Viser innlegg med etiketten ild. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten ild. Vis alle innlegg

onsdag, november 27, 2024

Indre ild


 Hvert eneste menneske har en medfødt lengsel etter en indre ild. Så lenge denne ilden ikke brenner, er livet tomt, gledesløst og uten mening. Riktignok skaper denne indre ilden uro, men på en uklar, intuitiv måte vet vi at denne hellige uroen er bedre og mye mer verdifull enn den livløse roen som hersker når ilden ikke er tent.

Den ilden vi lengter etter er Den Hellige Ånd. Når han begynner å brenne i oss, blir alle det gamle menneskets dårlige vaner drevet ut en etter en. Derfor skaper ilden konflikt, men vi skal ikke være redde for den når den kommer. Det er et sunnhetstegn når Åndens ild fører med seg indre og ytre konflikter.

Vær ikke redd for den indre uroen som følger av at Ånden har kommet inn i ditt liv. Du skal ikke fortsette å leve i den dødelige roen som kanskje har preget livet ditt hittil. La Ånden få ruske opp i deg. Den freden som Jesus har lovet, forutsetter en total omorganisering av livet ditt. Vær ikke redd for å oppgi gamle vaner, selv om du i begynnelsen kan føle deg utrygg og usikker. Vær ikke redd for sannheten, selv om den er ubehagelig.

Vær heller ikke redd for å bli et motsigelsens tegn. Hvis Ånden brenner i deg, kommer du nødvendigvis til å bli et annerledes menneske. Du blir fremmed for verden, en pilgrim på jorden. Du kommer til å skuffe enkelte mennesker, andre kommer til å se på deg som naiv. Men det er ikke verdens fred du skal søke. Jesus sier: "Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir" (Joh 14,27).

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 222

søndag, april 28, 2024

Ilden vil komme over øynene dine


 JEG HØRTE HERREN SI: ‘ILD KOMMER OVER DINE ØYNE. JEG MÅ RENSE HVORDAN DU SER. OMFAVN OG ØNSK VELKOMMEN MIN BRANN PÅ DINE ØYNE.’

Nylig hørte jeg Herren si: ‘Ild kommer over øynene dine. Jeg må rense hvordan du ser,’ og jeg begynte å se Guds ild strømme kraftig gjennom Kristi kropp. Da denne hellige ilden begynte å strømme, kunne jeg høre et dypt stønn i atmosfæren, og det var stønn fra Herrens hjerte, dypt stønn, som kalte folket sitt til å ‘komme høyere opp’ og se slik han ser. Jeg hørte Herren si: 'Mange ser ikke som jeg ser. De ser gjennom kjødet og filtrene som MÅ fjernes i denne timen, hvis Mitt folk skal se som jeg ser, motta guddommelig informasjon og gå i forbønn.' (Intel = 'intelligens': åpenbaring, innsikt, visdom, retning og strategi fra Gud.)

Jeg hørte Herren si: ‘Mitt folk må omfavne og ønske Min ild velkommen på deres øyne. Det er mange som fokuserer og gir hengivenhet og oppmerksomhet til ting i denne verden, til ting på jorden, og lar distraksjon ta blikket deres - og det hindrer det de ser.' på øynene dine. Det er på tide å FOKUSERE OG BE som aldri før. Det er på tide å overgi synet ditt til Meg og tillate Meg å INNRETTE synet ditt for å SE slik jeg ser. For mange presser hardt på for å forbli i hvordan de ‘ser’ og ‘oppfatter’ ting i disse dager, fordi deres hjerter ikke ønsker å overgi seg og gi slipp og la Meg ha full kontroll. Rystelsen og ilden som kommer vil bare føre til at det som er grunnlagt og grunnfestet i Meg forblir.

'Tiden er påtrengende, og mine øyne streifer rundt på jorden og leter etter dem som vandrer i ydmykhet foran Meg og lar Meg korrigere deres syn og justere deres hjerter. For det er en stor fristelse å "anta" i denne tiden, og du må holde deg LANGT fra det stedet: LANGT fra stedet for antakelse og formodning ved å stå dypt overgitt til Meg, dypt i Mitt Ord og kjenne Meg. At jeg kan lære deg på en større måte på mine måter.

"Mine øyne streifer rundt på jorden og jeg ser mange i Min Brud som er uvillige til å håndtere krenkelser og bitterhet, sår og sår mot hverandre. Jeg kaller dere, mitt folk, tilgi som dere har blitt tilgitt. Gi slipp på krenkelsene, slipp smerten og smerten og la Min Ånd komme inn og bringe helbredelse og helhet. Det er på tide å gi slipp. Jeg er din hjelper og jeg vil styrke deg, men du må være villig til å gi slipp og tilgi. Det er på tide å legge ned utilgivelsen, bitterheten og forakten. Jeg kaller deg Mitt folk, slipp deg. Tilgi og la Min Ånd helbrede deg, og elske gjennom deg. Ikke la deres indre verdener og deres hjerter være steder for ulydighet og hvor bedrag kan herske. Jeg kaller deg til å gi slipp og løslate, i lydighet til Mitt Ord.

«For i de kommende dagene kommer det til å bli viktigere enn noen gang før at Mitt folk ser slik jeg ser. Jeg slår alarm i Ånden. Jeg kaller dere, Mitt folk, dypere inn lønnkammeret for å høre hva Jeg sier, dypere inn i et sted med fokus på Meg alene, og dypere inn i stedet for forbønn. Det er på tide å FOKUSERE OG BE som aldri før. Fokuser og be! Fokuser og be! Du må kvitte deg med alle distraksjoner og holde øynene dine fast fokusert på Meg. For i disse dager trenger du skjelneevne og Min visdom på enestående måter: og Jeg gir ut Min skjelneevne og visdom til dem som søker med rene, ydmyke hjerter. For mye i disse dager er ikke mye som det ser ut til, og Mitt folk MÅ ha øyne til å se, skjelne og forstå. (Ordspråkene 16:16)

‘I disse dager, Mitt folk, må dere rope etter skjelneevne og forståelse ved Min Ånd, fra stedet med dyp ydmykhet foran Meg. Hør, Mitt folk, igjen, mange ting er ikke som de ser ut til, og det krever ØYNE FOR Å SE SOM JEG SER og for å høre og motta Min strategi og Min retning. For i de kommende dagene vil du se større avdekking og avduking når jeg avslører ting som foregår bak kulissene, under overflaten; og stor dømmekraft vil være nødvendig for veiledning, justering, forståelse og denne guddommelige intelligens gitt for målrettet forbønn, din beskyttelse og styrking.'

Ordene omringet meg sterkt igjen:

'GIV OVER SYNET! GI DITT SYN!’

