterke, og går aldri ut på dato.

Jeg tok utgangspunkt i den sterke hymnen til biskop Ambrosius: Veni, redemptor gentium, som i biskop Bernt Støylens oversettelse, lyder slik:

Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom! Heile verdi undrast på, kvi du såleis koma må.

Herrens under her me ser, ved Guds Ande dette skjer. Livsens ord frå himmerik vert i kjøt og blod oss lik.

Utan synd han boren er som all synd for verdi ber. Han er både Gud og mann, alle folk han frelsa kan.

Frå Gud Fader kom han her, heim til Gud hans vegar ber, ned han for til helheims land, oppfòr til Guds høgre hand.

Du som er Gud Fader lik, ver i vanmakt sigerrik! Med din guddoms velde kom, styrk oss i vår armodsdom!

Klårt di krybbe skina kan, ljoset nytt i natti rann, naud og natt til ende er, trui alltid ljoset ser.

Lov og takk, du Herre kjær, som til verdi komen er! Fader god og Ande blid, lov og takk til evig tid.

Hvilket fantastisk teologisk innhold i disse versene. Det er som om biskop Ambrosius rammer inn julens evangelium med den fineste penn. Og dette er altså skrevet en gang på på 300 tallet! Hva drev vi med oppe i det kalde nord på den tiden? Mellom julemiddag, gaveutdeling og tid med familien, ble jeg sittende å tenke på biskop Ambrosius. Hvor vi hadde trengt en slik biskop i dagens kirke, og i den norske kristenhet!

Den hellige Ambrosius (339-397) var opprinnelig utdannet jurist. Augustin, hvis julepreken jeg siterte forleden, sier i sine Bekjennelser at Ambrosius var hans åndelige far og teologiske læremester. Det var da også Ambrosius som i sin tid døpte Augustin. Måten Ambrosius ble valgt til biskop var nokså spesiell. Han kom til Milano i år 370 som keiserlig konsul med tilsynsansvar over den nord-italienske provinsen Aemelia-Liguria. Dette var midt i stridens hete med arianerne, det vil si tilhengerne av den kristologi som ble avvist på kirkemøtet i Nikea i 325.

Fader Asle Ambrosius Dingstad forteller i en av Ambrosius, "Om mysteriene", som er en dåpskatekese av biskop Ambrosius, og som Dingstad har oversatt at " i forbindelse med de voldsomme urolighetene omkring valget av ny biskop etter biskop Auxentius, en av lederne for den vestlige arianisme, måtte Ambrosius gripe iunn som ansvarlig for ro og orden i byen. Den gamle basilika i Milano var fylt til trengsel og temperaturen var temmelig høy da Ambrosius grep ordet for om mulig å mildne motsetningene noe. Han lykkes visst bedre enn han selv kunne ha ønsket! Paulinus, hans biograf, forteller at mens Ambrosius talte, hørtes det en barnestemme som ropte: Vita Ambrosi - Ambrosius, biskop! Etter hvert ropte hele forsamlingen det samme, både arianere og ortodokse, og til slutt var det et folkekrav at Ambrosius skulle være deres biskop." (Om Mysteriene. Innledning, oversettelse og kommentarer ved Asle Dingstad. Luther forlag 1998, side 10)

Ikonet viser biskop Ambrosius.

mandag, desember 17, 2007

Innendørs ro, Augustin og Herrens fattigdom



Nok en kald dag hvor jeg må holde meg innendørs - litt trist når sola skinner så vakkert på åskammene som omkranser landskapet vi bor i. Jeg elsker dette landskapet. Det har en egen ro.

