Gjenerobre Guds hellighet

På denne dagen for 40 år siden aksepterte Kansas City Fellowship Bob Jones som en profetisk stemme. Her er et besøk som Bob hadde flere år senere (tror jeg) som jeg ønsket å dele og som jeg har gjengitt i boken min kalt "The Life and Legacy of Pat Bickle, and a history of the Kansas City Prophets" som du kan finne på Amazon.

Rundt denne tiden (slutten av 80-tallet?) i forbindelse med en guddommelig besøkelsestid, tok Herren Bob Jones i et syn opp til den andre himmelen, og Herren viste Bob Satans troférom. Dette rommet var fylt med tingene som menneskeheten hadde mistet til fienden. Bob så et vakkert banner som ble rullet opp.

Den Hellige Ånd sa: "Ta den" fienden har hatt det i 1800 år, og Bob grep det og hørte Satan si: "Stopp den mannen, ellers vil krigen begynne igjen!"

Og Bob begynte å løpe mot døren og i synet faller han ut av døren og ned i møtesalen til KCF og lander rett foran podiet. Bob reiser seg og foldet ut banneret. Den var lilla med fem gule striper som løp gjennom den, og den hadde et skriftsted på seg, fra 3. Mosebok 19:2, "...Du skal være hellig for jeg, Herren din Gud, er hellig."

-Av Daniel Falls/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Maisnø og Helligåndens gjerning i vår tid, del 2

Her er andre del av artikkelen til Emil Gustafson (bildet)

1. Graven fuktes av tårer.
I denne jammerdal er det bedre å gråte enn å le. Men hvorfor gråter du? Kjærligheten er varmest når den gråter. 'Da nå de jøder som var hos henne i huset og trøstet henne, så at Maria stod hastig opp og gikk ut, fulgte de med henne; de tenkte at hun gikk bort til graven for å gråte der.' Maria, den lille barnesjelen tok Jesu hjerte med det samme. Maria gråt, og Jesus gråt. Å, kjære gråt ut! I denne åndsforlatte verden har jeg aldri funnet noe bedre skjønnhetsmiddel for den solbrente Sulamit enn varme tårestrømmer. Intet gjør hennes ansikt lysere enn at det bades i tårer hver morgen. Blasse øyne klarner, om de fuktes av tårer. Davids harpe får en skjær og klangfull melodi, om hans hjerte knuses. Har du, herlige frelste sjel, noensinne tenkt på at den Helliges bolig er en ydmyk og sønderknust ånd? Jesaja 57,15

Det finnes enkelte triumferende sjeler, som sikkert ville ha etterlatt seg dypere inntrykk om de hadde felt Jesu tårer eller kjent Paulus' sorg. 'Synger hun bra?' spurte en mann so skulle lære opp en operasangerinne. 'Fortreffelig,' lød svaret, 'men skulle jeg føre henne fram til fullkommenhet, måtte vi først knuse hennes hjerte.' Den som aldri har blitt brutt ned ved en eller annen sorg, kan ikke slå an de fineste strengene i et menneskeliv. Hva maisnøen betyr for en tidlig vår, er uventede sorger for Guds barn. De bidrar til å gjøre det kristne livet mer fruktbærende. Alt som knuser mitt hjerte er en pløying for ny sæd. Det er aldri Herrens måte å så ugress blant torner. Lasarus må dø.

Den som vil lære en fugl å synge, må dra ned gardinene og ta bort alle gjenstander som fengsler, så den bare hører sanglærerens stemme. Han tar bort alt det som tar vår oppmerksomhet bort fra ham selv og lokker den elskede ut i ørkenen, så vårt hjerte ikke kan oppfange den minste lyd fra denne verden eller deles av forskjellige interesser.

2. Guds Sønn skal bli æret. Tiden er avgjørende. Livet analyseres, kristendommen stilles innfor Pontius Pilatus. Hvem vil dø for å bevise at Jesus er oppstandelsen og livet? Lasarus måtte dø. Her avsløres kristendommens innhold. Den som mener seg å flytte fjell, kan ikke løfte moldvarpens haug. Tiden er så alvorlig at enhver reduseres til sin virkelige verdi, og en blir det en er. Jesabels skremsler avslører Elias' svakhet, at han var et menneske av samme natur som vi. Men bli ikke fortvilet, du anfektede sjel, om havets bunn kommer for dagen, om kjære forhåpninger går i grus!

