Shavuot (pinse) - ukenes høytid, del 2

PROFETISK BETYDNING 

Dagens praksis med Shavuot foreskygger en rekke bibelske sannheter som er åpenbart i Det nye testamente. Selv om grunner er gitt av det jødiske samfunnet for det historiske grunnlaget for denne festivalen, og lesingen av regelboken med denne landbruksfestivalen er fortsatt spekulativ. Det var mest sannsynlig en gang i det andre århundre e.Kr. at lesingen av Ruts bok ble en tradisjon.

Det nye testamente gir innsikt i denne høytiden på tre områder: Kirkens fødsel, slektningen/forløseren og Ruts bok, og lov og nåde. Kanskje dette ga det jødiske samfunnet drivkraften til å omfavne denne høytiden som fødselsdagen til jødedommen og loven. Selv om dette bare er formodninger, er de profetiske implikasjonene tydelig sett i Det nye testamente i oppfyllelsen av denne festen.

MENIGHETENS FØDSEL 

Jesus befalte disiplene å vente i Jerusalem til han hadde sendt løftet fra sin Far, som ville gi dem «kraft fra det høye» (Luk 24:49; Apg 1:4). Med til sammen 120 mennesker ventet de i ti dager etter at Jesus hadde steget opp til himmelen. Da Shavuot-dagen kom, kom oppfyllelsen av løftet. Guds Ånd kom ned over gruppen, og de fikk kraft til å være vitner for ham. Deretter ble verden snudd på hodet av vitnet til denne første gruppen av troende (Apg 17:6).

Det er ingen tilfeldighet at menigheten ble opprettet på denne dagen. Kolosserne 2:16–17 snakker om de hellige dagene (høytidene) som et bilde på Messias. 3. Mosebok 23:17 befalte israelittene å ofre «to viftende brød … bakt med surdeig» til Herren. Typiske offringer i den mosaiske troen inneholdt ingen surdeig.

Denne feiringen av Shavuot førte til en ny gruppe kalt Menigheten, bestående av to grupper mennesker. Forløste jøder og hedninger dannet sammen Messias-kroppen, Menigheten. Surdeig, et bilde av synd (1. Kor. 5:5–6), ble brukt til å bake de to brødene som ble ofret til Herren. Kirken består av individer som fortsatt har syndens natur i seg og likevel tilhører Gud.

Det har allerede blitt foreslått at høytidene for påske gjennom Shavuot (inkludert høytiden for førstegrøde) bør sees på som en kontinuerlig prosess. Hvis du har tatt imot det sanne påskelammet (Joh. 1:29; 1. Kor. 5:7), er du lovet oppstandelse (1. Kor. 15:20–23) fordi Han (Jesus) er førstegrøden av den større oppstandelsen høste, og du er en del av Messias' kropp (Apg 2; 1 Kor. 12:13), menigheten.

Menigheten ble født på denne dagen. Betydningen av høytiden og menighetens fødsel ville ha vært godt kjent for datidens jødiske troende. Var dette drivkraften for det jødiske samfunnet rundt et århundre senere til å snakke om denne dagen som jødedommens fødsel?

RUTS BOK 

Ruts bok er en historie om kjærlighet mellom en hedning-kvinne og Israels Gud. Ruth hadde vært gift med en jødisk mann. Da han døde, oppmuntret hennes svigermor Naomi henne til å gå tilbake til sin moabittfamilie og arv. Ruth nektet, og ønsket å slutte seg til det jødiske folket og deres Gud. Hennes svar til Naomi, «ditt folk skal være mitt folk, og din Gud, min Gud» (Rut 1:16), har blitt godt kjent.

