Å se med lukkede øyne

 Av og til ber jeg de apostoliske bønnene slik vi finner de beskrevet i Det nye testamente. Inspirert av Den Hellige Ånd har Paulus skrevet flere av dem. En av de vi finner i Efeserbrevet er bønnen om åndelige øyne:

"Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte han ved sin høyre hånd i himmelen..." (Ef 1,17-20)

Vi kan se på to måter. Med våre naturlige øyne eller med våre åndelige øyne, det apostelen Paulus omtaler som 'våre hjertes øyne'.

Det er bønnekvinnen Teresa av Avila som taler om den 'indre samlingens bønn'. Da anbefaler hun oss å be med lukkede øyne. Hun skriver: "Sinnet drar seg tilbake fra de ytre tingene og de bryr seg så lite om dem at øynene våre umiddelbart lukkes for å slippe å se dem og for at sjelens blikk skal bli desto klarere og mer vaktsom. De som vandrer denne veien ber derfor nesten alltid med øynene lukket."

For en bedende kristen er den usynlige verden mer synlig og virkelig enn den synlige.

Den enkle indre bønnen

 Jeg vender stadig tilbake til den hellige Birgitta av Vadstenas ord: "Jo mer jeg oppholder meg i Guds nærvær, jo enklere blir jeg." Det tror jeg også gjelder bønnen. Mens tidebønnene har sin egen rytme og form, har den indre bønnen ingen øvelse som du foretter etter et strikt, uforanderlig skjema eller etter etter en fast metode. Den indre bønnen har ingen bestemt form, som man nøyaktig og lett kan beskrive. Den er en bevegelse, tilvekst, hendelse. Den utvikler seg uopphørlig. 

Den indre bønnen er en dynamisk virkelighet. Apostelen Paulus beskriver denne indre virkeligheten i Romerbrevet: "Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far. Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn...Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri...På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje." (Rom 8,15-16, og v.23, og v.26-27)

Den indre bønnen er ikke noe mer eller mindre enn disse Åndens sukk i vårt indre. Den indre bønnen er med andre ord helt orientert mot det vi kaller kontemplasjon, som også kan oversettes 'den indre betraktningen'. Den indre betraktningen er dette at vi stille dveler ved Kristus. Det at den indre bønnen er orientert mot kontemplasjonen og derfor er i stadig utvikling, er et vesentlig grunndrag i den kristne bønnen. Den kristne bønnen er først og fremst dette: hjertets bønn. For i kontemplasjonen spiller kjærligheten en langt viktigere rolle enn forstanden. For å sitere Teresa av Avila gjelder det ikke å tenke mye, men å elske mye. Det er Teresa som har kommet med denne fantastiske definisjonen av bønnen: "Bønnen er ikke noe annet enn en vennskapelig omgang og flittige samtaler i ensomhet med den som vi vet elsker oss."

Om å bli bevisst på Guds nærvær

 I en tidligere artikkel denne uken skrev jeg om tre ting som er forutsetninger for den indre bønnen. Den første var den åndelige lesningen, den andre var å øve seg i å leve i Guds nærvær.

Å leve i Guds nærvær er egentlig ikke noe annet enn å la bønnen overskride den tiden vi avsetter for å be og bli bevisst at Guds nærvær er der hele tiden. Når vi har fått vanen ved å hengi oss til den indre bønnen skjer dette spontant. I begynnelsen av det åndelige livet må vi imidlertid øve oss opp til å bli bevisst Guds nærvær. I 1.Kong 17,1 leser vi om dette: "Gud er den levende, innfor hans ansikt står jeg."

Et annet nøkkelord er Apg 17,28: "For i ham er det vi lever og rører oss og er til." 

Teresa av Avila har skrevet noe om dette: "Jeg vet at Herren aldri skal etterlate oss ensomme og overgitte om vi ydmykt ber om å holde oss med selskap. Om vi i løpet av et år ikke skulle lykkes i å øve oss i å være bevisste på hans nærvær, må vi prøve neste år. Vi vil aldri angre oss i den øvelsen fordi den er vel anvendt tid. Jeg er sikker på at det er en vane vi kan oppnå og at vi klarer å øve oss i å vandre side ved side med Mesteren."