Jeg begynte da å høre et dypt, dypt rop mens Guds Ånd fortsatte å bevege seg gjennom Kristi kropp, og det var ropet om omvendelse. I den rensende ilden på øynene var det en stor åpenbaring av områder hvor vi ikke har sett slik han ser. Atmosfæren var full av Herrens tungtveiende nærvær da denne omvendelsen kom frem, og et DYP stønn kom fra kjernen til mange som erklærte: ‘JEG MÅ SE SOM DU SER! Bare som du ser, Herre. Bare som du ser, Herre. Ta mine øyne, bruk mine øyne, og lær meg å SE og OPPLEVE.’

Og jeg så de som gir fra seg synet – for å tillate denne rensende Herrens ild på øynene deres – motta SKÄRPET laserfokus, himmelsk syn, og Herren økte deres skjelneevne og guddommelige intelligens i denne timen. De begynte å vandre i et større rike av autoritet og makt, ettersom de hadde dødd for enhver form for å se, bortsett fra å se slik HAN ser.

  Da hørte jeg Herren si:

‘Jeg døper deg i styrke og frimodighet, mens du fortsetter å overgi ditt syn og ditt liv til Meg. For det vil være noe av det jeg viser deg og gir ut til deg som vil endre dine justeringer, få deg til å gå en annen vei, lede deg inn i ukjente territorier, kreve at du reiser deg og snakker Mitt Ord når andre rundt deg kan være redde , få deg til å gå mot kornet, få deg til å reise deg, forkynne og be på en helt ny måte. Forbedere — Jeg øker antallet nattevakter i denne tiden, gjør deg klar til å se lenger og dypere enn du har sett før, og til å motta et høyere nivå av guddommelig intelligens. Len deg inn og lytt og jeg vil gi deg instruksjon i forbønn.

‘Mitt folk, alarmene lyder i Ånden. hold FOKUS OG BE! Rop ut for å oppfatte og for større skjelneevne og forståelse. Frimodighet og styrke vil være nødvendig for dagene som kommer, og når jeg øker ditt guddommelige syn og innsikt. I denne presserende timen er det et presserende kall fra Mitt hjerte om å FOKUSERE og lytte.’

«Ja, hvis du roper etter innsikt,

Og løft din røst for forståelse;

Hvis du søker dyktig og gudfryktig visdom som du ville sølv

Og søk etter henne som du ville gjemte skatter;

Da vil du forstå den [ærbødige] frykten for Herren [det vil si å tilbe ham og se på ham som virkelig fryktinngytende]

Og oppdage kunnskapen om Gud.

Ordspråkene 2:3-5 AMP

- Lana Vawser/oversatt av Bjørn Olav Hansen

torsdag, februar 15, 2024

Gud er en ild


 ~Gud er en ild som varmer og tenner hjertet og indre deler.

Derfor, hvis vi føler i våre hjerter kulden som kommer fra

djevelen - for djevelen er kald - la oss påkalle Herren. Han vil komme for å varme våre hjerter med fullkommen kjærlighet, ikke bare til ham, men også til vår neste, og kulden til ham som hater det gode vil flykte for hans åsyns hete.~

Hl. Serafim av Sarov/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

søndag, januar 15, 2023

Om du vil kan du bli en flamme


  ~Abba Lot gikk for å se Abba Josef og sa til ham: “Abba, så langt jeg kan si mine tidebønner. Jeg faster litt. Jeg ber. jeg mediterer. Jeg lever i fred og så langt jeg kan renser jeg tankene mine. Hva annet skal jeg gjøre?"

"Hva annet," sier Abba Lot, "kan jeg gjøre?" Da reiste den gamle seg, strakte hendene mot himmelen, og fingrene hans ble som ti ildlamper, og han sa til ham: "Om du vil, kan du bli en flamme."~

- Munken Anastasios. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

onsdag, november 30, 2022

Hva vedovnen fortalte meg om det djupere livet med Gud

Jeg elsker å sitte foran vedovnen i stua vår. Se inn i flammene. Etter at jeg fikk Parkinson er jeg blitt mer avhengig av å ha det varmt. Kulda gjør kroppen stivere, og jeg skjelver mer. 

Å se inn i flammene er avstressende. Det gir ro i sjelen. 

Mens jeg satt slik foran vedovnen en dag minnet ilden meg om ulike prosesser Herren fører oss igjennom. Når vi tenner opp i ovnen sprer ilden seg fort. 'Det fater ti', for å si det på min dialekt. Ilden er nå på et ganske overfladisk stadium. Den er vill, den er begeistret. Så brenner det en stund slik utemmelig, men så er det som om ilden går over i et annet stadium. Den har fått skikkelig fyr, men så dempes intensiteten, og nå kommer varmen! Veden er blitt glødende, og man hører denne vakre sprakingen og krakkeleringen. 

For meg ble dette et bilde på modningen i et menneskes liv med Gud, det djupere livet med Herren. Det begynner med at det tar fyr. Ilden brenner over alt. Vi er fulle av iver, Begeistring. Men vi berøres bare på overflaten. Så går ilden over i et annet nivå, vi gløder og det brenner på djupet. Det er da vi gir varme til oss selv og andre.

mandag, november 08, 2021

Bergprekenen og forsoningens ild

Det var mot slutten av første verdenskrig at Eberhard Arnold (bildet) konkluderte med at deltakelse i krig eller vold av noe slag var uforenlig med et kristent liv. Men å snakke og skrive mot militarisme var ikke nok; hans overbevisning førte ham til fellesskapet – en mulighet til å etterleve Bergprekenen, til å leve i kjærlighet og brorskap. «Forsoning» var ikke en isolert del av livet hans. Det var en integrert del av hele hans livs vitne.

Her følger en artikkel skrevet av den tyske teologen og filosofen Eberhard Arnold (1883-1935), og grunnleggeren av den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen i min oversettelse. Artikkelen er ikke mindre aktuell i en tid som vår, snarere tvert om. Den er skrevet 16.februar 1921, altså for 100 år siden, og gjengitt i tidsskriftet 'Das Neue Werk', 2.årgang nr 22, som Eberhard  Arnold var redaktør for, Den er preget av den tiden den er skrevet i, men innholdet er tidløst.

Høsten 1919 gikk det ut et kall til alle nasjoner og etniske grupper om å møtes i bønn og andakt på Bilthoven i Holland. Det ble uttrykkelig understreket at bare de skulle foreta en slik pilegrimsreise som ikke ser på noen annen Herre enn Kristus. De som var var til stede rapporterte om at de som deltok på dette møtet var fulle av den fantastiske enheten som kunne merkes der. De tilstedeværende omtalte seg selv, uten mye prat eller noen av de vanlige forsøkene på å klassifisere ting, ganske enkelt som «Kirken». Dette var mennesker som nok en gang hadde våget å gå ut på veien til den ene uforgjengelige kirken, bygget på klippen i dagens levende Kristus-enhet. Da de igjen vendte tilbake til sine forskjellige land, vokste det snart opp, mange steder, små, men glødende grupper av mennesker som var grepet av kjærlighet; ved å spre frø av forsoning blant fremmedgjorte folk og klasser i sin tid

I Holland ble «the Brorskapet i Kristus» dannet, en veldig løst sammensveiset gruppe uten noe fast medlemskap, som tilbyr et hjem for fremtidige møter i «Internasjonale kristne». Et «Brorskapshus» er bygget der i skogen i Bilthoven av en byggegruppe som betaler alle sine arbeidere lik lønn. Over døren står ordene:

'En er deres herre, men dere er alle brødre.'

