Messiansk jøde skriver om omer-tellingen

Når vi nå er inne i den tredje uken av tellingen av Omer (3. Mosebok 23:15), som finner sted mellom påske og Shavuot (også kjent som pinse), blir vi minnet om påskelammet, som ble ofret under utvandringen. . Dette Lammet er et symbol på forløsning og frihet for det jødiske folk, og det var også et forvarsel om den ultimate forløsningen som ville komme gjennom offeret til Yeshua, vår Messias. I Åpenbaringen 12:11 ser vi kraften i Lammets blod til å overvinne anklageren og bringe seier til dem som følger ham. Når vi reflekterer over denne mektige sannheten under tellingen av Omer, la oss minnes påskelammets og Yeshuas offer. Måtte vi strebe etter å leve liv som gjenspeiler kjærligheten og kraften til vår Messias.

Som et messiansk jødisk samfunn er vi kalt til å gå i fotsporene til Yeshua, vår Messias, som lærte oss å elske hverandre slik han har elsket oss. Denne kjærligheten er ikke bare en følelse, men en handling som krever ofre og engasjement.

I Åpenbaringen 12:11 ser vi et sterkt eksempel på denne kjærligheten i aksjon:

"De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden,"

Dette verset snakker om en stor kamp som finner sted i det åndelige riket. Vi er kalt til å delta i denne kampen. Fienden søker å ødelegge oss og skille oss fra kjærligheten til vår Messias, men vi har makt til å overvinne ham gjennom Lammets blod og vårt vitnesbyrd.

Lammets blod refererer til offeret Yeshua gjorde på korset for våre synder. Det er gjennom hans offer at vi er i stand til å bli forsonet med Gud og få evig liv. Fienden kan prøve å anklage oss og minne oss på våre tidligere feil og synder, men vi kan stå fast i vissheten om at vi er blitt tilgitt og vasket rene av Lammets blod.

"I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom." Efeserne 1:7

Ordet i vårt vitnesbyrd refererer til kraften i vårt personlige vitnesbyrd og historiene om hvordan Gud har virket i våre liv. Våre vitnesbyrd har kraften til å inspirere og oppmuntre andre som kanskje går gjennom lignende kamper. Ved å dele våre historier og tro hjelper vi andre med å overvinne fienden og komme nærmere Gud.

"For jeg skammer meg ikke over evangeliet, for det er Guds kraft som bringer frelse til enhver som tror: først til jøden, så til hedningen." Romerne 1:16

Men kanskje den mest kraftfulle delen av dette verset er den siste setningen: "de elsket ikke livet sitt så høyt at de viket fra døden." Dette taler til det ultimate offeret som mange av våre brødre og søstre i troen har gjort gjennom historien. De var villige til å gi opp sitt eget liv for evangeliets skyld og kjærligheten til sin Messias.

Når vi leser dette verset, blir vi minnet på at også vi er kalt til et liv i offer og forpliktelse. Vi er kanskje ikke kalt til å gi opp våre fysiske liv, men vi er kalt til å dø for oss selv og leve for vår Messias og hans rikes skyld. Dette betyr å legge til side våre egne ønsker og agendaer og først søke Guds vilje.

"Den som finner livet sitt, vil miste det, og den som mister livet for min skyld, vil finne det." Matteus 10:39

Så hvordan ser dette ut i praksis? Det betyr å være villig til å gå ut av komfortsonene våre og dele troen vår med de rundt oss. Det betyr å være et lys i en mørk verden og elske andre slik Yeshua har elsket oss. Det betyr å tjene andre og sette deres behov foran våre egne. Det betyr å be for våre fiender og tilgi dem som har gjort oss urett.

Som messianske jøder har vi også et unikt kall som en del av nasjonen Israel. Gud har valgt Israel til å være et lys for nasjonene og en kanal for velsignelse for verden. Vi er kalt til å være en del av det oppdraget, å dele kjærligheten og sannheten til vår Messias med både jøder og hedninger. Når vi lever liv med oppofrelse og forpliktelse, la oss også huske vårt kall som nasjon og strebe etter å oppfylle dette kallet etter beste evne.

Avslutningsvis er Åpenbaringen 12:11 en kraftig påminnelse om kjærligheten og offeret til vår Messias Yeshua, og vårt kall til å følge i hans fotspor. La oss være et folk som er villige til å overvinne fienden ved Lammets blod og vårt vitnesbyrd, og som er villige til å gi våre liv til grunn for vår Messias og hans rike. Måtte vi reflektere hans kjærlighet og lys til en verden i desperat nød.

- Yovual Yanay, Revive Israel, messiansk jøde./Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Jødiske høytider 2020

Her er en oversikt over de jødiske høytidene denne høsten:

JØDISK NYTTÅR
Fredag 18.09.20 Erev rosh hashana, feiringen av det jødiske nyttår begynner ved solnedgang. Jødene går inn i det jødiske år 5781. Høytiden feires i to dager (3.Mos 23,23-25)

Lørdag 19.09.20: Rosh hashana. 1.helligdag.
Søndag 20.09.20: Rosh hashana. 2.helligdag., som går ut ved solnedgang.

DEN STORE FORSONINGSDAGEN
Søndag 27.09.20 Erev yom kippur. Den store forsoningsdagen begynner på kvelden. Dette er jødenes helligste dag. Folk faster, Ben-Gurion flyplass stenges, trafikk og medier stilner av. (3.Mos 23,27)

Mandag 28.09.2: Yom kippur, fasten fortsetter til solnedgang.

LØVHYTTEFESTEN OG TORAENS GLEDESFEST
Søndag 2.10.20: Feiringen av løvhyttefesten begynner på kvelden. Festen feires i syv dager, den første dag er helligdag. (3.Mos 23,34)

Mandag 03.10.20: Løvhyttefestens første dag, helligdag, som går ut ved solnedgang. Løvhyttefesten fortsetter.

Fredag 09.10.20: På kvelden starter feiringen av Toraens gledesfest, simchat Tora. Det er festen som kalles for den åttende dagen i forbindelse med feiringen av løvhyttefesten. (3.Mos 23,36)

Lørdag 10.10.2020: Helligdag, feiringen av simchat Tora går ut ved solnedgang.

Kilde: Karmel Israel Nytt.

