Et kontemplativt liv

 Et aspekt ved den kontemplative tradisjonen er praktiseringen av å være åpen for den evigvarende visdommen, som innebærer å finne sannheten uansett hvor den finnes. Denne holdningen kommer fra troen på at Gud er aktiv på mange steder.

«Legg øret til og hør de vises ord, legg deg på hjertet den kunnskapen jeg gir. Det er godt å bevare den i ditt indre og alltid ha dem på leppene. For deg kunngjør jeg dem i dag, så du kan sette din lit til Herren." (Ordspr 22,17-19)

Ordene «vær oppmerksom» er oversatt i andre versjoner som «bøy øret ditt». Dette er en aktiv holdning. Det er praktiseringen av å være oppmerksom, med vilje, i øyeblikket. Det hebraiske ordet er nāṭâ, som er et ordbilde som betyr «å strekke seg ut som et telt». Den første bruken av dette ordet er i 1. Mosebok 12:8, som taler om å sette opp et telt og bygge et alter for Herren. I 1. Mosebok 26 taler det om Isak som møter Gud, setter opp teltet sitt og graver en brønn. Når vi oppdager Guds nærvær, slår vi leir der og graver oss ned. I Isaks tilfelle mottar han visdom til å håndtere en konflikt, og deretter utvider Gud åpenbaringen for å vise ham sin generasjonspakt med Abraham. Visdom begynner ofte med det små og praktiske, og utvides deretter til det store bildet. Den starter med å lytte godt og deretter anvende våre hjerter på det vi hører. Du kan se en prosess her. Begynn med bevisst lytting, vær stille, slå leir en stund, grav ned, anvende det på våre hjerter og ha det på våre lepper. Resultatet er at vi vokser i visdom og stoler på Gud. Herre, lær oss dine veier!

(Foto av Artur Stanulevich på Unsplash)

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen.

Den enkle indre bønnen

 Jeg vender stadig tilbake til den hellige Birgitta av Vadstenas ord: "Jo mer jeg oppholder meg i Guds nærvær, jo enklere blir jeg." Det tror jeg også gjelder bønnen. Mens tidebønnene har sin egen rytme og form, har den indre bønnen ingen øvelse som du foretter etter et strikt, uforanderlig skjema eller etter etter en fast metode. Den indre bønnen har ingen bestemt form, som man nøyaktig og lett kan beskrive. Den er en bevegelse, tilvekst, hendelse. Den utvikler seg uopphørlig. 

Den indre bønnen er en dynamisk virkelighet. Apostelen Paulus beskriver denne indre virkeligheten i Romerbrevet: "Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far. Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn...Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri...På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje." (Rom 8,15-16, og v.23, og v.26-27)

Den indre bønnen er ikke noe mer eller mindre enn disse Åndens sukk i vårt indre. Den indre bønnen er med andre ord helt orientert mot det vi kaller kontemplasjon, som også kan oversettes 'den indre betraktningen'. Den indre betraktningen er dette at vi stille dveler ved Kristus. Det at den indre bønnen er orientert mot kontemplasjonen og derfor er i stadig utvikling, er et vesentlig grunndrag i den kristne bønnen. Den kristne bønnen er først og fremst dette: hjertets bønn. For i kontemplasjonen spiller kjærligheten en langt viktigere rolle enn forstanden. For å sitere Teresa av Avila gjelder det ikke å tenke mye, men å elske mye. Det er Teresa som har kommet med denne fantastiske definisjonen av bønnen: "Bønnen er ikke noe annet enn en vennskapelig omgang og flittige samtaler i ensomhet med den som vi vet elsker oss."

Den stadige bønnen som bes inne i deg

 I går hørte jeg på et intervju med den ortodokse metropolitten Kallistos Ware hvor han snakker om Filokalia, en samling artikler om den indre bønnen. I dette intervjuet siterer Ware Isak Syreren, som har sagt følgende, her i min oversettelse: "Søk fred med din egen sjel, så vil himmel og jord bli i fred med deg. Tre med iver inn i skattkammeret inne i deg. Da vil du oppdage det himmelske skattkammer. Det finnes en eneste inngang til dem begge! Bønnen. Gjør djupdykk i deg selv. Da vil du oppdage stegene som fører deg oppover!"