Denne dagen har jeg lest Augustin igjen. Jeg finner meg stadig tilbakevendende til denne biskopen av Hippo, fordi det han skriver har en egen evne til å lodde djupt i min indre verden. Som når han sier: Våre hjerter er urolige inntil det finner hvile i Deg. Augustin representerer et annet landskap - ørkenens. Jeg er blitt veldig glad i det - også. Dessuten er jeg også takknemlig for at Augustin kommer fra Afrika, og representerer noe egenartet, en førstefrukt av evangeliets forkynnelse på dette kontinentet. Augustin fargelegger med andre farger, enn de som representerer Vest- eller Østkirken. Ikonet er jeg spesielt glad i, fordi det viser Augustin slik han sansynligvis så ut. Han er ikke så vestliggjort som andre billedfremstillinger av ham.

Augustin (354-430) var født i Thagaste i Nord-Afrika. Allerede i tenårene vendte han sin mors kristne tro ryggen, og i flere tiår søkte han til filosofien og gnostisismen. På 300-tallet ble han utnevnt til professor i retorikk i Milano. Her kom han til å nærme seg den kristne tro på nytt. Dette skjer gjennom den sterke forkynnelsen til Ambrosius, og ikke minst gjennom møtet med fortellingen om livet til Antonios, selve pioneren blant ørenfedrene. Dette førte til hans dramatiske omvendelse, som er inngående beskrevet i hans Bekjennelser. Etter å ha blitt døpt vendte han tilbake til Nord-Afrika og ble biskop i byen Hippo frem til sin død.

I dag vil jeg dele med deg en av hans veldig personlige tekster:

Da jeg kom til denne verden, Herre, hadde jeg ingenting med meg, og når jeg forlater den, tar jeg ingenting med meg herfra. Så lenge jeg har litt å spise og klær og ha på meg, er jeg tilfreds. For vil man bli rik, faller man i fristelse, i tåpelige lidenskaper som løper av med en og fører til døden. Begjæret er roten til alt ondt. Mange som har traktet etter rikdom, har vendt seg bort fra troen og er blitt rammet av motgang.

Men jeg vil nærme meg Deg, Du som i sannhet er fattig. For om Du var rik, ble du fattig for min skyld. Hvem kan noensinne rett fatte Dine rikdommer? Og hvem kan forstå din fattigdom?

Hvilken fattigdom, min Herres fattigdom!

Du ble unnfanget i en jomfrus skjød, omsluttet av din mors kropp. Hvilken fattigdom! Du ble født i et trangt rom, Du ble svøpt i enkle klær og lagt en krybbe. Og videre: himmelens og jordens konge, skaperen av alt synlig og usynlig, drikker, spiser, gråter, vokser opp, avslører sin alder og skjuler sin majestet. Til sist blir Han tatt til fange, pisket, hånet, spyttet på, slått i ansiktet, kronet med torner, naglet til korset, gjennomboret av et spyd. Hvilken fattigdom!

Herre, når jeg mediterer over Din fattigdom, mister alt annet sin dragning på meg. Gi meg derfor det som er evig, skjenk meg en forsmak på evigheten.

mandag, august 20, 2007

En preken over emnet: Kristus, mitt liv



I går talte jeg i Filadelfia Kolbotn ut fra ordet i Kolosserbrevet, som jeg de siste dagene har skrevet om på bloggen her. Her følger utdrag av prekenen:

Vi skal stanse ved et ord i formiddag, så innholdsmettet, at vi vel aldri kommer til å lodde dybden i det, før vi er hjemme hos Gud. Vi finner det i brevet som apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Kolossæ.

Kolossæ var en by i Frygia ved elven Lykos, ca 30 kilometer nordøst for Laodikea i Lille-Asia. Av Kolosserbrevet fremgår det at det fantes en kristen forsamling her. Den var ikke grunnlagt av Paulus. Derimot vet vi at Epafras, han som vårt nye testamente forteller, var en ivrig forbeder, brakte evangeliet hit.

