Den virkelige historien om Jesu fødsel

Jeg simpelthen elsker advent og jul. Folk er annerledes da. Mye mer åpne, snille, hjelpsomme, imøtekommende. Tar seg tid til å besøke hverandre, og de tåler at man snakker om Jesus.

Det er kommersialiseringen og tivoliseringen jeg ikke orker. Forflatingen av julebudskapet. Heller ikke idylliseringen av Jesu fødsel, slik at alt blir så innpakningspent.

For går vi til evangeliene så males det et annerledes bilde:

Landet hvor hendelsene finner sted er okkupert av en nådeløs og grusom okkupasjonsmakt. Ei ung tenåringsmor må gi seg av sted på en strabasiøs reise fra Nasaret til Betlehem, mens hun er høygravid. Det går sikkert rykter om graviditeten. Folk stoler ikke helt på historien om noen jomfrufødsel. Mens de er underveis kommer veene, og Josef og Maria finner ikke noe husrom og må ta til takke med en grotte hvor dyrene søkte nattely.

Senere må de begi seg ut på en mye lengre reise. Denne gang på flykt til et annet land.

Jeg vet ikke om du har tenkt på der, men Jesus ble født i fattigdom, måtte legges i en dyrekrybbe; det luktet dyr og dyremøkk. Dette var Han som er Kongenes Konge og Herrenes Herre. Og han ble flyktning. Maria og Josef og Jesus søkte asyl i Egypt.

Ville en slik familie fått asyl i Norge i dag? Flyktninger fra Midt-Østen, som flyktet fra en okkupasjonsmakt og en despot som sto dem etter livet?

Ikke mye idyll over dette. Men realisme.

For noen dager siden kom jeg over dette maleriet. Jeg vet ikke hvem som har malt det, men det er et av de sterkeste maleriene som fremstiller 'juleevangeliet' jeg har sett. En utslitt høygravid Maria, Jesu mor og Josef. De må ta seg en pust i bakken. De var ingen overmennesker. Deres kropper ble slitne. Inntrykkene var mange. Frykten var sikkert der. Om fødselen skulle gå bra under slike forhold.

I dag vil jeg sette meg ved deres side. Klyve inn i fortellingen. Bli stille. Lytte til hva Josef og Maria har å fortelle om hvordan det virkelig var: Vandringen til Betlehem, fødselen, reisene, slitenheten, frykten. Fortell Josef! Fortell Maria! Jeg lytter.

Har du tid til å lytte? Eller har du det for travelt?

Bli barn i Barnet

"Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn" (Joh.1,12). Forutsetningen for at vi kan bli Guds barn, er at vi tar imot ham som i sitt vesen er Guds barn, Guds enbårne sønn, Ordet som ble menneske. Vi blir ikke Guds barn ved en generell tro på Gud, men bare ved å tro på hans Sønn.

Selv i vårt sekulariserte samfunn tror de fleste mennesker på en diffus, transcendent virkelighet eller en høyere makt. En uutviklet Gudstro hører med til menneskets opprinnelige egenskaper. Det er ganske enkelt å tro på en slik udefinerbar guddom. Men det er ikke like lett å tro på en Gud som blir menneske.

I Jesus kommer den Gud vi ikke kan forstå fullt ut, så tett innpå oss at hans uutgrunnelighet nesten blir skremmende for oss. At Gud blir menneske, betyr ikke at den uendelige og ubegripelige blir endelig og begripelig, men at hans ubegripelighet utfordrer oss enda mer. Hvordan kan et menneske med sine begrensninger være en ubegrenset Gud?

Foe mange er det å tro på inkarnasjonen helt meningsløst. Men hvis du hører til dem som tror på at mennesket Jesus Kristus er Faderens Ord, lys av lys, sann Gud av sann Gud, da har du tatt imot ham og har barnerett hos Gud. Å ta imot ham er noe annet enn høflig å ta imot fornemme gjester eller bekjente. Han er selve livet. Hvis du tar imot ham, innebærer det at du slipper ham inn i ditt liv, i det du tenker, føler og gjør. Du kan ikke la være å bli Guds barn hvis du lar Barnet, den enbårne Sønnen, få komme til deg slik at han kan leve ditt liv."