Som årene går har jeg blitt mer og mer klar over dette: bønnen er en gave, og er ikke noe vi gjør. Wilfrid Stinissen har sagt noe klokt om dette: "Den sanne bønnen finnes allerede der. På djupet av det døpte menneskets sjel foregår en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne trinitariske dialogen er selve urbønnen. Og den finner sted inne i oss. Vår bønn består i å oppdage den, å lytte til den, å la oss tas i besittelse av de tre Personenes bønn i vårt innerste."

Når vi oppdager dette blir vår bønn mer og mer enkel. Et av de sikreste kriteriene på at vi ikke befinner oss på feil vei, er at vår bønn forenkles. Det er Birgitta av Vadstena som har sagt: "Jo mer vi oppholder oss i Guds nærvær, jo enklere blir vi." Det gjelder også vår bønn. 

I går fikk jeg en nyttårsgave, av min gode venn, oversetteren Geir Spachmo. Bildet er tatt 23.september i 2016 i stabburet ved siden av Kristi Himmelfartskapellet.

Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 2

De gamle bederne som representerer ulike kirkelige tradisjoner er ganske samstemte: det er absolutt umulig å leve i den indre bønnen uten regelmessig åndelig lesning. Jeg tror alle etter hvert gjør seg den erfaringen at forsømmer man den åndelige lesningen, forstått som den langsomme lesningen av Den Hellige Skrift og god åndelig litteratur, ikke minst bederne og Kristusmystikerne, vil den indre bønnen sultefores. Den er nemlig avhengig av åndelig påfyll. 

Den åndelige lesningens oppgave er å få oss til å rette blikket vårt mot Gud. Den skal løfte oss opp til et nivå som får oss til å se oss med troens blikk, og hjelpe oss til å avstå fra strevet og fortvilelsen og mismotet. Den åndelige lesningens fremste oppgave er kanskje likevel denne: den er nødvendig for å oppmuntre oss! Den største fristelsen på bønnens vei er utvilsomt dette at vi så lett mister motet. Da kan de menneskene som har gått foran oss på veien gi oss del i den innsikt om Guds veier, som leder oss fremover på en annen måte enn vi kunne forestille oss. 

La meg si det med en gang: dette handler IKKE om å holde seg orientert om tidens skiftende åndelige strømninger, ved å lese de bøkene som det er mest fokus på eller får størst oppmerksomhet! En slik lesning kan være nyttig og interessant, men sannelig også forvirrende og få oss til å miste fokus. Man kan bli så opptatt av å holde seg a jour med tidens åndelige strømninger, at man mister fokus på det Gud har kalt oss til! Apostelen Pauluss beskriver dette kallet slik: "Gud er trofast, han som kalte dere til SAMFUNN med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9)

Det er en pris å betale om man vil leve den indre bønnens liv, og det er at man har tid og avsetter tid! Min påstand er denne: Vi har all den tid vi trenger! Det er bare et spørsmål om hvordan vi prioriterer den tiden vi har. Har du virkelig lyst på noe har du jo tid til det! Drives du av en lengsel etter et djupere liv med Gud, etter å tilbringe tid i Hans nærvær, må du avsettte tid til at dere kan være sammen! Akkurat så vanskelig og utfordende er det. Du kan ikke anklage Gud for at du ikke opplever bønnesvar, når du ikke ber, eller for at du ikke opplever Hans nærvær, når du ikke gir Ham noe av din tid. Elsker du noen vil du jo bruke så mye tid som mulig med den du har kjær. 

Det anbefales å avsette en halv time hver dag til den åndelige lesningen. Husk at det ikke handler om hvor mye du leser, men at du leser for lesningens skyld. Den åndelige lesningen er den langsomme. dvelende, betraktende - som er den samme som den kontemplative - lesningen. 

Mange sulteforer sin sjel. Og noen til døde. Og så klager de over at deres åndelige liv er dødt, og at Gud føles langt borte. 