Det er min personlige erfaring med den indre bønnen at vi må bestemme oss for at vi ofte under dagens løp løfter vårt hjerte til Gud. Bønnen er ingen intellektuell øvelse, men et indre liv: den har med Guds kjærlighet å gjøre, som er utøst i våre hjerter. Og den har like mye å gjøre med stillhet og taushet, som med ord. Vi kan glede oss over Guds nærvær hele tiden uten en gang å forme en bønn med ord. Det finnes en ordløs bønn, som består ev et eneste stort sukk. Jesus sa: "UT AV HANS INDRE skal det strømme elver av levende vann."

Takk Gud for de bedende kvinnene

 Det er først og fremst kvinner som har båret kirken oppe gjennom bønn opp gjennom historien, det er først og fremst takket være en kvinne jeg selv har kommet inn i bønnens rike liv og tjeneste. Denne måneden feirer vi minnet om en av disse bønnens kvinner, nemlig Teresa av Avila. 

Det er fra henne jeg har lært at "når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven". Å dvele ved disse ordene gir nye dybder til bønnen, og ikke minst rett fokus. Det andre Teresa av Avila har lært meg er dette: "Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge med Den som vi vet elsker oss." Det er den beste definisjonen på bønn jeg har funnet.

Så i dag fortsetter jeg å takke Gud for alle bønnens kvinner som Gud har reist opp gjennom historien, og ikke minst de han reiser opp i en mørk tid som vår. Hva skulle vel kirken ha gjort uten kvinnene! Tenk bare på Susanna Wesley, mor til Wesley-brødrene, Metodistkirkens grunnleggere, som til tross for en stor ungeflokk levde og kjempet i bønn hver dag. Hun dro simpelthen kjolen over hodet for å finne ro fra ungeflokken for å be!

En av mine bønneveiledere

Det bønnens liv jeg har levd og lever de sise 25-30 årene skyldes mye denne kvinnen: Teresa av Avila. I en tid hvor jeg slet med å få bønnelivet til å fungere, og hvor jeg var sliten av alle ordene, kom hennes definisjon meg til uvurderlig hjelp: "Å be er å omgås i vennskap og tale ofte å lenge med Ham som vi vet elsker oss." Det er også Teresa som har sagt dette: "Når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven." I dag er det minnedagen for Teresa av Avila, en person jeg minnes med glede og takknemlighet.

62 år gammel, i 1577, fem år før sin død, skriver Teresa av Avila Den indre borg. Boken handler om syv boliger, og om reisen fra den første boligen der egoismen rår grunnen, til den syvende, hvor en bor i Guds nærvær. I den indre boligen finnes en grunn så fast at jeg kan senke skuldrene og la all min streben etter anerkjennelse og lovord fare. Hvilken bolig er det Teresa av Avila snakker om? Sjelen.

Boken handler om et sentralt begrep i den kristne tro: metanoia. Det oversettes med omvendelse. Men gjennom Teresa av Avila får vi se at metanoia er mye mer enn å angre sine synder, og be om tilgivelse.

Befriende skriver Teresa av Avila om helliggjørelsens vei, en prosess i en langsom, trinnvis utvikling hvor vi ikke får alt på en gang og at det ikke kreves fullkommenhet fra begynnelsen av. Jeg tror mange med meg opplever hennes undervisning om at evangeliets krav (oj finnes de da?) ikke umiddelbart trenger å bli oppfylt i hele sitt omfang, men at man gjennom Åndens hjelp går troens vei skritt for skritt, er befriende. Og for å bli i billedbruken til Teresa av Avila: fra bolig til bolig.

Det disse boligene lærer oss er at vi må vandre videre.

Men det er et vesentlig men i denne sammenhengen. Vi må bli i de boligene hvor Ånden ber oss å bli boende, inntil det er tid til å flytte!

