Kaster vi bort tiden vår?

En av grunnleggerne av en felles klosterpraksis er Basilios den store, som var teolog og biskop av Cæsarea i Kappadokia. I går, 2. januar, var det festdagen hans.

Jeg synes Basilios er en inspirerende karakter fordi han var en fantastisk formidler og pedagog, men også en djupt medfølende person som brydde seg om de fattige og trengende. Han kom fra en svært vellykket og rik familie, men valgte en annen livsstil. Han skrev:

«Jeg hadde kastet bort mye tid på dårskap og brukt nesten hele min ungdom på forgjeves arbeid og hengivenhet til læren om en visdom som Gud hadde gjort til dårskap. Plutselig våknet jeg som ut av en djup søvn. Jeg så det vidunderlige lyset i evangeliets sannhet, og jeg erkjente intetheten i visdommen til denne verdens fyrster.»

Kanskje når vi går inn i 2025, kan vi oppleve en lignende oppvåkning!

(bildet er ikonet til de tre hellige hierarkene: Basil den store (til venstre), John Chrysostom (midten) og Gregory the Theologian (til høyre) – fra Lipie, Historic Museum i Sanok, Polen.)

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Et glimt av himmelen

I går feiret vi med hele den kristne kirke Kristi forklarelsesdag. Den er virkelig en grunn til å feire! Det er en stor og strålende Kristusfest. Det er det som er så fint med kirkeåret at det stadig er noe nytt fra evangeliene å glede seg over.

I en av antifonene på denne store festdagen heter det: 'I dag strålte Kristi ansikt som solen, og klærne hans ble hvite som sne.'

Tre av disiplene til Jesus får være med ham opp på fjellet og får oppleve skjellsettende øyeblikk, når jord møter himmel. De får se Guds herlighet slik den opptrer når tidens hinne blir gjennomskinnelig. Om denne hendelsen skriver Basileios av Cæsarea: 'Den lyste med et skinn som var sterkere enn solen. De ble altså regnet som verdige til å se den første frukten av hans gjenkomst.'

Våre ortodokse venner snakker også om 'det uskapte lyset', og på Tabor blir "Jesus forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset." (Matt 17,2). Derfor snakker våre ortodokse venner om 'Taborlyset'.

Det kristne livet er grunnet på et faktum - Gud som blir menneske. Kristus er verdens lys, "dette lys har en forunderlig innvirkning på oss", skriver arkimandrit Sofrony i boken: 'Vi skal se Ham som han er'.

Når Guds herlighetssky letter fra Tabor, ser disiplene ingen andre enn Jesus. Mer trengs ikke. Han er Guds ett og alt, Guds endelige svar. Han er herligheten manifestert. Kristus er Guds 'eikon', 'ikon', - bilde. Disiplene har sett Kristi herlighet der oppe på fjellet.

Peter, som sammen med Jakob og Johannes, blir vitne til denne forvandlingen av Jesus, klarer ikke å glemme hva han så og var vitne til. Han skriver om det i et av sine brev:

"Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og vi så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: 'Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede.' Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet." (2.Pet 1,16-18)

Den røsten med denne bekreftelsen: 'Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede', får Jesus høre to ganger i sitt liv. Ved dåpen i Jorden, altså ved inngangen til Hans jordiske tjeneste, og her, oppe på Forklarelsesberget, like før Han skulle begynne på lidelsesveien. Begge gangen trengte Jesus himmelsk stadfestelse og trygghet i Hans livsvei. Det er også noe å tenke på for oss. Vi trenger også slike bekreftelser om at vi er elsket ved avgjørende veikryss i livet. Da trenger vi glimt av himmelen.

Basilios av Cæsarea - vekkelsesbæreren og bederen

Basilios av Cæsarea (330-379)

For en som er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i den tidlige kirkens historie er det helt all right å begynne det nye kalenderåret med å minnes en av gigantene: Basilios av Cæsarea. Han døde på denne dagen i år 379 bare 50 år gammel.

Det er nemlig han som ble far til den nye, gryende  klosterbevegelsen i øst, som skulle oppleve en slik sterk vekst. Dette var en vekkelse i ordets rette betydning. Mennesker ble vekket opp til liv i Gud. Samtidig var Basilios også en fornyer av gudstjenestens liturgiske liv. Så vi har mye å takke ham for. Også den nymonastiske bevegelsen, som jeg selv kjenner meg en del av, har hentet inspirasjon av denne biskopen.