Eugene Boyan (1904-1963) har sagt det slik: "Uten regelmessig åndelig lesning gjør man ingen fremskritt i bønnen, og det finnes ikke noe håp om at man skal holde ut i det åndelige livet. Å gi et tidsminimum for denne åndelige øvelsen synes jeg det er vanskelig å foreslå. For Guds nåde tilpasser seg etter omstendighetene. Vi kan likevel si at den som uten tvingende årsak reduserer den åndelige lesningen til mindre enn tre timer pr. uke kommer til å la sin sjel dø av sult."

fortsettes

Gjennom himlenes himler - innfor Hans ansikt natt og dag

Ved siden av Isak Syreren går en annen Kristusmystiker sammen med meg denne dagen: skomakeren Hjalmar Ekström. Ekströms motto som jeg har skrevet på forsatsbladet i Bibelen min er dette: "Jesus Kristus alene! Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt natt og dag." I et brev datert 18.januar 1924 utdyper Ekström dette. Han er da i 20-årene og han er blitt diakon i Den svenska kyrkan. I brevet skildrer han sitt indre liv i billedspråk, her i min oversettelse. Her er djup som kaller på djup: 

"Om vi vandrer gjennom himlene kommer vi først inn i de skjøre bildenes og de foranderlige forestillingenes 'himmelrom', språkets, det åndelige begjærets og den åndelige nytelsens himmel. Vi vandrer gjennom den ene himmelen etter den andre og jo lenger vi kommer, desto ringere, enklere, naknere og renere himler ser vi. De underbare synene, erfaringene og tilstanden blir mer og mer tilsløret og utvisket, inntil de ligger bak oss og er tilbakelagte. Vi kommer inn i et stadig mindre og mindre, øde og naknere 'himmelrom', der det blir stadig vanskeligere å leve og puste. Vi presses og blir trengt fra alle kanter, men noe driver oss likevel fremover.

I de himlene vi har passert var det mennesker og samliv mellom mennesker, kunnskap og tankeliv, kjærlighet, personlig liv, etc. Der vi nå befinner oss er det nakent og tomt, og ikke nok med det, her er stor angst og frykt, en Guds-overlatthetens ødemark både utenfor oss og inne i oss. Vi stanser kanskje opp et øyeblikk og ser oss tilbake på alt det skjønne vi har passert og en tanke slår oss: 'Var ikke Gud i de tidligere himlene?' og svaret kommer med det samme: 'Det var Guds gaver, ikke Ham selv, som vi så i de forrige rommene'."

Mens vi vandrer videre vi tre - Isak, Hjalmar og jeg - kommer jeg til å tenke på gudsmannen Moses, som ba og jeg ber sammen med ham:

"Dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så la meg se din vei, så jeg kan kjenne deg og finne nåde for dine øyne." (2.Mos 33,13)

Så ser frem jeg frem til neste rusletur med Isak og Hjalmar.

Om å blottlegge sitt indre liv

 

"Herren ba oss om å se til at verken våre bønner. våre almisser, vår faste, ei heller noen andre gode gjerninger blir sett av menneskene, slik at vi ikke blir som hyklerne som søker verdens anerkjennelse. Vår 'vår Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare' (jfr Matt 6,1-18)

Det er ikke bare evangeliet som formaner oss til å skjule vårt indre liv for fremmedes blikk. Også vårt naturlige åndelige instinkt forbyr oss, som et slags 'kategorisk imperativ', å blottlegge sjelens hemmelige liv med Gud. Angerens bønn innfor Den Allerhøyeste skjer i sjelens aller innerste rom. Dette føder et ønske om å trekke seg tilbake slik at ingen verken ser eller hører oss, slik at sjelen blir ensom med Gud alene."