Paulus begynner sin hilsen til denne forsamlingen slik: ”Vi takker Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, og ber alltid for dere, etter at vi hørte om deres tro på Kristus Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige, på grunn av det håpet som er gjort ferdig for dere i Himmelen, det som dere før har hørt om i sannhetens ord fra evangeliet, som er kommet til dere, slik det er i hele verden, og som bærer frukt, som det også har gjort hos dere fra den dagen dere hørte det og kom til erkjennelse av Guds nåde i sannhet. Slik dere også har lært det av Epafras, vår kjære medarbeider…”

La oss nå gå til Kol 3,4

La oss stanse et lite øyeblikk, og smake på de ordene: ”Kristus – vårt liv.”

Går vi litt lenger frem i dette brevet, til Kol 1,24-29 så er apostelen inne på samme tema, og forklarer det noe nærmere for oss.
Her bruker Paulus noen andre ord: ”Kristus i dere, håpet om herligheten.” Og han trekker sløret til side, og gir oss et titt inn bak det himmelske forhenget, for å fortelle forsamlingen i Kolossæ om det han kaller ”mysteriet som i tidligere tider og for tidligere slekter har vært skjult, men som nå er blitt åpenbart for Hans hellige.”

Å, venner: Dette er veldige saker. Om jeg bare kunne male dette for deres øyne i formiddag. Om jeg bare kunne ta dere med inn bak dette forhenget, og la dere få se noe av det som ligger apostelen så på hjertet å formidle. Men det er bare Den Hellige Ånd som kan gjøre det for oss.

Både i brevet til forsamlingen i Kolossæ og til forsamlingen i Efesos, støter vi på ordet ”mysterium”. Det er tidligere blitt oversatt med ordet ”hemmelighet”, men det er riktigere å bruke ordet ”mysterium”, da er vi mer tro mot grunnteksten. På gresk står det: ”mysterion” Dette ordet brukes om en guddommelig sannhet eller plan som tidligere har vært skjult, og som intet menneske av seg selv har kunnet få innsikt i og derfor må åpenbares. Når tiden er inne åpenbarer Gud denne hemmelighet, dette mysterium, som dog fremdeles er skjult for andre enn de troende. Når Paulus taler om kirken som Jesu brud, i Ef 5,28-32 så sier han: ”Dette er et stort mysterium, jeg taler her om Kristus og kirken.”

Hva er det - som har vært skjult siden evighetens morgengry, men som nå er blitt åpenbart ved et helt bestemt tidspunkt i menneskehetens historie, og som er det store vannskillet, hvor vi skriver et før og et etter? Jo, det er inkarnasjonens mysterium. Dette at Gud ble menneske. Apostelen Johannes beskriver dette så blendende vakkert i 1.Joh 1,2: ”.. og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss….”

Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som har betydd så mye for min egen åndelige utvikling, sier det slik: ”Jesus er alt, og alt er intet uten Ham.” For å kunne si noe slikt må Den Hellige Ånd ha åpenbart Jesus for oss. Dette er ikke noe man sier fordi det høres åndelig og riktig ut. Gjør man det blir det bare platt, utrykksløst og falskt.

Biskop Ambrosius av Milano (334-397) hadde en slik åpenbaring av Kristus. Vi eier alt i Kristus, sa han og la til:

Hvis du vil lege dine sår, er Han legen.
Hvis du brenner av feber,
er Han lindringen.
Hvis du behøver hjelp
er Han kraften.
Hvis du frykter døden,
er Han livet.
Hvis du flykter fra mørket,
er Han lyset.
Hvis du sulter,
er Han føden.

Den norske dikteren Edin Holme, hadde samme Kristus opplevelse som Ambrosius. Han skriver: ”Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som eier Ham, kan allting miste, han begjærer intet mer.”