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum Forlag 1994, side 367.

Simeon og Anna - profetiske forbedere og forbilder, del 2

Her følger andre og siste del av min preken i Brumunddal baptistmenighet i går:

4) Det fjerde vi merker oss med Simeon et at Den Hellige Ånd var over ham. Merk deg hvor viktig Den Hellige Ånd var i denne gamle mannens liv. Vers 25 forteller oss at 'Den Hellige Ånd var over ham'. I det neste verset leser vi at Den Hellige Ånd hadde gitt ham åpenbaringer, og det så konkret at han visste at han ikke kom til å dø før han hadde sett 'Herrens Messias', og i vers 27 ser vi at Simeon kom til Tempelet i Jerusalem 'drevet av Den Hellige Ånd'.

Av disse versene forstår vi at Simeon var en helt overgitt mann. Han levde for Gud. Og han var åpen for det overnaturlige livet. Det vil si det som er normalt for en troende som er overgitt til Gud. Det normale hos oss er at det overnaturlige er unormalt. Men ikke for gamle Simeon. Han levde med underets Gud. Derfor lot han seg villig 'drive av Den Hellige Ånd'. Det er det tryggeste! Simeon levde med de profetiske ordene han hadde fått.  Disse løftene påvirket ham. Han levde med forventning. Kanskje han slet med sykdom og tenkte at snart er alt over. Men han visste: Sykdom til tross, jeg skal ikke dø, før de løftene Gud har gitt har gått i oppfyllelse.

Og hvilken fred han fylles med når løftet går i oppfyllelse! Når han står der med Jesusbarnet i sine armer og bryter ut i lovprisning. Jeg ser det hele for meg: Den gamle mannen som står der og holder Jesusbarnet i sine armer og priser Den Allmektige. For Frelseren. Den frelse som ikke bare gjelder for jødene, 'men som Gud har beredt for alles åsyn'. Denne frelsen sier den gamle Simeon: 'er et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel!'

En av anledningene til at dette ordet går bokstavelig falt i oppfyllelse finner sted i synagogen i Antiokia i Pisidia. Historikeren Lukas gjengir det i Apg 13. I denne synagogen holder apostelen Paulus en tale som vekker sterke reaksjoner. Nå Paulus taler ved neste sabbat er reaksjonen enda sterkere:

Apg 13,45-49

Den gamle Simeon er en profet. Mens han står der med Jesusbarnet i sine armer, kommer han med et profetisk budskap til Maria: 'Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt'.

Det er ingen tvil om at denne profetien går i oppfyllelse. Simeons profeti understreker at ingen vil kunne stå nøytral i forhold til Jesus. Noen vil falle, andre skal reise seg som et resultat av et møte med Jesus. Både Det gamle- og Det nye testamente forteller oss nemlig at Jesus er en snublestein. Apostelen Peter gjengir det slik: 'For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme! Men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe. Det er disse som snubler ved sin vantro mot Ordet'. (1.Pet 2,6-8)

Men profetien gjelder ikke bare Jesus, den gjelder også Maria:

'men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjertes tanker skal bli åpenbare'.

Vi klarer nok ikke helt å sette oss inn i hva Maria gjennomlevde når hun er vitne til Jesu lidelse. Marias hjerte ble gjennomstunget når Jesus ble forkastet og korsfestet. Jo, høyere privilegium, jo djupere sår. Jo, nærmere Kristus, jo nærmere sverdet.

Det greske ordet for 'sverd' er 'romfaia'. Det er et uttrykk som brukes om de store og brede sverdene som barbarerne brukte. I Septuaginta, den greske oversettelsen av Det gamle testamente, er det samme ord brukt om sverdet til Goliat.

