Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 36

 Jeg forsøker å se han for meg der han sitter fengslet i keiserhovedstaden Rom. Menneskelig talt er han fysisk sett svært begrenset. I Filipperbrevet beskriver han en fortid som er fullført, om en nåtid som er begrenset og om en fremtid som både er usikker men som likevel har et klart mål: himmelen. Han er ikke opptatt av å bli satt fri. Han bærer kun på en lengsel: 

"... for at jeg kan få kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser ved at blir likedannet med Hans død." (Fil 3,10)

Å FÅ KJENNE HAM! 

Det er livet. Det viktigste av alt. Ikke kunnskap. Kunnskapen blåser et menneske opp, sier Skriften, men kjennskap. Her har vi mye å gå på de fleste av oss, vil jeg tro. Ved en anledning sa Jesus, og siterte en av profetene: "Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg." Avstanden mellom vår hjerne og vårt hjerte er den største avstanden av alle. En ting er hva vi vet og kan, noe helt annet er hva vi har erfart. Vi kan lese oss til mye, men kjennskap er erfaringsbasert.  Kjennskap oppnås gjennom å bruke tid sammen med Jesus. Kvalitetstid. Du kan være kunnskapsrik som bare det, og øse av mange kilder, men det kan ikke måle seg med å kjenne Kristus.

Mens han sitter fengslet, er det altså dette som opptar apostelen Paulus. Erfare Kristus kan han gjøre uansett hvor begrensede rammene er rundt ens liv. Til og med i et fangehull. Eller sykdom. Vi har fri adgang til Jesus, vi trenger ingen mellommann. Han er mellommannen mellom Far og oss. Bønnen har ingen begrensninger.

Jeg ser tilbake med djup takknemlighet på det vennskapet jeg hadde med min åndelige veileder i mange år, pinsevennen Ole Petter Bekkelund. Det er mye som kunne sies om ham. En av dem er at han kjente Jesus. Å komme hjem til Ole Petter var spesielt. Stua der han ofte satt og ba i timesvis, hadde en egen himmelsk atmosfære. Det hendte jeg kom til ham og han ikke tok imot meg i inngangsdøra. Da listet jeg meg inn, for da visste jeg at han satt i stua. Da jeg kom inn i stua satt han med lukkede øyne og var helt stille. Av og til kunne han sukke. Da sa han: Ja, ja Jesus. Så ble det stille igjen lenge. En dag jeg opplevde denne helluge atmosfæren, sa han plutselig. 'Det er ingen vegger og intet tak i dette huset!' ' Hva mener du, Ole Petter?,' sa jeg. Og så kunne han fortelle om en åpen himmel og at bønnen ikke hadde noen begrensninger. En stund var han i Norge, i neste stund hadde han forflyttet seg til Afrika eller Sør-Amerika. Han levde i bønnens verden.

Og så KJENTE Ole Petter Jesus. De var bestevenner.

Kjennskap modnes frem. Over tid. Gjennom en daglig vandring. Gjennom smerte og lidelse. Gjennom erfaring. 

fortsettes

Ord fra min åndelige far

For noen dager siden var jeg så heldig å finne igjen noe jeg hadde skrevet ned som min første åndelige far hadde skrevet inn i sin Bibel. Jeg hadde lett etter det lenge, og ble svært glad når jeg fant det igjen. For meg er det en dyrebar skatt, et minne fra en mann som fikk bety så uendelig mye for mitt eget åndelige liv.

Ole Petter, som han het var pinsevenn. Men han var kanskje ikke helt 'tradisjonell'. Han leste Johannes av Korset, Teresa av Avila sammen med Oswald Chambers og Watchman Nee, og Francis Frangipane!

Ole etter var en bønnens mann som kjente Gud. Jeg tar meg i at jeg savner ham så mye. Han ble over 90 år gammel. Så hentet Gud ham hjem.

Her er hva min åndelige far skrev på forsatsbladet i en av hans Bibler. En annen av hans Bibler er jeg så heldig å ha arvet:

"I senere år har jeg karakterisert min tilværelse på denne måten: Så er jeg da blitt som den 'ensomme munk' i sin adskilte tilværelse. Der, i Guds nærhet! Der 'selvet' forsvinner, der hjertet er bønn, der lovprisning og tilbedelse er naturlig. Der er freden, ro og hvile - disse evighetssymptomer, de er blitt virkeligheter allerede her og nå.  Her er bønnen, forbønnen, alt flyter sammen i kjærlighetens virkelighet. Da, ved jordelivets slutning, kan alt dette livs innhold buntes sammen til en eneste stor 'bukett' av nåde fra Gud. Så som apostelen sier: Av Guds nåde er jeg det jeg er."

