Visdom

 «Vi taler visdom blant de modne, men ikke denne tids visdom eller denne tids herskers visdom, som forgår.» 1. Korinterbrev 2:6

Det finnes forskjellige former for visdom ifølge apostelen Paulus. Han begynner 1. Korinterbrev 2 med ydmykhet og skriver: «Jeg kom ikke med veltalenhet eller menneskelig visdom.» (1. Korinterbrev 2:1) I stedet kommer han med et enkelt, men dyptgående budskap som han kaller «Guds vitnesbyrd». Ordet vitnesbyrd betyr å være et vitne. Med andre ord er det hans historie og hans erfaringsmessige bevis på Jesus Kristus som korsfestet.

Hva er disse kategoriene av visdom? Det er tre nevnt i teksten:

1. Et visdomsbudskap blant de modne,

2. Denne tids visdom, og

3. Denne tids herskers visdom.

Den første typen visdom kommer fra å lytte til Guds Ånd. Det er slik vi vet at noen er modne. De er ikke selvhjulpne; de er ledet av Ånden. Den andre typen visdom er midlertidig og forbigående; Den er begrenset til en tidsperiode. Det høres kanskje klokt ut, men den mangler et evig/guddommelig perspektiv. Den tredje typen visdom fremmes av herskerne i denne tiden. Det er en debatt om hvem dette gjelder. Det er imidlertid absolutt makter som fremmer seg selv, enten det er menneskelige eller åndelige aktører (Bibelen bruker språket om fyrstedømmer og makter – se Kolosserne 2:15).

Hvis vi ønsker å være kloke og modne, er nøkkelen derfor ydmykhet og å lytte til Guds Ånd. Herre, forbarm deg!

-Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Når dere ber

«Gud legger mindre vekt på ordene vi bruker i bønn enn han legger vekt på hva som er i vårt hjerte og sinn.» Origenes' kommentar til Romerbrevet

Formen på bønnen vår er mindre viktig enn motivasjonen bak bønnen vår. Disiplene spurte Jesus: «Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler.» Jesu svar er fascinerende. Han sa:

«Når dere ber, si: "Far, la ditt  navn holdes hellig, komme ditt rike.» Lukas 11:2

Legg merke til at Jesus sier «når». Det er en bønnevane. Jeg la merke til tre stillinger i denne første linjen av bønnen:

1. Far – det er relasjonelt

2. Hellig er ditt navn – det er andaktsfullt, og

3. Komme ditt rike – det er overgitt

Jesus gir oss en hjerte- og sinnsrespons som byggesteinene i bønnen. Disiplene lærte å be; se hvor effektivt bønnelivet deres ble. Herre, lær oss å be!

(Foto av Milada Vigerova på Unsplash)

Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

 

Forræderi og prøvelser

 En av de store tragediene i Det gamle testamente er historien om Absaloms forræderi mot faren David. Denne morgenen befinner jeg meg i 2. Samuelsbok 15, som forteller om David som flykter fra Jerusalem med en liten gruppe lojale følgere.

«David fortsatte opp Oljeberget og gråt mens han gikk; hodet hans var tildekket, og han var barbeint. Alle som var med ham, dekket også hodene sine og gråt mens de gikk opp.» 2. Samuelsbok 15:30

I Apostlenes gjerninger 13:22 blir David kalt «en mann etter Guds hjerte», men dette fritar ham ikke fra lidelse og svik. Noen mennesker har en svært usunn tro på at hvis vi følger Gud trofast, vil livene våre være fri for smerte. Dette er ikke Jesu vei, som i Jesaja 53 beskrives som en lidende tjener.

"Etter sin nød skal han se lys, han skal mettes ved sin innsikt. Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige, han har båret deres skyld." (Jes 53,11)

Jesus sa til disiplene sine: «I denne verden skal dere ha det vanskelig. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.» (Johannes 16:33). Vi må navigere i denne spenningen, men vi gjør det ikke alene. Gud er med oss, og Jesus viste oss veien.

I Davids tilfelle, i 2. Samuelsbok 15, er det en vakker beretning om vennen hans, Siba, som ankommer med forsyninger for å flykte fra Jerusalem. Når vi møter vanskeligheter, kommer vennene våre til overflaten og gir oss støtte.

