Jesu fødsel og Herrens høytider, del 3

Om du ikke har lest del 1 og 2, vennligst les de først for sammenhengens skyld.

Av Zola Levitt

Jeg spurte så Margaret om den første dagen i den syvende måneden. Jeg hadde håpet at ingen store ting skulle skje under den tiden som motsvares av den lange sommeren på høytidenes skjema, og faktum er at ingen slike finnes. Det virket som om fosteret vokste til uten betydningsfulle hendelser, når det en gang hadde begynt sin tilvekst som menneske. Jeg forstod at barnet hadde utvikles svært tidlig og at det nå bare vokste i størrelse og styrke. Men noen små forbedringer fantes for Skaperen å legge til og jeg frydet meg over å oppdage at en av dem sammenfalt svært nøyaktig med neste neste høytid.

En fullbyrdelse som kom akkurat på begynnelsen av den syvende måneden var barnets hørsel. Margarets medisinske lærebøker, inklusive den anerkjente Wiliams Obstetrics, fastslo at nå var barnets hørsel fullt utviklet. Den første dagen i den syvende måneden kunne barnet skille en lyd fra en annen, foreksempel at en trompet var en trompet. Nøyaktig på det tidspunkt da Herren stiger ned fra himmelen med et høyt rop og med sterk shofarlyd (trompetstøt) skulle barnet kunne oppfatte denne lyd!

Nå var jeg ute etter blod - det vil si det blod som skulle representere den sjette høytiden, Yom Kippur (Forsoningsdagen). Det var den fornemste dagen for blodoffer og jeg klargjorde for Margaret at jeg ville vite om noe skjedde i forbindelse med de 10 dagene inn i den syvende måneden. Jeg var fremdeles nøye med å ikke si noe om det jeg gikk rundt og tenkte på. Om Margaret hadde sagt at 'albuene ble fullført' så hadde antageligvis hele systemet mitt raknet. Men på en eller annen måte kjente jeg det på meg at legen ikke ville svikte meg!

Hun åpnet en lærebok, konsentrerte seg og leste for meg at nå skjedde de virkelige forandringene i blodet. Det var nødvendig at fosterets blod, som bar morens syre gjennom barnets system, forvandles på en slik måte at barnet selv kunne beholde den syre, som ble barnets etter forløsningen. Teknisk sett måtte barnets hemoglobin forvandles fra et fosters til et menneske med egen pust og egen sirkulasjon. Et foster puster ikke men er avhengig av den syre som finnes i morens blodsirkulasjon. Dette måtte endres før fødselen og denne forvandlingen skjer, ifølge Margarets medisinske bøker, i forbindelse med den andre uken i den syvende måneden, og for å være helt nøyaktig, på den tiende dagen!

'Det rene blodet' tenkte jeg. 'For blodet er det som gjør soning,' konstaterer Gud. (3.Mos 17,11b) Hver eneste person i Israel måtte faktisk bære fram blod til Herren gjennom ypperstepresten på Forsoningsdagen. Om det blodet ble godtatt, skulle det innebære liv. På samme måte skulle fosterets blod, når det var modent, føre liv med seg.

Men fosteret er naturligvis ikke klar for å bli født. Ennå en høytid sto igjen, og nå var jeg helt sikker på at Margaret skulle komme med det fullkomne, som skulle passe helt. Jeg spurte om den femtende dagen i den syvende måneden, og umiddelbart så hun denne dagen som den trygge forløsningsperioden. 'Du forstår det er nå lungene utvikles,' sa hun, 'og så snart vi får i gang de små lungene deres kan vi hjelpe dem, selv om de fødes for tidlig. Jeg er redd for at om de bestemmer seg for å komme før lungene er utviklet ferdig så er sjansene for at de klarer seg liten. Men fra den femtende dagen i den syvende måneden har et normalt barn to friske lunger og om det blir født da, kan det anvende sin egen luft og leve av den.'

Løvhyttefesten, Succot da, grublet jeg - men Tabernaklet er jo Åndens hus, Ånden er livsluften i Bibelen! Blåste ikke Gud inn sin Ånd i Adam og gav ham liv? Åndet ikke Messias Den Hellige Ånd på disiplene? Og for å ta et enda sterkere eksempel : I Esekiels visjon om de tørre benene (Esek 37) så han hvordan Gud førte sammen de døde ben, sener og muskler til menneskelige vesener og så befalte Gud profeten: 'Da sa han til meg: Profeter og tal til Ånden! Profeter, menneskesønn, og si til Ånden: Så sier Herren Herren. Kom, du Ånd, fra de fire vinder og blås på disse drepte mennene, så de kan bli levende.' (Esek 37,9)

Løvhyttene er slutten på veien - slutten på høytidene, slutten på Guds plan, begynnelsen til Riket. Barnet skulle leve, om det ble født på Løvhyttefesten. Den troende skal leve, når han/hun en gang går inn i Riket.