Hvordan forstod og hvordan tok de kristne i Kolossæ imot disse ordene som apostelen Paulus skrev: ”Kristus – vårt liv.” ”Kristus i dere, håpet om herligheten.” Det vet vi ikke. Men vi kan jo forsøke å sette oss inn i deres situasjon. Paulus skriver dette brevet mest sannsynlig under sitt første fangenskap i Rom, år 61-63, og muligens i andre halvdel av dette. Kolosserbrevets foranledning var et besøk av Epafras under apostelens fangenskap. Han kunne bringe gode nyheter fra sin forsamling, men de slet også med vranglærere. Hovedveien fra Efesos til Mesopotamia gikk tvers gjennom Kolossæ, og byen fikk derfor impulser fra både øst og vest. Befolkningen var frygere, men med et islett av grekere og jøder, og forsamlingen i denne byen besto i vesentlig grad av hedningekristne, men har sikkert også hatt jødekristne medlemmer. Mange av dem var sikkert nye i troen. En dag får de altså dette brevet fra apostelen Paulus, et brev som også er blitt kalt for Kristusbrevet, fordi dets hovedtema er helt avgjort betydningen av Kristi person og verk. Og så leser de altså disse ordene: ”Kristus – vårt liv.”

Hva skulle de mene om en slik uttalelse? Siden mange av dem var nye i troen, var sikkert begeistringen der. Over å ha funnet Jesus. De forstod hva Paulus mente. Jesus var jo alt. Han kunne alt. Ingenting var umulig for Ham. Disse hadde den første kjærlighets forelskelse. Men det fantes sikkert også de i forsamlingen som livet hadde fart ille med, og som ikke lenger kjente på den samme begeistringen når de hørte denne setningen opplest i forbindelse med forsamlingens gudstjeneste. Kanskje dro de litt på det. Kan det virkelig sies så enkelt? Hva betyr de ordene – egentlig? Kanskje spurte de slik.?

Hvordan reagerer du når du hører disse ordene? ”Kristus – vårt liv?”

Apostelen Johannes skildrer tre grupper mennesker i sitt første brev. Han snakker om barna, de unge og fedrene. Du finner dette i brevets andre kapitel. Det er ikke tid til å gå dette nærmere i dybden, men jeg håper å vende tilbake til det en gang. Det Johannes her gjør er at han skildrer ulike utviklingstrekk hos en kristen. Det er snakk om en vekst, hvor man modnes. Den vandringen med Gud som vi er kalt til, er likevel ikke rettlinjet, slik mange vil ha det til, hvor vi beveger oss fremover mot et mål, langt der fremme. Vi skal se litt nærmere på dette.

Jeg holder på å lese journalist Erling Rimehaugs bok: ”Tørsten gir lys. Om åndelig lengsel og modning”, som utkom på Lunde forlag tidligere i år. Det er en bok til å bli klok av, og velsignet av. Og sikkert også utfordret av. Rimehaug er i innledningen av denne boken inne på noe svært vesentlig, som går rett inn i disse ordene til apostelen Paulus. Hør bare:

”Forståelsen av det åndelige liv som en vandring, steg for steg, har gitt meg en helt ny hvile. Jeg skal ikke prøve å finne tilbake til det som var. Jeg skal slå meg til ro med at jeg er på dette trinnet og prøve å se hva Gud vil lære meg her, inntil han kaller meg til et nytt trinn…”

Videre skriver Rimehaug: ”Når kristenlivet beskrives som en stige eller en trapp, der vi stadig skal opp på nye trinn, kan det selvsagt oppleves som alt annet enn befriende. Det kan oppleves som enda et sett med krav. Og det kan oppleves som en ny form for elitetenkning, der noen står høyere enn andre. Da blir dette ikke befriende. De kristne mystikerne motsier en slik forståelse ved å beskrive den åndelige veien som en vei nedover. Trinnene går ikke oppover mot stadig nye høyder, men nedover mot større ydmykhet, selvinnsikt og selvutslettelse…. Gud har sin vei for hver av oss. Så lenge vi søker ham der vi er, behøver vi ikke bekymre oss over at andre er et annet sted på vandringen. De er ikke bedre eller dårligere kristne – de er bare et annet sted.”