Basunens høytid

Ved soloppgang i morgen inntreffer Rosh Hashanah, bokstavelig 'årets begynnelse' eller 'hodet på året', det jødiske nyttår. Det bibelske navnet på denne Herrens høytid, er Yom Teruah - 'Basunhøytiden' eller 'Basunenes høytid'. Det er den første av de jødiske 'høyhellige dagene' eller 'ærefryktens dager'.

For en kristen er dette også en helt spesiell tid. En dag skal nemlig en basun lyde!

"Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i et nu, på et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde..." (1.Kor 15,51-52a)

Basunhøytiden er derfor en profetisk tid, og jeg tror Gud har reist opp og reiser fremdeles opp menn og kvinner til å være vektere på muren i en tid som denne. Forbedere med profetisk salvelse til å blåse i basun eller shofar for å vekke Kristi kropp, og gjøre oss rede for Jesu gjenkomst. Disse bønnevekterne vil også varsle fare, og de trengs mer enn noensinne i en tid hvor ærefrykten for Gud nærmest er borte.

Basunhøytiden har sin bakgrunn i de forordninger Herren gir sitt folk i 3.Mos 23,23-25:

"Så talte Herren til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde sabbatshvile, en minnedag da dere gir et støt i basunen, en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe arbeidsverk..."

Dagen beskrives også i 4.Mos 29,1 slik:

"I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere ha en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe arbeidsverk. Dette er en dag for dere til å gi et støt i basunene."

Kanskje mindre kjent er at Rosh Hashanah også er 'dommens dag', en dag da de himmelske bøker åpnes. Denne dagen beskrives slik i Mishnah, bedre kjent som den 'muntlige Torah' og i Talmud, hvor det nevnes at bøker åpnes. Her beskrives gjerningene til de onde, de rettferdige og en av bøkene som åpnes er 'livets bok'.

Rosh Hashanah er derfor en dag hvor man prøver seg selv. Det er ettertankens dag. Det er en dag for omvendelse. Dette kan vi også bruke dagen til!

Rosh Hasanah ender når natten faller på 11.september.

Da gjenstår det å ønske alle mine jødiske venner: shana tova! Godt nytt år 5779.

Hanukkha, jul og lys

Våre trosrøtter er jødiske og i år kommer dette oss nærmere nå i julen enn ellers, for omtrent samtidig med at vi feirer når julehøytid feirer våre jødiske venner Hanukkah, en festlig lyshøytid med god mat, dans, leker og gaver.

Bakgrunnen for Hanukkah eller Chanukka, daterer seg tilbake til 160 tallet før Kristi fødsel. Juda var på denne tiden under det selukidiske riket, med sitt sentrum i Syria. Kongen i dette riket, Antiochus IV Epifanes, ville utrydde det jødiske livet og dens røtter, og gjøre sine undersotter til grekere. For å oppnå dette satte han opp et alter til den greske guden Zevs i tempelet i Jerusalem og på den måten vanhelliget han det. Samtidig forbød han jødene å ofre brennoffer, feire sabbat eller omskjære sine barn. Når jødene i Jerusalem ble beordret til å ofre til avguden i Tempelet, vegret presten Matthatias å utføre befalingen. Dette skulle bli utgangspunktet for det som skulle gå under navnet Makkabeeropprøret. Opprøret skulle bli ledet av presten selv og hans fem sønner. Og de skulle få stor oppslutning blant jøder flest.

Makkabeerne flykter opp i fjellene. Herfra leder de opprøret mot den langt mer overlegne syriske hæren. Syrerne mobiliserer hele 60.000 mann. Tre år skulle det ta før makkabeerne hadde erobret Tempelet tilbake, renset det for de vanhellige ritene til avgudsdyrkerne og gjeninnført den jødiske tempeltjenesten.

Dette fant sted den 25 dagen i måneden Kislev.

Det var i denne forbindelse det skjer et under. Historien er som følger:

Når den eldste sønnen til presten, Judas, og makkabeerne var ferdige med å rense tempelet ville de tenne det evige lyset, det som kalles N'er Tamid - og som finnes i hvert eneste troende jødiske hjem - fant de bare en liten krukke med olje. Ikke mer olje enn til en dag. Oljelampen ble tent og det skjedde et mirakel. Den lille mengden olje varte i åtte dager, så lenge det tok å lage ny olje.

Det er laget en egen Hanukkha lysestake som tar åtte lys. En for hver dag under høytiden. Man begynner fra venstre og tenner så et lys for de åtte dagene denne lyshøytiden varer. I år kan vi altså både feire Frelserens komme gjennom vår egen julefeiring, og vi kan del i Hanukkah høytiden. Begge høytider handler om lys. Og om mirakler!

Årets jødiske høytider

Planlegger du en reise til Israel, så kan det være praktisk å vite når de ulike jødiske høytidene er. På bildet finner du en oversikt over det jødiske året, og her er datoene for årets høytider:

Esterfasten: 17. mars

Purim: 20.-21.mars

Pesach (Påske): 19.-21.april

Holocaustdagen: 1 mai

Minnedag for de falne: 9.mai

Frihetsdag: 10.mai

Jerusalemdagen: 1. juni

Shavout (pinse): 8.-9.juni

Tishà B'Av: 9. august

Rosh HaShana: 29.-30. september

Yom Kippur: 8.oktober

Sukkot (Løvhyttefesten): 13.-19.oktober

Simchat Torah: 20. oktober

Hannukkah (Lysfesten): 21.-28. desember

Jesu fødsel og Herrens høytider, del 3

Om du ikke har lest del 1 og 2, vennligst les de først for sammenhengens skyld.

Av Zola Levitt

Jeg spurte så Margaret om den første dagen i den syvende måneden. Jeg hadde håpet at ingen store ting skulle skje under den tiden som motsvares av den lange sommeren på høytidenes skjema, og faktum er at ingen slike finnes. Det virket som om fosteret vokste til uten betydningsfulle hendelser, når det en gang hadde begynt sin tilvekst som menneske. Jeg forstod at barnet hadde utvikles svært tidlig og at det nå bare vokste i størrelse og styrke. Men noen små forbedringer fantes for Skaperen å legge til og jeg frydet meg over å oppdage at en av dem sammenfalt svært nøyaktig med neste neste høytid.