Dette er for meg en stadig tilbakevendende lekse.

Overfladiskheten preger nemlig vår tid.

Alt skal gå så fort, også de åndelige prosessene vi er inne i. Dermed blir slitasjen så enormt stor. Maset etter nye opplevelser, den aldri hvilende troen.

Jeg møter stadig disse med høye skuldre. Med overfladisk pust. Med kvelningsfornemmelsene.

"Den som elsker vil erfare Den Elskede," sier Teresa av Avila.

Hun peker likevel på at kjærlighet er mer enn erfaring, og at den som bare søker opplevelser kjører seg fast i seg selv og mister Den Elskede av syne. For Teresa av Avila er erfaringens funksjon å befri meg fra meg selv, slik at jeg blir mindre "jeg" og mer "Du".

Guds tempel

I dette Guds tempel, i denne guddommelige bolig, gleder Gud seg alene med sjelen i den djupeste stillheten. Det er ingen grunn for intellektet til å røre eller søke noe, for Herren som skapte det, ønsker å gi det ro her.

Den hellige Teresa av Avila (1515-1582)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vennskap med Gud

Bønn er ikke noe annet enn vennskap med Gud.

        Teresa av Avila

 

Min sjels lille himmel

Gi meg nåde til å huske meg selv i min sjels lille himmel hvor du har etablert din bolig. Der lar du meg finne deg, der føler jeg at du er nærmere meg enn noe annet sted, og der forbereder du min sjel raskt til å inngå intimitet med deg ... Hjelp meg, Herre, å trekke sansene mine fra ytre ting, gjøre dem føyelig til å underlegge seg viljen, slik at når jeg vil snakke med deg, vil de trekke seg med en gang, som bier som lukker seg i bikupen for å lage honning.

- Teresa av Avila. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Å leve for Ham

Gradvis holder jeg på å lære en djup hemmelighet. For det er nemlig slik at du kan vite noe med ditt hode, men det er også alt du vet! Noe ganske annet er å gjøre seg erfaringer, og kjenne noe med sitt hjerte.

Kunnskap er en ting, kjennskap noe annet.

Det går ann å ha mye kunnskap, men lite kjennskap.

Det er et ord fra Kolosserbrevet som har levd sitt eget liv i meg i lang tid nå:

'Alt er skapt ved ham og TIL ham.' (Kol 1,16)

At alt er skapt ved Kristus, har jeg forstått så lenge jeg har vært en kristen, det vil si i 47 år, ja, lenge før det. Det var det forunderlige skaperverket, skjønnheten, alle de vakre detaljene, som vitnet om Skaperen, som var med på å føre meg til tro.

Men det er først i de senere år at jeg har blitt klar over den andre delen av dette verset: 'til ham.'

Alt er altså skapt til Kristus, til hans ære. Jeg er altså skapt for ham. Hva er da sentrum i mitt liv? Hva får min oppmerksomhet? Om jeg skulle miste alt, og bare ha igjen Jesus, ville det tilfredsstille meg?En ting er å svare ja på dette spørsmålet med ditt hode, noe annet er å svare med hjertet.

Det er Teresa av Avila som har sagt:

'Husk at det er Giveren som er Gaven!'

Det er forskjell på å søke Hans hender og å søke Hans ansikt.

Hva søker vi?

Lever jeg for å tilfredsstille meg eller Ham?

Hvem er jeg til for? Ham eller meg selv?

Min åndelige fars åndelige bibliotek

Ole Petter var en svært viktig person i en avgjørende fase av livet mitt. Pinsevennen, som da var i midten av 70 årene, ble en åndelig far for meg. Å komme  hjem til Ole Petter var alltid godt - og spesielt. Det hendte jeg gikk rett inn døra, tok av meg skoene i gangen, og gikk stille inn i stua.
Du skjønner jeg hørte han ba. Da ville jeg ikke forstyrre. Guds hellige nærvær lå ofte der som tjukk tåke i stua og hyllet inn den kvithårede mannen i lenestolen som pleide vennskap med Den Veldige.