Maria forsto nok ikke disse profetiske ordene når hun fikk dem. Det gjør heller ikke vi når vi mottar profetiske ord. Ikke før en tid har gått. Slik også med Maria. Ved korset skulle hun forstå rekkevidden av det Simeon profeterte.

Anna - Fanuels datter
Men det var ikke bare Simeon som ventet. Det gjorde også Anna, Fanuels datter. Hvem denne Fanuel var, forteller ikke Lukas oss. Han var sikkert kjent i sin samtid. Livene til Simeon og Anna vitner om at det å vente ikke er noe passivt. Disse to ventet aktivt!

Anna var et profetisk oppmuntrer! Det står mot slutten av vers 38 at hun 'talte til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem'. Hva talte hun til dem om? Det står også i vers 38: OM HAM! Om Ham som skulle komme! Om Frelseren! Forløseren! Israels trøst!

Anna talte til andre som ventet, og gav dem håp! Disse som ventet var de som profeten Sefanja profeterte om:

'Men jeg vil la det bli tilbake hos deg et bøyd og ringe folk, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn. Israels rest skal ikke gjøre urett. De skal ikke tale løgn, og det skal ikke finnes en svikefull tunge i deres munn. For de skal finne føde og leve i ro og ingen skal forferde dem'. (Sef 3,12-13)

Dette var mennesker som hadde forstått betydningen av å vente. Mennesker som venter har mottatt et løfte som tillater dem å vente. De har mottatt noe som arbeider i dem, lik et såkorn som har begynt å spire. Dette er det så viktig at vi forstår: Vi kan egentlig ikke vente hvis det vi venter på ikke allerede har begynt å spire i oss. Det å vente handler ikke om en bevegelse fra ingenting til noe. Det er alltid en bevegelse fra noe til noe mer.

For det andre: Det å vente er noe aktivt. Mange oss tenker vel at det å vente er noe veldig passivt. En håpløs stilling som er bestemt av noen utenfor vår kontroll. Men det finnes ingen slik passivitet i Skriften! Der et venting noe aktivt. De som venter i Bibelen er mennesker som vet at det de venter på vokser ut av det jordsmonnet der de står. Ordet 'tålmodighet' betyr: 'en som er villig til å bli der vi er og levde i den situasjonen helt og holdent i den tro at noe er skjult som vil bli åpenbart'.

Anna, Fanuels datter, hadde levd med håpet lenge, samtidig med at hun virkelig hadde fått prøvd det livet har å by på. Hun var enke. Hadde kjent sorgen tett innpå livet, men hadde ikke endt opp som et bittert menneske. Sorg kan enten gjøre oss bite eller mildere og mjukere. Sorg kan røve troen fra oss, eller den kan grunnfeste troen enda djupere.

Tenk det! Anna var 84 år gammel, men hun hadde aldri sluttet å håpe! Aldringen kan ta fra oss blomstringen og styrken i kroppen vår, men den kan gjøre noe enda verre: Den kan ta livet ut av hjertene våre, slik at alt håp dør.

Men slik var det ikke med Anna. Hva var hennes hemmelighet:

1) Hun holdt aldri opp med å tilbe
2) Hun oppholdt seg i Guds hus med Guds folk. Der ble hun velsignet
3) Hun holdt aldri opp med å be.

Anna holdt kontakten levende med Han som er kilden til all vår styrke. Du verden hvor vi trenger slik Simon'er og Anna'er i Kristi forsamling!

La oss runde dette av med ordene fra Jes 46,3-4.

Simeon og Anna - profetiske forbedere og forbilder, del 1

I formiddag talte jeg i Brumunddal baptistmenighet om 'Simeon og Anna - profetiske forbedere og forbilder'. Her følger første del av prekenen. Den blir for lang for bloggformatet, derfor kommer andre del i morgen. Av plasshensyn har jeg ikke sitert alle skriftstedene, så finn gjerne frem Bibelen din og les dem.