En fullbyrdelse som kom akkurat på begynnelsen av den syvende måneden var barnets hørsel. Margarets medisinske lærebøker, inklusive den anerkjente Wiliams Obstetrics, fastslo at nå var barnets hørsel fullt utviklet. Den første dagen i den syvende måneden kunne barnet skille en lyd fra en annen, foreksempel at en trompet var en trompet. Nøyaktig på det tidspunkt da Herren stiger ned fra himmelen med et høyt rop og med sterk shofarlyd (trompetstøt) skulle barnet kunne oppfatte denne lyd!

Nå var jeg ute etter blod - det vil si det blod som skulle representere den sjette høytiden, Yom Kippur (Forsoningsdagen). Det var den fornemste dagen for blodoffer og jeg klargjorde for Margaret at jeg ville vite om noe skjedde i forbindelse med de 10 dagene inn i den syvende måneden. Jeg var fremdeles nøye med å ikke si noe om det jeg gikk rundt og tenkte på. Om Margaret hadde sagt at 'albuene ble fullført' så hadde antageligvis hele systemet mitt raknet. Men på en eller annen måte kjente jeg det på meg at legen ikke ville svikte meg!

Hun åpnet en lærebok, konsentrerte seg og leste for meg at nå skjedde de virkelige forandringene i blodet. Det var nødvendig at fosterets blod, som bar morens syre gjennom barnets system, forvandles på en slik måte at barnet selv kunne beholde den syre, som ble barnets etter forløsningen. Teknisk sett måtte barnets hemoglobin forvandles fra et fosters til et menneske med egen pust og egen sirkulasjon. Et foster puster ikke men er avhengig av den syre som finnes i morens blodsirkulasjon. Dette måtte endres før fødselen og denne forvandlingen skjer, ifølge Margarets medisinske bøker, i forbindelse med den andre uken i den syvende måneden, og for å være helt nøyaktig, på den tiende dagen!

'Det rene blodet' tenkte jeg. 'For blodet er det som gjør soning,' konstaterer Gud. (3.Mos 17,11b) Hver eneste person i Israel måtte faktisk bære fram blod til Herren gjennom ypperstepresten på Forsoningsdagen. Om det blodet ble godtatt, skulle det innebære liv. På samme måte skulle fosterets blod, når det var modent, føre liv med seg.

Men fosteret er naturligvis ikke klar for å bli født. Ennå en høytid sto igjen, og nå var jeg helt sikker på at Margaret skulle komme med det fullkomne, som skulle passe helt. Jeg spurte om den femtende dagen i den syvende måneden, og umiddelbart så hun denne dagen som den trygge forløsningsperioden. 'Du forstår det er nå lungene utvikles,' sa hun, 'og så snart vi får i gang de små lungene deres kan vi hjelpe dem, selv om de fødes for tidlig. Jeg er redd for at om de bestemmer seg for å komme før lungene er utviklet ferdig så er sjansene for at de klarer seg liten. Men fra den femtende dagen i den syvende måneden har et normalt barn to friske lunger og om det blir født da, kan det anvende sin egen luft og leve av den.'

Løvhyttefesten, Succot da, grublet jeg - men Tabernaklet er jo Åndens hus, Ånden er livsluften i Bibelen! Blåste ikke Gud inn sin Ånd i Adam og gav ham liv? Åndet ikke Messias Den Hellige Ånd på disiplene? Og for å ta et enda sterkere eksempel : I Esekiels visjon om de tørre benene (Esek 37) så han hvordan Gud førte sammen de døde ben, sener og muskler til menneskelige vesener og så befalte Gud profeten: 'Da sa han til meg: Profeter og tal til Ånden! Profeter, menneskesønn, og si til Ånden: Så sier Herren Herren. Kom, du Ånd, fra de fire vinder og blås på disse drepte mennene, så de kan bli levende.' (Esek 37,9)

Løvhyttene er slutten på veien - slutten på høytidene, slutten på Guds plan, begynnelsen til Riket. Barnet skulle leve, om det ble født på Løvhyttefesten. Den troende skal leve, når han/hun en gang går inn i Riket.

Jesu fødsel og Herrens høytider, del 2

VIKTIG: Les del 1 først, om du ikke har lest den!

Av Zola Levitt (bildet)

Jeg behøver vel ikke å si at Margaret og jeg raskt ble opptatt av å lese en haug med bøker om forløsning, diagrammer over det befruktede eggets utvikling og, naturligvis, Bibelen i ulike oversettelser. Jeg ba henne fortsette å forklare, men fortsatt avslørte jeg ikke hva jeg gikk rundt og tenkte på. Jeg tenkte bare å spørre henne om hvordan et lite egg formodentligvis utviklet seg uten å fortelle at jeg fullt og fast forventet meg et svært eksakt skjema i tråd med Herrens høytider slik de finnes beskrevet i Tora (Guds ord) 3.Mos 23. Jeg behøver nok ikke si at jeg holdt pusten og virkelig inderlig håpet at jeg hadde gjort en oppdagelse. Hva som vi inntil nå hadde avdekket var jo så fantastisk. Det er opplagt at Gud skaper hver og en av oss etter disse tre første majestetiske høytider, hvilke så til det ytterste oppfylles av vår Herre Yeshua. Men skulle systemet fortsatt passe når jeg nå fortsatte undersøkelsen?

Nå kom vi til den vanskelige biten. Det virket som om saker og ting i graviditetsutviklingen nå skjedde raskt mens skjemaet over de syv høytidene oppmuntret til en lang venting frem til Shavot (pinse). Jeg spurte forsiktig Margaret om neste steg for vårt 'plantede egg'. 'Ja, naturligvis har vi nå et egg, som langsomt utvikler seg under lang tid,' sa hun. 'Det gjennomgår ulike stadier men det gjennomgår ingen dramatisk forandring før det er blitt et virkelig foster. Det er neste store hendelse. Du kan se det her på diagrammet.' Hun snudde på sin medisinske bok så jeg skulle se en side oppdelt som en kalender. Det viste fosterets utvikling de aller første ukene.

Jeg så på de små bildene, på noe som lignet på yngel, som snart fikk svømmeføtter og som siden begynte å ligne et menneske fra Mars og så videre til det siste bildet på siden. Deretter så jeg en menneskelig baby, og på kanten på tegningen den skriftlige opplysningen: "Femti dager". Jeg så opp på Margaret, forsøkte å skjule min begeistring, og sa langsomt: 'ER den femtiende dagen viktig?' 'Ja,' sa forløsningslegen, 'FRAM TIL den femtiende dagen vet du ikke om du skal føde frem en and eller en cocker spaniel. Men på den femtiende dagen regner man at fosteret er et menneskelig foster.'