Selv om jeg sto der foran ham forsatte han ofte samtalen med Gud, som om han ikke merket at jeg var kommet. Jeg satte meg. Så - og lærte hva det vil si å omgås Gud.

Så åpnet han øynene og smilte varmt.

'Jeg visste du kom', enda det slett ikke var avtalt.

Hvor hentet han inspirasjonen sin fra? På bordet lå det en veldig slitt Bibel. Det vil si det lå flere av dem. Alle like slitt. Etter hans død har jeg arvet en av dem fra som hadde fått den i gave fra ham. Den er noe av det kjæreste jeg eier. Alle taler sitt eget språk. Sidene er velbrukte, mange merket av tårer.

Men på bordet lå også Oswald  Chambers: 'Alt for Ham' (My Utmost for His Highest). Den var nesten lest i stykker. Det samme med andaktsboken til Watchman Nee: 'Brød i ørkenen'. Men her fantes også katolske forfattere som Wilfrid Stinissen, Johannes av Korset, Teresa av Avila. Alle forfattere jeg selv hadde fått så mye godt fra. Ole Petter snakket så varmt om dem - alle sammen. De var hans omgangsvenner.

Sa jeg ikke at han var pinsevenn og så leste han katolske forfattere og snakket varmt om dem? Ja, Ole Petter hentet levende vann der det var å finne. Han var herlig fri fra partisinne.

Mot slutten av sitt liv snakket han så varmt om søster Agnes Marie som har skrevet en bok med tittelen: 'Kunsten å eldes uten å bli gammel'.

'Den må du lese, Bjørn Olav,'  sa han. 'Så mye visdom!'

Dessverre fikk jeg aldri tak i den.

Jeg savner Ole Petter. Av og til så det kjennes. Jeg savner samtalene våre, bønnestundene, veiledningen hans, trøsten, formaningene - ja, de også. Og det varme smilet og forbønnen jeg og mine fikk del i. Han har vært hjemme hos Gud lenge nå.

Noen nye overraskende bønnesvar

Vår Far er sannelig oppmuntringens Gud. Det har May Sissel og jeg opplevd mye av de siste ukene. For egen del har jeg også opplevd det helt personlig. Jeg har allerede fortalt om det vakre ikonet jeg fikk som forestiller profeten Elia ved Trøstens bekk. Ingen andre enn Herren selv visste at jeg ønsket meg et slikt ikon.

Men det stopper ikke her. Her om dagen fikk jeg en pakke av en kjær venn av meg. Den ble overrakt av en annen, og jeg fikk ikke pakket den opp før jeg kom hjem. Da jeg åpnet pakken strømmet tårene nedover kinnet mitt, og jeg lot de strømme. For der, der, var engelen jeg har sett for meg! Det er en av disse flotte Willow Tree figurene med tittelen: "Angel of the Garden."

Det var virkelig et håndtrykk fra Herren - og fra min venn! Over en lengre periode nå har jeg følt at Gud har talt til meg gjennom to skriftsteder. Begge fra 1.Mosebok. Det ene finner vi i 1.Mos 2,8: "Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden. Der satte han mennesket han hadde formet."

Gud Herren er altså en gartner!

Det er en av de aller første tingene som sies om Gud i vår Bibel.

Det andre skrifstedet lyder slik: "Og de hørte Herren Gud som vandret i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,8/Norsk Bibel)

Er det ikke vakkert?

Dette er en tid for meg hvor Herren spar i mitt hjertes jord for å gjøre jorden mjuk, slik at det Herren vil så der kan spire og bære rik frukt. Jeg oppholder meg i Herrens hage for tiden. I et fortrolig samfunn. Jeg lytter etter Herrens trinn.

Det var derfor så velsignet oppmuntrende å få akkurat denne engelen!

Så kom det en ny pakke! Denne gangen i posten, fra en annen kjær venn: "Teresa av Avila: Den indre borgen", i norsk oversettelse, utgitt på Efrem forlag. Akkurat den boken ønsket jeg meg! Og så får jeg den!