I formiddag, på den aller første dagen i det nye året, vil jeg så gjerne få presentere for deg to mennesker som jeg er blitt så glad i. Det er Lukas som gir oss del i deres livs- og troshistorie:

Luk 2,25-38

Historien om Jesu fødsel introduserer for oss fem mennesker som alle hadde det til felles at de ventet. Vi hører om Sakarja og Elisabet, om Maria - og om Simeon og Anna. Det å vente er noe de færreste av oss verdsetter. Faktum er vel at de fleste av oss synes det å vente er bortkastet. En av årsakene til det er at vi lever i en tid som i all hovedsak forteller oss at vi må 'stå på', 'holde det gående', 'gjøre noe', 'vise at du er i stand til å utgjøre en forskjell'. Vår verdi som menneske måles i 'vår restarbeidsevne'.  For mange mennesker er det å vente som en tørr ørken mellom der de befinner seg og hvor de ønsker å være.

De to - hvis livs- og troshistorie vi har foran oss i dag, levde i en spesiell tid. Ikke bare levde de under en beinhard okkupasjonsmakt. Det var heller ingen profetrøst i tiden. Mellom profeten Malaki i Det gamle testamente og døperen Johannes, som er den siste av de gammeltestamentlige profetene, går det 400 år. Ikke et syn, ingen åpenbaringer, ikke noe 'Så sier Herren'. Det synes som om Gud er taus. Noen ville sikkert si at Gud hadde forlatt dem. Jødene var ikke frie i sitt eget land, de levde med okkupasjonsmakten, med et hardt skattetrykk som utarmet folket, og titt og ofte var de vitner til henrettelser av mennesker som motsa regimet.

Men det fantes altså noen som ventet.

En av dem var Simeon. Historikeren Lukas gir oss en liten biografisk skisse:

1) Simeon var bosatt i Jerusalem, men Lukas forteller ikke noe mer. Ikke hvor gammel han er. Vi antar at han var en gammel mann siden han hadde fått det løftet at han ikke skulle dø, før han hadde sett Messias komme.

2) Men Lukas beskriver ham egentlig veldig godt med ordene: 'en rettferdig og gudfryktig mann'. Både Simeon og Anna var blant dem som vi kaller 'de stille i landet'. Jødene hadde et eget navn for dem: tsjadik. Å bli en 'tsjadik' betydde å bli erklært rettferdig. Lukas gir oss egentlig en god beskrivelse av hvem og hva en 'tsjadik' er i Luk 1,6 når han forteller om Elisabet og Sakarja: 'Og de var begge rettferdige for Gud, og de vandret ulastelig etter Herrens bud og forskrifter'.

Disse 'rettferdige' ventet hele sitt liv i stillhet og tålmodighet på Gud. I bønn, i tilbedelse, i ydmyk og trofast forventning ventet Simeon på den dagen da Guds profetiske løfte skulle gå i oppfyllelse.

Lukas forteller oss at Simeon ventet på 'Israels trøst'. Hva siktet Simeon til med de ordene? Ord som gav stemme til hans egen lengsel og håp.

David Stern, messiansk jøde og bibelforsker, mener bestemt at Simeon siktet til den såkalte 'Trøsteboken' - som utgjør kapitlene 40-66 i Jesajaboken. At David Stern har aldeles rett i dette fremgår av de mange henvisningene til denne 'trøsteboken' i det som kalles Simeons lovsang.

Fra denne trøsteboken heter det: Jes 40,1-5

Simeon hadde forstått at det var viktig for jødene å oppleve denne siden av Guds karakter: Hans trøst.

For hva er det Jerusalems innbyggere trenger å høre? Deres virkelighet: Okkupasjon, harde tider, et folk drevet ut til yttergrensene av hva de tålte og klarte å utholde. Jo: trøst, vennlighet, et budskap som kunne forvandle og skape håp!