- Arkimandrit Sofrony (bildet), 1896-1993. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Beskytt din indre helligdom

Det er en falsk form for ærlighet som antyder at ingenting skal forbli skjult og at alt skal sies, uttrykkes og kommuniseres. Denne ærligheten kan være svært skadelig, og hvis den ikke skader, gjør den i hvert fall forholdet flatt, overfladisk, tomt og ofte veldig kjedelig. Når vi prøver å riste av oss ensomheten ved å skape et miljø uten begrensende grenser, kan vi bli viklet inn i en stagnerende nærhet. Det er vårt kall å forhindre skadelig eksponering av vårt indre fristed, ikke bare for vår egen beskyttelse, men også som en tjeneste for våre medmennesker som vi ønsker å gå inn i et kreativt fellesskap med. Akkurat som ord mister sin kraft når de ikke er født ut av stillhet, mister åpenhet sin mening når det ikke er evne til å være lukket.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Brev fra ørkenen, del 2

En av hovedbidragsyterne til å få Carlo Carrettos bok utgitt var Robert Ellsberg. Han poengterer at Carrettos egen asketiske vei var en gledesfylt spiritualitet. Carretto skriver om sin egen ørkenerfaring: 'Du vil bli dømt ut fra din egen evne til å elske,' og legger til at 'ørkenen insisterer på at det forholder seg slik.'

Det var i ørkenens stillhet at Carretto til fulle møtte den Gud som elsker. Men det var ikke enkelt for ham, slik det heller ikke er for oss i dag. Å være stille kommer ikke av seg selv.

'Ingen bønn er så vanskelig som den stille bønnen... All ens egen styrke gjør opprør mot den.'

For mange av oss, spesielt i den sosiale-mediaens tid, er det vanskelig å sitte stille! Til tider synes det helt umulig, men som Carretto skriver: Jesus er umulighetenes Gud.

Så hvordan skal vi kunne anvende dette i dag? For å snakke for meg selv, venner, lik mange av dere, føler også jeg 'karantenen'. Med andre ord er jeg utålmodig. Hiet mitt føles mer ut som en fengselscelle enn et ly for et menneske. Noen ganger føler jeg et behov for å komme meg ut av huset for å rusle meg en tur, men det er ikke akkurat den beste ideen for en som lever i New York City disse dager.

Nok en gang summerer Ellsberg opp Carrettos appell ganske så flott:

'Essensielt, viser Carretto at det er mulig å leve et kontemplativt liv midt i verden - ørkenen er, etter alt, virkelig alle steder. Evangeliets sentrum, trodde han, er å gjøre oss selv til en kjærlighetens oase uansett i hvilken ørken vi måtte befinne oss.'

Der, kanskje, kan vi få et direkte møte med det Carretto kaller 'en varig friskhet av Jesu kjærlighet. La oss be til den Gud for hvem alt er mulig, i disse vanskelige tider, slik at vi kan finne Ham i 'den stille susen.'

- Pat McNamara
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Å be med pensel

I dag vil jeg gjerne få hedre to mennesker som med sine vakre ikoner har hjulpet meg inn i den indre, den stille bønnen. Begge er vi så heldige å ha ikoner av i Kristi himmelfartskapellet på Eina. De to er Sven Aasmundtveit og Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth. For å kunne male ikoner, som kan brukes i gudstjenestelig sammenheng, må man være en beder. Selve malingsprosessen er bønn. Og på sin egen stillferdige, lavmælte måte, viser disse to bederne oss Kristus og skriver den hellige historien med sin malepenn.

Nei, jeg tilber ikke ikoner, men de er for meg og mange andre vinduer som åpnes inn mot evigheten. Noe å feste blikket på, noe å betrakte og dvele ved, noe mer enn bare ord.

Særlig i denne perioden med alvorlig sykdom, hvor kreftene er få og slitasjen stor, betyr ikonene til Sven og Ragnhild svært mye for meg. Blendende vakre er også. De gamle fedrene sa at 'leppenes bønn' er bare begynnelsen til bønnen. Bønn er langt mer enn ord. Det er jeg glad for når strevsomme dager gjør det vanskelig å formulere ord.

Et brev fra ørkenen, del 1

Pascal sa ved en anledning at mesteparten av våre problemer som mennesker kommer fra vår manglende evne til å sitte stille i et rom for oss selv. Det er i hvert fall sant for mitt vedkommende. Mens jeg dvelte ved dette, kom jeg til å tenke på en bok jeg har i bokhylla mi, en av miner absolutte åndelige favoritter: Carlo Carretto's klasikker fra 1964: 'Letters from the Desert'.