Teresa av Avila er vel den som har lært meg mest om bønn, og nå skal jeg få lese denne velsignede boken på norsk. Takk Herre! Og en inderlig takk til min venn.

"Når vi ber skal vi huske at det er Giveren som er gaven," sa Teresa av Avila, eller Teresa av Jesus som var hennes egentlige navn.

Og for mange år siden fant jeg den beste definisjonen på bønn noensinne hos Teresa:

"Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med den som vi vet elsker oss."

Så oppmuntrende å få slike bønnesvar som disse!

Kvinnene i mitt liv

I dag - på kvinnedagen - vil jeg gjerne få uttrykke stor takknemlighet og beundring for alle de kvinnene som på ulike måter har satt sitt preg på mitt liv og som har lært meg så mye.

For min mor - raus, god, snill, omtenksom. For min kone - i år har vi vært kjærester i 40 år. Vi har vært gift i 36. Det samme kan sies om henne. I tillegg er hun min beste venn, mor til våre barn og min aller kjæreste skatt. Hun er vakker, vis, med stor omtanke for andre mennesker. Hun er bare god.

For min datter. Hun er sin mor opp av dage. De samme gode egenskapene.

Min svigermor, Marie. Hun ble som en mor for meg etter at min mor døde. Hun sa aldri et vondt ord om noen. Så snill, så omtenksom.

Men det er andre kvinner som også har hatt stor betydning i mitt liv. Min kone vet om det!

Jesu mor, Maria. Jeg har ofte undret meg på Johannes, apostelen. Han som fikk i oppdrag fra Herren Jesus selv om å ta vare på Hans mor. Hva gjorde det med Johannes? Kanskje noe av svaret på hvorfor evangeliet han skriver er så annerledes enn de tre andre, skyldes at han levde tett på henne som bar Gud under kjolelivet. Johannes, som av Jesus ble kalt en av tordensønnene, kanskje på grunn av sitt oppfarende sinn, er jo så øm, så kjærlig, mot slutten av sitt liv. Jeg er ganske sikker på at Johannes er blitt preget av Maria. Slik også hennes kontemplative liv har fått preget meg. Et år, for noen få år siden, var mitt 'Maria-år'. Det var et år da jeg leste evangelienes tekster om henne, og gjennom dem lærte hun meg til å se Jesus. Maria peker nemlig alltid på Jesus, ikke seg selv.

Så er det Teresa av Avila, henne jeg har brukt som illustrasjon på denne artikkelen. Få har lært meg så mye om bønn, som henne. Det var hun som hjalp meg til å finne den beste definisjonen av bønn noensinne: "Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med den som vi vet elsker oss." Hun sa også: "Når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven." Hele mitt kristenliv ble snudd opp ned etter å ha lest disse to utsagnene og etter å ha blitt kjent med det liv Teresa av Avila levde.

Nevnes må også Susanna Wesley, mor til Charles og John Wesley, i tillegg til 17 andre barn! Midt oppe i sitt strevsomme hverdagsliv var hun en beder! Det hendte hun dro kjolen opp over ansiktet, og med barna rundt seg på alle kanter, sto der og ba! Det gav henne bittelitt privatliv,

Vår egen Marie Monsen. Av henne har jeg lært mye. Om syndenød, om nåden hos Jesus, om vekkelse og forutsetning for vekkelse, om et overgitt liv.

Og Ingeborg Skjervheim, seterjenta fra Ål i Hallingdal som ble jordmor og misjonær i Nepal. Jeg fikk be sammen med henne noen ganger. Det glemmer jeg aldri. Hun kjente Jesus.

Kvinnen som lærte meg om den indre bønnens djup

'Å be er å tale ofte og lenge i ensomhet med Ham som vi vet elsker oss.'