Dette skrev Ole Petter i februar 1998. Min bønn er at disse ordene også må beskrive mitt liv. Kyrie eleison!

Min åndelige fars åndelige bibliotek

Ole Petter var en svært viktig person i en avgjørende fase av livet mitt. Pinsevennen, som da var i midten av 70 årene, ble en åndelig far for meg. Å komme  hjem til Ole Petter var alltid godt - og spesielt. Det hendte jeg gikk rett inn døra, tok av meg skoene i gangen, og gikk stille inn i stua.
Du skjønner jeg hørte han ba. Da ville jeg ikke forstyrre. Guds hellige nærvær lå ofte der som tjukk tåke i stua og hyllet inn den kvithårede mannen i lenestolen som pleide vennskap med Den Veldige.

Selv om jeg sto der foran ham forsatte han ofte samtalen med Gud, som om han ikke merket at jeg var kommet. Jeg satte meg. Så - og lærte hva det vil si å omgås Gud.

Så åpnet han øynene og smilte varmt.

'Jeg visste du kom', enda det slett ikke var avtalt.

Hvor hentet han inspirasjonen sin fra? På bordet lå det en veldig slitt Bibel. Det vil si det lå flere av dem. Alle like slitt. Etter hans død har jeg arvet en av dem fra som hadde fått den i gave fra ham. Den er noe av det kjæreste jeg eier. Alle taler sitt eget språk. Sidene er velbrukte, mange merket av tårer.

Men på bordet lå også Oswald  Chambers: 'Alt for Ham' (My Utmost for His Highest). Den var nesten lest i stykker. Det samme med andaktsboken til Watchman Nee: 'Brød i ørkenen'. Men her fantes også katolske forfattere som Wilfrid Stinissen, Johannes av Korset, Teresa av Avila. Alle forfattere jeg selv hadde fått så mye godt fra. Ole Petter snakket så varmt om dem - alle sammen. De var hans omgangsvenner.

Sa jeg ikke at han var pinsevenn og så leste han katolske forfattere og snakket varmt om dem? Ja, Ole Petter hentet levende vann der det var å finne. Han var herlig fri fra partisinne.

Mot slutten av sitt liv snakket han så varmt om søster Agnes Marie som har skrevet en bok med tittelen: 'Kunsten å eldes uten å bli gammel'.

'Den må du lese, Bjørn Olav,'  sa han. 'Så mye visdom!'

Dessverre fikk jeg aldri tak i den.

Jeg savner Ole Petter. Av og til så det kjennes. Jeg savner samtalene våre, bønnestundene, veiledningen hans, trøsten, formaningene - ja, de også. Og det varme smilet og forbønnen jeg og mine fikk del i. Han har vært hjemme hos Gud lenge nå.

Med Wilfrid Stinissen på tur - til minne om en karmelittmunk og en pinsevenn

I går tok jeg med meg Wilfrid Stinissen på tur! Jeg dro til min faste bønneplass, en kort biltur fra huset vårt. Stinissen har vært en trofast venn i mange år. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for de åndelige skattene han har delt med meg. Og slik er det for mange. Min åndelige far, en gammel pinsevenn som nå er hjemme hos Herren, hadde også denne karmelittmunken som åndelig sikringskost gjennom de senere år av hans liv. Joda, pinsevenner og karmelittmunker går sammen!  De har to ting felles: Jesus og gleden i Den Hellige Ånd!

Jeg holder på å øve meg i å overlate alt i Guds hender.

For det er sannelig en øvelse.

Særlig i alvorlige sykdomsfaser. Om man skal gjøre det på ramme alvor, vel og merke.

"Vi kan spare mye tid om vi går til analyse hos Den Hellige Ånd," skriver Stinissen i boken: Fader, i dine hender. Denne boken betraktet han som den viktigste han har skrevet. Wilfrid Stinissen gikk hjem til Herren 30.november 2013.