Og for å ta med dette til slutt: ”Det handler om å være på veien, ikke om å ha kommet fram. Jeg kan ikke bestemme meg for å gå fra trinn til trinn. Det er ikke jeg som kvalifiserer med for å komme videre. Det er bare Gud som kan føre meg videre, og han gjør det når han finner tiden inne.”

Jeg er helt enig med Erling Rimehaug i denne beskrivelsen av det kristne livet. Det indre livet som vi er kalt til å leve er ikke rettlinjet der vi beveger oss fra det ene nivået til det andre, fra en tilstand til en ny. Livet er ikke slik. Der er mer som en sirkel. Det kommer tider der vi så å si må starte helt på nytt, der vi må omvende oss enda en gang og lære om igjen lekser og øvelser vi har glemt i vår åndelige utvikling.

Apostelen Paulus gir oss god åndelig veiledning i Filipperbrevet der han ber oss om å glemme det som er bak, og strekke oss etter det som er foran, men så sier han noe vi ikke så ofte minner hverandre om, når vi siterer de ordene. Han skriver, i Fil 3,16: ”La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor.” Hvor har Den Hellige Ånd stanset i ditt liv akkurat nå? ”Fortsett i samme spor.” Med andre ord, bli hvor du er. Konsentrer deg om det Den Hellige Ånd viser deg. Arbeid med det Ånden viser at du skal konsentrere deg om, og bli der til Ånden sier: Gå!

Jeg er blitt så glad i dette ordet hos Johannes, som jeg allerede har sitert for dere: "og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,2-3) Johannes er inne på det samme i 1.Joh 5,20: "Vi vet at Guds Sønn har kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn Jesus Kristus. Han er Den Sanne Gud og det evige livet." Hva er det Johannes åpenbarer for oss? Jo, det evige livet er ikke bare å finne i Sønnen, men det er Sønnen. Det er så viktig at dette ikke bare blir en teori for oss, men en dyp erfaring i våre liv. Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet."

Det er nemlig slik at det er Kristus selv som er livsinnholdet i den kristne troen. Kristus er Guds siste ord til menneskene og Guds siste ord til deg.

Det Faderen har gitt oss er Sønnen. Vår kraft kommer fra å kjenne Hans Sønn. Alt det Gud gir oss, er Sin Sønn, ikke en masse ting. Å, hvilke dyrebare sannheter er ikke dette. Bak disse ordene skjuler det seg en hemmelighet som må åpenbares for av Ånden selv.

Når Paulus skriver til forsamlingene i Galatia området, så avslører han for oss noe av det som ligger ham så på hjertet. Han skriver, i Gal 4,19: ”Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte inntil Kristus vinner skikkelse i dere.”

Det er dette det handler om: At Kristus vinner skikkelse i oss. At vi blir Ham mer og mer lik. At Han mer og mer blir vårt liv, så vi kan istemme med Paulus: ”Kristus – mitt liv.”

Dette er en gradvis prosess. Mange av oss kan si: Kristus er mitt liv, og det er sant. Men det er mer land å innta, og denne sannheten, ”Kristus er mitt liv”, vil bli dypere og dypere for oss etter hvert som vi modnes i vår vandring. Det betyr noe annet for meg i dag enn det gjorde for 10, for ikke å si 20 år siden. I denne prosessen har jeg gått en vei med Gud. Jeg har vært tilbake ved utgangspunktet flere ganger. Underveis har jeg kvittet meg med en del ting. Jeg forstår Paulus bedre i dag, og ordene han skriver i Fil 3,7-8.

Spør meg om 10 år, og jeg vil sikkert svare at det er mye verdiløst skrap som jeg da har kvittet meg med, om jeg får nåde av Herren til å gjøre det, og nåde til å leve med Ham, dag etter dag. Ting som jeg synes betyr mye for meg i dag. Men som vil miste sitt grep om meg, jo nærmere jeg kommer Herren.