Ordene tilhører Teresa av Avila (1515-1582). Jeg gleder meg stort over å feire henne i dag, på hennes minnedag. Få har vært til større åndelig hjelp for meg som henne. Denne gode definisjonen på bønn - jeg har ikke funnet noen bedre - kom til meg som en gave fra Herren, for mange år siden da jeg strevde med å finne hvile i mitt eget bønneliv. Jeg fant hvilen! Takket være henne kvinnen.

Å bli kjent med Teresa var som å bli kjent med et friskt kildevell, jeg møtte en som kjente Herren, en som var elsket av Ham, og skrev ut fra dette kjærlighetsforholdet.

Men det var ingenting i hennes barndom og oppvekst som skulle tilsi at denne kvinnen skulle bli en Kristusmystiker. Hun var ei jålete sminkedukke! En livlig tenåringsjente som som levde kun for en ting: sminke og klær.

Men så møtte hun Jesus og alt ble snudd på hodet. Hun møtte sin livs kjærlighet.

Som ung kom hun nemlig i kontakt med en bønnebevegelse og skapte djupe lengsler i henne. Den påvirket henne sterkt, men hun skulle bli 45 år gammel før den store livsendringen fant sted. I et syn får hun se Jesus. Det er et før og et etter denne hendelsen, som hun kaller sin omvendelse.

Det er gjennom sin rike erfaring med bønn at Teresa av Avila er blitt en åndelig mor og en åndelig veileder for mange - også protestanter. Mange vender seg til hennes bøker for å finne god, praktisk åndelig veiledning, veiledning som er prøvet gjennom lidelse. Da hun var 23 år gammel gjennomlevde hun en sykdomsperiode på syv år. Som nonne fikk hun det heller ikke lett i en mannskultur som den hun opplevde.

Min første åndelige veileder, en vaskeekte pinsevenn, snakket ofte og gjerne om Teresa. Hos henne hadde han funnet åndelige brådjup. Og Teresa hadde lært ham mer om bønnen enn noen av hans egne. Og slik er det - er man trygg i sin overbevisning - og lever nært Herren, finner man det friske vannet i alle kirkens tradisjoner.

Fastebetraktninger 2017, del 7: En invitasjon til å bli elsket

Vi bærer alle på drømmer. Dette er min drøm! Å gjenvinne så mye helse at jeg kan gå i fjellet igjen. Sitte på en fjelltopp og se blåne bak blåne. Nyte tinder og villskapen. Kjenne stillheten. Høre fra Gud.

Men det er en drøm slik det er nå. Likevel - ingen skal få ta fra meg drømmen.

I mellomtiden lærer jeg meg for tiden at bønn er en invitasjon til å bli elsket.

For mye av vår bønn handler jo om dette: Å få noe fordi det er så mye vi synes vi trenger.

Men bønn er ment å være noe ganske annet: bønn er en invitasjon til å komme hjem, til å bli elsket, stelt med og få nye krefter. Bønn er å bli blottstilt og omfavnet.

Den beste definisjonen på en bønn har en kvinne gitt meg - Teresa av Avila. Hun sa det slik: "Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge med den som vi vet elsker oss."

For tiden lar jeg meg bli elsket av Ham.

Druer, askese og livsglede

Den hellige Teresa av Avila og Johannes av Korset møttes en dag over et måltid. Noen kom med druer til dem. Johannes utbrøt: "Jeg skal ikke ha noen. Altfor mange mennesker får ikke smake druer." Teresa svarte: "Men jeg tar derimot gjerne noen, for på den måten kan jeg lovprise Gud for dem."

Gjengitt i boken "I alle ting en stille glede", av bror Roger av Taize.

Til Teresa - i djup takknemlighet

Dette blir veldig personlig, men la gå! Noen vil helt sikkert misforstå, men det får heller stå sin prøve.

Denne kvinnen har nemlig vært til så stor åndelig hjelp for meg, at jeg må være så personlig at jeg kan si at hun har vært som en åndelig mor.