Etter hvert som Naomi og Rut bosatte seg i Israel, ble en del av Moseloven pålagt Rut. Det var loven til slektningen-forløseren, som skulle løse ut navnet til hennes døde ektemann og skaffe en familie for hans arv. Det var tre krav for at en mann skulle kvalifisere seg som slektningen-forløseren og ta Ruth som sin kone. Han måtte være nærmeste slektning (ugift slektning), kunne utføre denne plikten og være villig til å gjøre det (Dt. 25:5–10). Den nærmeste slektningen som oppfylte disse kravene var Boas, som giftet seg med Rut, og et barn ble født til dem. Ruth skulle bli velsignet, ettersom sønnen hennes ble bestefar til David og var i den messianske linje.

Ruts bok maler et vakkert portrett av sannheten om Shavuot. Jesus er vår slektnings-forløser. Vi – jøde og hedning – er fordømt og skilt fra Gud ved vår synd (Jes. 59:1–2). Jesus var villig og i stand til å frelse oss, som Jahve Gud. Men han måtte bli vår slektning for å oppfylle alle tre kravene. Det gjorde han da han ble en mann. Gjennom hans forløsning er vi – jøde og hedning – plassert sammen i Messias' kropp (Ef. 2). Rut (en hedning) og Boas (en jøde) ble ett i ekteskap (1 Mos 2:24). Med Ruts bok som er påkrevd lesning på Shavuot, hvilket bedre bilde kan gis av menigheten?

fortsettes

Shavuot (pinse) - ukenes høytid, del 1

Tre ganger i året, gir Herren befaling til sitt folk om å stige opp til Jerusalem for å feire de tre største pilegrimshøytidene: Pesach (påske), Shavuot (pinse) og Succot (Løvhyttefesten). Nå nærmer vi oss raskt den andre av dem: Shavuot. Bibelen refererer til dem som 'Herrens høytider'. Vi leser fra 3.Mos 23,1: "Herren talte til Moses og sa: Til til Israels barn og si til dem: Dette er Herrens høytider, mine fastsatte tider, da dere skal lyse ut hellige sammenkomster." Ifølge Skriften, er hver av disse Herrens høytider en "mo'ed", eller "velbehagelig tid" eller "utvalgt tid".

I en serie artikler, oversatt fra magasinet "Israel My Glory", skal vi se nærmere på pinsehøytiden sett fra et bibelsk perspektiv, her i min oversettelse. Artikkelserien er skrevet av Mark Robinson fra The Friends of Israel: 

Alle Israels høytider gir stor innsikt i Det nye testamente. Shavuot, eller pinse, som de fleste kristne kjenner det, er intet unntak. Å forstå bakgrunnen og praksisen til denne høytiden gir rik innsikt i Kirkens fødsel, løftet om Messias og forholdet mellom lov og nåde.

BIBELSK BAKGRUNN 

Denne høytiden har en rekke navn i Bibelen. Den kalles «ukenes høytid» (2Mo 34:22; 5.Mos 16:10), «kornhøstens høytid» (2.Mos 23:16) og «førstegrødens dag» (4.Mos. 28:26). Shavuot-festen er unik i de syv høytidene gitt til det jødiske folk i 3. Mosebok 23 ved at det er den eneste som ikke har en fast dato. Dateringen av høytiden er alltid fra «dagen etter den syvende sabbat skal dere telle femti dager» (3Mos 23:16).

Denne mangelen på en spesifikk dato har ført til at forskjellige dager er foreslått for begynnelsen av tellingen. Saddukeerne forsto at sabbaten refererte til den første lørdagen i påsken; derfor skulle tellingen begynne den første søndagen i påsken. Dette vil alltid plassere Shavuot på en søndag. Fariseerne tolket sabbat til ikke å bety lørdag, men den første hviledagen, den første dagen av påskehøytiden. Tellingen skulle dermed begynne på den andre dagen av påskehøytiden. Denne tolkningen begrenser ikke Shavuot til kun å falle på en søndag. Den fariseiske tolkningen ble standarden og er den dag i dag den allment aksepterte metoden for å begynne tellingen blant det jødiske folk.