Dørene til dette huset står åpne dag og natt, og gir alle muligheten til å føle seg hjemme der og finne fellesskap sammen.

Fra 25. januar til 3. februar deltok jeg i en samling av Det internasjonale rådet på Bilthoven da det møttes for å vurdere hele arbeidet til Den Kristne Internasjonale. Det ble besluttet å utnevne Lilian Stevenson som sekretær for det overordnede oppdraget. Hun hadde allerede jobbet i mange år i British Fellowship og i ulike bevegelser blant kvinnelige studenter. Hun var også kjent i tyske kristne og pasifistiske kretser. British Fellowship of Reconciliation består av rundt 8000 medlemmer. Fredsbevegelsen i England øker også blant studentgrupper der, slik at den britiske ledelsen og blant studentbevegelsens sekretariat er ganske mange overbeviste pasifister som tar stilling som Jesu etterfølgere, i opposisjon til militarisme, makt politikk og kapitalisme, både i England og rundt om i verden. I U.S.A. er ting annerledes. Der har den nylig importerte, mektige militarismens ånd fullt ut fanget opinionen. Den amerikanske avdelingen av Internasjonale kristne teller bare rundt 1800 medlemmer som, i likhet med britene, bekjenner seg til Jesus Kristus, til hans ånd av kjærlighet og fred, og til kampen mot mammonismen og det kapitalistiske økonomiske systemet generelt. Sammenlignet med franskmennene ser imidlertid det store flertallet av britene og amerikanerne ut til å være mindre revolusjonære og mindre radikale. Franskmennene som var i Bilthoven var menn av hjerte og ånd som ikke forventer at en stor ny fremtid vil bli skapt av organisasjon og nye allianser, men snarere av 'élan' – den livsviktige gløden – til Guds ånd som arbeider blant menneskene. Ved dette blir de revet med for å rive ned de gamle og råtne bygningene innen politikk, økonomi og religiøsitet, og erstatte dem med en helt ny orden av ting som bare kan komme fra Gud. Blant franskmennene var det noen forskjellige karakterer – den ene tenderte til en mer panteistisk mystikk, den andre var definitivt sentrert om Bibelen og Kristus; men både med stor følelsesdybde og sikkerhet støttende den proletariske revolusjon og fylt av en lengsel etter en organisk ny fødsel av 'hele menneskehetens samfunn.' Det var fra sistnevnte at uttrykket kom, støttet av tyskerne, at 'Internasjonale kristne' burde heller kalles: 'Det kommunistiske brorskap i Kristus' hvis det bare var litt mer modent enn det er i dag.

Både i Holland og Tyskland var det ulike krefter i arbeid, som alle strakte seg mot det felles målet om Guds fremtidige rike, og med tanke på dette levde sine liv som Jesu disipler i sosial rettferdighet, avgjørende arbeid for fred og for sant fellesskap blant mennesker. Den ene gruppen la imidlertid mest vekt på forsoning mellom de forskjellige klasser og posisjoner i samfunnet, som med engelskmennene, amerikanerne og danskene – også de katolske østerrikerne – og la vekt på eksisterende forhold som så ut til å nødvendiggjøre mer organisering og et sunt økonomisk grunnlag, mens de andre erklærte sin tro på at det var nødvendig å bygge noe helt nytt og organisk på alle måter, ikke på grunn av dagens forhold i stat eller kirke, samfunn eller økonomi.

Det ville være en feil å tro at det som er viktig på dette tidspunktet er stikkord eller slagord, som «Citizens Action Group» i motsetning til «Revolution for a new Society». Det viktige spørsmålet i det øyeblikket var mye snarere: "Hva er den mest presserende oppgaven foran oss, når vi tenker på lengselen etter fred og kjærlighetens misjon i Jesu Kristi Kirke?" Er ikke det viktigste organiseringen av den eksisterende innsatsen for fred, slik at det etableres en felles sak som fredsbudskapet spres til utlandet, også gjennom sentralisert finansiering, korrespondanse, aviser og gjennomføring av reiser for å spre budskap om fred og rettferdighet? Eller er det ikke det viktigste at her og der oppstår fellesskap av mennesker, som lever og arbeider sammen, går sammen for å danne en fri samling av levende krefter, et nytt fellesskap av liv og arbeid? Ville det være en lunefull forventning om en fremtidig guddommelig orden hvis vi i dag, som tror på Kristi nærvær og kjærlighetens kraft utøst av hans ånd, danner arbeidsgrupper der i det daglige livet alle forskjeller, privilegier og klasseskiller ville bli overvunnet som så krampaktig forstyrrer våre daglige liv? Hvordan ville den offentlige forkynnelsen av sannheten i en mengde medier, i møter, foredrag, aviser, tidsskrifter eller i bøker, men fremfor alt i personlige samtaler, beholde sin genuinhet, sin dybde og sin naturlighet? Det første vi må gå ned til bør være det enkle, praktiske uttrykket for våre nye følelser og samvittighet gjennom dagliglivet og verden. Den fullstendige forankringen av det nye livet i den harde bakken rundt oss må komme til organisk vekst, og gjennomsyre stadig dypere og sikrere kravene fra den sosiale samvittigheten og trangen til fullstendig kjærlighet og rettferdighet, i samsvar med «Kristus i oss».

Oppgaven som ligger foran oss er enorm, men vi kjenner våre svakheter og grenser. Alt som kan bryte gjennom her og oppnå en varig seier er en ubegrenset, uuttømmelig styrke. Det som trengs er et forsoningsarbeid i stand til å overvinne alle blokkeringer og barrierer i våre hjerter og i forholdene rundt oss. Over hele verden er det ting som skiller oss fra hverandre, og alle har noe mot noen andre. De kommer med sine ønsker og sine krav, sine klager og anklager; de føler hvor lite genuint det er i alle gjensidige forsikringer om kjærlighet og respekt, om dedikasjon og fellesskap, om rettferdighet og om vennskap. De ser overalt anstrengelsene som gjøres for å holde på privilegier og eiendom som menneskene har oppnådd, eller hvordan de på den annen side gjør alt for å oppnå den eller den eiendommen eller privilegiet som de ser i andres hender. De forskjellige folkene eller klassene, forretningsbedriftene, familiene og individene – alle er en del av kampen for tilværelsen, kampen om eiendeler, for profitt og fordeler; og likevel føler de alle i sine innerste hjerter at det kunne være annerledes, at det samme rommet i samme verden kunne brukes med samme hengivenhet av tid og krefter og gjøres det beste ut av på en annen måte: ikke lenger mot, men for hverandre, ikke mer i konkurranse og fiendskap, men i kjærlighetens tjeneste.