Nå hadde ikke Stinissen noen problem med at mennesker gikk i analyse hos kompetente psykiatere eller psykologer. Men han oppmuntrer oss også til å benytte oss av Den Hellige Ånd. Stinissen skriver:

"Vi kan be ham belyse fortiden, og lede oss til de hendelser som vi ennå ikke har sagt et helhjertet ja til... En vanlig analyse krever som regel mange, mange timer. Om vi bare bruke en tiendel av denne tiden til kontakt med Ånden, som er den som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv og som er den beste terapeut vi kan tenkes å bli henvist til, så skulle vi i de fleste tilfeller komme mye fortere fram til sannheten. For Hans oppgave er som kjent å veilede til hele sannheten og å overbevise om synd, rettferdighet og dom. For Ham er ingen ting skjult. "Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom ... Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp." (Salme 139,15-16). Han ser alt, vet alt. Når vi åpner oss for Ham, blir vi dermed delaktige i hans viten. Det er typisk for Den Hellige Ånd å sette alt inn i en større sammenheng. Han kan vise deg at Faderen har vært med i alt du har gjennomlevd."

Det ble en ransakende dag på bønneplassen min i går. Jeg inviterte Terapeuten til å gjøre jobben sin.

Billedtekst: Boken "Fader - i dine hender" har i mange år vært en god følgesvenn. Foto: Bjørn Olav Hansen.

Kristus lever i meg

Denne boken, "Kunsten å eldes uten å bli gammel", av den da 85 år gamle domikanerinne, Agnes-Marie (bildet), fikk jeg anbefalt av min åndelige veileder på den tiden, en pinsevenn som var omtrent på samme alder som Sr. Agnes-Marie. For å si det forsiktig: en ikke vanlig foreteelse. Pinsevenner og katolikker har ikke alltid gått så godt sammen.

Men Ole Petter Bekkelund hadde funnet noe hos søster Agnes-Marie av Treenigheten som var gull verdt, og den siden av dette gullet, hadde han funnet noe like verdifullt: en søster i troen.

Hun debuterte som forfatter i en alder av 85 og kun skulle leve til hun ble 102, etter 78 år i kloster, derav 55 år i Norge. Søster Agnes-Marie var født i Belgia. Hennes livskall av forbønnens.

Det ble ikke til at jeg leste boken hennes den gang. Selv ikke etter den varme anbefalingen hos min åndelige veileder. Men her om dagen kom det så sterkt for meg at jeg skulle lese den, og fikk lånt den på biblioteket. Nå er jeg i ferd med å lese den og med ett forstår jeg hvorfor min åndelige veileder, pinsevennen, fant åndelige brådjup hos denne milde kvinnen.

Hun åpner boken slik med følgende overskrift:

Hva er Jesus Kristus for meg?

Så svarer hun:

"At jeg lever her - i Lunden Kloster - er i seg selv et bevis på hva Kristus er for meg. I grunnen behøver jeg ikke å si hva Kristus er for meg. Egentlig er mitt valg av livsform et vitnesbyrd. Kierkegaard skrev: 'Det er måten å leve på som preker, ikke munnen. Å preke er nesten likt å tie, hvis man uttrykker i handling - ved sitt liv - det som vanligvis behøver ord.' Hva er Kristus for meg? Han er alfa og omega. Med full overbevisning i troen, gjentar jeg for egen del Paulus' ord i Gal 2,20: 'Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.' Tenk, Kristus lever i meg, og Han lever i oss alle, verden over. Kristus er én, og den samme Kristus lever i oss alle. Realiteten er ikke bare Gud og jeg. Nei, den levende Kristus er i oss alle. Hvilken enhet måtte da utvikle seg oss imellom. tross vårt elendige jeg, tross våre begrensede, svært begrensede individ. Ja, hvilken enhet, bare vi gir Ham lov til å virke i oss, som Han vil. Dette innebærer at vi glemmer oss selv, og slik gir vi Ham muligheten til å fylle oss med sin kjærlighet. I Ham alene finner vi frihet og liv. Kristus, den levende Gud, bor i meg. Den brennende busk brenner i meg. Var vi bare alle overbevist om dette...."

Jeg gleder meg til å lese videre. Mitt liv er modnet til dette budskapet nå.

Billedtekst: Søster Angnes-Marie. O.P. Foto: Katolsk.no

Tilgjengelighet og sårbarhet

En gammel pinsevenn - han ble over 90 - som ble min åndelige far i skjellsettende år av mitt liv - hadde stor sans for Maria, Jesu mor. Han vendte stadig tilbake til henne fordi han mente hun hadde viktige ting å lære ham om det å leve et overgitt liv til Gud.