Hvem snakker jeg om? Teresa av Avila. Vel, det er sider ved henne som jeg slett ikke forstår, men slik er det med Kristus-mystikerne. Deres vei er ikke nødvendigvis vår vei, og jeg kan slett ikke sammenligne meg med Teresa, men jeg bærer så samme hellighetslengsel som henne. Og der er jeg ikke alene. Teresa har en egen evne til å vekke vår djupeste lengsel etter Kristus, og hans vennskap.

En tid for lenge siden, når jeg slet med bønnen, fant jeg hos Teresa den beste definisjonen av hva bønn er. Hør bare:

"Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge med Ham som jeg vet elsker meg."

Da løsnet det for meg. Bønn ble etter dette, ikke et strev, men en relasjon. Et vennskap. Og det beste av alt - med en som elsket meg. En jeg kunne øse mitt hjerte ut for. En jeg kunne være taus med. En jeg kunne lene meg inntil og hvile hos. En jeg kunne lytte til.

En gammel lutheraner lærte meg et annet sitat av Teresa:

"Når du ber skal du huske at det er Giveren som er gaven."

Det var også forløsende! Gavene, de er vidunderlige, men Giveren selv - ! - hva er ikke Han. Får vi mer av Ham, av selve Gaven, får vi alt vi trenger for liv og salighet.

På denne minnedagen for Teresa av Avila (1515-1582) er det først og fremst takknemlighet jeg kjenner på. Takknemlighet til Teresa og til alle kvinner Herren har sendt i min vei, og som har vært til så stor åndelig hjelp.

Gud, og Ham alene, er alt du trenger

'La ikke noe forvirre deg,
la ikke noe skremme deg.
Alt forgår.
Gud forandres aldri.
Tålmod oppnår alt.
Den som har Gud
kan ingen ting savne.
Gud alene er nok.

(Teresa av Avila)

'Hvis en kunne jage bort misunnelse, da ville dine bønner ha kraft. Når man er misunnelig, da er ens åndelighet svekket'. (Hl.Paisios av Athos)

Lengselen etter kroppsliggjøringen av evangeliet

Det er et ord av Paulus som i lang tid nå har levd sitt eget liv i mitt indre. Jeg blir stadig minnet om det. Det har nok sammenheng med arbeidet med å etablere en kommunitet ut fra virksomheten i Kristi himmelfartskapellet:

'Dere er Kristi kropp ...' (1.Kor 12,27)

I dag kom jeg over en bønn av Teresa av Avila (1515-1582), som har lært meg så mye om det å leve i Guds vennskap og Guds nærvær, og som fransiskanermunken, John Michael Talbot (bildet), har tonsatt, og som jeg har oversatt til norsk:

'Kristus har ingen kropp, uten din.
Ingen hender, ingen føtter, på jorden, uten dine.
Dine er øynene som Han ser gjennom, 
og har medlidenhet for denne verden.
Dine er føttene Han går med,
for å gjøre godt.
Dine er hendene 
gjennom hvilke Han velsigner verden'. 

Klikker du på denne linken kan du høre John Michael Talbot synge denne vakre sangen:

http://www.youtube.com/watch?v=CKKALl6kv1U

Jeg ser mer og mer behovet for en kroppsliggjøring av evangeliet: det er at det leves ut, ikke bare forkynnes. At det finnes små fellesskap hvor dets medlemmer kan modellere sann kristen tro, og leve den ut i hverdagene. Så kan man feire gudstjenesten sammen med den utvidede kristne familien i menighetsfellesskapet på Herrens dag, Oppstandelsesdagen.

I Kristi himmelfartskapellet utfordrer vi nå hverandre på månedens ord, hentet fra Det nye testamente. Dette ordet forsøker vi å leve ut i praksis. Finne veier for hvordan vi kan leve ut innholdet i våre hverdager, slik at Guds ord blir til liv. Ikke bare noe vi leser, ber over og så glemmer, men lever.

Det er veldig praktisk - og veldig utfordrende.

En åndelig veileder

Vår tid trenger Kristusdisipler, sa Edin Løvås for mange år siden. Det er like sant i dag. Mennesker som ikke bare tror på Jesus, men som følger etter Ham.