Når apostelen Paulus har beskrevet frafallet og forfallet i Romerbrevet, når han har skrevet om Guds vrede, så heter det så forunderlig: 'Vet du ikke at det er Guds godhet som driver deg til omvendelse?' (Rom 2,4)

Det er ikke vreden som bringer oss i kne, men godheten! Når alt kommer til alt er det bare kjærligheten som forvandler et menneske. Det er derfor Jesaja roper ut: 'Rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt igjen for hennes synder'.

Hva er dette? Dette er evangeliet. De gode nyhetene om Guds forunderlige nåde.

Det er disse ordene fra Trøsteboken Simeon har gransket. Han har funnet frem Jesajaboken, og mens oljelampen brant i sene nattetimer har han minnet Gud om Hans løfter. Han har ropt ut: 'Når skal du innfri ditt ord? Når skal disse ordene gå i oppfyllelse?' Som en av samtidens rettferdige har han tatt Jesaja på ordet:

'På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro. Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og gjør henne til en lovsang på jorden'. (Jes 62,6-7)

3) Dette kan vi lære av Simeon: å minne Gud på Hans evige løfter.

(fortsettes)

Noen ord om Gud som sann Gud og sant menneske, og om jomfru Maria

For hvert år som går blir ordene fra Johannes 1,14 stadig viktigere for meg:

'Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss'.

Så konkret, så menneskelig, samtidig så fullt av mysteriet. Hvordan kan Gud både være sann Gud og sant menneske?

Jeg har brukt litt tid under årets advent til å grave litt i ulike kilder, som beskriver kanskje det vakreste ordet som Kirken har gitt oss: inkarnasjonen.

Det tredje økumeniske kirkemøtet i Efesos, år 431, har dette å si om Jesu fødsel:

'Vi bekjenner derfor vår Herre Jesu Kristus, Guds enbårne Sønn, fullkommen Gud og fullkomment menneske, av fornuftig sjel og et legeme, født før alle tider av Faderen med hensyn til guddom, for oss og for vår frelses skyld ble den samme i de siste dager født av Jomfru Maria med hensyn til menneskelighet; den ene og samme er av samme vesen som Faderen i guddom, og av samme vesen som oss i menneskelighet. For det fant sted en forening av to naturer. Vi bekjenner derfor èn Kristus, èn Sønn, èn Herre. I henhold til denne begripelsen av den usammenblandede enhet, bekjenner vi den hellige Jomfru som Gudføderske (Theotokos), fordi Gud Ordet tok kjød og ble menneske, og fra unnfangelsen av forenet Han seg selv med det tempel Han tok fra henne. Siden den hellige Jomfru kjødelig bar Gud som på personlig vis forenet seg med kjød, kaller vi henne av denne grunn Gudføderske ...'

Torstein Tollefsen, som er dr.philos og førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo, og selv ortodoks kristen, skriver i sin bok: 'Teologi i farger':

'Den ortodokse kirke understreker Marias betydning i frelseshusholdningen.... Det store med Maria er, etter ortodoks oppfatning, hennes villighet til å føde Gud i kjødet. I følge ortodoks tro er det noe trøstefullt i hennes villighet. I henne, i det minste, var den menneskelige natur ikke fordervet til den grad at den var ute av stand til å samarbeide med Gud'. (Torstein Tollefsen: Teologi i farger. Verbum forlag 2001, side 40)

Det er interessant å sammenligne uttalelsen fra det tredje kirkemøtet i Efesos med Augustana, som er et sentralt bekjennelsesskrift i lutherske kirker. Der heter det:

'Videre lærer de at Ordet, det vil si Guds Sønn, har tatt på seg menneskelig natur i den velsignede jomfru Marias liv, så at to naturer, den guddommelige og den menneskelige, er uatskillelig forenet i personens enhet. Det er altså en Kristus, sann Gud og sant menneske, født av jomfru Maria ...' (Om de viktige trosartiklene, artikkel III, Om Guds Sønn'. (E.Molland: Den augsburgske konfesjon, Oslo 1953, side 22)

Jesu jødiske arv og oppvekst

Våre trosrøtter er jødiske. Derom hersker det ingen som helst tvil. Jesu fødsel skjedde i Betlehem, og Hans oppvekst fant sted i Nasaret. Dette er ikke uvesentlig. Det er faktisk helt avgjørende for vår frelse. For Jesu fødsel skjer ikke ut av intet, men etter nøyaktige profetier gitt av den Gud som presenterer seg som Israels Gud!