Når en går over en aker, som nettopp er tilsådd, finner en såkorn som ikke er blitt begravd i jorden, og de ser jo ut til å ha det bedre enn de som ligger gjemt i jorden og smuldrer hen. Men når de fullmodne aks vaier i vinden, setter vi større pris på et eneste hvetekorn, som har gått gjennom døden for å bære megen frukt, enn på ti tusen andre, som tørket i solskinnet eller ble spist opp av fuglene. 'Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt.' Sæden kan ikke for bestandig bevares i magasinene, den må fornyes gjennom døden. Og vi må alltid bære Jesu død med oss i vårt legeme, om Jesu liv skal bli åpenbart i vårt dødelige kjød. 'Således er da døden virksom i oss, men livet i dere.' Menighetens behov er å få hyrder som gir sitt liv for fårene.

Det finnes nok høyder som aldri skjules av skuer og dyp som aldri opprøres, men en hver som vil føde andre på ny, må dø. Et liv som skal nære andre, må males, likesom hvete som knuses mellom steinene. Det har falt i den elskedes lodd gjennom døden å ære Guds Sønn. 'Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den.' Vi kan lett forstå og innse at fortidens hellige, som Abraham og Job med flere, har hatt den store og alvorlige oppgave å undersøke farvannet for kommende generasjoner. De måtte sette livet på spill og gå gjennom ild og vann for vår skyld, for at vi ved deres eksempel skulle ha en oppmuntring til å holde fast på det håp vi hadde. Abraham føres ved Abrahams prøvelser fram til Abrahams tro, for å være et forbilde for troens barn til alle tider, og virkningene av hans liv lever videre gjennom tildsaldrene. Josefs renhet har manet mangen ungdom til å slukke lidenskapenes brann og bevare sin uskyldighet, og hans prøvelser har rakt mangen sviktende, oppgitt sjel en brors hånd og ført stakkaren fra fengslet til den gylne trone.             

fortsettes                                                            

Maisnø og Helligåndens gjerning i våre liv, del 1

Få har fått prege mitt åndelige liv som den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Stadig vender jeg tilbake til hans "Samlede skrifter", og finner nye ting. Emil Gustafsons liv og gjerning hører med i Sveriges kristne historie på den senere del av 1800-tallet. Han var en av banebryterne for "Helgelsesförbundet", og innen denne bevegelse kom han til å bety mye. Hele hans livshistorie kan rammes inn mellom årstallene 1862 og 1900. Han var en mann som visste hva lidelse er, men ble en Guds røst i sin samtid, og om han kan det sies som det blir sagt om Abel: Ved sin tro taler han endog etter sin død.

Natt til i dag falt det snø der hvor vi bor. Det hender også i mai. Men det er ikke det jeg skal skrive om i dag. 'Mainø' er et begrep hos Emil Gustafson, og han har skrevet en egen artikkel om dette, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere. På grunn av lengden er den delt opp i flere mindre artikler. Les dem under bønn, dette er sjelden vare:

Fra Abels dager til Johannes Åpenbaring har den snøhvite sjelen gått inn i Guds rike gjennom store lidelser. Vanskelighetenes hav har ikke delt seg uten hjerterop, og den rike inngangen har alltid hatt en trang port og en smal vei. Trosheltene vinner ikke sin storhet i den naturskjønne dalen, de fostres i ørkenen, slik som Moses og døperen Johannes. Jakobs stige var reist på det mest ødslige sted, evighetens verden åpnet seg over Patmos. Den som har Lots ånd, slår ned teltpluggene ved Sodoma, men Abrahams barn blir åndelige adelsmenn ved den tro som holder stand i Abrahams prøvelser. Moria er stedet for den rette tilbedelse, og det ligger mye høyere enn Sodoma. Offerhandlingen løfter oss høyere enn Lots høyeste krav. Og bergets topp tilsvarer dalens dyp. Lasarus måtte dø.

Det synes å være stygt av gartneren å beskjære de frodige skuddene, som for den ukyndige ser så lovende ut, men hans interesse gjør at han ikke vil skåne dem. Det hender ofte at den store vingårdsmannen skjærer av rikdommens blader, for at kjærlighetens vindruer kan modnes i våre liv. Jo mer legen interesserer seg for pasienten, desto grundigere utfører han operasjonen. Glem ikke, du kjære Guds barn som lider, at du har vunnet Jesu hjerte på en slik måte at han vil fostre deg for himmelen. 'Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av.'(Hebr 12,6) Et menneske som vi ikke står i særlig nært forhold til, bryr vi oss i alminnelighet ikke noe særlig om heller, men våre barn tukter vi, fordi vi elsker dem og kjenner ansvar for deres framtid.