Derfor ser menn igjen og igjen til religionen, som tross alt stod for dette budskapet om et nytt fellesskap; og igjen vender de seg forferdet og forvirret bort fra den offentlige presentasjonen av denne kjærlighetsreligionen. "Hvordan er det?" spurte en arbeider meg nylig etter en tale jeg holdt om «sosialisme og religion» på et fagforeningsmøte. «Hvordan har det seg at kirkene og skolene alltid har lært oss det rene budskapet om Jesus fra Nasaret? Hvorfor gjør de det og tenker likevel ikke på å ordne livene sine i henhold til denne læren?» Det dukker alltid opp en mistanke om at kirkene, de religiøse miljøene og den kristne "offisielle makt" fortsetter som de gjør for å frede de fattige og vanskeligstilte, slik at de nøyer seg med å akseptere ting som de er og sikre og beskytte bedre stilt i uforstyrret glede av deres materielle og intellektuelle fordeler.

Forsoning! Kan forsoning noen gang oppnås ved å forkynne den uten å etterleve den? Kristi kirke sendes ut med budskapet: «Bli forsonet», og dette budskapet er religiøst. Forsoning med Gud betyr den altomfattende forsoning mellom mennesker med hverandre. Kristi kirke er satt opp som "ambassaden" for en kommende verdensorden, som "budbringeren" for et annet rike blant fremmede stater og samfunnsordener. Hvert medlem av Kristi kropp er medlem av denne dedikerte, hellige ambassaden. Dette faktum betyr at en slik ambassade ikke kan underordnes karakteren til den eksisterende verden, den eksisterende statsordenen eller den eksisterende lagdelingen av samfunnet. Som borgere av et annet statsborgerskap er alle medlemmene av denne ambassaden utlendinger og fremmede her. Og likevel er deres situasjon en annen enn alle andre fremmede i landet og blant folket, for deres kommisjon kjenner ingen annen tjeneste enn kjærlighet og lojalitet. De føler seg ikke i opposisjon til menneskene de bor blant; snarere føler de at de er støttespillere og hjelpere til alle dem som er i trøbbel av noe slag, som må lide på noen måte. Dessuten er de borgere i to verdener og er derfor konstant involvert i ansvaret for sine medmenneskers skyld og ulykke. De er og de vil forbli identifiserte, og solidariske med alle menn som er i nød og som blir skyldige i deres nød.

Nå er det, blant kristne av alle slag, mange forskjellige grader eller nyanser av tjeneste for sine medmennesker, en varierende kombinasjon av fargene til det motsatte verdensriket og verdensordenen. På den ene siden er det de som er sterkest trukket av ansvaret for deres nåværende omstendigheter; den generelle forståelsen av resten av dem de tilhører, innbyggerne i deres verdensstat og pliktene som ligger i deres lokale kirke. De andre legger mer vekt på motsetningen som utgjøres av den fremtidige verdensordenen og levemåten i en revolusjonær krig mot den nåværende tilstanden av kjærlighetsløshet, urenhet, mammons ånd og usannhet. De føler seg kalt til en avgjørende kamp som vil avsløre disse egenskapene til djevelen og hans demoner uansett hvor de er og vil engasjere dem i kamp. De føler seg kalt til en stadig fornyet satsing i sentrum av denne store verden, som også djupt inne i deres egne hjerter, slik at frøet til en fremtidig verden og livsorden kan finne en slik frihet i fullkommen litenhet og svakhet. vekst at denne veksten stadig skal bety et brudd med den gamle personlige natur og mot eksisterende forhold i stat og kirke, i samfunnet og i næringslivet.

En slik ny begynnelse, så liten og så svak, står overfor en enorm kraft av hindringer og handikap. Det uforsonlige og ubalanserte, det urettferdige og kjærlighetsløse, er overalt på jobb i sin fulle styrke. Uansett hvordan vi søker i oss selv, hjemme eller i landsbyen vår og til og med i gatene i storbyen; uansett hva våre tanker er om sosiale forhold eller kontakten en person har med en annen, overalt møter vi mistillit og uvanthet, mot krav og klager, avslag og vond vilje. Jesus sa at enhver religiøs ritual, ethvert religiøst offer eller innvielse, er meningsløst når det fortsatt kan være en uforsonlig motsetning eller en uavklart anklage. Det er det mest forbløffende i kristenhetens historie, at menn alltid har funnet en måte å roe samvittigheten sin i gudstjenester og bønnestunder, mens de utenfor står massene av de fattige med sin tunge belastning av anklager og banker på alle dører og mørklegging av glassmalerier. Det kan ikke være forsoning med Gud uten forsoning med alle mennesker. Det kan ikke være noen subjektiv kristendom i betydningen av begrensninger som pålegges individet i all dets litenhet og isolasjonen av dets individuelle forhold til Gud, for det er ikke noe isolert individ, og det er ingen Gud som ser på noen av oss uansett vår forbindelse med våre medmennesker.

Å bli en kristen og å se Gud, å ha del i Guds rike, betyr derfor samtidig å vise barmhjertighet mot alle mennesker, å ha en hunger og en urokkelig tørst etter en altomfattende rettferdighet i kjærlighetens tjeneste. og ikke-voldelig dedikasjon.

Derfor er det i dag igjen det avgjørende spørsmålet om det her og der i dette landet eller blant dette folket skinner ut en Guds gnist som har i seg selv det rene lyset fra Jesu forsonings tjenende ånd. Bare Guds store ild, ilden fra Guds nært forestående fremtidige fremtreden, kan gi disse individuelle gnistene en avgjørende betydning. Men likevel har den minste gnisten av den kommende brannen sin betydning.

Denne Guds kommende ild, som skal gripe hele menneskeheten og forvandle den, er Guds fremtidige rike, tilsynekomsten av den kommende Kristus. Den lille gnisten som lyser i mørket fra den samme ilden er Kristi kirke, som i dag utstråler samme natur som den historiske Jesus og Kristus som skal komme igjen. For hun er hans kropp, hun er den kroppslig tilstedeværende Kristus på denne jorden. Hun lever som en del av lidelsesfellesskapet til den foraktede Kristus. Men hun står også i den oppstandne Kristi livskraft. Her er den samme Guds kraft, den samme Guds karakter som i evangelienes Jesus og i rettferdighetens og kjærlighetens kommende orden.