Kanskje du står overfor en prøvelsestid. Vær oppmerksom på at Gud er nærværende, og Jesus vet alt om lidelse. Han er med oss. Og vær åpen for vennskapets gaver, la andre gi støtte og vandre med oss. Herre, takk for din godhet personlig og gjennom andre.

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Et kontemplativt liv

 Et aspekt ved den kontemplative tradisjonen er praktiseringen av å være åpen for den evigvarende visdommen, som innebærer å finne sannheten uansett hvor den finnes. Denne holdningen kommer fra troen på at Gud er aktiv på mange steder.

«Legg øret til og hør de vises ord, legg deg på hjertet den kunnskapen jeg gir. Det er godt å bevare den i ditt indre og alltid ha dem på leppene. For deg kunngjør jeg dem i dag, så du kan sette din lit til Herren." (Ordspr 22,17-19)

Ordene «vær oppmerksom» er oversatt i andre versjoner som «bøy øret ditt». Dette er en aktiv holdning. Det er praktiseringen av å være oppmerksom, med vilje, i øyeblikket. Det hebraiske ordet er nāṭâ, som er et ordbilde som betyr «å strekke seg ut som et telt». Den første bruken av dette ordet er i 1. Mosebok 12:8, som taler om å sette opp et telt og bygge et alter for Herren. I 1. Mosebok 26 taler det om Isak som møter Gud, setter opp teltet sitt og graver en brønn. Når vi oppdager Guds nærvær, slår vi leir der og graver oss ned. I Isaks tilfelle mottar han visdom til å håndtere en konflikt, og deretter utvider Gud åpenbaringen for å vise ham sin generasjonspakt med Abraham. Visdom begynner ofte med det små og praktiske, og utvides deretter til det store bildet. Den starter med å lytte godt og deretter anvende våre hjerter på det vi hører. Du kan se en prosess her. Begynn med bevisst lytting, vær stille, slå leir en stund, grav ned, anvende det på våre hjerter og ha det på våre lepper. Resultatet er at vi vokser i visdom og stoler på Gud. Herre, lær oss dine veier!

(Foto av Artur Stanulevich på Unsplash)

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen.

Om å vandre i lyset

 Det er to innledende skritt for å vandre i lyset.

«Det sanne lyset, som opplyser alle mennesker, kom til verden. Han var i verden, og verden ble til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.» Johannes 1:9–11

Johannes beskriver Jesus som «det sanne lys», og hans lys er tilgjengelig for alle å se. Det er imidlertid to betingelser, for det første å erkjenne og for det andre å motta.

Ordet «gjenkjenne» i NT-gresk er ginōskō, som betyr å oppfatte utover overflaten. Det brukes også på andre steder med intim personlig kunnskap. Det er ikke et tilfeldig forhold, men et paktsforhold. Denne ideen styrkes av det greske ordet for «motta» i det nye testamentet, som er paralambanō, og betyr «å ta eller bli med seg selv». Den første bruken av dette ordet i Det nye testamentet finnes i Matteus 1:20:

«Vær ikke redd for å ta (paralambanō) Maria hjem til deg som din hustru, for det som er unnfanget i henne, er fra Den hellige ånd.»

Å anerkjenne og motta er å knytte et intimt bånd. Slik knytter vi oss til det Sanne Lys og vandrer i lyset i stedet for mørket. Legg imidlertid merke til at Jesus «kom til sine egne, men de tok ikke imot ham». Det er et valg som må tas. Vi kan akseptere eller forkaste, men når vi forkaster Sønnen, forkaster vi også Faderen som sendte Sønnen. Dette er et livsforandrende valg, og et valg som må tas svært nøye, på samme måte som en person ville valgt en livspartner.

Jeg elsker måten John beskriver offeret på. Han skriver i Johannes 1:16

«Av hans fylde har vi alle fått nåde i stedet for den nåde som allerede er gitt.»

Det finnes en gavmildhet og overflod tilgjengelig. Å vandre i lyset og ta imot Kristus er nåde på nåde. Så utrolig dette er! Gud kommer til oss og inviterer oss på sin bekostning. Den er ikke tung eller legalistisk, men fylt av nåde.

Kanskje du i dag er klar over Jesus i utkanten av synet ditt. Du kan se ham, men er fortsatt usikker fordi du lurer på hva det koster. Hvis vi tenker på det som et ekteskap, hjelper det oss å se at det er paktsbasert, relasjonelt og kjærlig. Det er et partnerskap der han tar det første skrittet mot oss. Vil vi erkjenne dette og motta det? Herre, åpne våre øyne så vi kan se Ham, og gi oss nåde til å vandre i lyset.

. Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Når jeg våkner skal jeg mettes

 "Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse." Salme 17:15

I morges, da jeg leste Salme 17, kom jeg til denne siste linjen. Ordet "våken" stanset meg, og så så jeg konsekvensene av en oppvåknet tilstand. Det hebraiske ordet for våken som brukes her er qûṣ. Det bærer ideen om brå oppstart fra søvn, som en skarp eller frekk oppvåkning. Ordbildet er av en person i en dyp søvn, kanskje til og med en beruset tilstand (se Joel 1:5), og så plutselig kommer til en raskere bevissthet. Vi beveger oss fra sløve til fullstendig våkne og bevisste.

Interessant nok er konteksten til denne salmen en person som roper om rettferdighet på grunn av undertrykkere som plager dem. De føler seg fornærmet over mangelen på rettferdighet i livet, de har opplevd falske anklager og urettferdige angrep. De ser til Gud for direkte intervensjon.

Likevel er ikke dette konklusjonen i Salmen. Det ender med konsekvensene av oppvåkning. Når vi blir oppmerksomme på Guds nærvær og person, ser vi ham for den han er. Denne åpenbaringen bringer tilfredsstillelse i stedet for våre krav om rettferdighet. Vi ser hans ansikt og blir fornøyd med hans likhet.

Jeg lurer på om det er tider da våre krav om rettferdighet faktisk skjuler Guds ansikt? Er vi så fokusert på rettferdiggjørelse at vårt fokus er på saken i stedet for Guds ansikt? Dette er vanskelig fordi Gud er kilden til vår rettferdighet, Han er det beste alternativet for sannhet, men vi kan bli blendet av våre lidenskaper og savne Guds perspektiv og hans nærvær.

Kanskje det handler om prioriteringer? Hvis vi søker Guds ansikt, hvis vi kommer til fornuft og ser ham, vil da våre lidenskaper bli tilfredsstilt på en annen måte? Vil våre krav om rettferdighet bli mindre og vårt ønske om intimitet og nærhet til Gud bli større? Dette krever dømmekraft, og jeg vil anbefale en sjelevenn å gå denne komplekse veien. Herre ha nåde!

- Scott Brennan, Lindisfarne. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Kaster vi bort tiden vår?

En av grunnleggerne av en felles klosterpraksis er Basilios den store, som var teolog og biskop av Cæsarea i Kappadokia. I går, 2. januar, var det festdagen hans.

Jeg synes Basilios er en inspirerende karakter fordi han var en fantastisk formidler og pedagog, men også en djupt medfølende person som brydde seg om de fattige og trengende. Han kom fra en svært vellykket og rik familie, men valgte en annen livsstil. Han skrev:

«Jeg hadde kastet bort mye tid på dårskap og brukt nesten hele min ungdom på forgjeves arbeid og hengivenhet til læren om en visdom som Gud hadde gjort til dårskap. Plutselig våknet jeg som ut av en djup søvn. Jeg så det vidunderlige lyset i evangeliets sannhet, og jeg erkjente intetheten i visdommen til denne verdens fyrster.»

Kanskje når vi går inn i 2025, kan vi oppleve en lignende oppvåkning!

(bildet er ikonet til de tre hellige hierarkene: Basil den store (til venstre), John Chrysostom (midten) og Gregory the Theologian (til høyre) – fra Lipie, Historic Museum i Sanok, Polen.)

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Alt skal bli åpenbart i Kristus

 Mens jeg sitter i St.Mary's Church på den hellige øya, Lindisfarne, i stillheten, kommer dette skriftstedet til meg: 

"Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut." (1.Kor 13,12) 

Det kan være at vi ikke er i stand til å forstå verdensbegivenhetene, men det kommer en tid da alt vil bli åpenbart i Kristus.

- Scott Brennan. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Hvem kaller Gud deg til å forsvare?

Hvor mye er vi villige til å legge ned for å forsvare omdømmet og arven til noen vi elsker og respekterer?

Torsdag var det festdagen til hellige Blathmac som var en irsk munk som kom til Iona. Han ble født som en "krigerprins og mulig fremtidig konge" ifølge hans biograf, benediktinerabbeden, Strabo. I stedet ga han opp sin verdslige status for å tjene klosteret på Iona og videreføre arven fra St. Columba.