Omhyllet av sorgens tåke kan vi ikke se den usynlige vennen, for våre øyne er tillukket, men hans nærvær gjør oss brennende, og når han bryter brødet for oss, rødmer vi av salig blygsel. Kjære barn, du som gråter, å, om jeg kunne tørke en eneste liten tåre fra ditt øye! Men jeg står selv med fuktede kinn på tidens strand! Lasarus måtte dø.

fortsettes

Hellighet midt i blant oss, del 3

Ser man nærmere på ikonet som jeg presenterte i den første delen av denne artikkelserien, publisert torsdag denne uken, vil du finne både prester, nonner, lærere og tjenere avbildet. Drept på vei til gudstjeneste, på arbeidsplassen eller i deres hjem. De er fremstilt med glorier rundt sine hoder, men mange av dem bærer helt ordinære klær. De som de brukte i sine vanlige arbeidssituasjoner. 19 helt ordinære mennesker.

'De var ikke perfekte,' forteller fader Jean Jacquez Perennes, direktøren for Eccole Bibligue et Archelogique i Jerusalem. Han er en nær venn av biskop Pierre Claverie, som jeg omtalte i gårsdagens del av denne artikkelserien.

Han legger til: 'Det viser oss at hellighet er mulig å oppnå for mennesker seg deg og meg.'

Når borgerkrigen mellom islamistiske grupper og den algeriske hæren fant sted tidlig på 1990-tallet, ble den ofte referert til som 'det svarte tiåret'. Religiøse mennesker var ikke blant de første ofrene for henrettelsene som skulle prege denne krigen. Islamistene gikk først etter de som representerte statsmakten, som dommere og politimenn, så de som representerte det åpne samfunnet, for deretter å angripe utlendingene som befant seg i Algerie.

Fader Perennes innrømmer overfor forfatteren av denne artikkelen, Stephanie Saldana, at han ikke trodde de religiøse i Algerie ville bli angrepet og drept. Da de to første kristne ble drept 8.mai 1994 kom det som et forferdelig sjokk.

Hvert eneste medlem av ulike ordener i Algerie og deres prester fikk av sine overordne valget mellom å forlate Algerie eller bli værende. Perennes erindrer at biskopene møtte lederne for ulike religiøse ordener og insisterte på at ingen skulle føle på skam eller nederlag om de valgte å forlate Algerie, så spent og truende som situasjonen var.

Noen av dem dette gjaldt slet med mareritt om natten. Andre opplevde at deres familier innstendig ba dem om å komme hjem. Perennes anslår at så mange som to tredjedeler av medlemmene av religiøse ordener i landet valgte å bli i solidaritet med sine naboer. Algerere ble nå drept i tusener.

'De sa,' forteller Perennes, 'at de frivillig valgte å bli i dettelandet, til tross for risikoen, av kjærlighet til evangeliet, for kirken og for dette landet som de var blitt sendt til for å tjene.'

De så ikke på seg selv som medlemmer av en forfulgt kirke. De levde slik som naboene deres gjorde - i den aller største fare. De levde sammen med andre som også var døende: algeriske leger, intelltektuelle, advokater, utenlandske arbeidere, kunstnere og forfattere - og muslimske imamer som avviste voldsbruk - og kvinner og barn.

En av nonnene sa følgende før hun ble drept:

'Vi må ikke være redde. Vi må leve godt i nåtiden. Resten tilhører ikke oss.'

La meg tilføre for egen regning: Det er denne enorme kjærligheten og overgivelsen til Gud som griper meg så sterkt med disse prestene, nonnene, munkene og legfolkene, som griper meg så sterkt. De kunne ha valgt å forlate Algerie og komme seg i trygghet. Flesteparten av dem valgte å bli, med den følge at de kunne miste livet. I solidaritet med sin neste.

fortsettes

Hellighet midt i blant oss, del 2

En av de tingene som griper meg sterkt når jeg leser artikkelen til Stephanie Saldana er historien om biskop Pierre Claverie, som er mannen i lys skjorte på dette bildet.

Han ble født i 1938 mens Algerie fremdeles var en liten fransk koloni. Hans familie hadde levd der i flere generasjoner. Pierre Claverie vokste opp i en velstående familie, han var høyt elsket, men også skjermet for omgivelsene. Det førte til at han ikke behersket arabisk, og hadde ingen kontakt med den muslimske delen av befolkningen.

Pierre Claverie fullførte sine studier i Frankrike og det var her at hans snevre verdenssyn skulle rokkes. I hjemlandet Algerie vokste den algeriske uavhengighetsbevegelsen, og for aller første gang begynte Claverie å sette spørsmålstegn ved det franske nærværet i landet. Han ble klar over at franskmennene i Algerie hadde utviklet et system som ekskluderte landets muslimske befolkning. Og han undret seg over hvordan han under gudstjenestene så lett kunne høre Jesu ord om å elske sin neste som seg selv, når han aldri møtte naboen?

