Messiansk jøde skriver om omer-tellingen

Når vi nå er inne i den tredje uken av tellingen av Omer (3. Mosebok 23:15), som finner sted mellom påske og Shavuot (også kjent som pinse), blir vi minnet om påskelammet, som ble ofret under utvandringen. . Dette Lammet er et symbol på forløsning og frihet for det jødiske folk, og det var også et forvarsel om den ultimate forløsningen som ville komme gjennom offeret til Yeshua, vår Messias. I Åpenbaringen 12:11 ser vi kraften i Lammets blod til å overvinne anklageren og bringe seier til dem som følger ham. Når vi reflekterer over denne mektige sannheten under tellingen av Omer, la oss minnes påskelammets og Yeshuas offer. Måtte vi strebe etter å leve liv som gjenspeiler kjærligheten og kraften til vår Messias.

Som et messiansk jødisk samfunn er vi kalt til å gå i fotsporene til Yeshua, vår Messias, som lærte oss å elske hverandre slik han har elsket oss. Denne kjærligheten er ikke bare en følelse, men en handling som krever ofre og engasjement.

I Åpenbaringen 12:11 ser vi et sterkt eksempel på denne kjærligheten i aksjon:

"De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden,"

Dette verset snakker om en stor kamp som finner sted i det åndelige riket. Vi er kalt til å delta i denne kampen. Fienden søker å ødelegge oss og skille oss fra kjærligheten til vår Messias, men vi har makt til å overvinne ham gjennom Lammets blod og vårt vitnesbyrd.

Lammets blod refererer til offeret Yeshua gjorde på korset for våre synder. Det er gjennom hans offer at vi er i stand til å bli forsonet med Gud og få evig liv. Fienden kan prøve å anklage oss og minne oss på våre tidligere feil og synder, men vi kan stå fast i vissheten om at vi er blitt tilgitt og vasket rene av Lammets blod.

"I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom." Efeserne 1:7

Ordet i vårt vitnesbyrd refererer til kraften i vårt personlige vitnesbyrd og historiene om hvordan Gud har virket i våre liv. Våre vitnesbyrd har kraften til å inspirere og oppmuntre andre som kanskje går gjennom lignende kamper. Ved å dele våre historier og tro hjelper vi andre med å overvinne fienden og komme nærmere Gud.

"For jeg skammer meg ikke over evangeliet, for det er Guds kraft som bringer frelse til enhver som tror: først til jøden, så til hedningen." Romerne 1:16

Men kanskje den mest kraftfulle delen av dette verset er den siste setningen: "de elsket ikke livet sitt så høyt at de viket fra døden." Dette taler til det ultimate offeret som mange av våre brødre og søstre i troen har gjort gjennom historien. De var villige til å gi opp sitt eget liv for evangeliets skyld og kjærligheten til sin Messias.

Når vi leser dette verset, blir vi minnet på at også vi er kalt til et liv i offer og forpliktelse. Vi er kanskje ikke kalt til å gi opp våre fysiske liv, men vi er kalt til å dø for oss selv og leve for vår Messias og hans rikes skyld. Dette betyr å legge til side våre egne ønsker og agendaer og først søke Guds vilje.

"Den som finner livet sitt, vil miste det, og den som mister livet for min skyld, vil finne det." Matteus 10:39

Så hvordan ser dette ut i praksis? Det betyr å være villig til å gå ut av komfortsonene våre og dele troen vår med de rundt oss. Det betyr å være et lys i en mørk verden og elske andre slik Yeshua har elsket oss. Det betyr å tjene andre og sette deres behov foran våre egne. Det betyr å be for våre fiender og tilgi dem som har gjort oss urett.

Som messianske jøder har vi også et unikt kall som en del av nasjonen Israel. Gud har valgt Israel til å være et lys for nasjonene og en kanal for velsignelse for verden. Vi er kalt til å være en del av det oppdraget, å dele kjærligheten og sannheten til vår Messias med både jøder og hedninger. Når vi lever liv med oppofrelse og forpliktelse, la oss også huske vårt kall som nasjon og strebe etter å oppfylle dette kallet etter beste evne.