Ulike bibelsteder fløy rundt i sinnet mitt. 'En ny skapning' synes å være det som passet for den betydningsfulle forandring fra foster, denne uformelige livsform, til noe som i hovedsak er en menneskelig skapning. Slik var det virkelig: På pinsedag de israelittene som ikke var født på nytt i sannhet 'nye skapninger.' De ble åndelige. De tok imot evig liv. De skulle gå videre til et liv som overtreffer de grenser deres kjødelige kropper satte. På lignende måte som fosteret gå videre til et annet liv utenfor morens kropp.

Margartet fortalte meg om hver programert hendelse i barnets utvikling varierte fra tilfelle til tilfelle nøyaktig som graviditetens lengde var ulik fra mamma til mamma. Diagrammet i faglitteraturen hadde regnet femti dager fra befruktningsøyeblikket snarere enn fra 'innplatningen' i livmorveggen, (førstegrøden i Bibelen) men variasjonene når det gjelder graviditeten får stå for forskjellen. Det viktigste er dette: etter den syvende uken, som følger befruktningen, skulle altså dette foster - denne umenneskelige livsformen - bli et vesen skapt etter Guds avbilde.

(fortsettes)

Jesu fødsel og Herrens høytider, del 1

I dag presenterer vi en gjesteskribent, Zola Levitt fra Israel. Zola Levitt som døde i 2006 av lungekreft, 67 år gammel, var en anerkjent messiansk-jødisk bibellærer med mer enn 50 bøker bak seg. Han underviste blant annet ved Dalles Baptist University. Du vil finne innholdet oppsiktsvekkende, og jeg vil tro svært interessant og ikke minst svært bibelsk. Forfatteren tar for seg Jesu fødsel i lys av Herrens høytider som står omtalt i Guds ord. Artikkelen er lang, så jeg deler den i flere deler. Jeg overlater ordet til Zola Levitt:

I forbindelse med innsamlingen av bakgrunnmaterialet for en bok jeg skulle skrive, kom jeg over en utrolig og skakende tilnærming av de syv høytidene. Kanskje kan denne lille gjennomgangen tjene som eksempel på hvordan Guds formler gjennomsyrer dette jordiske, menneskelige liv. En av mine forleggere ba meg tenke over om jeg kunne skrive en bok om et barns fødsel ut fra bibelsk perspektiv. Denne trivilige oppgaven ledet meg til de mange fascinerende fortellingene i Bibelen om ulike barns fødsler, inkludert også vår Herres underfulle fødsel. Men jeg ville gjøre mer enn bare undersøke barns fødsler; det finnes mange gode bøker i det emnet. Jeg ville heller forsøke å finne et teologisk prinsipp, kanskje en skjult sannhet i Skriften om hvordan vi alle blir til. Jeg ville vite om Bibelen inneholdt en sannhet om hvordan Gud skaper oss.

I den hensikt kontaktet jeg dr Margaret Matheson, en bibellesende venn og en svært dyktig forløsningslege, som har forløst over 10.000 barn. Jeg spurte Margaret om graviditeten generelt, om tidsbestemmelser og hvordan barnet utvikles inne i moren. Jeg lærte at en gjennomsnittlig graviditet varer i 280 dager og regnes fra den siste menstruasjonens første dag før befruktningen.

Å gjøre utregninger i følge den jødiske kalenderen er en hobby for meg og jeg la ut disse 280 dagene over et 'idealistisk jødisk år'. Det ideelle jødiske året begynner nøyaktig ved vårjevndøgn, den første dagen i Nisan, ved nymånen i den første måneden, som inntreffer den første vårdagen, 21. mars. Det var interessant å oppdage at en graviditet på 280 dager, med begynnelse den 21. mars ville være fullbyrdet i måneden Kislev, til selveste Hanukka (Tempelvielsen) som også vår Herre feiret. (Joh 10,22) Den oppdagelsen lot meg forstå at det faktisk finnes noe veldig bibelsk i graviditetens utstrekning i tid. Jeg ba Margaret gi meg flere detaljer om hvordan et barn blir til og hvordan det vokser og hun innledet slik: 'Den fjortende dagen i den første måneden oppstår egget.' Jeg hørte spontant 3.Mos 23,5: 'I den første måneden, på den fjortende dagen i måneden, mellom de to aftenstundene, er det påske for Herren, ' Guds opprinnelige forskrift for påskefeiringen (Pesach). Jødene bruker et egg på påskebordet som et symbol for det nye livet som de ble gitt gjennom lammet som ble slaktet i Egypt. Egget er et svært sterkt symbol for et nytt liv og jeg ble fascinert av at den fjortende dagen i en graviditet gjør samme sak i som den fjortende dagen i Guds årshøytider: den gir mulighet til nytt liv.

Allerede nå tenkte jeg med meg selv at barnet nok blir utviklet etter de syv høytidenes ordning, men jeg skjulte min begeistring for Margaret. Jeg ville ikke lokke henne til å forvanske fakta på minst mulig måte bare for å bevise et bibelsk argument. Jeg spurte henne nøye og tenkte med meg selv på den neste høytiden, De usyrede brøds høytid. Den inntreffer natten etterpå, den 15 dagen i den første måneden, i følge 3.Mos 23,6. Jeg spurte Margaret om hvor raskt egget må befruktes om moren skal bli gravid. Hennes svar var veldig klart og tydelig: 'Befruktningen må skje innen 24 timer ellers støtes egget ut'.

Nå var jeg virkelig igang! De to viktige hendelsene før forløsningen skjedde ikke bare på rette dager men var også de rette hendelsene. Egget står naturligvis for Pesach, påsken, og befruktningstanken - frøet, som sås i jorden står for Det usyrende brødet, vår Herres begravelse. Hans korsfestelse i påsken gav hver og en av oss muligheten til et evig liv. Hans begravelse i jorden forberedte oss alle for en kommende strålende oppstandelse.