Dette var en øyeåpner. Pierre Claverie bestemte seg for å ta teologiske studier, for å bli prest for deretter å vende tilbake til Algerie. Han ønsket ikke lenger å være en del av maktapparatet, men være en pilegrim som var forbundet med sine naboer. Claverie ville oppdage på nytt sin barndoms land, lære seg arabisk og lære Islam å kjenne.

Pierre Claverie ble del av en kirke som hadde bestemt seg for å være gjester i et muslimsk land. De ble ledet av erkebiskop, senere kardinal, Leon-Etienne Duval, opprinnelig fra Frankrike, som lenge hadde hatt sterke sympatier for den algeriske uavhengighetsbevegelsen og som åpent våget å konfrontrere franske myndigheters bruk av tortur i Algerie. Det gjorde ham svært lite populær blant de franske myndighetene. De begynte å kalle ham 'Mohamad Duval.'

Et ord som betydde mye for Pierre Claverie er Jesu ord i Evangeliet etter Johannes: 'Jeg har k alt dere venner.' Hans visjon var å vinne algererne gjennom å leve Jesus-livet midt i blant, som et stillferdig vitnesbyrd om Guds nærvær og kjærlighet.

Stillferdig skulle de tjene den muslimske befolkningen. Kommuniteten Claverie tilhørte skulle ta seg jobber som lærere, sykepleiere og bibliotekarer. Når han ble vigslet til bisko.p i 1981 talte han og i talen omtalte han den algeriske befolkningen slik: 'Mine kjære algeriske brødre og venner...'

Gudstjenestene ble feiret på arabisk, og på stolaen han bar rundt halsen sto det: 'Allah Muhabba: Gud er kjærlighet.'

fortsettes

Når liv og lære ikke henger på greip

En kvinne fra utlandet skrev til meg og fortalte at hun var nær ved å miste troen, selv om begge hennes foreldre var teologer. Hvorfor? Fordi det de sa var fullstendig forskjeelig fra det de demonstrerte ved sin oppførsel. De sa en ting men gjorde noe helt annet. Denne inkonsekvensen, denne selvmotsigelsen, er ikke den beste prekenen vårt samfunn kan få. Når alt kommer til alt, er ikke poenget hva du sier, men hva livet ditt publiserer, hva du gjør. Det er ikke de gode ordene som berører andre, men hvordan du oppfører deg og det livet du lever, dine erfaringer og din aroma. Ikke en rådyr parfyme, men velduften fra din sjel.

Hvis det du publiserer er nerver, spenninger, sinne, misunnelse osv, så vil den andre ikke motta noen åndelige velsignelser fra deg. Da vil han si til seg selv:

'Hvorfor skulle jeg gå til kirken hvis hun går der, men forblir den samme, og ikke gjør noen fremgang i det hele tatt?'

Og nå sier sønnen til seg selv: 'Mor har gått i kirken siden hun var ung, og nå er hun snart 60, men jeg vil ikke bli som henne.'

Enhet, sinnets fred, kjærlighet i ditt hjem viser at det går bra med oss åndelig. Og dette er den beste preken.

- Arkimandrit Andrew (Konanos) (bildet)
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kaster jeg bort tiden min?

"Djevelen blir alltid stresset når vi ber. Når vi søker Abba, lar oss gjennomvæte i Hans nærvær, vil dette vanligvis skje: omtrent 45 minutter inn i denne prosessen, vil fienden hviske til oss: 'Du kaster bort tiden din.'

Selvsagt vet du at du ikke kaster bort tiden din, men når du kommer til dette punktet, vil du undre deg over at hvorfor ingenting skjer. Du vet at Hans nærvær er der, men du føler absolutt ingenting og du tenker: Kanskje jeg kaster bort tiden min?

Men tro ikke denne djevelske løgnen, fordi når du blir værende og holder rett kurs, vil du tillate at ditt hjerte løper etter Ham. I denne tiden av å jage etter Gud, vil du bli forandret og vokse enten du ser det eller ikke. Er ikke det utrolig?

Tid tilbrakt i Hans nærvær er aldri bortkastet!

Sannheten er at det er en veldig god investering. Bare tenk på det på denne måten hver gang du koser deg i Hans nærvær, du investerer - hver gang!"

- Steve Porter
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ord fra min åndelige far

For noen dager siden var jeg så heldig å finne igjen noe jeg hadde skrevet ned som min første åndelige far hadde skrevet inn i sin Bibel. Jeg hadde lett etter det lenge, og ble svært glad når jeg fant det igjen. For meg er det en dyrebar skatt, et minne fra en mann som fikk bety så uendelig mye for mitt eget åndelige liv.