Det var særlig dette ordet som ble avgjørende for Ole Petter, og som er blitt så viktig for meg:

"Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord!" (Luk 1,38)

I den livsregel som jeg ønsker å følge for mitt eget liv finnes det nå to ord, som begge har relevans til Maria:

Tilgjengelighet. Sårbarhet. Og jeg føyer til: for Gud og mennesker.

Vi er kalt til å være tilgjengelige for Gud og mennesker.

Profeten Jesaja sa det slik etter sitt møte med den tre ganger hellige Gud: "Se, her er jeg, send meg!" (Jes 6,8)

Først og fremst er vi kalt til å være tilgjengelig for Gud i vårt lønnkammer, slik at vårt hjerte kan vendes mot Hans ansikt. Og fra denne knelende posisjonen, ber vi om å være tilgjengelige for andre, være gjestfrie, for i det vi ønsker andre velkommen, ønsker vi Kristus selv velkommen! Jeg stiller meg også tilgjengelig for å be for dem, og være tilgjengelig for Helligåndens ledelse - slik Maria var. "Det skje meg etter ditt ord!"

Å våge å være transparent, åpen, ærlig, sann og sårbar. Slik Maria var.

Det er bare sant og ekte liv som vitner om Gud. Når vi stiller oss over andre mennesker, blir vi uspiselige. Det er bare når vi går ved siden av og våger å vise vår egen sårbarhet at vi vinner andres hjerter.

'Dette livs innhold buntes sammen i en eneste stor bukett av nåde fra Gud'

En av de som har betydd svært mye for mitt åndelige liv og har preget det, er en mann som nå er hjemme hos Herren. Han ble over 90 år, og var pinsevenn. Ole Petter Bekkelund het han. Ole Petter våget seg ut av komfortsonen. Han fant levende vann hos både ortodokse kristne, og katolikker. Han leste deres bøker, og ble forfrisket av det liv mange av disse representerer. Hemmeligheten, sa Ole Petter, er at de har funnet Jesus. For en gammel pinsevenn skapte det trygghet!

Mot slutten av sitt liv - i februar 1998 - delte han med meg noe av det som preget hans siste leveår. Han hadde skrevet dette 'livstestamente' ned i sin slitte Bibel. Den er også blitt min bekjennelse, og det er denne trosveien jeg vil gå:

"I senere år har jeg karakterisert min tilværelse på denne måten: Så er jeg blitt som den 'ensomme munk' i sin asketiske tilværelse. Der, i Gudsnærværet! Der selvet 'forsvinner', der hjertet er bønn, der lovprisning og tilbedelse er naturlig. Der er freden, ro og hvile - disse evighetssymptomer, de er blitt virkeligheter allerede her og nå. Her er bønnen, forbønnen, alt flyter sammen i kjærlighetens virkelighet. Da, ved jordelivets slutning, kan alt dette livs innhold buntes sammen til en eneste stor bukett av nåde fra Gud. Slik som apostelen sier: Av nåde er jeg det jeg er'.

Viljens betydning i helliggjørelsen

Jeg har hentet frem igjen en bok som ble publisert i 1875, og som er blitt solgt i tusenvis av eksemplarer verden over. Her hjemme ble den - når den norske oversettelsen forelå så sent som i 1978 - anbefalt av Einar Lundby, legen fra Brumunddal som ble hele Norges sjelesørger.

Det dreier seg om boken 'Et lykkelig liv', skrevet av Hannah P. Smith (bildet). Søster Hannah, som hun ble kalt, ble en av de mest kjente skikkelsene i den såkalte hellighetsvekkelsen på 1800-tallet.

Årsaken til at jeg hentet den frem igjen er at jeg ble minnet om noe min åndelige veileder, en pinsevenn som døde mange og nitti år gammel, sa til meg så ofte: 'Det kommer an på viljen, Bjørn Olav'.

Han poengterte dette særlig når noen snakket om at 'alt er bare av nåde', og henfalt til et liv som ikke endret seg i det hele tatt. Et kapitel i denne boken har den karakteristiske tittelen: 'Guds del av helliggjørelsesverket, og menneskets del'. Og Hannah Pearsall Smith har også med et eget kapitel om viljens betydning.

- Du må ville! Sa Ole Petter Bekkelund til meg.

Hannah P Smith siterer Francois Fenelon (1651-1715), som har sagt: 'Sann religion har sitt sete utelukkende i viljen'. 'Viljen,' skriver Hannah P. Smith, 'er nemlig den avgjørende makten i menneskelivet, kongen som alt må bøye seg for. Når den treffer det riktige valget, så blir alt godt med mennesket, det er ikke følelsene som er det avgjørende'.