Vi trenger mennesker som kan modellere sant kristent liv, og som kan hjelpe på underveis på vei mot himmelen.

Da trenger vi mennesker med erfaring. Og med erfaring mener jeg ikke i første omgang erfaring med det vi kan kalle åndelig veiledning, men erfaring med Gud. En erfaring bygget på Guds ord og kirkens tradisjon siden dens grunnleggelse.

Teresa av Avila (1515-1582) sa at en åndelig veileder burde ha tre kvaliteter: et godt rykte, erfaring og kunnskap.

Dessverre er det ikke så lett å finne mennesker med slike egenskaper. Men de finnes.

En annen som har sagt noe om den åndelige veiledningen er Johannes av Korset (1542-1591):

"Det er av stor betydning at den sjel som ønsker å vokse i indre samling og fullkommenhet, tar seg i vare for hvem han betror seg til, for slik læremesteren er, blir også disippelen, og som far så sønn ... Lederen må nemlig både kunne vise dømmekraft, være vis og også selv ha nødvendig erfaring. Selv om det er innsikt og dømmekraft som er grunnlaget for veiledningen, så kommer ikke lederen til å lykkes med å føre ham videre på åndens vei ... om han ikke har en personlig erfaring med hva en ren og sann ånd er." (Johannes av Korset: Levande kärlekslåga, side 3 og 20.)

Vi trenger alle hjelp til å gå troens vei. Om du ikke har en som går sammen med deg, vil jeg oppmuntre deg til å finne en som kan gjøre det. Det kan ta sin tid, men min erfaring er at det er av uvurderlig hjelp.

Den som elsker vil erfare Den Elskede, del 1

62 år gammel, i 1577, fem år før sin død, skriver Teresa av Avila Den indre borg. Boken handler om syv boliger, og om reisen fra den første boligen der egoismen rår grunnen, til den syvende, hvor en bor i Guds nærvær. I den indre boligen finnes en grunn så fast at jeg kan senke skuldrene og la all min streben etter anerkjennelse og lovord fare. Hvilken bolig er det Teresa av Avila snakker om? Sjelen.

Boken handler om et sentralt begrep i den kristne tro: metanoia. Det oversettes med omvendelse. Men gjennom Teresa av Avila får vi se at metanoia er mye mer enn å angre sine synder, og be om tilgivelse.

Befriende skriver Teresa av Avila om helliggjørelsens vei, en prosess i en langsom, trinnvis utvikling hvor vi ikke får alt på en gang og at det ikke kreves fullkommenhet fra begynnelsen av. Jeg tror mange med meg opplever hennes undervisning om at evangeliets krav (oj finnes de da?) ikke umiddelbart trenger å bli oppfylt i hele sitt omfang, men at man gjennom Åndens hjelp går troens vei skritt for skritt, er befriende. Og for å bli i billedbruken til Teresa av Avila: fra bolig til bolig.

Det disse boligene lærer oss er at vi må vandre videre.

Men det er et vesentlig men i denne sammenhengen. Vi må bli i de boligene hvor Ånden ber oss å bli boende, inntil det er tid til å flytte!

Dette er for meg en stadig tilbakevendende lekse.

Overfladiskheten preger nemlig vår tid.

Alt skal gå så fort, også de åndelige prosessene vi er inne i. Dermed blir slitasjen så enormt stor. Maset etter nye opplevelser, den aldri hvilende troen.

Jeg møter stadig disse med høye skuldre. Med overfladisk pust. Med kvelningsfornemmelsene.

"Den som elsker vil erfare Den Elskede," sier Teresa av Avila.

Hun peker likevel på at kjærlighet er mer enn erfaring, og at den som bare søker opplevelser kjører seg fast i seg selv og mister Den Elskede av syne. For Teresa av Avila er erfaringens funksjon å befri meg fra meg selv, slik at jeg blir mindre "jeg" og mer "Du".

(fortsettelse)