Ole Petter, som han het var pinsevenn. Men han var kanskje ikke helt 'tradisjonell'. Han leste Johannes av Korset, Teresa av Avila sammen med Oswald Chambers og Watchman Nee, og Francis Frangipane!

Ole etter var en bønnens mann som kjente Gud. Jeg tar meg i at jeg savner ham så mye. Han ble over 90 år gammel. Så hentet Gud ham hjem.

Her er hva min åndelige far skrev på forsatsbladet i en av hans Bibler. En annen av hans Bibler er jeg så heldig å ha arvet:

"I senere år har jeg karakterisert min tilværelse på denne måten: Så er jeg da blitt som den 'ensomme munk' i sin adskilte tilværelse. Der, i Guds nærhet! Der 'selvet' forsvinner, der hjertet er bønn, der lovprisning og tilbedelse er naturlig. Der er freden, ro og hvile - disse evighetssymptomer, de er blitt virkeligheter allerede her og nå.  Her er bønnen, forbønnen, alt flyter sammen i kjærlighetens virkelighet. Da, ved jordelivets slutning, kan alt dette livs innhold buntes sammen til en eneste stor 'bukett' av nåde fra Gud. Så som apostelen sier: Av Guds nåde er jeg det jeg er."

Dette skrev Ole Petter i februar 1998. Min bønn er at disse ordene også må beskrive mitt liv. Kyrie eleison!

Å bli Ham lik

"Hvordan kan jeg ta mitt Kristuskall på ramme alvor? Det første er å se på mitt eget liv og oppdage de svake punktene. Hvor er jeg minst lik Kristus? På hvilke områder styres jeg av andre røster enn Hans?

Hellighet er noe helt ufortjent. Det er gleden og forundringen over dette som gjør at vi vil gi Gud alt og bli hellige av Hans helliighet. 

Vi er alltid kalt til å speile oss i Ham. Vi tilhører ikke oss selv, bare Jesus. Han får gjøre med oss hva Han vil."

- Kardinal Anders Arborelius i boken: Att gunga gungbräda med Gud. Cordia 2001, side 62-63. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Mitt ytterste for hans høyeste

'Og jeg har det håp og den forventning at jeg ikke i noen ting skal bli stående med skam, men at Kristi storhet, nå som alltid før, skal bli synlig for alle og enhver ved det som skjer med meg, enten jeg skal leve eller dø.' Fil 1,20

"Mitt ytterste for hans høyeste. Det håp og den fortrøstning at jeg ikke i noen ting skal bli stående med skam. Vi vil alle bli meget til skamme hvis vi ikke gir etter for Jesus på det punkt hvor han har bedt oss å gi etter for ham. Paulus sier: Jeg har tatt den beslutning å være mitt ytterste for hans høyeste. Å komme dit er et spørsmål om vilje, ikke om fornuft eller vurdering, det gjelder en absolutt og ugjenkallelig overgivelse der vi står. Det er en overdreven hensynsfullhet mot oss selv som avholder oss fra en slik  avgjørelse, selv om vi innbiller oss at det er andre mennesker vi tar hensyn til. Når vi tar hensyn til hva det vil koste andre hvis vi adlyder Jesu kall, sier vi til Gud at han ikke vet hva vår lydighet vil føre til. Hold deg til saken; han vet det. Lukk alle andre hensyn ute og hold deg for Guds ansikt med dette ene formål: Mitt ytterste for hans høyeste. Jeg har bestemt meg for å være absolutt og helt for ham og for ham alene.

Min fryktløshet for hans hellighet. 'Enten det blir ved liv eller død' (v.20). 

Paulus er bestemt på at ingenting skal skremme ham fra å gjøre nøyaktig hva Gud vil. Guds bud må føre til en krise i våre liv, fordi vi ikke gir akt, når han behandler oss lempelig. Han bringer oss til det sted hvor han ber oss å være vårt ytterste for ham, og vi begynner å diskutere. Så fører han oss ved sitt forsyn til en krise hvor vi må ta en  avgjørelse, for eller mot, og der møter vi 'det store veiskille.'

Hvis krisen er kommet til deg i en hvilken som helst sak, må du overgi din vlje til ham, absolutt og ugjenkallelig."

- Oswald Chambers i 'Alt for Ham'. Ansgar forlag 1988, side 9. Norsk oversettelse av 'My utmost for his highest'.

Setter du spor etter deg?

Influenser, er for meg et nymotens ord. Det er mulig jeg har fulgt dårlig med i timen, men jeg kan ikke huske å ha hørt det før i de aller siste årene. Jeg forstår at noen til og med har det som et yrke.

Det er sikkert et fint yrke, men hvordan påvirker vi annet enn med eget levd liv?