For i det uendelig lille er Gud like sterk som i det uendelig store. Det er derfor et spørsmål, akkurat nå, om mennesker fatter og lever ut sitt fellesskap med Gud som en fellesskapstjeneste overfor alle sine medmennesker. Spørsmålet er om kristne innser den enorme oppgaven som er pålagt dem, at alt må forsones som i dag er uforsonlig. Der denne overbevisningen har tatt tak i livet, kan man ikke lenger holde fast ved eiendommens «privilegium» eller bruk av makt, for det kommer hvert øyeblikk til ens bevissthet: det du holder i hånden er det tusener på tusener er. sliter for. De står for døren din, for å si det sånn, og venter på å se om det er mulig for deg å tilbe Gud uten å tenke på hva de ber deg om, som de vil fortsette å appellere om for Gud, til du gir dem det. .

Det må derfor skje i det endelige arbeidet til Forsoningsfellesskapet i alle land at en fremme av denne praktiske oppbyggingen av et ekte, ikke-voldelig og eiendomsløst livsfellesskap søkes og kommer til uttrykk i ekte livsfellesskap med åpen dør. for alle.

For i det uendelig lille er Gud like sterk som i det uendelig store. Det er derfor et spørsmål, akkurat nå, om mennesker fatter og lever ut sitt fellesskap med Gud som en fellesskapstjeneste overfor alle sine medmennesker. Spørsmålet er om kristne innser den enorme oppgaven som er pålagt dem, at alt må forsones som i dag er uforsonlig. Der denne overbevisningen har tatt tak i livet, kan man ikke lenger holde fast ved eiendommens «privilegium» eller bruk av makt, for det kommer hvert øyeblikk til ens bevissthet: det du holder i hånden er det tusener på tusener er. sliter for. De står for døren din, for å si det sånn, og venter på å se om det er mulig for deg å tilbe Gud uten å tenke på hva de ber deg om, som de vil fortsette å appellere om for Gud, til du gir dem det. .

Det må derfor skje i det endelige arbeidet til Fellowship of Reconciliation i alle land at en fremme av denne praktiske oppbyggingen av et ekte, ikke-voldelig og eiendomsløst livsfellesskap søkes og kommer til uttrykk i ekte livsfellesskap med åpen dør. for alle.

onsdag, juni 23, 2021

Ildprofeten fra Judeas ødemarker


 I kveld feirer mange Sankthansaften, i morgen feires Sankthans, i kirkelig sammenheng en minnedag om døperen Johannes. Vi trenger nok mer enn noensinne å minnes denne ildprofeten og botspredikanten, forløperen for Kristus. I to artikler skal vi se nærmere på hans tjeneste. Når døperen Johannes sto frem i Judea ørken, hadde himmelen vært taus i 400 år. Mellom profeten Malaki og døperen Johannes går det nemlig 400 år med mørke uten noe profetisk lys. Budskapet hans er uhyre radikalt. De fleste av oss kan vel sitere Joh 3,16 utenat, men hvem kan Luk 3,16? "Da svarte Johannes dem alle og sa: Jeg døper dere med vann, men han kommer som er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å løse hans skorem. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild." Den første delen av dette verset har det jo vært ganske stor fokus på, i hvert fall etter at den karismatiske bevegelsen satte fokus på Åndens gaver. Men at vi også skal døpes i "ild" har det ikke vært snakket så mye om. Men en side ved Guds karakter er at Han "er en fortærende ild." (Hebr 12,29)

Den Hellige Ånd er ildens Ånd. I Luk 12,49 sier Jesus: "Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, og hvor jeg skulle ønske at den alt var tent."

Vår tid er preget av mye organisering. Vi forsøker å ordne det meste etter menneskelige prinsipper. Gud gjør ting annerledes. Han kaller enkelt personer. Og Han fostrer dem, også det veldig annerledes enn vi gjør. Ødemarken var døperen Johannes sitt treningsrom. Han forble der inntil han sto frem med sitt budskap. Ødemarken var også det stedet hvor Moses ble trenet. 40 år tok hans forberedelsestid. Vi leser om dette i 2.Mos 3,1-2: "Moses gjette småfeet hos Jetro, sin svigerfar, presten i Midian. En gang drev han småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb. Der åpenbarte Herrens engel seg for ham i en flammende ild ..."

Jesus oppholdt seg i Nasaret i 30 år, før Han møtte døperen Johannes i Judea ørken. 30 år utenfor offentligheten, i forberedelse for sin gjerning. Det samme var tilfelle med døperen Johannes. Han brukte tiden under åpen himmel - både bokstavelig og i overført betydning. Apostelen Paulus tilbrakte også minst 30 år i forberedelse, en del av dem i ødemarken. "Heller ikke drog jeg opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg. I stedet drog jeg straks av sted til Arabia, og vendte siden tilbake til Damaskus. Deretter, tre år senere, drog jeg opp til Jerusalem, for å bli kjent med Kefas .." (Gal 1,17-18)

Døperens budskap var et budskap om omvendelse.

"I de dager stod døperen Johannes fram og forkynte i Judeas ørken. Han sa: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!" (Matt 3,1-2)

Vår tid ser ut til å ha glemt Guds vrede.

Mange mener at det er et gammeltestamentlig begrep, men så er ikke tilfelle. Mange snakker om at Gud er bare kjærlighet. Så er ikke tilfelle. I brevet som apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Rom, skriver han: "For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

Døperen Johannes talte om "den kommende vrede" (Luk 3,7). Apostelen Johannes skriver: "Den som tror på Sønnen har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham." (Joh 3,36) Til den samme forsamlingen i Rom skriver apostelen Paulus: "Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten - over dem skal komme vrede og harme."(Rom 2,8)

Om du mener at dette med Guds vrede ikke stemmer med ditt gudsbilde, så kan det være at det er ditt bilde av Gud som er feil. I Rom 3,5 spør apostelen: "Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss?" Til dette svarer han: "Langt derifra! Hvordan skulle da kunne dømme verden." (v 6)

Det finnes mange flere skriftsteder om dette, men det får bli en annen artikkel som omhandler dette tema alene. Her er det nevnt som en del av det budskapet som døperen forkynner. Hans ønske er at folk skal unnslippe denne vreden. Den eneste måten å gjøre det på er å vende om, i følge den samme døperen. Vende om fra sine synder.

Ilden som Ånden kommer med skal brenne opp alt det som ikke hører Gud og Hans rike til.

Dette er hva døperen sa:

"Han har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokke." (Matt 3,12)

søndag, juli 12, 2020

Bli hel som ilden fra varmen som kommer fra bønnen og kjærligheten til Gud

Abbed Lot besøkte abba Josef og sa til ham: 'I den kraft jeg har følger jeg min bønneregel, jeg faster litt, jeg lever i bønn og stillhet. Jeg forsøker også å klarne mitt sinn. Er det mer jeg trenger å gjøre?'