Hva slags sted var Nasaret på Jesu tid?   Inntil Konstantins tid var Nasaret nesten utelukkende betrodd av jøder. Jesus vokser opp i et jødisk miljø, hvor han følger jødisk lov og skikker. Han blir omskåret på den åttende dag, slik Loven krevde. Nasaret, som ligger i et dalføre på den sydlige skråningen av et bratt kalkfjell som hever seg 140 meter over dalbunnen, var en liten by i Galilea, 170 kilometer nord for Jerusalem. Den var likevel ikke et avsidesliggende sted. Byen lå som nevnt i Galilea, den delen av landet Israel som var gjennomskåret av det romerske verdensrikets handels- og militærveier.

I utkanten av Nasaret lå barnas lekeplasser, og det er underlig å tenke på at her har Jesus lekt sammen med andre barn. Fra Nasarets høydeplatå må Jesus ha sett ut over det omkringliggende området, og her møtte Han en helt annen verden. På noen mils avstand, på den andre delen av Jordan, bodde greske epikureere, nytelsesfilosofiens mestere. Forbi Nasaret dro romerske armeer, pengemagnater, hoffmennene til Herodes og romerske teater- og sirkusartister. Men i Nasaret bodde det jøder, som ville være trofaste mot Loven. Jesus vokser opp i dette jødiske miljøet. Et bondemiljø, som preges av fattigdom. Dette er det jordsmonn Jesus vokste opp i. Det er nok herfra Han henter sine lignelser om jordbruket.

Tsaddik
De to første kapitlene av Evangeliet etter Lukas, som skildrer de forunderlige tingene som skjer rundt fødselen til døperen Johannes og Jesus skildrer den jødiske tro - dens fromhet og åndelige iver - på en varm og positiv måte. Her finnes intet snev av noen nedlatenhet. Lukas tar oss ikke ut av Jødedommen, men plasserer hendelsene midt oppe i en jødisk kontekst.

Luk 1,6 forteller om Sakarja og Elisabeth, foreldrene til han som skulle blir Døperen Johannes på denne måten: 'Begge var rettferdige for Gud og levde uklanderlig etter alle Herrens bud og forskrifter'.

Det greske ordet for 'rettferdig' er 'dikaios'. Det hebraiske motstykket til dette ordet er 'tsaddik'. 'Tsaddik' er både et adjektiv og et substantiv. Som adjektiv betyr det 'rettferdig', 'rettvis'. Å bli 'tsaddik' betyr 'å forklares rettferdig', altså i betydningen av å være rettferdiggjort, godkjent av Gud. Som substantiv er en 'tsaddik' et menneske, som lever rett og rettferdig. Senere i den jødiske kulturen er 'tsaddiken' en person, som trofast følger og lever etter Guds lov.

Levi stamme
Sakarja var prest av Levi stamme. Hans hustru var 'en av Arons døtre', den stamme som Den store øverstepresten Aron, bror til Moses, tilhørte. De to levde i hjertet av jødisk tro med Tempelet som dets sentrum. I den bønn som Sakarja ber i Luk 1,67-69 ser vi tydelig hvor hans tros fokus ligger. Den begynner slik: 'Velsignet er Herren, Israels Gud ...'