Jeg holdt pusten da jeg spurte henne om tiden for førstegrødens høytid. Jeg forsto at denne tredje høytid, ikke eier rom innenfor en bestemt tidssyklus. Den inntreffer ganske enkelt på søndagen i Det usyrende brøds uke. Det kunne bli dagen etter eller nesten en uke senere. Forsiktig spurte jeg Margaret om det som skjer deretter i graviditetsprosessen. 'Ja, det er litt ubestemmelig,' sa hun. 'Det befruktede egget passerer nedover egglederen i sin egen takt mot livmoren. Det kan ta to til seks dager inntil det planter seg i livmorveggen.' Jeg elsket ordet 'plantet'. Jeg assosierte det sterkt med førstegrødens høytid, vårsæden, og det var dessuten, fikk jeg vite senere, den korrekte benevnelsen. Den medisinske benevnelsen er 'implantation' . Det beskriver det øyeblikk, da det befruktede egget trygt og sikkert lander i livmoren og begynner på sin mirakuløse tilvekst til å bli menneske.

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 5

Sabbaten kaller oss til hvile, søndagen til fest, er det en som har sagt. Og jeg tror han har helt rett. Den kristne kirke begynte tidlig å feire Kristi oppstandelsesdag som sin store festdag. Men det er feil å si at den overtok for jødenes sabbatsfeiring. Og det er heller ikke riktig å si at søndagen som hviledag ble innført av keiser Konstantin. Kirken hadde tatt i bruk søndagen lenge før. Men la oss nå først se på hvordan Guds 4 bud lyder:

"Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid..." (2.Mos 20,8-10a)

Det hebraiske verbet shabat betyr opphøre med arbeid, hvile. Substantivet sabbat betyr hviledag.

Gud innstifter hviledagen allerede i skapelsen. "Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort og hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den..." (1.Mos 2,2-3a) Legg merke til hva Guds ord sier: "Gud VELSIGNET den sjuende dagen og HELLIGET den." Den er med andre ord en helt spesiell dag. Gud hvilte fra sin gjerning denne dagen, og kaller mennesket til hvile. Gud gav loven om sabbatshvilen for å lære sitt folk at de skulle forvalgte tiden. Og det er vel ingen som helst tvil om at vi trenger en slik "annerledesdag". Det innser også ikke-kristne. Den fremstående humanisten Inge Eidsvåg ved Nansenskolen skrev for en del år siden en artikkel, jeg tror det var i Aftenposten, hvor tittelen lød: "Gi oss søndagen tilbake!" Eidsvåg poengterte at vi trengte en dag hvor vi kunne la den motoriserte gressklipperen stå, hvor vi hadde tid for hverandre, til å spise den gode søndagsmiddagen vi husker fra vår barndom, og hvor vi kunne gå de gode gammeldagse søndagsturene. I dag er alle ukenes dager like for folk flest. Slik var det ikke ment fra skapelsen av. Mennesket er ikke skapt for å arbeide sju dager i uken.Vi trenger en annerledesdag. Og en dag i uken er velsignet og helliget. Av Gud selv. Jeg tror at en av årsakene til at jødene har overlevd som folk er at de har tatt sabbaten på alvor.

Siden Jesus oppsto på den første dag i uken (se Matt 28,1-6;Mark 16,1-6;Luk 24,1-6) begynte disiplene å komme sammen den første dag i uken. De begynte også å snakke om "den åttende dagen". Dette hadde den tidlige kirken hentet fra den jødiske tradisjonen. I Enokslitteraturen, som trolig er forfattet på 100-tallet f.Kr finnes det et utsagn: "Jeg har også skapt den åttende dagen, forat den åttende skulle være den første.... en tid uten år, måneder, uker, dager og timer." (2. Enoksbok) Gud skapte verden på seks dager, den sjuende gjør Han til sin og menneskenes hviledag. Men bortenfor skapelsens sju dager venter dagen uten morgen og uten aften: den åttende i Guds skaperverk.

For å forstå dette må vi huske at Den Hellige Ånd kom over disiplene på pinsedag, som var den sjuende dag i uken. Ordet "pinse" betyr "femtiende". Denne dagen blir i 3.Mos 23,26 kalt "dagen etter den sjuende dagen", altså den åttende i overført betydning.

Men når de første kristne gjør søndagen til gudstjenestedag, så er ikke det en erstatning for sabbaten. Søndagen er ikke slik det feilaktig blir fremstilt: "de kristnes motstykke til sabbaten." Søndagen er noe utover og bortenfor den. En god venn av meg kaller den for "Sønnens dag", og det synes jeg i grunnen er en god beskrivelse av dens innhold. Den er oppstandelsesdagen, festdagen.

Skal så kristne feire sabbat og søndag? Det stridsspørsmålet er ikke nytt. Den meget anerkjente bibelgranskeren Thoralf Gilbrant, som ikke akkurat kan beskyldes for å være noen antisemitt eller liberaler, skriver om dette i Norsk Studiebibel følgende: "Johannes var i Ånden på Herrens dag (Åp 1,10) Vitnesbyrdet fra kirkefedrene i alle fall så langt tilbake som ca år 125 bekrefter at Herrens dag er søndagen. (Apgj 20,7) I urmenigheene ser vi at judaistiske agitatorer som arbeidet for å påtvinge de hedningekristne jødedommens riter, så som omskjærelse (Apgj 15,1) og jødiske spiseskikker (Kol2,221flg) også har agitert for sabbatsfeiring (Kol 2,16;Gal 4,10;Rom 14,5flg), så vel som overholdelse av den jødiske festkalender, og enkelte av de troende har latt seg påvirke. Paulus stiller den enkelte fritt i dette spørsmålet (Rom 14,5 flg) Han anser altså ikke den nytestamentlige troende forpliktet på sabbatsbudet. Men likeså lempelig som han er overfor svake medkristne med en skrøpelig samvittighet, like ubønnhørlig streng og avvisende er han overfor sabbatsholdere som vil frata de troende deres evangliske frihet. (Kol 2,26 flg;Gal 4,10 flg, 5,12. Sabbaten var bare et skyggebilde av den eskatologiske sabbatshvil som Guds folk erkalt til å få del i. (Kol 2,26;Hebr 4,9;Hebr 3,18flg; Hebr 4,9flg;Hebr 10,1flg og Åp 14,13) (Norsk Studiebibel. Bibelforlaget 1998, side 1767)

Dagens bloggbilde viser sognekirken på Iona. Fra Iona kommer noen av våre keltisk kristne norske røtter.