Såvisst påvirker vi med ordene våre. Men hvis livene våre, måten vi opptrer på, slår i hjel de vakre formuleringene og det suggesive språket?

Kristen tro handler om etterfølgelse. Av Jesus. Det setter spor, i ånd, sjel og kropp.

Kristne som i vandringen med Kristus er blitt Kristus-like kan vi ha som forbilder.

"Bli mine etterfølgere," skriver apostelen Paulus, og så skynder han seg med å legge til: "likesom jeg etterfølger Kristus." (1.Kor 11,1) Bare i den grad et menneske følger Kristus, kan vi ha dem som forbilder.

Hvordan setter vi så spor etter oss?

Jeg tror det bare finnes to måter, og de hører sammen:

Å være sammen med Jesus.
Leve med i en daglig bønnerytme.

La oss ta det første punktet først. I Apg 4,13 leser vi: "Men da de så Peters og Johannes' frimodighet, og skjønte at de var ulærde lekfolk, undret de seg. Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus."

Og i 2.Kor 3,14 står det skrevet: "Og vi, som  uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."

Jeg tror også at de som lever med i en daglig bønnerytme, i tidebønnens  rytme, blir så preget av den at de umerkelig for dem selv, helliges.

Hva er du kjent som?
Som en som bærer Kristus med deg?

Hellighetslengsel

I går, i forbindelse med gudstjenesten i Kristi  himmelfartskapellet, ble jeg så grepet av å bli minnet om gamle russiske munken Dimas. Han bodde i en eremitthytte på Athos.

Tidlig en morgen ble en annen munk vitne til noe helt spesielt. Denne munken satt inne i en kirkene på denne hellige øya, da den gamle russiske munken kom inn. Den andre munken satt bak en søyle, så gamle Dimas så ham ikke. Den andre munken var Prophyrios av Athos (1906-1991). Han forteller:

"Jeg fikk se den gamle munken i en henrykkelse. Han strålte av lys."

Prophyrios begynte å gråte. Gamle Dimas ba for ham og gav ham del i gave han selv hadde fått: bønnens og den profetiske ånds gave. Fra den dagen var ikke Prophyrios den samme.

Jeg har tenkt mye på dette: det finnes en hellighet, som noen er bærere av. De snakker ikke om sine nådegaver, de peker ikke på seg selv. De lever stillferdige liv og de er bærere av en hellighet som er smittende. Dette er bønnens menn og kvinner. Noen av dem er gjennomskinnelige. Det er de blitt fordi har levd nær Jesus i mange år.

Inntil Kristus vinner skikkelse i oss

"inntil Kristus vinner skikkelse i dere ..."

Dette er vårt aller største behov, noe større finnes ikke: hellighet. Uoppnåelig, sier du kanskje. Ja, om dette var noe vi klarte på egenhånd. Men det er Helligåndens ansvar. Likefullt - Bibelen oppfordrer oss til å jage etter helliggjørelse:

"Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren." (Hebr 12,14)

Er dette på din bønneagenda? Bærer du på en hellighetslengsel? Om ikke, kan du be om den!

Jeg ber om en hellighetsvekkelse, en større og djupere ærefrykt for den HELLIGE Gud. Jeg ber om at Kristus skal vinne skikkelse i våre liv. At vi skal bli mer og mer preget av Kristi sinnelag. Da vil vi begynnne å se oss selv og andre i Guds lys.

Dette kommer ikke av seg selv. Det må bes frem.

Det var dette som var det store bønneemnet hos apostelen Paulus:

"Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere." (Gal 4,19)

Merk deg dette: med smerte.

Når vi forstår hva som står på spill for Kristi kirke på jord, og vi ser den forfatning kirken er i, er det med djup smerte vi ber denne bønnen. Ser du det ikke - be om å få se!

Min bønn er at Den Hellige Ånd må gripe tak i mitt liv og forme og danne det så jeg blir lik Kristus. Det er en pågående prosess som varer livet ut.

Så er jeg blitt så glad i dette bildet av den ortodokse munken. Det er tydelig at han er blitt preget av Kristi lys.

Et profetisk budskap for 2018 - om hellighet

Dette profetiske budskapet av Paul Cain (bildet), er helt i tråd med det jeg selv har kjent i lengre tid som et budskap for vår tid. Paul Cain fikk disse ordene av Herren 2. februar i år. Her i min oversettelse:

"Du vil komme til å se noe som vil etterlate noen av dere uten ord i dagesvis! Det kommer en gjenoppblomstring av gudfrykten - det vil skje plutselig, uventet og uanmeldt.

En ny dag kommer! Det er ikke noen reprise - dette vil være noe som ikke kan sammenlignes med noe annet. Dette vil være kjennetegnet på en stor Åndens bølge som vil skylle over jorden.