Mangelen på en spesifikk dato for Shavuot, så vel som tellingen fra påsken, blir av mange jødiske myndigheter sett på som en kontinuerlig flyt eller kobling av de tre første høytidene, påske til og med Shavuot, med Shavuot som fullføringen av påskeopplevelsen. En annen grunn til denne troen er mangelen på introduksjonen, felles for de andre høytidene, "Og Herren talte til Moses" (3. Mos. 23:1, 9, 23, 26, 33).

En av de mest interessante tolkningene som kommer fra dette er at påsken var en opplevelse av frigjøring. Når man er frigjort fra noe, blir man frigjort til noe annet. I dette tilfellet ville det være å følge Moseloven, ettersom det antas at loven ble gitt til det jødiske folket på Shavuot. Denne tanken har en åpenbar parallell for kristne. Når vi tar imot Jesus som vår Frelser og Herre, er vi frigjort fra syndens lov og frigjort til å følge Guds lov (Rom. 7).

HISTORISK PRAKSIS 

Selv om Shavuot var en av de tre høytidene der det jødiske folk ble befalt å foreta en pilegrimsreise til Jerusalem (5.Mos 16:16), spilte den ingen viktig rolle i det jødiske livet, spesielt utenfor Jerusalem. Dens opprinnelige formål handlet om jordbruk. Det var den avsluttende høytiden for kornhøsten og en takk til Gud.

I bibelske dager ble festen feiret ved å bringe to brød av den fineste hvete og ofre dem for Herren, sammen med de foreskrevne dyreofrene (3Mos 23:17–21).

ÅPENBARINGEN PÅ SINAI 

Det var en gang etter ødeleggelsen av tempelet i 70 e.Kr. at Shavuot tok på seg et historisk grunnlag for feiringen. Denne transformasjonen bidro til å gi den noen veldig solide tradisjoner som praktiseres den dag i dag. Basert på 2. Mosebok 19:1 ble denne høytiden feiringen av å gi Toraen (loven) til Israel på Sinai. Selv om denne tradisjonen utvilsomt ble startet etter 70 e.Kr., var det allerede en bevegelse i Israel for å assosiere denne landbruksfestivalen med en historisk begivenhet.

Jubileumsboken, sannsynligvis skrevet i det første århundre f.Kr., knytter seg til Shavuot-høytiden med overholdelse av pakten som Gud inngikk med mennesket. Jubileumsboken nevnte de noahiske, Abrahamske og mosaiske paktene. Selv om det ikke er laget noen kobling i boken mellom Shavuot og lovgivingen, fastslår det folkets oppfattede behov for å ha et historisk grunnlag for denne festivalen.

Det er lett å se hvordan koblingen mellom Shavuot og Åpenbaringen kunne lages etter ødeleggelsen av tempelet og spredningen av det jødiske folk. Uten tempeltilbedelsessystemet utviklet rabbinsk jødedom (basert på fariseisk praksis) seg som normen for jødisk religiøs praksis. Loven, både skriftlig og muntlig (Talmud), ble grunnleggende i livet til diaspora-jødene. Hvilken mer logisk tid kan gis for jødedommens fødsel (dvs. lovens gi) enn Sinai?

TRADISJONER 

En rekke tradisjoner har blitt assosiert med Shavuot. Synagogen er vanligvis dekorert med planter, blomster og annet grønt. Meieriprodukter blir ofte spist. Ruts bok er påkrevd å lese i synagogen på grunn av bokens jordbruksgrunnlag og Ruths omfavnelse av Israels Gud og israelittenes tro.

Ortodokse jøder holder seg oppe hele den første natten av Shavuot og studerer Toraen. Reform- og konservative synagoger gjennomfører konfirmasjonsseremonier som markerer slutten av skoleåret. Disse seremoniene, for gutter og jenter mellom 13 og 16 år, blir også sett på som bekreftelsen på deres troskap til den jødiske livsstilen.

fortsettes