Avslutningsvis er Åpenbaringen 12:11 en kraftig påminnelse om kjærligheten og offeret til vår Messias Yeshua, og vårt kall til å følge i hans fotspor. La oss være et folk som er villige til å overvinne fienden ved Lammets blod og vårt vitnesbyrd, og som er villige til å gi våre liv til grunn for vår Messias og hans rike. Måtte vi reflektere hans kjærlighet og lys til en verden i desperat nød.

- Yovual Yanay, Revive Israel, messiansk jøde./Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Shavuot (pinse) - ukenes høytid, del 2

PROFETISK BETYDNING 

Dagens praksis med Shavuot foreskygger en rekke bibelske sannheter som er åpenbart i Det nye testamente. Selv om grunner er gitt av det jødiske samfunnet for det historiske grunnlaget for denne festivalen, og lesingen av regelboken med denne landbruksfestivalen er fortsatt spekulativ. Det var mest sannsynlig en gang i det andre århundre e.Kr. at lesingen av Ruts bok ble en tradisjon.

Det nye testamente gir innsikt i denne høytiden på tre områder: Kirkens fødsel, slektningen/forløseren og Ruts bok, og lov og nåde. Kanskje dette ga det jødiske samfunnet drivkraften til å omfavne denne høytiden som fødselsdagen til jødedommen og loven. Selv om dette bare er formodninger, er de profetiske implikasjonene tydelig sett i Det nye testamente i oppfyllelsen av denne festen.

MENIGHETENS FØDSEL 

Jesus befalte disiplene å vente i Jerusalem til han hadde sendt løftet fra sin Far, som ville gi dem «kraft fra det høye» (Luk 24:49; Apg 1:4). Med til sammen 120 mennesker ventet de i ti dager etter at Jesus hadde steget opp til himmelen. Da Shavuot-dagen kom, kom oppfyllelsen av løftet. Guds Ånd kom ned over gruppen, og de fikk kraft til å være vitner for ham. Deretter ble verden snudd på hodet av vitnet til denne første gruppen av troende (Apg 17:6).

Det er ingen tilfeldighet at menigheten ble opprettet på denne dagen. Kolosserne 2:16–17 snakker om de hellige dagene (høytidene) som et bilde på Messias. 3. Mosebok 23:17 befalte israelittene å ofre «to viftende brød … bakt med surdeig» til Herren. Typiske offringer i den mosaiske troen inneholdt ingen surdeig.

Denne feiringen av Shavuot førte til en ny gruppe kalt Menigheten, bestående av to grupper mennesker. Forløste jøder og hedninger dannet sammen Messias-kroppen, Menigheten. Surdeig, et bilde av synd (1. Kor. 5:5–6), ble brukt til å bake de to brødene som ble ofret til Herren. Kirken består av individer som fortsatt har syndens natur i seg og likevel tilhører Gud.

Det har allerede blitt foreslått at høytidene for påske gjennom Shavuot (inkludert høytiden for førstegrøde) bør sees på som en kontinuerlig prosess. Hvis du har tatt imot det sanne påskelammet (Joh. 1:29; 1. Kor. 5:7), er du lovet oppstandelse (1. Kor. 15:20–23) fordi Han (Jesus) er førstegrøden av den større oppstandelsen høste, og du er en del av Messias' kropp (Apg 2; 1 Kor. 12:13), menigheten.

Menigheten ble født på denne dagen. Betydningen av høytiden og menighetens fødsel ville ha vært godt kjent for datidens jødiske troende. Var dette drivkraften for det jødiske samfunnet rundt et århundre senere til å snakke om denne dagen som jødedommens fødsel?