Den vil handle om hellighet og hjertets renhet - og det er bortkastet tid å fortelle folk at de må være rede. Det kommer bare - plutselig!

En vekkelse hvis kjennetegn er tårer, men også djup intimitet med Den Hellige Ånd."

Ildvitnet

Som bloggens lesere er godt kjent med hedrer jeg minnet om ulike menn og kvinner som på ulike måter har fått betydning for den kristne kirke gjennom historiens løp. I dag er det minnedagen for Thomas Ball Barratt (bildet). Om ham kan man vel trygt bruke benevnelsen 'apostel'. Pinsens aposel. Et annet ord som kan brukes og forsvares er ordet 'pioner'. Med rette var han den europeiske pinsebevegelsens pioner.

Det er 78 år siden han døde. De årene han levde satte han djupe spor etter seg.

Og sine egne røtter hadde han i metodismen - i hellighetsbevegelsen. Den skulle da også prege hans forkynnelse selv etter at han ble en del av den fremvoksende pinsevekkelsen. Her var ingen overfladiskheter og billig nådeforkynnelse. Hos Barratt finner vi en djup og sann hellighet. Også i eget levd liv.

Alt forandres ikke når han reiser til Amerika for å samle inn penger til misjonsvirksomhet i Kristiania. Jeg vil heller si at alt fordjupes når han opplever en dåp i Den Hellige Ånd. Han beholder det beste i hellighetsbevegelsen.

Det er mens Barratt oppholder seg i New York at ryktet når ham om det som skjer i Azuza Street. Men det har skjedd noe før det. Noe som har skapt en djup lengsel i Barratts hjerte. Under oppholdet i Amerika har Barratt besøkt hjemmet til A.B. Simpson. Også han en kjent hellighetsforkynner. Der - i hjemmet til Simpson opplever Barratt en sterk berøring av Den Hellige Ånd. En dag Barratt er i bønn, faller Den Hellige Ånd over ham.

Resten er historie.

Og den er vel kjent. Jeg skal ikke repetere den.

Men det er koblingen til hellighetsbevegelsen jeg gjerne vil få løfte frem. For det er ikke overdrevent mye hellighetsforkynnelse i dag. Uten den skapes det ikke noen hellighetslengsel. For troen kommer jo av forkynnelsen.

Jeg kjenner innvendingene. Har hørt dem mange ganger. Om rigiditet. Om fariseisme. Om krav og bud og menneskeskapte regler. Og så parkeres hellighetsforkynnelsen.

Men Guds ord sier: 'Jag etter ... hellighet, uten den skal ingen se Gud.' (Hebr 12,14)

Når jaget vi sist etter hellighet?

Om å være i nærværet av det hellige

Det finnes en fortelling som er gjengitt i Ørkenfedrenes tankespråk som griper meg så sterkt, og har gjort det helt siden jeg hørte den for mange år siden.

Det er fortellingen om en gruppe munker som besøker en eldre eremitt. De ber om råd og stiller spørsmål om det åndelige livet.

Men en av munkene forble taus og når den eldre munken undrende sier: 'Har du ingen ting å spørre meg om, mitt barn?' svarer han: 'For meg holder det å se deg.'

For meg sier det noe om hvordan levd liv, hvordan hellighet, har en sterkere påvirkningskraft enn ordenne våre. Jeg lengter etter autensitet, etter ekte tro, som har satt seg i kroppen! Etter levd liv.

Så mange ganger er vi ute etter å få noe. Det gjelder også når vi ber.

Av og til - og oftere enn vi våger å tro - er det nok å være.

Å omgås mennesker som har levd tett sammen med Jesus gjør noe med oss. Det forvandler oss.

Til minne om Jesus og de hellige

"Å tilhøre de helliges samfunn handler om å ha bånd til alle mennesker som forvandles av Jesu Ånd. Disse bånd er djupe og inderlige. De som har levd som Jesu brødre og søstre fortsetter å leve i oss selv om de døde, akkurat som Jesus fortsetter å leve i oss selv om Han døde.

Vi lever våre liv til minne om Jesus og de hellige, og dette minnet er levende. Jesus og Hans hellige finnes med i vår aller djupeste kunnskap om Gud. De inspirerer oss, viser oss veien og gir oss håp. De er med i den stadige forvandlingen vi lever i. Ja, vi bærer dem i våre hjerter,  holder dem levende og lar dem være med i det vi gjør."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

De hellige - mennesker som oss

"Gjennom dåpen får vi tilhøre en slekt som er mye større enn vår biologiske. Vi er en familie av mennesker som Gud har adskilt til å være lys i mørket. De kalles de hellige.