Fader Josef reiste seg fra stedet hvor han satt, rakte hendene opp mot himmelen, og fingrene hans ble som tente lys. Så sa han:

'Om du vil, bli hel som ilden fra den varmen som kommer fra bønnen og kjærligheten til Gud.'

Fra Orthodox Gladness.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

lørdag, desember 08, 2018

Ånden og ilden

"Den Hellige Ånds forunderlige nærvær er en ild. Selv når den bare er et svakt lysskjær, flammer den plutselig opp i oss. Den fortsetter å brenne også når vi selv tror at vi ikke selv vet hvordan vi skal be."

- Bror Roger av Taize. Fra boken: I alle ting en stille glede. Verbum/Norges kristne råd, side 181.

"På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje." (Rom 8,26-27)

lørdag, april 28, 2018

Indre ild

"Hvert eneste menneske har en medfødt lengsel etter en indre ild. Så lenge denne ilden ikke brenner, er livet tomt, gledesløst og uten mening. Riktignok skaper den indre ilden uro, men på en uklar, intuitiv måte vet vi at denne hellige uroen er bedre og mye mer verdifull enn den livløse roen som hersker når ilden ikke er tent.

Den ilden vi lengter etter, er Den Hellige Ånd. Når han begynner å brenne i oss, blir alle det gamle menneskets dårlige vaner revet ut, en etter en. Derfor skaper ilden konflikt, men vi skal ikke være redde for den når den kommer. Det er et sunnhetstegn når Åndens ild fører med seg indre og ytre konflikter.

Vær ikke redd for at den indre uroen som følger av at Ånden har kommet inn i ditt liv. Du skal ikke fortsette å leve i den døde roen som kanskje har preget livet ditt hittil. La Ånden få ruske opp i deg. Den freden som Jesus har lovet, forutsetter en total omorganisering av livet ditt. Vær ikke redd for å oppgi gamle vaner, selv om du i begynnelsen kan føle deg utrygg og usikker. Vær ikke redd for sannheten, selv om den er ubehagelig.

Vær heller ikke redd for å bli et motsigelsens tegn. Hvis Ånden brenner i deg, kommer du nødvendigvis til å bli et annerledes menneske. Du blir fremmed for verden, en pilegrim på jorden. Du kommer til å skuffe enkelte mennesker, andre kommer til å se på deg som naiv. Men det er ikke verdens fred du skal søke. Jesus sier: "Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir" (Joh.14,27)."

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum, 1994, side 222.

mandag, januar 29, 2018

Ildvitnet

Som bloggens lesere er godt kjent med hedrer jeg minnet om ulike menn og kvinner som på ulike måter har fått betydning for den kristne kirke gjennom historiens løp. I dag er det minnedagen for Thomas Ball Barratt (bildet). Om ham kan man vel trygt bruke benevnelsen 'apostel'. Pinsens aposel. Et annet ord som kan brukes og forsvares er ordet 'pioner'. Med rette var han den europeiske pinsebevegelsens pioner.

Det er 78 år siden han døde. De årene han levde satte han djupe spor etter seg.

Og sine egne røtter hadde han i metodismen - i hellighetsbevegelsen. Den skulle da også prege hans forkynnelse selv etter at han ble en del av den fremvoksende pinsevekkelsen. Her var ingen overfladiskheter og billig nådeforkynnelse. Hos Barratt finner vi en djup og sann hellighet. Også i eget levd liv.

Alt forandres ikke når han reiser til Amerika for å samle inn penger til misjonsvirksomhet i Kristiania. Jeg vil heller si at alt fordjupes når han opplever en dåp i Den Hellige Ånd. Han beholder det beste i hellighetsbevegelsen.

Det er mens Barratt oppholder seg i New York at ryktet når ham om det som skjer i Azuza Street. Men det har skjedd noe før det. Noe som har skapt en djup lengsel i Barratts hjerte. Under oppholdet i Amerika har Barratt besøkt hjemmet til A.B. Simpson. Også han en kjent hellighetsforkynner. Der - i hjemmet til Simpson opplever Barratt en sterk berøring av Den Hellige Ånd. En dag Barratt er i bønn, faller Den Hellige Ånd over ham.

Resten er historie.

Og den er vel kjent. Jeg skal ikke repetere den.

Men det er koblingen til hellighetsbevegelsen jeg gjerne vil få løfte frem. For det er ikke overdrevent mye hellighetsforkynnelse i dag. Uten den skapes det ikke noen hellighetslengsel. For troen kommer jo av forkynnelsen.

Jeg kjenner innvendingene. Har hørt dem mange ganger. Om rigiditet. Om fariseisme. Om krav og bud og menneskeskapte regler. Og så parkeres hellighetsforkynnelsen.

Men Guds ord sier: 'Jag etter ... hellighet, uten den skal ingen se Gud.' (Hebr 12,14)

Når jaget vi sist etter hellighet?

lørdag, august 06, 2016

Gud er en ild

"Gud er en ild som varmer og tenner vårt hjerte og indre.

Derfor, hvis vi føler kulde i våre hjerter, så kommer det fra djevelen, for djevelen er kald - la oss kalle på Herren.

Han vil komme for å varme våre hjerter med fullkommen kjærlighet, ikke bare for oss, men også for vår neste og den kulde som finnes hos ham som hater det gode, vil flykte fra varmen fra Hans åsyn."

Serafim av Sarov (1754-1833, russisk munk og beder). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

lørdag, juni 11, 2016

Da var det som det brant en ild i mitt hjerte

Et livslangt kall til Gud er ild.

Allerede flere århundrer før Jesu komme, forstod profeten Jeremia dette. Skuffet og motløs sa han til seg selv:

'Jeg vil ikke tenke mer på Gud, aldri tale mer i hans navn...' 

Likevel kom dagen da han kunne skrive:

"Da var det som det brant en ild i mitt hjerte. Den var innestengt i knoklene mine. Jeg strevde med å stå imot, men jeg greide det ikke." (Jer 20,9)

Bror Roger av Taize. Hentet fra boken: I alle ting en stille glede. Verbum 2002, side 91.

fredag, januar 09, 2015

Bønn for å nøre opp ilden

Hver morgen når jeg tenner opp i ovnen kjenner jeg på en djup takknemlighet for ilden. At denne lille ovnen nede i gangen vår varmer opp hele huset. Og tankene mine går til alle mine trossøsken i Syria og Irak som nå bor i flyktningeleire - om de er så heldige - og som fryser.

Vi har sett bildene av de rimete teltene, og barbeinte barn som som skjelvende gråter i kulda.

Mange av dem er en del av denne samme kroppen jeg tilhører - Kristi kropp. Det er neimen ingen selvfølge at man kan tenne opp en ild, og kjenne varmen brer seg. Det daglige rituale med å tenne opp i ovnen er for meg blitt en påminnelse om å be for de som ikke har det så godt som jeg. Når jeg skal tenne opp i ovnen må jeg nemlig bøye kne. Så Jøtulovnen er blitt et bønnealter.