RUTS BOK 

Ruts bok er en historie om kjærlighet mellom en hedning-kvinne og Israels Gud. Ruth hadde vært gift med en jødisk mann. Da han døde, oppmuntret hennes svigermor Naomi henne til å gå tilbake til sin moabittfamilie og arv. Ruth nektet, og ønsket å slutte seg til det jødiske folket og deres Gud. Hennes svar til Naomi, «ditt folk skal være mitt folk, og din Gud, min Gud» (Rut 1:16), har blitt godt kjent.

Etter hvert som Naomi og Rut bosatte seg i Israel, ble en del av Moseloven pålagt Rut. Det var loven til slektningen-forløseren, som skulle løse ut navnet til hennes døde ektemann og skaffe en familie for hans arv. Det var tre krav for at en mann skulle kvalifisere seg som slektningen-forløseren og ta Ruth som sin kone. Han måtte være nærmeste slektning (ugift slektning), kunne utføre denne plikten og være villig til å gjøre det (Dt. 25:5–10). Den nærmeste slektningen som oppfylte disse kravene var Boas, som giftet seg med Rut, og et barn ble født til dem. Ruth skulle bli velsignet, ettersom sønnen hennes ble bestefar til David og var i den messianske linje.

Ruts bok maler et vakkert portrett av sannheten om Shavuot. Jesus er vår slektnings-forløser. Vi – jøde og hedning – er fordømt og skilt fra Gud ved vår synd (Jes. 59:1–2). Jesus var villig og i stand til å frelse oss, som Jahve Gud. Men han måtte bli vår slektning for å oppfylle alle tre kravene. Det gjorde han da han ble en mann. Gjennom hans forløsning er vi – jøde og hedning – plassert sammen i Messias' kropp (Ef. 2). Rut (en hedning) og Boas (en jøde) ble ett i ekteskap (1 Mos 2:24). Med Ruts bok som er påkrevd lesning på Shavuot, hvilket bedre bilde kan gis av menigheten?

fortsettes

Shavuot (pinse) - ukenes høytid, del 1

Tre ganger i året, gir Herren befaling til sitt folk om å stige opp til Jerusalem for å feire de tre største pilegrimshøytidene: Pesach (påske), Shavuot (pinse) og Succot (Løvhyttefesten). Nå nærmer vi oss raskt den andre av dem: Shavuot. Bibelen refererer til dem som 'Herrens høytider'. Vi leser fra 3.Mos 23,1: "Herren talte til Moses og sa: Til til Israels barn og si til dem: Dette er Herrens høytider, mine fastsatte tider, da dere skal lyse ut hellige sammenkomster." Ifølge Skriften, er hver av disse Herrens høytider en "mo'ed", eller "velbehagelig tid" eller "utvalgt tid".

I en serie artikler, oversatt fra magasinet "Israel My Glory", skal vi se nærmere på pinsehøytiden sett fra et bibelsk perspektiv, her i min oversettelse. Artikkelserien er skrevet av Mark Robinson fra The Friends of Israel: 

Alle Israels høytider gir stor innsikt i Det nye testamente. Shavuot, eller pinse, som de fleste kristne kjenner det, er intet unntak. Å forstå bakgrunnen og praksisen til denne høytiden gir rik innsikt i Kirkens fødsel, løftet om Messias og forholdet mellom lov og nåde.

BIBELSK BAKGRUNN 

Denne høytiden har en rekke navn i Bibelen. Den kalles «ukenes høytid» (2Mo 34:22; 5.Mos 16:10), «kornhøstens høytid» (2.Mos 23:16) og «førstegrødens dag» (4.Mos. 28:26). Shavuot-festen er unik i de syv høytidene gitt til det jødiske folk i 3. Mosebok 23 ved at det er den eneste som ikke har en fast dato. Dateringen av høytiden er alltid fra «dagen etter den syvende sabbat skal dere telle femti dager» (3Mos 23:16).

