Den stadige bønnen som bes inne i deg

 I går hørte jeg på et intervju med den ortodokse metropolitten Kallistos Ware hvor han snakker om Filokalia, en samling artikler om den indre bønnen. I dette intervjuet siterer Ware Isak Syreren, som har sagt følgende, her i min oversettelse: "Søk fred med din egen sjel, så vil himmel og jord bli i fred med deg. Tre med iver inn i skattkammeret inne i deg. Da vil du oppdage det himmelske skattkammer. Det finnes en eneste inngang til dem begge! Bønnen. Gjør djupdykk i deg selv. Da vil du oppdage stegene som fører deg oppover!"

Som årene går har jeg blitt mer og mer klar over dette: bønnen er en gave, og er ikke noe vi gjør. Wilfrid Stinissen har sagt noe klokt om dette: "Den sanne bønnen finnes allerede der. På djupet av det døpte menneskets sjel foregår en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne trinitariske dialogen er selve urbønnen. Og den finner sted inne i oss. Vår bønn består i å oppdage den, å lytte til den, å la oss tas i besittelse av de tre Personenes bønn i vårt innerste."

Når vi oppdager dette blir vår bønn mer og mer enkel. Et av de sikreste kriteriene på at vi ikke befinner oss på feil vei, er at vår bønn forenkles. Det er Birgitta av Vadstena som har sagt: "Jo mer vi oppholder oss i Guds nærvær, jo enklere blir vi." Det gjelder også vår bønn. 

I går fikk jeg en nyttårsgave, av min gode venn, oversetteren Geir Spachmo. Bildet er tatt 23.september i 2016 i stabburet ved siden av Kristi Himmelfartskapellet.

Bare Gud er nok

 Egentlig er det bare en ting du kan be Gud om uten forbehold. Det er bønnen om at han skal være alt for deg. Du trenger ikke fortelle Gud hvordan han best kan oppfylle dine eller andres behov. Han har alt, og når han gir seg selv, gir han deg alt på en gang. Hvis du har han, da finnes det ikke mer å be om eller lete etter.

I første del av Fadervår er bønnen helt rettet inn på Gud selv: la ditt navn holdes hellig, la ditt rike komme, la din vilje skje. Selvfølgelig kan du be om det du tror du trenger, men disse spesielle bønnene skal alltid bygge på overgivelse og lengsel etter Gud selv.

Jo nærmere du kommer Gud, desto mer ligger tyngdepunktet på første del av Fadervår. Jo mer du stoler på Gud, desto mindre trang får du til å spesifisere bønnene dine etter egne og andres behov. Senere kan Gud kalle deg til et spesielt forbønnsoppdrag, men da er det han selv som spesifiserer bønnene dine.

Det finnes en uro og en omsorg som ikke er fra Gud. Det er den uroen som kommer av at du prøver å bære verdens nød på dine egne, smale skuldre, i stedet for å legge den over i Guds hender.

Den som overlater verden til Gud, har fremdeles virkelig medlidenhet med mennesker i nød. Men denne medlidenheten bæres av en dyp fred, en visshet om at den allmektige Gud elsker alle og til sist kan la alt gå inn i sin plan for å redde verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 31