Da hender det jeg også ber denne keltiske bønnen:

Bønn for å nøre opp ilden 

I denne morgen, mens jeg nører opp ilden,
ber jeg om at Guds kjærlighetsflamme må brenne
i mitt hjerte, og i hjertene til alle jeg møter i dag.
Jeg ber om at ingen misunnelse og ingen ondskap,
intet hat og ingen frykt må kvele flammen.
Jeg ber om at ingen likegyldighet og apati,
ingen forakt og stolthet, må skylle som vann over ilden.
Måtte i stedet gnisten fra Guds kjærlighet tenne kjærligheten
i mitt hjerte, slik at den kan brenne klart gjennom dagen.
Måtte jeg få varme dem som er ensomme,
de som har harde og livløse hjerter,
slik at alle kan kjenne velværet
av Guds kjærlighet.

Bønn for å dekke til ilden (avslutning)
Herre ta vare på ilden,
slik Kristus tar vare på oss alle.
Herre, måtte dens varme forbli i vår midte,
slik Kristus alltid er iblant oss.
Herre, la den blusse opp til liv i morgen tidlig,
slik vi skal oppstå med Kristus til evig liv.
Amen

(Fra Harald Olsen: Ilden fra Vest)

søndag, mars 13, 2011

Ilden må alltid brenne på alteret

Jeg holder på å lese 3. Mosebok for tiden. Det er nok ikke den boken som er mest lest av de som leser Bibelen, men det er i grunnen ganske trist. I følge tidlig jødisk tradisjon var dette den første boken man lærte barna! 3. Mosebok handler jo om Guds karakter og vilje, spesielt når det gjelder hellighet (heb: kedushah), noe som de jødiske lærerne mente var av største viktighet. De følte at før barna kunne gå videre med andre bibelske tekster, burde de først bli opplært i Guds hellighet og det ansvaret som hver enkelt har for å leve et hellig liv.

Jeg har nå kommet til kapitel seks hvor det står om alterilden:

"En stadig ild skal holdes tent på alteret, den må ikke slokne." (3.Mos 6,6)

Tre ganger i teksten gjentas dette, og understreker hvor viktig det er at ilden brenner. Når jeg leser dette tenker jeg på Rom 12,11 hvor det heter: "Vær ikke lunkne i iveren! Vær brennende i ånden, tjen Herren!"

Jeg er glad i å tenne opp i ovnen. Det finnes ikke noe koseligere enn å høre det knitrer i veden, og det er ikke noe bedre enn den gode varmen som brer seg i huset. Det er tre ting som kreves for å få dette til: Vi trenger et brennbart materiale, vi trenger syre og vi trenger varme. Om en av disse tingene mangler får vi ikke ilden til å brenne.

Den ilden som brant på alteret var tent av Gud. Den var falt fra himmelen. Men den måtte holdes ved like. Det var prestenes oppgave. De måtte sørge for at ilden brant hele tiden. Varmen fantes i ildluene, i det brennende kullet. Syren kom fra luften omkring, det som krevdes var at det ble lagt på ved hele tiden. Hva sier dette oss i dag?

For det første: Vi er alle prester! "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap ..." (1.Pet 2,9)

For det andre: Ved er et resultat av et tre's liv og død. I Ord 3,18 kan vi lese: "Den er et livsens tre for dem som griper den, lykkelig blir hver den som holder fast ved den." Hva snakkes det om her? Det snakkes om Guds ord. Guds ord er et livsens tre! Men Jesus sammenligner seg også med et tre:

"Jeg er det sanne vintre..." (Joh 15,1)

Hva lærer dette oss?

At det er to brennbare emner som holder ilden ved like i våre hjerter: Guds ord og Jesus! Ilden holdes ved like vår vi leser Guds ord, og lar "Kristi ord bo rikelig i dere..." (Kol 3,16) Og ilden holdes ved like ved at vi hoder oss nært til Jesus. Han er mer enn nok for tid og evighet. Å studere Hans liv i Skriftene, samtale med Ham i bønn - dette holder i tiden her nede, og i evigheten skal Han være sentrum for alt.

Syre finnes i luften. Det hebraiske ordet for vind er "Ruah", som også oversettes Ånd. For å få ilden til å brenne trengs luft. I Judas brev leser vi: "Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, og hold dere slik i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv." (v.20-21)

Vi trenger daglig "samfunn med Den Hellige Ånd" (2.Kor 13,13), da vil ilden brenne. Og sist, men ikke minst, varmen kommer av det vi leste om i det siste verset hos Judas. Den kommer fra kjærligheten. Uten den er vi intet.

Skal ilden holdes brennende må vi legge ved til ilden hver dag. Det skjer gjennom vår daglige stille stund.

onsdag, mai 27, 2009

GT's profetiske forbilder for pinsen, del 1



Det lakker og lir mot pinse. I år sammenfaller den kristne og jødiske pinsen. I en serie artikler skal vi se nærmere på de gammeltestamentlige forbildene for pinsehøytiden, dette som først og fremst er innhøstningens høytid. Her finnes det mye som kan berike vår forståelse av hva Herren tenkte når Han sa til Israels folk:

"Fra dagen etter sabbaten, fra den dagen dere bærer fram svingekornbåndet, skal dere telle sju hele uker. Femti dager skal dere telle til dagen etter den sjuende sabbaten. Da skal dere bære fram for Herren et offer av den nye grøden." (3.Mos 23,15-16)

Pinsen er den siste av vårens høytider, og den feires som en av tre pilegrimsfester. På hebraisk heter denne Herrens høytid for shavuot, som betyr uker. Shavuot er også kjent som Yom Ha-Bikkurim eller dagen for førstegrøden. Frukten fra årets tidligste innhøstning ble presentert for Gud som et takkoffer for den store innhøstningen som skulle følge.

Shavuot feires på den 50'de dagen etter det som kalles for førstegrødens høytid. Ordet "pinse" kommer av et gresk ord som betyr "femtiende".

Det ligger en profetisk symbolikk i dette. Førstegrødens høytid oppfylles i og med Kristi oppstandelse fra de døde. Denne høytiden ble feiret "dagen etter sabbaten", under det usyrede brøds høytid. Det var jo akkurat på dette tidspunktet at Jesus sto opp igjen, som den første av de innsovnede: "Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og Han er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn." (1.Kor 15,20) Nøyaktig 50 dager senere faller Den Hellige Ånd over Jesu disipler i Jerusalem. På dagen for førstegrøden. Den første innhøstningen - førstegrøden - er menigheten, som bringes fram for Gud som et takkoffer!