Basilios vokste opp i et velstående, ja, et gudfryktig hjem i Kayseri i det nåværende Tyrkia. Hør nå bare: Hans far var lærer, hans mor datter av en av kirkens martyrer. Hun fødte ni barn: tre av dem ble biskoper, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange. Dette var et bønnens hjem.

Basilios var også venn av en annen av kirkens giganter: Gregor av Nazianz, hvis minnedag det er i morgen. Etter studier i Athen, dro disse to ut i den egyptiske ørkenen.  På denne tiden pågikk det en stor vekkelse som hadde sitt nedslagsfelt i den egyptiske ørkenen, og Basilios som var drevet av en intens og djup Gudslengsel, ble berørt av denne vekkelsen. Her fant han det han lette etter. Mennesker som ønsket å leve i Guds hellige nærvær i bønn og forsakelse. Et slikt liv ville også Basilios leve!

Etter å ha vendt tilbake til sine hjemtrakter i Kapadokia, trakk han seg tilbake til fjellene der for å leve i bønn.

I år 362 ble Basilios viet til prestetjeneste i Cæsarea. Etter noen år ble han også biskop på dette stedet. Dette skjer på en tid hvor mange unge mennesker er djupt fascinert og grepet av den store ørkenvekkelsen. For Basilios, som hadde sett forfallet i kirken, handlet det monastiske livet om å vende tilbake til urkirkens liv og praksis. Dette betydde for Basilios å leve et liv i fellesskap, omsorg for de marginaliserte, arbeid, samfunnsansvar og samfunnsengasjement, bønn og åndelig lesning. Det er Basilios den nymonastiske bevegelsen har hentet sine verdier.

I nærheten av Cæsarea sørget Basilos for at det ble bygget opp en hel by som fikk navnet Basilia. Her kunne man finne et sykehus, et hjem for foreldreløse, en yrkesskole og herberger som fungerte som våre dagers suppekjøkken. I den østlige kristenheten var det munkene som tok seg av datidens marginaliserte.

Jeg nevnte at Basilios var en fornyer av det liturgiske livet. Det er fra ham vi har den vakre Basilios-liturgien som fortsatt brukes den dag i dag. Vi kan også takke Basilios for at han var en av arkitektene bak utformingen av treenighetstanken. Hans etterlatte skrifter kom også til å spille en stor rolle da den nikenske trosbekjennelsen fikk sin endelige formulering.

Kirkehistoriens kjente menn og kvinner vokste opp i kristne familier - men ble ikke døpt som barn

På Facebook pågår det nå en interessant dåpsdebatt. I den forbindelse kom jeg over noe som kanskje ikke så mange er klar over, nemlig at mange av de mest kjente skikkelsene i Oldkirken ble døpt som voksne, og det til tross for at de kom fra gudfryktige kristne familier.

Her er dokumentasjonen:

Ambrosius (død 397). Hans foreldre var kristne. Familien hadde stiftet bekjentskap med den kristne tro et århundre tidligere. En av deres forfedre var den kvinnelige martyren Sotharis, som led martyrdøden under keiser Diokletian. Far til Ambrosius, døde i år 350, og moren flyttet da til Rom sammen med sønnen. Hans eldre søster Marcelina var en hengitt kristen. Men Ambrosius ble ikke døpt som barn. Først 30.november 374, da han er minst 34 år gammel blir han døpt.

Hieronymus (død 420) er blitt kalt 'den lærdeste av de latinske kirkefedrene', oversetteren av Bibelen til latin, ble født av kristne foreldre i Stridon i Dalmatia omkring år 340. Først når han var omlag 20 år blir han døpt av pave Liberius i Rom.

Augustin (død 430), den mest berømte kirkelærer på sin tid, født i år 354 i Tagaste, Numidia, Nord-Afrika. Hans mor var den gudfryktige Monica, som selv kom fra en kristen familie. Han ble ikke døpt som barn. Han blir døpt 33 år gammel i Milano av Ambrosius. Det skjer i år 387.

Gregorios (død 390), den store kappadokier, biskop av Nazianz i Lille-Asia, ble født i år 350. Han var sønn av en biskop, Hans gudfryktige mor, Nonna, kom fra en ærverdig gammel kristen slekt, og han fikk en god kristen oppdragelse. Hun gav sin sønn til Herren før han ble født, men hun lot ham ikke døpe. Han var 30 år gammel da han ble døpt.

Gorgonia, søsteren til Gregorios, ble ikke døpt før like før sin død.

Basilios den store (død 379), biskop av Cæsarea i Kappadokia, kom fra en gudfryktig kristen familie. Hans to brødre var like kjente: Gregor av Nyssa og Peter av Sebaste. Hans bestemor, Macarina, og hans mor, Emmelua, var datter av en martyr. Men Basilios ble ikke døpt som barn. Det ble han først etter at han hadde vendt hjem fra universitetet i Jerusalem.