Denne mangelen på en spesifikk dato har ført til at forskjellige dager er foreslått for begynnelsen av tellingen. Saddukeerne forsto at sabbaten refererte til den første lørdagen i påsken; derfor skulle tellingen begynne den første søndagen i påsken. Dette vil alltid plassere Shavuot på en søndag. Fariseerne tolket sabbat til ikke å bety lørdag, men den første hviledagen, den første dagen av påskehøytiden. Tellingen skulle dermed begynne på den andre dagen av påskehøytiden. Denne tolkningen begrenser ikke Shavuot til kun å falle på en søndag. Den fariseiske tolkningen ble standarden og er den dag i dag den allment aksepterte metoden for å begynne tellingen blant det jødiske folk.

Mangelen på en spesifikk dato for Shavuot, så vel som tellingen fra påsken, blir av mange jødiske myndigheter sett på som en kontinuerlig flyt eller kobling av de tre første høytidene, påske til og med Shavuot, med Shavuot som fullføringen av påskeopplevelsen. En annen grunn til denne troen er mangelen på introduksjonen, felles for de andre høytidene, "Og Herren talte til Moses" (3. Mos. 23:1, 9, 23, 26, 33).

En av de mest interessante tolkningene som kommer fra dette er at påsken var en opplevelse av frigjøring. Når man er frigjort fra noe, blir man frigjort til noe annet. I dette tilfellet ville det være å følge Moseloven, ettersom det antas at loven ble gitt til det jødiske folket på Shavuot. Denne tanken har en åpenbar parallell for kristne. Når vi tar imot Jesus som vår Frelser og Herre, er vi frigjort fra syndens lov og frigjort til å følge Guds lov (Rom. 7).

HISTORISK PRAKSIS 

Selv om Shavuot var en av de tre høytidene der det jødiske folk ble befalt å foreta en pilegrimsreise til Jerusalem (5.Mos 16:16), spilte den ingen viktig rolle i det jødiske livet, spesielt utenfor Jerusalem. Dens opprinnelige formål handlet om jordbruk. Det var den avsluttende høytiden for kornhøsten og en takk til Gud.

I bibelske dager ble festen feiret ved å bringe to brød av den fineste hvete og ofre dem for Herren, sammen med de foreskrevne dyreofrene (3Mos 23:17–21).

ÅPENBARINGEN PÅ SINAI 

Det var en gang etter ødeleggelsen av tempelet i 70 e.Kr. at Shavuot tok på seg et historisk grunnlag for feiringen. Denne transformasjonen bidro til å gi den noen veldig solide tradisjoner som praktiseres den dag i dag. Basert på 2. Mosebok 19:1 ble denne høytiden feiringen av å gi Toraen (loven) til Israel på Sinai. Selv om denne tradisjonen utvilsomt ble startet etter 70 e.Kr., var det allerede en bevegelse i Israel for å assosiere denne landbruksfestivalen med en historisk begivenhet.

Jubileumsboken, sannsynligvis skrevet i det første århundre f.Kr., knytter seg til Shavuot-høytiden med overholdelse av pakten som Gud inngikk med mennesket. Jubileumsboken nevnte de noahiske, Abrahamske og mosaiske paktene. Selv om det ikke er laget noen kobling i boken mellom Shavuot og lovgivingen, fastslår det folkets oppfattede behov for å ha et historisk grunnlag for denne festivalen.

Det er lett å se hvordan koblingen mellom Shavuot og Åpenbaringen kunne lages etter ødeleggelsen av tempelet og spredningen av det jødiske folk. Uten tempeltilbedelsessystemet utviklet rabbinsk jødedom (basert på fariseisk praksis) seg som normen for jødisk religiøs praksis. Loven, både skriftlig og muntlig (Talmud), ble grunnleggende i livet til diaspora-jødene. Hvilken mer logisk tid kan gis for jødedommens fødsel (dvs. lovens gi) enn Sinai?

TRADISJONER 

En rekke tradisjoner har blitt assosiert med Shavuot. Synagogen er vanligvis dekorert med planter, blomster og annet grønt. Meieriprodukter blir ofte spist. Ruts bok er påkrevd å lese i synagogen på grunn av bokens jordbruksgrunnlag og Ruths omfavnelse av Israels Gud og israelittenes tro.