Den første pinsen, er ikke pinsen som vi leser om i Apostlenes gjerninger kapitel 2! Den første pinse skjedde på Sinai-fjellet da Moses mottok Loven. I følge 2.Mosebok 19 skjedde dette på den sjette dagen i måneden Sivan, hvilket er selve pinsedagen. Moses gav Loven videre til det jødiske folk tre måneder etter utgangen fra Egypt. I følge tradisjonen sto alle jødiske generasjoner omkring Sinai-fjellet og bekreftet mottagelsen av De 10 bud med ordene Na'ase ve'Nishma: "Alt det Herren har talt, vil vi gjøre etter og lyde." (2.Mos 24,7)

På Sinai var Guds manifesterte nærvær og herlighet - Shekinah. Vi leser om dette blant annet i 2.Mos 24:

"Så gikk Moses opp på fjellet, og en sky dekket fjellet. Herrens herlighet (shekinah) hvilte over Sinaifjellet, og skyen dekket det i seks dager. På den sjuende dagen kalte Han på Moses midt ut av skyen. Da Herrens herlighet viste seg, var det i Israels barns øyne som en fortærende ild der på toppen av fjellet." (v.15-17)

Den pinsedagen vi leser om i Apostlenes gjerninger inntreffer på et annet berg, Sion. Også her faller Herrens herlighet:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apgj 2,1-4)

Ser du de klare parallellene?

Ilden var der på Sinai, ilden er der på Sion. Den gruppe av troende, som senere kom til å bli kalt Menigheten, ble ikledd kraft gjennom en dåp i ild på pinsefestens dag. Dette skjedde på Sion - Guds hellige fjell.

(fortsettes)

tirsdag, juni 24, 2008

Døperens budskap for vår tid, del 2



Ild behøver man ikke å annonsere. Folk tiltrekkes av den. Døperens tilholdssted var ødemarkene i Judea. Men folk fant veien hit. Tiltrukket av mannens radikale budskap. En røst som ropte i ulendt terreng. "Og hele Judea-landet og alle i Jerusalem drog ut til ham, og de ble døpt av ham i elven Jordan idet de bekjente sine synder." (Mark 1,5) Han var ikke en som sa det folk ønsket at han skulle si. Ikke hadde han noen egen agenda. Hele Romerhæren var imot ham, det samme var både fariseerne og sadukeerne, han hadde ingen penger. Ikke hadde han noen mirakelkraft heller. Han åpnet ikke blindes øyne, så ingen lamme gå, vekket ingen opp fra de døde. Men alene vekket han en død nasjon! Hans budskap skar gjennom all religiøs fasade, det var brutalt enkelt: "Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!" (Matt 3,2) Han pakket det ikke inn i pent papir, han brydde seg ikke om hvilken reaksjon han fikk: "Ormeyngel! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? Så bær da frukt som er omvendelsen verdig. Øksen ligger allerede ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden." (Matt 3,7b-10) Hvor hører vi slik forkynnelse idag? En slik predikant hadde vi ikke invitert, og i hvertfall ikke igjen. Han ville krenke mennesker, være til anstøt, han ville uroe oss i vår trygghet. Han ville virke fordømmende, vi kunne risikere at folk gikk igjen fra våre møter, kanskje skrive stygt om oss i avisen eller på blogger. Nei, Døperen ville vi definitivt ikke annonsere som taler.

Men han trengte ingen reklame. Han ryddet vei for Herren, og 400 års åndelig tørke gjorde at han kom som et åndelig vårvær som vætet tørr mold.

Døperens budskap var et oppgjør med synd. "Han (Jesus) har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes." (Matt 3,12) Har du noensinne hørt dette forkynt om Jesus? Er ikke Jesus bare kjærlighet da? Dagens forkynnere forvrenger hans budskap. De forkynner deler av sannheten i det de sier: "Heller ikke jeg fordømmer deg", men de hopper elegant over resten av budskapet: "gå bort og synd ikke mer." Døperen klødde ingen bak øret. Han sa det rett ut, så kompromissløs var han at han fikk fiender. De krevde til slutt hans hode på et fat.

Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid forbli. Profeter omtales pent først etter sin død. Deres daglige brød er prøvelsenes og lidelsenes brød, men de gir Livets brød til dem som lytter til deres budskap og tar det imot.

Og som regel er de ensomme og baktalt.

Herren har alltid lett etter den siste rest, og handlet med den.

Her om dagen tenkte jeg på de 500 som var vitne til Kristi oppstandelse. Vi leser om dem i 1.Kor 15. Men det var bare 120 samlet da ilden falt på pinsefestens dag. Hvor var de 380? Det er noe merkelig dette: Bønnemøter tiltrekker seg ikke så mange. Men de 380 gikk glipp av at ilden falt.

Jeg spør meg selv: Trenger vi ildprofeter som Johannes, menn og kvinner utsendt av Gud? Jeg lar det spørsmålet stå åpent. Jeg vet hva jeg ville ha svart.

søndag, januar 06, 2008

Nair tamid - Det evige lys


I hver eneste synagoge vil du finne en lampe som kalles Nair tamid, som henger over alteret. Den lysende lampen symboliserer det evige lyset som aldri går ut. Å være en flamme som aldri sluknet men som brant dag og natt, hører med til det kall Israel fikk som nasjon. Ansvaret for å holde denne flammen vedlike var tilfalt levittene. Etterkommerne av Levi stamme ble kalt til å være Israels barns prester.


I 3.Mosebok 6 leser vi om de ulike forskriftene som Gud gir levittene. Jeg har de siste dagene merket meg det som står i vers 6:


"En stadig ild skal holdes tent på alteret, den må ikke slokne."
For at ilden skal holdes brennende får levittene beskjed om at "brennofferet skal ligge på ildstedet på alteret hele natten til om morgenen. Slik skal alterilden holdes brennende." (v.2)


For at ilden skal holdes brennende må det til et offer. Jeg tror ikke det er annerledes i den nye pakt. Skal ilden brenne i våre liv, må det til offer. Et offer er kostbart. Hebreerbrevets forfatter skriver:


"La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er : frukt av lepper som priser hans navn." (Hebr 13,15)


Apostelen Paulus formaner sin unge medarbeider Timoteus, at han må "opptenne den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse." (2.Tim 1,6)


Flammen må vedlikeholdes, om den skal brenne. Jeg blir påminnet om det omtrent daglig, når vi nå er avhengige av å tenne opp i ovnen vår, for å holde det varmt her hjemme. Jeg må passe på ilden, hvis ikke brenner den ut, og det blir kaldt i huset. Slik er det også i vårt forhold til Jesus. Ilden, den første kjærligheten til Ham, må holdes ved like, ellers blir vi lunkne. Lyset vårt må holdes brennene, det må være olje på våre lamper i denne tiden før Brudgommen kommer. En måte å holde ilden brennende på er å lese din Bibel og bruke tid i bønn. Da tennes ilden på nytt og på nytt.