Døperen Johannes vokser opp i et hjem, der kunnskapen i de hebraiske skriftene var djup og lojaliteten til Gud daglig føde. Johannes var helt inn i margen oppfostret på Israels profeter; deres ord ble hans. Han var gjenoppretteren av jødisk tro - han sto ikke i motsetning til den eller var i opprør mot den.

Tsaddiken Simeon
En annen Lukas nevner som 'rettferdig' var Simeon. I Luk 2,25 leser vi:

'I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettferdig (tsaddik) og gudfryktig (chassid) og ventet på Israels trøst (nechamat Yisrael)'.

Simeon er den første til offentlig å erkjenne Jesus identitet, da han fremdeles bare var et lite barn. Også i Simeons liv var Tempelet sentrum. Han må også ha kjent presten Sakarja, og gjennom Elisabeth også Maria, Jesu mor.

Dette er det miljøet Jesus vokser opp i. Foreldrene hans tar ham med til Tempelet, Han går i synagogen. Alt ved dette er jødisk. Mange år senere underviser han om belønningen av å være 'tsaddik' og gjøre 'tsedakah' (rettferdige gjerninger). Denne belønningen skulle gis ved de rettferdiges oppstandelse, leser vi i Luk 14,14.

Forenet med Den Udødelige

I dag møtes jeg med disse ordene av Irenaeus av Lyon, som jeg har oversatt og deler med dere:

'Guds ord ble menneske, og Guds Sønn Menneskesønnen for at mennesket skulle tre inn i fellesskap med Guds Ord og adopteres som Guds sønner.

Vi kan jo ikke få del i udødeligheten om vi ikke blir nært forent med Den Udødelige. Hvordan skulle vi kunne forene oss med udødeligheten, om den ikke hadde blitt hva vi er, slik at det dødelige mennesket kan oppslukes av udødeligheten og vi blir adoptert som Guds barn?'

Juleevangeliet hos Paulus, lyder slik:

'Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset'. Fil 2,6-8)

Maria og Elisabet danset med Ordet mellom seg

I dag hadde jeg en underlig opplevelse. La meg fortelle om den:

En av antifonene under morgenbønnen denne 4. søndag i advent lyder: 'Se, Gud Herren kommer, og med ham alle hellige, og på den dag skal det skinne et stort lys, Halleluja!' Den som leder bønnen sier: 'En kvist skyter opp av Israels rotstubb', og de som deltar i morgenbønnen, svarer: 'En renning fra hans røtter bærer frukt'.

Evangelieteksten for denne søndagen er hentet fra Luk 1,39-45, som er beretningen om Maria og Elisabet. Mens døperen har vært vår følgesvenn frem til nå, er det Herrens mor som i dag viser hen til Han som skal komme.

I Den ortodokse kirke kalles Maria for Theotokos - Gudfødersken - og hun kan aldri avbildes alene. Derfor finner du ingen ortodokse ikoner av Maria, uten Kristus. Hun peker alltid på barnet, aldri på seg selv. Dette kommer tydelig frem under bryllupet i Kana i Galilea, hvor Jesu mor sier: 'Det han sier til dere, skal dere gjøre'. (Joh 2,5)

I forbindelse med lesningen av dagens evangelietekst fikk jeg se noe jeg ikke har sett før! Fortellingen om Maria som tar turen opp i fjellbygdene, 'til den byen i Juda hvor Sakarja bodde', er en av de vakreste fortellingene jeg kjenner i Det nye testamente. Der får Maria møte Elisabet, og når Elisabet får høre Maria's hilsen 'sparket barnet i magen hennes'. Som en respons på det Elisabet forteller, bryter så Maria ut i lovprisning og tilbedelse!

Og det var da jeg leste dette at jeg så det!

Maria står selvsagt ikke stille når hun lovpriser. Hun og Elisabeth danser! For ingen tro er så fysisk som den jødiske! Jeg har sett dette før.