I 1954. i en alder av 44, forlot Carretto (bildet), som var en høyt respektert katolsk leg-aktivist, et travelt liv i Italia til fordel for den nordafrikanske ørkenen. Der slo han seg i lag med 'Jesu lillebrødre', en liten religiøs kommunitet som baserte deres ordensliv på livet og undervisningen til Charles de Faucauld (1858-1916), en soldat og utforsker, som endte opp som eneboer. Boken inneholder, bokstavelig, brevene Carretto skrev til sine venner i hjemlandet.

Carlo fortalte at han følte et kall fra Gud, som drev ham: 'Forlat alt og kom med meg inn i ørkenen. Det er ikke dine handlinger og dine gjerninger jeg ønsker: Jeg ønsker dine bønner, din kjærlighet.' Letters from the Desert er historien om hvordan han fulgte Guds forunderlige kall, som kommer ut av troens mørke. Dette kallet, skriver han, er 'så fintfølende og diskre, at det er bare i den djupeste stillheten inne i oss at vi kan høre det.'

Han gjør det tydelig, at han ikke gjemte seg for verden. Faktum er, insisterer han, at han gjennom bønn føler seg enda mer knyttet enn noensinne til de han elsker. Han skriver: 'Man mister aldri noe tid ved å be; det finnes ikke noen bedre måte å hjelpe de vi elsker på.'

( Dette er første del av en artikkel skrevet av Pat Mcnamara. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).)

Fred, tålmodighet og bønn

'Oppnå indre fred, og mange kommer til å finne frelse gjennom deg,'

Ordene tilhører Serafim av Sarov (bildet), russisk ortodoks munk og Kristusmystiker, som levde som eneboer i Sarovskogene, født i 1754 og død i 1833. For å oppnå denne freden kjempet han i mange år i omvendelse og uopphørlig bønn.

I 16 åt var han munk, 16 år levde han som eneboer og i ytterligere 16 år levde han bare i sin munkecelle. Han begynte å få en utstråling, en gjennomskinnelighet først 48 år etter at han hadde gitt sitt liv til Herren. Men tenk hvilke frukter! Tusenvis av mennesker søkte hans åndelig veiledning, og gikk trøstet derfra, befridd fra tvil og mørke, med ny innsikt om sitt kall eller helbredet på kropp og sjel.

Å oppnå og bevare denne freden er bare oppnåelig gjennom bønn, derfor må bønnen få prioritet i våre liv.

Portrett av en beder, del 2

Bønnen var Linnea Hofgrens kall i livet. I sine etterlatte papirer forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: ''Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje." Svaret kom med det samme: "Men vet du ikke det? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt med avå gjøre mennesker til lags... Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn."

Selv skrev hun: "Hjärtat viges til bönetempel. Gud tilbedes för vad Han är."

Linnea Hofgren tilbrakte mange år på Stockholms sykehjem, der Ulrika Ljungman besøkte henne en rekke ganger. Noen år etter at Ulrika Ljungman hadde flyttet fra Stockholm fikk hun vite at Linnea hadde flyttet fra sykehjemmet.

"Muligens var det hennes ånd, som hadde behov for å spenne vingene til flukt," forteller Ulrika Ljungman.

Linnea flyttet til en eldre trossøster utenfor Stockholm, og ble der til livets oppbrudd, bare 53 år gammel.

I en av hennes sanger heter det:

'Barn av min smärta,uti min död
blev jag din andes levande bröd,
sedan du avklädd självtagen skrud
naken och fattig kom inför Gud.'

I to år var hun helt sengeliggende på grunn av isijas. Linnea Hofgren var i det hele tatt velkjent med sykdom og lidelse, som med så mange andre som har levd nær Herren. Selv minnes hun at hun var syv år gammel, da hennes mor hadde en underlig opplevelse. Moren så at onde makter sto rundt Linneas seng. Da rakte moren sine hender ut mot barnet, som for å beskytte det, og ropte ut: 'rør ikke mitt syke barn.' De onde maktene måtte vike.

'Dette barnets kropp,' skriver Ulrika Ljungman og legger så til: 'forble brutt hele livet. Så ble sjelen desto mer fullmoden og gjennomlyst.'