Blathmac ble advart i en profetisk drøm om at vikinger kom for å plyndre klosteret. Tilsynelatende sa han "bestem deg. De av dere som kan møte døden, bli her hos meg. La de andre redde seg selv mens de kan."

Han begravde det dyre relikvieskrinet med Columbas bein. Inntrengerne tilbød seg å redde livet hans hvis han ville fortelle dem hvor det befant seg. Han led  martyrdøden  i 825, slaktet i hendene på nordboerne.

I en moderne verden hvor omdømmetildeling er vanlig, kan vi følge Blathmacs eksempel og forsvare en annens ære? Blathmac var nådig og tilbød et "kom deg ut av fengsel gratis"-kort til de som ikke kunne ta konsekvensene. Begge alternativene er legitime avhengig av samtalen og karakteren vår.

Men hvem kan Gud kalle deg til å forsvare? Hvilken arv blir vi bedt om å beskytte i møte med plyndring og vold? Dette er ikke en lett forespørsel, men i dagens miljø med angrep på sosiale medier lurer jeg på om vi kunne handle i en motsatt ånd, være motkulturelle, forsvare i stedet for å angripe, bygge opp i stedet for å rive ned. Resultatet er en arv som varer lenger enn forsøkene på å ærekrenke og ødelegge, en arv som kommer generasjonene som kommer.

- Scott Brennan/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Å være en hvilens trone for Den Hellige Ånd

Den hellige historien inneholder noen bemerkelsesverdige historier om modige, kunnskapsrike og sterke kvinner. Billedkunsteren Scott Brennan, som bor på den hellige øya Lindisfarne minner meg i dag om den hellige Brigid av Kildare og hva selveste Columba om henne, her i min oversettelse: 

"For dette var hennes ønske, å tilfredsstille de fattige ... hennes hjerte og hennes sinn var en hvilens trone for Den Hellige Ånd. Når det gjaldt Gud var enkel, medfølende mot de elendige, praktfull i mirakler og under.»

Så skriver Scott Brennan: 

"Jeg elsker uttrykket "hennes sinn var en hvilens trone for Den Hellige Ånd." Dette taler om kraften til kontemplativ bønn og en ånd som er underkastet Guds vilje. Våre sinn er så ofte mer som musikalske stoler som hopper til distraksjonene og taktene i livets spill. I Brigids tilfelle er hennes fokus nøkkelen til å leve et liv styrket av Den Hellige Ånd. Så fantastisk, og hvis Columba priser din livsstil, må det være verdt å ta hensyn til hennes eksempel.

Hl.Ninian og overgivelsen

Jeg leser oversettelsen av Aelreds Life of St Ninian, og selv om det fortsatt er hagiografi som betyr at det snakkes om Ninian i glødende termer, er det mye innsikt å få.

Ninian var en av de tidligste keltiske hellige (om ikke den første) som et misjonsarbeide  i Skottland (dagens Galloway på Solway Firth). Han ble opplært i Europa ved sentrene for læring og disippelskap i Roma og tilbrakte tid under opplæring hos Hl. Martin av Tours som var en banebrytende misjonærbiskop.

Han ble sendt av Martin for å starte et misjonssenter og det var akkurat det han gjorde. Dens innflytelse spredte seg over Skottland så langt nord som Shetland (Shetlands skytshelgen er Hl. Ninian).

Her er et utdrag fra Aelred som fanger tidsånden og mannen:

"Den mest velsignede mannen (Ninian) som led over at djevelen... skulle finne hvile for seg selv i et hjørne av denne øya i pikternes hjerter, omgjordte seg som en sterk bryter for å kaste ut hans tyranni, og tok dessuten over troens skjold ... og befestet med slike armer og omgitt av sine hellige brødres samfunn som av en himmelsk hærskare, invaderte han imperiet til den sterke væpnede mannen, med det formål å redde utallige ofre for hans fangenskap fra hans makt."

Denne beskrivelsen gir et klart teologisk grunnlag for Ninians misjon. Han erklærer Kristi herredømme i et nytt territorium der de gode nyhetene er ukjente. Dette resulterer i en slags brytekamp og krever trening, ferdigheter og visse typer våpen i vårt arsenal for at det skal ha noen innvirkning. Selv om språket er normativt for sin tid, lurer jeg på hvordan vi kan bruke det til i dag med samme lidenskap og engasjement?

- Scott Brennan/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)