Guds herlighet - Guds shekinah, del 1

Et skriftsted som mer enn noe annet setter ord på min dypeste lengsel er dette:

"For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn." (Hab 2,14. Norsk Bibel 88/07)

Tenk når Guds rike seirer fra pol til pol, og jorden er blitt ny! Når Herrens herlighet skal dekke alt, og hvor vi enn befinner oss så omslutter den oss! Det er ingen synd mer, ingen sykdom eller lidelse, ingen farvell. Underlig er det å tenke på det som kommer. Guds rike er jo her nå, men dette Riket kommer jo også til oss. Jeg fryder meg over dette, samtidig som jeg gleder meg over at Guds herlighet er noe som kan oppleves nå også. I større eller mindre grad. For Guds manifesterte nærvær har vært opplevd flere steder på jorda. Blant annet i forbindelse med vekkelsen på Hebridene i årene 1949 til 1952. Flere av de som opplevde denne vekkelsen kunne fortelle at spesielle lysfenomener opptrådte om natta, og folk som ikke var frelst kom i syndenød. Guds nærvær over øya, og spesielt i området rundt Lewis, kunne kjennes rent fysisk.

I Det gamle testamente kan vi lese om Guds herlighetssky - shekinah. I 1.Kongebok kan vi lese dette: "Så skjedde det da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte skyen Herrens hus. Prestene kunne ikke bli stående og gjøre tjeneste på grunn av skyen, for Herrens herlighet fylte Herrens hus." (1.Kong 8,10-11. Norsk Bibel 88/07)

Denne herligheten var Guds shekinah, og det er denne herligheten som skal fylle jorden en dag. Guds herlighet bringer vekkelse, og hvis det er vekkelse vi lengter etter, må vi gjøre plass for Guds herlighet. For å gi plass for Guds herlighet må vi lære oss betydningen av lovsang og tilbedelse. For det er tilbedelsen av Gud, når vi virkelig gir Ham all ære, pris og opphøyer Ham, at herligheten kommer. Lovsangen og tilbedelsen vår trekker Guds herlighet ned.

I den jødiske kalenderen er vi nå inne i måneden Nisan. Denne måneden kalles den første av årets måneder. I jødisk og bibelsk betydning har alle årets måneder en profetisk betydning, hvor en velsignelse skulle uttales over jorden. Den stammen som Herren valgte først var Juda stamme. Og hva betyr Juda? Pris! Dette er derfor måneden hvor vi med spesiell fokus skulle bringe lovprisning til Herren.

Det står et forunderlig ord i Hosea 2,21-23:

"Det skal skje på den dag at jeg vil bønnhøre, sier Herren. Jeg vil bønnhøre himmelen, og den skal bønnhøre jorden. Jorden skal bønnhøre kornet og mosten og oljen, og de skal bønnhøre Jiser'el. Jeg vil plante henne for meg i landet. Jeg vil miskunne meg over Lo-Ruhama (den som ikke får miskunn), og jeg vil si til Lo-Ammi: Du er mitt folk! - og det skal svare: Min Gud!" (Norsk Bibel 88/07)

Vi lovpriser og sår dermed inn i himmelen, og så høster vi tilbake velsignelser på jorden! La oss gjøre det.

Gjenoppdagelsen og gjenopprettelsen av våre jødiske røtter, del 2

Som jeg skrev i gårsdagens artikkel skrev bønnepioneren og den svenske pinsepastoren Kjell Sjöberg (bildet) en bok som omhandler den gjenopprettelsen som Den Hellige Ånd utfører i tiden før Jesu gjenkomst. I denne boken skriver Sjöberg blant annet om at Kristi forsamling kommer til å gjenoppdage sine jødiske røtter. I denne sammenhengen skriver Kjell Sjöberg:


"Jødenes gjenopprettelse blir for oss som et oppstandelsesliv," og så siterer han Rom 11,15: "For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse (av Kristus), hva annet vil da deres antagelse (av Kristus) bli enn liv av døde." Så legger Sjöberg til: "Israels frelse og gjenopprettelse kommer til å bli så forfriskende for forsamlingen, at den kan sammenlignes med en oppstandelse.... Guds ord får nytt liv, når vi har representanter for Bokens folk med oss. Det er en rikdom for oss kristne og omgås med en jødisk sabra, som tror på Jeshua som sin Messias og som har hebraisk som sitt morsmål. De er som levende leksikon til å ta frem helt nye nyanser i grunntekstens betydning."


Kjell Sjöberg er også inne på de jødiske høytidene: "Å feire Herrens måltid blir mye rikere for en kristen som har deltatt når en jødisk familie innleder sabbaten på fredagskvelden med å bryte brød og drikke vin. De jødisk-kristne høytidene påske, pinse og løvhyttefesten får et mye dypere innhold, når man får feire dem med messianske jøder, som kan forklare deres profetiske innhold i lyset av den jødiske tradisjonen. Det mangler noe i vår påskefeiring inntil en jøde er med og forklarer innholdet i den jødiske påskefeiringen. Det er den høytidsfeirende forsamlingen, festforsamlingen, som skal kunne by inn til bryllupsfesten. Vi trenger å oppleve feststemningen i de jødiske høytidene, før den riktige feststemningen kan opprettes i Guds forsamling. Det er en del av gjenopprettelsen at tusentalls kristne fra hele verden hvert år reiser til Jerusalem for å feire Løvhyttefesten og på denne måten påvirker sine forsamlinger, når de kommer hjem."


Og sist, men ikke minst, er Sjöberg inne på den hebraiske lovsangen. Han skriver at Guds forsamling over hele jorden nå blir velsignet av de nye lovsangene som kommer fra de messianske forsamlingene over hele Israel.