Ortodokse jøder holder seg oppe hele den første natten av Shavuot og studerer Toraen. Reform- og konservative synagoger gjennomfører konfirmasjonsseremonier som markerer slutten av skoleåret. Disse seremoniene, for gutter og jenter mellom 13 og 16 år, blir også sett på som bekreftelsen på deres troskap til den jødiske livsstilen.

fortsettes

GT's profetiske forbilder for pinsen, del 1

Det lakker og lir mot pinse. I år sammenfaller den kristne og jødiske pinsen. I en serie artikler skal vi se nærmere på de gammeltestamentlige forbildene for pinsehøytiden, dette som først og fremst er innhøstningens høytid. Her finnes det mye som kan berike vår forståelse av hva Herren tenkte når Han sa til Israels folk:

"Fra dagen etter sabbaten, fra den dagen dere bærer fram svingekornbåndet, skal dere telle sju hele uker. Femti dager skal dere telle til dagen etter den sjuende sabbaten. Da skal dere bære fram for Herren et offer av den nye grøden." (3.Mos 23,15-16)

Pinsen er den siste av vårens høytider, og den feires som en av tre pilegrimsfester. På hebraisk heter denne Herrens høytid for shavuot, som betyr uker. Shavuot er også kjent som Yom Ha-Bikkurim eller dagen for førstegrøden. Frukten fra årets tidligste innhøstning ble presentert for Gud som et takkoffer for den store innhøstningen som skulle følge.

Shavuot feires på den 50'de dagen etter det som kalles for førstegrødens høytid. Ordet "pinse" kommer av et gresk ord som betyr "femtiende".

Det ligger en profetisk symbolikk i dette. Førstegrødens høytid oppfylles i og med Kristi oppstandelse fra de døde. Denne høytiden ble feiret "dagen etter sabbaten", under det usyrede brøds høytid. Det var jo akkurat på dette tidspunktet at Jesus sto opp igjen, som den første av de innsovnede: "Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og Han er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn." (1.Kor 15,20) Nøyaktig 50 dager senere faller Den Hellige Ånd over Jesu disipler i Jerusalem. På dagen for førstegrøden. Den første innhøstningen - førstegrøden - er menigheten, som bringes fram for Gud som et takkoffer!

Den første pinsen, er ikke pinsen som vi leser om i Apostlenes gjerninger kapitel 2! Den første pinse skjedde på Sinai-fjellet da Moses mottok Loven. I følge 2.Mosebok 19 skjedde dette på den sjette dagen i måneden Sivan, hvilket er selve pinsedagen. Moses gav Loven videre til det jødiske folk tre måneder etter utgangen fra Egypt. I følge tradisjonen sto alle jødiske generasjoner omkring Sinai-fjellet og bekreftet mottagelsen av De 10 bud med ordene Na'ase ve'Nishma: "Alt det Herren har talt, vil vi gjøre etter og lyde." (2.Mos 24,7)

På Sinai var Guds manifesterte nærvær og herlighet - Shekinah. Vi leser om dette blant annet i 2.Mos 24:

"Så gikk Moses opp på fjellet, og en sky dekket fjellet. Herrens herlighet (shekinah) hvilte over Sinaifjellet, og skyen dekket det i seks dager. På den sjuende dagen kalte Han på Moses midt ut av skyen. Da Herrens herlighet viste seg, var det i Israels barns øyne som en fortærende ild der på toppen av fjellet." (v.15-17)

Den pinsedagen vi leser om i Apostlenes gjerninger inntreffer på et annet berg, Sion. Også her faller Herrens herlighet:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apgj 2,1-4)

Ser du de klare parallellene?

Ilden var der på Sinai, ilden er der på Sion. Den gruppe av troende, som senere kom til å bli kalt Menigheten, ble ikledd kraft gjennom en dåp i ild på pinsefestens dag. Dette skjedde på Sion - Guds hellige fjell.

(fortsettes)