Jesu fødsel og Herrens høytider, del 2

VIKTIG: Les del 1 først, om du ikke har lest den!

Av Zola Levitt (bildet)

Jeg behøver vel ikke å si at Margaret og jeg raskt ble opptatt av å lese en haug med bøker om forløsning, diagrammer over det befruktede eggets utvikling og, naturligvis, Bibelen i ulike oversettelser. Jeg ba henne fortsette å forklare, men fortsatt avslørte jeg ikke hva jeg gikk rundt og tenkte på. Jeg tenkte bare å spørre henne om hvordan et lite egg formodentligvis utviklet seg uten å fortelle at jeg fullt og fast forventet meg et svært eksakt skjema i tråd med Herrens høytider slik de finnes beskrevet i Tora (Guds ord) 3.Mos 23. Jeg behøver nok ikke si at jeg holdt pusten og virkelig inderlig håpet at jeg hadde gjort en oppdagelse. Hva som vi inntil nå hadde avdekket var jo så fantastisk. Det er opplagt at Gud skaper hver og en av oss etter disse tre første majestetiske høytider, hvilke så til det ytterste oppfylles av vår Herre Yeshua. Men skulle systemet fortsatt passe når jeg nå fortsatte undersøkelsen?

Nå kom vi til den vanskelige biten. Det virket som om saker og ting i graviditetsutviklingen nå skjedde raskt mens skjemaet over de syv høytidene oppmuntret til en lang venting frem til Shavot (pinse). Jeg spurte forsiktig Margaret om neste steg for vårt 'plantede egg'. 'Ja, naturligvis har vi nå et egg, som langsomt utvikler seg under lang tid,' sa hun. 'Det gjennomgår ulike stadier men det gjennomgår ingen dramatisk forandring før det er blitt et virkelig foster. Det er neste store hendelse. Du kan se det her på diagrammet.' Hun snudde på sin medisinske bok så jeg skulle se en side oppdelt som en kalender. Det viste fosterets utvikling de aller første ukene.

Jeg så på de små bildene, på noe som lignet på yngel, som snart fikk svømmeføtter og som siden begynte å ligne et menneske fra Mars og så videre til det siste bildet på siden. Deretter så jeg en menneskelig baby, og på kanten på tegningen den skriftlige opplysningen: "Femti dager". Jeg så opp på Margaret, forsøkte å skjule min begeistring, og sa langsomt: 'ER den femtiende dagen viktig?' 'Ja,' sa forløsningslegen, 'FRAM TIL den femtiende dagen vet du ikke om du skal føde frem en and eller en cocker spaniel. Men på den femtiende dagen regner man at fosteret er et menneskelig foster.'

Ulike bibelsteder fløy rundt i sinnet mitt. 'En ny skapning' synes å være det som passet for den betydningsfulle forandring fra foster, denne uformelige livsform, til noe som i hovedsak er en menneskelig skapning. Slik var det virkelig: På pinsedag de israelittene som ikke var født på nytt i sannhet 'nye skapninger.' De ble åndelige. De tok imot evig liv. De skulle gå videre til et liv som overtreffer de grenser deres kjødelige kropper satte. På lignende måte som fosteret gå videre til et annet liv utenfor morens kropp.

Margartet fortalte meg om hver programert hendelse i barnets utvikling varierte fra tilfelle til tilfelle nøyaktig som graviditetens lengde var ulik fra mamma til mamma. Diagrammet i faglitteraturen hadde regnet femti dager fra befruktningsøyeblikket snarere enn fra 'innplatningen' i livmorveggen, (førstegrøden i Bibelen) men variasjonene når det gjelder graviditeten får stå for forskjellen. Det viktigste er dette: etter den syvende uken, som følger befruktningen, skulle altså dette foster - denne umenneskelige livsformen - bli et vesen skapt etter Guds avbilde.

(fortsettes)

Jesu fødsel og Herrens høytider, del 1

I dag presenterer vi en gjesteskribent, Zola Levitt fra Israel. Zola Levitt som døde i 2006 av lungekreft, 67 år gammel, var en anerkjent messiansk-jødisk bibellærer med mer enn 50 bøker bak seg. Han underviste blant annet ved Dalles Baptist University. Du vil finne innholdet oppsiktsvekkende, og jeg vil tro svært interessant og ikke minst svært bibelsk. Forfatteren tar for seg Jesu fødsel i lys av Herrens høytider som står omtalt i Guds ord. Artikkelen er lang, så jeg deler den i flere deler. Jeg overlater ordet til Zola Levitt:

I forbindelse med innsamlingen av bakgrunnmaterialet for en bok jeg skulle skrive, kom jeg over en utrolig og skakende tilnærming av de syv høytidene. Kanskje kan denne lille gjennomgangen tjene som eksempel på hvordan Guds formler gjennomsyrer dette jordiske, menneskelige liv. En av mine forleggere ba meg tenke over om jeg kunne skrive en bok om et barns fødsel ut fra bibelsk perspektiv. Denne trivilige oppgaven ledet meg til de mange fascinerende fortellingene i Bibelen om ulike barns fødsler, inkludert også vår Herres underfulle fødsel. Men jeg ville gjøre mer enn bare undersøke barns fødsler; det finnes mange gode bøker i det emnet. Jeg ville heller forsøke å finne et teologisk prinsipp, kanskje en skjult sannhet i Skriften om hvordan vi alle blir til. Jeg ville vite om Bibelen inneholdt en sannhet om hvordan Gud skaper oss.