(fortsettes)

Gjenoppdagelsen og gjenopprettelsen av våre jødiske røtter, del 1

Gjennom mange år nå har jeg vært interessert i kirkehistorie, og har brukt mye tid på å lese og studere de ulike fasene og utfordringene til den kristne forsamlingen opp gjennom tidene. Parallellt med dette har jeg hatt like stor interesse for forsamlingens jødiske røtter, men det er først i de senere år at jeg har sett betydningen av et nærmere studium av de forbildene som ligger i Den gamle pakt, for eksempel betydningen av de jødiske høytidene. En av de som vekket min interesse for dette var bønnepioneren og pinsepastoren Kjell Sjöberg fra Sverige. I august 1995 utgav Sjöberg en bok som heter: "Guds plan för upprättelse", med undertittelen: "Profetisk innriktning för bön i den sista tiden." Det er en bok som tar for seg ulike sider av den gjenopprettelse som Guds ord profeterer skal skje for Jesus kommer igjen. I Apgj 3,21: "Han som Himmelen skal ta imot, inntil de tider kommer da alt skal gjenopprettes, det som Herren deres Gud har talt om ved sine hellige profeters munn, siden begynnelsen på denne tidsalder." I denne boken skriver Kjell Sjöberg blant annet følgende. (Den norske oversettelsen er gjort ved meg):


"Forsamlingen ble født på pinsedagen i Jerusalem blant jøder og deres ledere var alle jøder. Men ganske tidlig ble disse røttene til Jerusalem skåret over. Den første forsamlingen måtte tåle forfølgelse på grunn av de religiøse jødene. I stedet for Jerusalem ble forsamlingens hovedstad Rom, som var fortsettelsen av Athen, med dens hellenistiske kultur, tradisjonsmønster og fornuftstro. Nå står forsamlingen ved veikrysset mellom Athen eller Jerusalem, humanismen eller Gudsåpenbaring. Gud har utvalgt Jerusalem og festet sitt navn der til evig tid. Det er til Jerusalem Jesus skal komme tilbake, og Jerusalem kommer til å bli verdenshovedstaden, der Jesus skal samle folkene i sitt verdensrike. Vår fremtid er knyttet til den dag Jerusalem skal bli en emne til lovsang på jorden, når alle profetier om Israel og Jerusalem har gått i oppfyllelse."


Sjöberg gir uttrykk for at denne gjenopprettelsen av den jødiske forbindelsen involverer mye mer enn bare å lære å kjenne den jødiske verden, historie og kultur på en abstrakt måte. Det handler i stedet om å opprette relasjoner. I denne forbindelse henviser han til en bok som er skrevet av Marvin R. Wilson, med tittelen: "Our Father Abraham." Her heter det:


"Om man skal forholde seg til dette emne på en rent akademisk måte, så kommer det aldri til å gripe tak i en. Det går ikke an å være involvert i dette emne på en upersonlig eller uengasjert måte. Det må finnes noe virksomhet på dypet på det subjektive eller personlige planet. Kanskje vi skulle kunne kalle denne innretning for "å ha et jødisk hjerte", en levende følelse for jødedommens verden. Det må finnes en ild som er tent innenfra. Denne følelse kan ikke overføres på kun en objektivt eller programmert måte. I korthet: det må antennes; det går ikke bare gjennom undervisning. En dyp og blivende forståelse for den jødiske kulturen og for det jødiske folket kommer utenfra, at man kjenner i sitt innerste at min dypeste åndelige identitet er med en Herre som er jødenes Gud, og at "frelsen kommer fra jødene." (Joh 4,22) Det fornemmes, som om man har gjennomgått en åndelig hjertetransplantasjon om at man åndelig er "innpodet i Israel", det jødiske folket. Det er å oppdage, at gjennom vår far Abraham har vi blitt en del av en ny familie og en ny verden av relasjoner til mennesker. (Gal 3,29) Denne personlige fornemmelsen får næring av bevisstheten om at vi står i en enorm takknemlighetsgjeld til det jødiske folk. En av de mest takknemlige og selvpålagte ansvarsoppgavene er at vi ikke bare erkjenner sin skyld, men også å søke menigsfulle og konstruktive måter å betale tilbake det vi skylder."


Vi skal i kommende artikler se nærmere på hva denne gjenopprettelsen av våre jødiske røtter innebærer for Kristi forsamling.


(fortsettes)

Sabbaten - Herrens egen dag

Den jødiske historien er full av lidelser. Grufulle lidelser. Ikke minst påført dem av mennesker som har kalt seg selv kristne. Hva er det ved siden av Guds nåde og trofasthet, som har gjort det mulig å holde sammen som folk og overleve? Jeg tror svaret på det spørsmålet er enkelt. På grunn av sabbatsfeiringen. En av de store velsignelsene ved sabattsfeiringen er jo at den knytter familien sammen, som få andre ting kan gjøre det.
I Siddur - den jødiske bønneboken, er sabbaten omtalt som en brud eller dronning, som er ren og vakker. Her finnes også en bønn som jødene synger når sabbatsfeiringen begynner:


Kom, min venn, bruden i møte,
la oss ønske Sabbaten velkommen!
"Gi akt på" og "kom i hu" - det lot den
eneste Gud oss høre i ett eneste ord.
Den Evige er den eneste og Hans navn er ett,
Hans navn skal æres og prises.
Kom, la oss gå Sabbaten i møte, for den er
velsignelsens kilde.
Den var planlagt fra begynnelsen som
skapelsens avslutning, det første som ble
uttenkt.


I 3.Mos 23 kan vi lese om Herrens høytider. Der tales det om den syvende dagen: "Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Dette er Herrens høytider, mine fastsatte tider, da dere skal lyse ut hellige sammenkomster. I seks dager skal dere arbeide, men på den sjuende dagen er det høyhellig sabbat, en hellig sammenkomst. Da skal dere ikke gjøre noe arbeid, det er sabbat for Herren hjemme hos dere alle." Det er viktig å legge merke til at Herren selv kaller dette for "Herrens høytider". Det er altså noe som kommer fra Gud selv, det er ikke menneskeskapte ting. Det er Hans "fastsatte tider". Og en av disse fastsatte tider, er altså sabbaten. Det er en dag hvor man minnes at Gud skapte verden på seks dager, og hvilte på den sjuende:


"Og Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort. Og Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og ville gjøre." (1.Mos 2,2-3)


Her understrekes det enda sterkere at Gud har valgt en spesiell dag - den sjuende - som Han har velsignet den. Både av egeninteresse og fordi jeg ble utfordret til det, satte jeg meg fore å studere hva Bibelen har å si om hviledagen, om sabbaten, og så langt har jeg kommet frem til følgende: Det finnes intet sted i Den Hellige Skrift hvor Gud har endret på dette. At kirken har forandret dette til å dreie seg om søndagen handler om noe annet enn Guds ord. Jeg er kommet til at det handler om at kirken på et tidlig tidspunkt, før keiser Konstantin blandet sammen stat og kirke i en usalig blanding og samrøre, gjorde endringer til stor skade for seg selv når de skar av sine jødiske røtter. Sabbaten er en del av De 10 bud:


"Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter. For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på deen sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den." (2.Mos 20,8-11)


Sabbatsdagen er altså noe vi skal huske på. Vi skal komme den "i hu". Syv står i Bibelen for fullendelsens tall. Det er en dag som skal være adskilt for Herren, og det er en dag hvor vi skal minnes vår frelse.