Efraim Syreren (død ca år 373), kirkelærer, historiker og dikter, født ca år 300 i Nisibis i Messopotamia. Hans foreldre var kristne. Familien hadde mange martyrer. Efraim ble ikke døpt som barn.

Johannes Chrysostomos (død 407), kanskje den mest kjente av dem alle. Han kom fra en kristen familie. Hans mor leste Bibelen for ham når han var liten, men hun døpte ham ikke. Først etter tre års opplæring, da han var utdannet advokat ble han døpt.

En åndelig mor i den tidlige kirken

Bloggen Monastisk er i dag oppdatert med en artikkel om Hl.Macrina, søster til Gregorios av Nyssa, Basileios av Cæsarea og Peter av Sebaste.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Årvåkenhet i adventstiden

Adventstiden er en våketid! Igjen og igjen oppfordres vi - både av Jesus selv og de apostoliske vitner - om å være våkne. Som for eksempel ordene fra 1.Tess 5,5-6:

"For dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til. 6 Så la oss ikke sove som de andre, men være våkne og edru!"

En av ørkenfedrene, Abba Poemen, sier det slik: "Vi har ikke behov for noe annet enn en årvåken ånd", Apostlene setter det å være våken opp mot det å være drukken. Det å være edru er å 'holde øynene oppe'. Og det handler ikke bare om en årvåkenhet mot ytre fiender, men vel så mye handler det om å kjempe med oss selv for å bevare vårt eget åndelige liv.

Basilios av Cæsarea, som i 370 ble biskop i Cæsarea og øvet markant lederskap i Kirken i hele Lille-Asia, og som ble klosterlivets arkitekt i Østkirken, slår fast at det spesifike i kristendommen består i oppmerksomheten av Kristi person:

"Hva er det som utmerker den kristne? At han våker hver dag og time og er rede til å fullføre det som behager Gud, i vissheten om at Herren kan komme på et tidspunkt hvor vi ikke venter Ham."

En av de tingene som kveler årvåkenheten er dette livs bekymringer, sier Jesus. Det er noe å tenke på i denne for mange så travle adventstid.

Velsignet Kristi fødselsfest

I en av den eldste kirkens vakreste liturgier, som vi først og fremst kan takke Basileios av Caesarea (329 til ca 379) for, beskrives frelseshistorien på følgende måte:

"I din barmhjertighet har Du besøkt oss (menneskene) på mange måter: Du har sendt profetene, Du har gjort store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått Deg nær. Du har gitt oss Lovens støtte. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Og når tidens fylde hadde kommet talte Du til oss gjennom Din egen Sønn."

Hebreerbrevet gjengir inkarnasjonens under, slik:

"Han (Kristus) er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord." (Hebr 1,3)

I prologen til Johannesevangeliet heter det:

"Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet."

Jeg ønsker alle bloggens lesere en velsignet Kristi fødselsfest!

Sjelens apotek

Hvilken del av Skriften du enn velger, så er den inspirert av Gud. Den Hellige Ånd har komponert Skriften slik at vi i den, som i et apotek åpnet for alle sjeler, kan finne nettopp den medisinen som er egnet for vår spesielle plage. Derfor er profetenes undervisning èn ting og de historiske bøkene en annen. Loven har èn betydning og de råd vi får i Ordspråkene igjen en annen. Men Salmenes Bok inneholder alt det nyttige som er å finne i de andre bøkene til sammen. Den ututsier fremtiden, den ser tilbake på det som har vært, den veileder i livet, den gir råd om hva vi skal gjøre. Den er faktisk et skattkammer der all tenkelig undervisning er samlet på en slik måte at mennesker kan finne helbredelse for nettopp sine tilfeller. Den leger sjelens sår og skjenker sinnet lettelse. Den helbreder sykdom og bevarer sjelens helse. Hver salme gir fred, lindrer indre spenninger, stiller de vanskelige tankers frådende bølger, mildner vreden, korrigerer og hindrer utsvevelser. Hver salme bevarer vennskap og forsoner dem som er splittet. For hvem kan vel synge lovsanger ved en annens side og samtidig se på ham som en fiende? Hver salme forutser nattens angst og skjenker hvile etter dagens strev. Den gir spedbarn ly, de unge skjønnhet, de aldrende trøst og kvinnene pryd. Hver salme er menighetens røst. (Basilios, biskop av Caesarea, 330-379)