I den hensikt kontaktet jeg dr Margaret Matheson, en bibellesende venn og en svært dyktig forløsningslege, som har forløst over 10.000 barn. Jeg spurte Margaret om graviditeten generelt, om tidsbestemmelser og hvordan barnet utvikles inne i moren. Jeg lærte at en gjennomsnittlig graviditet varer i 280 dager og regnes fra den siste menstruasjonens første dag før befruktningen.

Å gjøre utregninger i følge den jødiske kalenderen er en hobby for meg og jeg la ut disse 280 dagene over et 'idealistisk jødisk år'. Det ideelle jødiske året begynner nøyaktig ved vårjevndøgn, den første dagen i Nisan, ved nymånen i den første måneden, som inntreffer den første vårdagen, 21. mars. Det var interessant å oppdage at en graviditet på 280 dager, med begynnelse den 21. mars ville være fullbyrdet i måneden Kislev, til selveste Hanukka (Tempelvielsen) som også vår Herre feiret. (Joh 10,22) Den oppdagelsen lot meg forstå at det faktisk finnes noe veldig bibelsk i graviditetens utstrekning i tid. Jeg ba Margaret gi meg flere detaljer om hvordan et barn blir til og hvordan det vokser og hun innledet slik: 'Den fjortende dagen i den første måneden oppstår egget.' Jeg hørte spontant 3.Mos 23,5: 'I den første måneden, på den fjortende dagen i måneden, mellom de to aftenstundene, er det påske for Herren, ' Guds opprinnelige forskrift for påskefeiringen (Pesach). Jødene bruker et egg på påskebordet som et symbol for det nye livet som de ble gitt gjennom lammet som ble slaktet i Egypt. Egget er et svært sterkt symbol for et nytt liv og jeg ble fascinert av at den fjortende dagen i en graviditet gjør samme sak i som den fjortende dagen i Guds årshøytider: den gir mulighet til nytt liv.

Allerede nå tenkte jeg med meg selv at barnet nok blir utviklet etter de syv høytidenes ordning, men jeg skjulte min begeistring for Margaret. Jeg ville ikke lokke henne til å forvanske fakta på minst mulig måte bare for å bevise et bibelsk argument. Jeg spurte henne nøye og tenkte med meg selv på den neste høytiden, De usyrede brøds høytid. Den inntreffer natten etterpå, den 15 dagen i den første måneden, i følge 3.Mos 23,6. Jeg spurte Margaret om hvor raskt egget må befruktes om moren skal bli gravid. Hennes svar var veldig klart og tydelig: 'Befruktningen må skje innen 24 timer ellers støtes egget ut'.

Nå var jeg virkelig igang! De to viktige hendelsene før forløsningen skjedde ikke bare på rette dager men var også de rette hendelsene. Egget står naturligvis for Pesach, påsken, og befruktningstanken - frøet, som sås i jorden står for Det usyrende brødet, vår Herres begravelse. Hans korsfestelse i påsken gav hver og en av oss muligheten til et evig liv. Hans begravelse i jorden forberedte oss alle for en kommende strålende oppstandelse.

Jeg holdt pusten da jeg spurte henne om tiden for førstegrødens høytid. Jeg forsto at denne tredje høytid, ikke eier rom innenfor en bestemt tidssyklus. Den inntreffer ganske enkelt på søndagen i Det usyrende brøds uke. Det kunne bli dagen etter eller nesten en uke senere. Forsiktig spurte jeg Margaret om det som skjer deretter i graviditetsprosessen. 'Ja, det er litt ubestemmelig,' sa hun. 'Det befruktede egget passerer nedover egglederen i sin egen takt mot livmoren. Det kan ta to til seks dager inntil det planter seg i livmorveggen.' Jeg elsket ordet 'plantet'. Jeg assosierte det sterkt med førstegrødens høytid, vårsæden, og det var dessuten, fikk jeg vite senere, den korrekte benevnelsen. Den medisinske benevnelsen er 'implantation' . Det beskriver det øyeblikk, da det befruktede egget trygt og sikkert lander i livmoren og begynner på sin mirakuløse tilvekst til å bli menneske.