I 5.Mos 5,12-15, hvor de 10 bud er beskrevet, settes feiringen av sabbatsdagen i forbindelse med utgangen fra Egypt. Denne utgangen er jo et bilde på vår frelse i Kristus.


Nå er ikke det å holde sabbaten eller ikke en frelsessak. Du finner ingen støtte for et slikt syn i Den Hellige Skrift. Men det er likevel en helt spesiell dag som er fastsatt av Herren selv, til vår velsignelse. Jeg tror faktisk at vi også trenger denne dagen for å kunne hvile i en så hektisk hverdag som vår - en dag adskilt for Herren, hvor Han blir vårt sentrum. Dessuten kan den være med på å redde våre familier. En måte å gjøre det på er gjennom måltidsfellesskapet. Dessverre er det få familier i dag som har tid til å spise sammen. Kan kanskje om vi avsatte en dag i uken til et festmåltid, hvor vi bad sammen, leste fra Skriften og hadde tid til hverandre, så kunne mange ekteskap vært reddet?!

Historien om Hanukkah, del 1

Jeg tror nesten ikke man kan gå forbi et hus her i nabolaget, uten at man ser en syvarmet lysestake som lyser i desembermørket. Slik er det vel de fleste steder vil jeg tro. Disse syvarmede lysestakene er blitt svært populære de siste årene. Men jeg vil tro de færreste tenker på at den syvarmede lysestaken faktisk er jødisk. Merkelig at ingen har funnet på å lage boykottaksjoner mot den! Som kristne er det viktig at vi finner tilbake til røttene våre - og de er jødiske. Vår Herre Jesus sier jo selv: "for frelsen kommer fra jødene." (Joh 4,22) Våre jødiske venner feirer Hanukkah, og årets Hanukkah, eller Innvielsens fest, begynte på kvelden 4. desember og varte i åtte dager. Kjenner du til denne feiringen? Det hele begynner 175 år før Messias blir født i Betlehem. Israel har et tempel, og levittiske prester tjenestegjorde i helligdommen ifølge Mose lov. Det handler om historien til makkabeerne - et dynasti som influerte nasjonen Israel for århundrer, og berørte også livene til Jesus og Hans apostler. Historien om makkabeerne og om Hanukkah er både tragisk og velsignet.


På den tiden vi nå snakker om stod fremdeles det tempel som Nehemja hadde bygget opp, og prestene ofret dyr for folkets synder. Men noe hadde skjedd. De siste profetene hadde advart igjen og igjen at Herren ikke lenger hadde glede av deres ofringer. Og så - for 200 år stilnet alle profetiske røster i landet. Israel hadde falt i synd, de hadde glemt Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Men ritualene fortsatte. Dette skjedde samtidig med at en fiende sto klar til å overta landet. Det dreide seg om greske etterkommere av en av Aleksander den stores fire generaler, som ønsket å videreføre Aleksanders enorme imperium etter hans mystiske død i 323 f.Kr.
Nå var alt dette profetert i Skriften. En engel hadde forutsagt nøyaktig begivenhetene som skulle inntreffe til profeten Daniel århundrer før det skjedde:


"Nå vil jeg kunngjøre sannheten for deg: Se, ennå skal det komme tre konger over Persia, og den fjerde skal samle større rikdom enn dem alle. Når han har vunnet stor makt ved sin rikdom, skal han egge alle mot Grekenlands rike. Så skal det oppstå en veldig konge, han skal herske med stor makt og gjøre som han vil. Men så snart han har stått fram, skal hans rike brytes i stykker og deles etter de fire vindretninger under himmelen. Det skal ikke tilfalle hans etterkommere og ikke være så mektig som da han hersket - for hans rike skal bli revet opp og gå over til andre enn dem." (Dan 11,2-4)


General Seleukus hadde reist østover. Han hadde satt opp sin base i Babylon, utvidet sitt herredømme over Syria, og øket sin makt uten å ta noen hensyn. Etter 150 års styre sto nå Sekeukid dynastiet for fall. I 175 f.Kr dreper Antiokus Epifanes, som er bror til den daværende kongen, sin nevø, og krever tronen. Umiddelbart dreper han ypperstepresten Onias III, som var den siste i direkte rekke av prester fra Aron, bror til Moses. Antiokus solgte så yppersteprestens kontor for penger, og satte inn en egen prest i yppersteprestens sted. Med dette ble det satt en endelig sluttstrek for den sanne ofringen i Templet.


I mellomtiden, i 171 f.Kr, bestemmer Antiokus seg for å beseire Egypt, men møter sterk motstand fra armeene til det Romerske-riket som er i ferd med å reise seg. Ifølge Josefus Flavius, den store jødiske historikeren fra det første århundre e.Kr, så spredte et rykte seg i Jerusalem at Antiokus var drept i dette slaget. Jerusalem mottok "nyheten" med stor glede, og jødene organiserte et opprør og kastet ut den falske ypperstepresten.


Men Antiokus var i høyeste grad i live. Rasende inntar han Jerusalem, og dreper 40.000 jøder, han kjemper seg vei inn i Det aller helligste i Templet, og ødelegger skriftrullene med De hellige Skriftene. Så, til jødenes store forferdelse, tar han en gris og ofrer den på det hellige alter. Blodet sprinkles rundt. Han vanhelliger det helligste, og grisekjøttet tvinger han jødene til å spise. De som nektet, fikk tungen skåret ut, hender og føtter kuttet av, og legemsdelene ble brent på alteret. Antiokus forbød feiringen av sabbaten, studiet av Bibelen, omskjæring, og alle lover som Gud hadde gitt det jødiske folk.


Antiokus Epifanes er et bilde på den Anti-Krist som en dag skal komme, og som også skal vanhellige det jødiske tempel i Jerusalem. Da må dette tempel bygges opp igjen først. Det har ennå ikke skjedd. Apostelen Paulus taler om denne vanhelligelsen av det nye templet i 2.Tess 2,3-4: "La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og lovløshetens menneske (Antikrist) åpenbares, fortapelsens sønn. Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og gir seg ut for å være Gud."


(fortsettes)