Vi tenker oss kanskje de hellige som rene og fromme, med glorie rundt hodet og brennende blikk. Men virkelige helgener står oss mye nærmere. De er menn og kvinner som vi, som lever som vanlige mennesker og kjemper med vanlige problem. Det som gjør dem hellige er at de holder blikket festet på Gud og på Guds folk. Iblant lever de annerledes liv, men de fleste lever omtrent som vi andre.

De hellige er brødre og søstre hvis forbilde maner oss til etterfølgelse"

- Henri Nouwen (bildet) i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Lengselen etter hellighet

Vår tids største åndelige behov er mennesker som graver djupere. Som vil ha det rotekte. Som er lei trendene, det overfladiske. Jeg bærer på en hellighetslengsel. Joda, ordet 'hellighet' er gått av moten. For mange støver det av det ordet. Men for andre er det et av de vakreste ordene som finnes. For bak det ordet skjuler det seg en åndelig realitet, et levd liv. Ikke som et overmenneske, men som et menneske preget av Jesus.

I forbindelse med vår ukentlige gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i går kveld feiret vi litt på forskudd et slikt hellig menneske, nemlig Ambrosios av Optina (1812-1891). Den egentlige minndagen er 23. oktober, dødsdagen til Ambrosios.

De biografiske opplysningene om hans liv får ligge denne gangen. Jeg har skrevet om ham tidligere her på bloggen. Denne gangen vil jeg konsentrere meg om hans åndelige testamente.

Ambrosios hadde store heleutfordringer, helt fra barnsben av. Kroppslig svakhet skulle følge ham hele livet. Men i dette skrøpelige karet lyste det et indre lys som skulle berøre så mange mennesker - deriblant Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj. Deres møte med Ambrosios var et så sterkt møte, at de måtte skrive om det. Det er vel neppe noen tvil om at munken Sosima i Brødrene Karamasov er Ambrosios av Optina.

Denne Ambrosios skulle leve mesteparten av sitt liv i det berømte Optina-klosteret, og bruke mesteparten av sitt liv i bønn og åndelig veiledning. Han skulle bli kjent for sitt åndelige klarsyn, sin ømhet og barmhjertighet. Mange av de som kom for å samtale med ham gikk derfra som forvandlende mennesker.

Ambrosios er et godt eksempel på at man ikke behøver å reise langt for å bli berømt. Han er nok et eksempel på dette: lever du et liv i bønn og Guds nærhet blir mennesker tiltrukket av deg, for de ser at du har noe som de trenger - det levende vann. Mange dro ut i ødemarken hvor døperen Johannes levde fordi de kjente på seg at han hadde med Gud å gjøre. Slik også med Ambrosios.

Lengselen etter hellighet blir ikke mindre når man stifter bekjentskap med denne staretsen.

Årsord 2017-2018

Ordet 'hellighet' er et vanskelig ord. Det forbindes med noe uoppnåelig, fremmed, som noe litt tungt på tungen. Likevel - Gud har lagt ned en hellighetslengsel i alle mennesker, og ber vi Den Hellige Ånd vil Han fordjupe den lengselen i oss. Fordi vi er skapt i Guds bilde er hellighet noe som også hører mennesket til.

En rett forståelse av den kristne tro er nemlig helt umulig om vi ikke forstår Guds helliget. En virkelig opplevelse av hvem Gud er får vi først når vi har vært i nærheten av Hans hellighet.

Jeg synes det er interessant at det første Jesus lærer oss om bønnen, handler om Guds hellighet. Først lærer Han oss å be til Far, og når vi har lært å henvende oss til himmelens og jordens skaper, som Far, lærer Han oss å be: "la ditt navn helliges."

Som mange av dere vet fylte jeg 59 år 30.september. Av gode, omtenksomme venner, fikk jeg et årsord i gave - 2.Tim 1,9. Det ordet skal rettlede meg alle dager frem til 30. september 2018. Derfor kommer jeg ganske sikkert til å vende tilbake til det med noen refleksjoner mange ganger her på bloggen. Akkurat nå er det ordet 'hellig kall' jeg har stanset ved.

Det ordet vil jeg gjøre et djupdykk i. Så får vi se om jeg ikke skriver noe om det etterhvert. Da vil jeg dele noen personlige erfaringer med hva et hellig kall er.

Nå vil jeg bare minne om at ordet 'hellig' fremkommer i ulike former hele 600 ganger i Bibelen. Det sier ikke så rent lite om dette ordet er viktig for Gud - og oss.

Men jeg kan si såpass at når Gud kaller mennesker for hellige så er det fordi adskilt fra synden og verden og utskilt for Gud.