Frem til urkristendommen? På ramme alvor?

I dag har jeg bare en undring. Hva mener man egentlig når man bruker ordene til Thomas Ball Barratt: "Frem til urkristendommen!"

Betyr det en menighetsform lik den pinsebevegelsen hadde på begynnelsen av 1900-tallet?

Jeg spør fordi det sies sjeldent noe mer enn at vi må vende tilbake til urkristendommen, slik vi finner den praktisert i menigheten i Jerusalem.

Men er det dette man egentlig mener? For gjør man det på ramme alvor så må man samtidig revidere synet på den gudstjenesteformen man har.

Urkirkens gudstjenesteform lignet ganske mye på synegogegudstjenesten. Den hadde en liturgisk form. Urkirken praktiserte eiendomsfellesskap. De første kristne ba tidebønn. De feiret Herrens måltid hver gang de kom sammen.

Er det urkristendommen uten det liturgiske og jødiske man vil vende tilbake til? Hva er urkristendommen uten disse tingene?

Hvis det er urkristendommen man vil tilbake til, hvorfor feirer man da Herrens måltid bare en gang i måneden?

Hvis det er urkristendommen man vil tilbake til, hvorfor lever man da ikke i eiendomsfelleskap?
Hvis det er urkristendommen man vil tilbake til, hvorfor er man da så negativ til å be Salmenes bok?

Tror man at urkristendommen 'bare' handler om nådegaver, tegn og under? Vil man ha det, men ikke innpakningen? Tror man at urkirken lignet 1900-tallets vekkelsesmøter?

Hva mener man egentlig - på ramme alvor - når man snakker om modellen i Apg 2 og 4?

Er det bare ord? En romantisk ide? Hva om vi tok Apg 2 og 4 på ramme alvor? Hvordan ville  menighetens gudstjenester se om den ble satt inn i jødisk kontekst?

Ildvitnet

Som bloggens lesere er godt kjent med hedrer jeg minnet om ulike menn og kvinner som på ulike måter har fått betydning for den kristne kirke gjennom historiens løp. I dag er det minnedagen for Thomas Ball Barratt (bildet). Om ham kan man vel trygt bruke benevnelsen 'apostel'. Pinsens aposel. Et annet ord som kan brukes og forsvares er ordet 'pioner'. Med rette var han den europeiske pinsebevegelsens pioner.

Det er 78 år siden han døde. De årene han levde satte han djupe spor etter seg.

Og sine egne røtter hadde han i metodismen - i hellighetsbevegelsen. Den skulle da også prege hans forkynnelse selv etter at han ble en del av den fremvoksende pinsevekkelsen. Her var ingen overfladiskheter og billig nådeforkynnelse. Hos Barratt finner vi en djup og sann hellighet. Også i eget levd liv.

Alt forandres ikke når han reiser til Amerika for å samle inn penger til misjonsvirksomhet i Kristiania. Jeg vil heller si at alt fordjupes når han opplever en dåp i Den Hellige Ånd. Han beholder det beste i hellighetsbevegelsen.

Det er mens Barratt oppholder seg i New York at ryktet når ham om det som skjer i Azuza Street. Men det har skjedd noe før det. Noe som har skapt en djup lengsel i Barratts hjerte. Under oppholdet i Amerika har Barratt besøkt hjemmet til A.B. Simpson. Også han en kjent hellighetsforkynner. Der - i hjemmet til Simpson opplever Barratt en sterk berøring av Den Hellige Ånd. En dag Barratt er i bønn, faller Den Hellige Ånd over ham.

Resten er historie.

Og den er vel kjent. Jeg skal ikke repetere den.

Men det er koblingen til hellighetsbevegelsen jeg gjerne vil få løfte frem. For det er ikke overdrevent mye hellighetsforkynnelse i dag. Uten den skapes det ikke noen hellighetslengsel. For troen kommer jo av forkynnelsen.

Jeg kjenner innvendingene. Har hørt dem mange ganger. Om rigiditet. Om fariseisme. Om krav og bud og menneskeskapte regler. Og så parkeres hellighetsforkynnelsen.

Men Guds ord sier: 'Jag etter ... hellighet, uten den skal ingen se Gud.' (Hebr 12,14)

Når jaget vi sist etter hellighet?

Fold det gamle merket ut!

I dag vaier det korsmerkede flagg over Norges land. Det er ingen selvfølgelighet. Jeg kjenner en djup, djup takknemlighet for at jeg bor i et land som tilhører de nasjoner som har korset i sitt flagg. Det er en nådegave. På denne dagen ber jeg om at Herren setter sine engler til vern langs Norges grenser.

Og i det jeg våknet i dag morges, våkner jeg til en gammel sang av Thomas Ball Barratt, skrevet i 1905. Den passer godt nå ved pinseleite og 17.mai:

Løft ditt blikk, du ungdomsflokk, se korsets tegn. Flammende på himlen over jordens egn! Still deg under fanen du Guds unge hær, fold det korsets merke ut! Det skal gi oss mot i kampens hete strid. Det skal klarne blikket i den onde tid. Det skal drive ungdomsmotet fram med kraft.

Fold det korsets merke ut.
Fold det gamle merke ut!
Fold det gamle merke ut

La det lyse over landets ungdomsflokk!
Fold det gamle merke ut.
Under dette merke stod de gamle før.
Under dette merke enn Guds helter dør.
Skulle vi da svikte der de stod fast?
Fold det korsets merke ut!

Fold det gamle merke ut!
Fold det gamle merke ut!
La det lyse over landets ungdomsflokk!
Fold det gamle merke ut!