Linnea Hofgren er blitt sammenlignet med blant annet kvinnelige mystikere fra Middelalderen som Julian av Norwick, Mechthild av Magdeburg og Elisabeth av Schöneu. Selv hadde hun profetiens gave og Gud gav henne ofte kunnskapsord ved Ånden. En av Linnea Hofgrens store inspirasjonskilder var Jeanne-Marie Bouvier de la Motte-Guyon, bedre kjemt som Madame Guyon (1648-1717). Madame Guyon var en kjent fransk forfatter og kristen mystiker. Hun satt i fengsel i årene 1695-1703, blant annet for å ha skrevet en bok om bønn.

Denne boken, som på svensk har fått tittelen, 'Bönen' (se bildet), skulle få stor betydning for Linnea Hofgren, som den også skulle få for Watchman Nee. Linnea Hofgren fikk låne den av en venn. I sin selvbiografiske dagbok skriver hun:

'Jeg lengtet etter å få gå på denne barnlige, enkle veien: å be inni meg. Jeg forsøkte, men fikk det ikke til.'

Linnea Hofgren var på landet da hun leste denne boken. Hun reiste tilbake til Stockholm hvor hun trakk seg tilbake på rommet sitt i ensomhet. Etter en stund kom gjennombruddet: 'En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i en hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg.'

fortsettes

I Herrens hender i stillhet

Å bli enda mer kroppslig svak er veldig utfordrende. Som om jeg ikke var svak nok fra før. Vanskelig er det også å måtte si fra seg inngåtte møteavtaler. Noe av det verste jeg vet er å skuffe andre. Gudstjenester og seminarer du har avtalt for lenge siden. Heldigvis møter jeg stor forståelse, og noen er så greie at de inngår nye avtaler til høsten. Andre så snille at de stiller opp på kort varsel og taler i stedet for meg.

Det er jo dette som er livet mitt, kallet mitt.

Men nå er det tid for å følge legenes råd og roe ned før det operative inngrepet i hjertet, som er nært forestående.

Men dette er også et kall inn i stillheten, leve det indre bønnens liv - som også er livet mitt og kallet mitt. For meg er dette et kall til å gå til myrraberget, det jeg talte om på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud:


'Når dagen blir sval, og skyggene flyr, da går jeg til myrraberget, til haugen som anger av røkelse.' (Høy 4,6/1978/85)

Nå er jeg blitt helt avhengig av Gud for å leve. Bokstavelig talt. For meg er hver dag blitt en sjelden gave. Selv de minste, de virkelig små tingene blir viktige.

En venn av meg skrev forleden at han skulle reise til Wales for å tilbringe noen få dager sammen med noen munker på ei lita walisisk øy. Jeg skulle ønske det var meg. Nå er blitt hjem blitt et lite kloster. Herren kaller meg til tilbaketrukkethet, for å være sammen med Ham alene.

Jeg er i Herrens hender.

Når livet vårt blir bønn

"Slik ber du uavlatelig: ikke ved å ytre bønner med ord, men ved å gi deg til Gud gjennom alle delene av ditt liv, slik at ditt liv blir en kontinuerlig uforstyrret bønn."

- Hl.Basileios av Cæsarea 330-379
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'... men jeg er bare bønn.'

- David i Salme 109,4
Norsk Bibel 1988

"Bønnen er ikke noe vi presterer. Den sanne bønnen finnes allerede der. På djupet av det døpte menneskets sjel finnes det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne trinitariske dialogen er selve urbønnen. Og den finner sted inne i oss.

Vår bønn består i å oppdage den, og lytte til den og la oss ta i besittelse av disse tre Personenes bønn i vårt indre.

Dette innebærer at bønnen blir enklere.

Et av de sikreste kriteriene på at vi ikke befinner oss på feil vei er at bønnen forenkles.

Uttrykket 'forrette indre bønn' kan lett misforstås. Sann bønn leder snarere til oppdagelsen av at vi 'er bønn."

- Wilfrid Stinissen i 'När natten faller på - den inre bönens väg. Karmeliterna 2011. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)