Men dagens kristne styres veldig ofte av følelsene: så lenge det kjennes godt, er det rett. Det er nåtidens teologi. Men det stemmer ikke med Det nye testamente. Selv kjærlighet kan bli feil, om man ikke er villig til å følge Guds ords ordninger.

- Er viljen din lagt i Guds hender, er den overgitt til Gud, har viljen din bestemt seg til å tro, spør Hannah P. Smith. For vårt kall består nemlig i å overgi oss til Gud. Vi skal fremstille oss selv som et levende offer for Ham, vi er kalt til å vandre i lyset, og la selvlivet vårt død.

Gud virker i oss
Hannah Pearsall Smith henviser til Fil 2,13: 'For det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for Hans gode vilje'. Når det er Gud som gjør dette, sier hun, 'så må vi gi våre hjerter hen til ham for at denne viljen skal bli utført. Vi må gjøre det uansett hva det kommer til å koste, og svare et avgjort 'jeg vil' til alle hans 'du skal'! For Gud kan bare få utført sin vilje med oss når vi samtykker i det og vil det samme som Ham'.

Dette er radikal undervisning, som er sjelden vare i dag.

Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg

Ved siden av noen utslitte predikantbibler, lå noen bøker strategisk plassert ved siden av godstolen til min åndelige mentor, den 90 årige pinsevennen, Ole Petter Bekkelund. Det var her han oppholdt seg mye av dagen. Han kalte det bønneplassen. Det var "Brød i ørkenen", en andaktsbok med utvalgte stykker av Watchman Nee, det var Oswald Chambers "Alt for Ham", som mer eller mindre var utslitt av års trofast lesning, det var en bok skrevet av en katolsk nonne om det å bli gammel, og sist men ikke minst "Et lykkelig liv" av Hannah Pearshall Smith (bildet).

Einar Lundby skrev forordet til "Et lykkelig liv", da daværende Ansgar forlag gav ut boken i 1979. Lundby skrev:

"Jeg er meget takknemlig for at denne boken er kommet på norsk, og anbefaler den på det varmeste. Den gir svar på en mengde spørsmål som er aktuelle for kristne mennesker i dag, hvorfor deres kristenliv er så fattig og gledesløs og uten den kraft som Gud har lovet sine barn. Måtte den forberede den vekkelse vi alle ber om, ved å fornye de kristne, så de kan bli satt i stand til å ta imot den velsignelse Gud vil gi sitt folk."

Det er en underlig bok dette på mange måter. Forfatterinnen hadde bakgrunn fra kvekerbevegelsen, men ble senere i livet sterkt influert av metodismen og den amerikanske hellighetsbevegelsen.

Hun var født i Philadelphia i 1832, og døde i 1911. Da ble hun "kalt hjem for å møte Ham som hennes sjel elsket, og som det var hennes største fryd å tenke på at hun en gang skulle se ansikt til ansikt", heter det i introduksjonen til boken.

Hannah slet veldig i sitt trosliv. En dag fikk hun høre om noen metodister som holdt hellighetsmøter. Det var vanlige mennesker, men deres enkle vitnesbyrd ble til stor hjelp for henne. Hun forteller selv at "da jeg kom inn i rommet, sto en fabrikkarbeiderske med et tørkle på hodet og talte. Hun sa: 'Før kunne jeg ikke se annet enn mit eget store 'jeg', men da jeg fikk se Jesus som en fullkommen frelser, så skrumpet det store 'jeg' inn og ble til ingenting." Det var Gal 2,20 som på mange måter skulle snu opp ned hennes liv. Der heter det: "Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg."

Om denne opplevelsen av innholdet i dette verset skriver hun:

"Disse ordene ble som en åpenbaring for meg. Jeg oppdaget at det var presis det samme som Paulus sier: Ikke jeg, men Kristus, og at den seier jeg lengtet etter måtte komme ved at jeg sluttet å leve mitt eget liv og lot Guds kraft virke i meg både og ville og å virke til hans behag."

Boken "Et lykkelig liv" er solgt i opplag på hundretusener, og neppe noen bok skrevet av en kvinne i det 19 århundre har vært til slik velsignelse for flere mennesker. Den selges fortsatt. Den norske utgaven er for lengst utsolgt, men jeg vil tro Pilegrimen Antikvariat vil kunne skaffe den. Har du ikke lest den er den absolutt å anbefale.