I forbindelse med avslutningen av Løvhyttefesten finnes 'Torahens gledesfest', den såkalte 'åttende dagen', den dagen som sies å forgripe evigheten, - det er den kvelden da jødene danser med Torahrullene. Kropp mot kropp kommuniseres den guddommelige gleden. Og Ordet - Torahen - er midt i blant dem. Ordet som fantes før verdens skapelse. Selve Løftet.

Og slik ser jeg for meg Maria og Elisabet som danser! Maria bærer jo ikke en skriftrull i sine hender, men selve Løftet i sitt morsliv! Og de to danser i glede over Gleden! Hele Magnificat er en eneste stor Torah-dans!

Alt hører sammen. Dagens antifoner, om alle de hellige som bærer bud om lyset som skal komme. Det er profetene i Den gamle pakt. De profeterer om Isais rotstubb: 'Men en kvist skal skyte frem av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt'. (Jes 11,1)

Nå er ikke dette lenger bare et løfte, men Maria bærer oppfyllelsen av det i sitt liv. Hun bærer Det levende Guds ord, Løftet, og Maria og Elisabet danser og lovpriser og tilber Ordet!

Etter å ha sett dette, kan ikke jeg heller holde meg i ro! Men gir meg ut i dansen med de glade...

Ble Jesus født under løvhyttefesten, del 3

Her følger tredje og siste del av Mariann Eigeles artikkel om Jesu fødsel. Eigeles er messiansk jøde:

Umulig å regne ut Jesu fødselsdag

Siden det jødiske året har 354 dager, dvs 50 uker og 4 dager, lar det seg ikke gjøre å dele i 24 som er antallet av prestegrupper. Dette betyr at tjenesteukene for disse prestegruppene måtte forskyves fra år til år. Men saken er enda mer komplisert. For å sikre at de jødiske fester faller noenlunde på samme tid av året kommer skuddårene i tillegg med en ekstra måned (Veadar eller Markcheshvan)

I følge Strack-Billerbek ble problemene løst ved at man hvert år laget en tjenesteliste som prestegruppene måtte følge. Dette fører til at ikke har noe fast holdepunkt for å regne ut Jesu fødselsdato. Følgelig er det ikke grunnlag for å hevde at Jesus ble født under Sukkot.

Andre argumenter

Men jeg har også andre argumenter mot Sukkot som dato for Jesu fødsel. For det første ville Lukas neppe unnlatt å nevne Sukkot som bakgrunn for Jesu fødsel, hvis det var tilfellet. Han nevnte Pessah som bakgrunn for Jesu opptreden i Jerusalem (Luk 2,41 ff). Sukkot var en altfor viktig fest for at evangelisten skulle forbigå den i stillhet.

For det andre har jeg vanskelig for å tro at Qurinius ville valgt Sukkot som tid for registreringen i manntallet. I så fall ville han skapt en kraftig kollisjon mellom disse to begivenheter. For innskrivningen i manntallet forutsatte at hver drog til sitt fødested, mens Sukkot innebar at alle jødene måtte komme til Jerusalem. En slik kollisjon ville også ha vært bevittnet av datidens kilder. Men dette er ikke tilfellet.

Konklusjon

Konklusjonen er at Bibelen er taus om Jesu fødselsdato. På dette punkt har vi kanskje noe å lære av de første kristne. Ifølge Oscar Cullmann - en av vår tids viktigste bibelforskere - feiret de første kristne ikke en bestemt dato, men et viktig faktum: at Kristus er kommet til vår verden. Ingenting kan rokke ved dette faktum - ikke engang usikkerheten ved Jesu fødselsdato.

Men til alle tider kan vi sammen med englene synge: Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant menneskene som har Guds velbehag.

Ble Jesus født under løvhyttefesten, del 2

Her følger andre del av Mariann Eigeles grundige artikkel hvor han besvarer spørsmål vedrørende spekulasjonene om når Jesus ble født. Artikkelen er hentet fra Ordet og Israel:

Den jødiske kalenderen

Før vi plasserer tjenesteukene, må vi si noe om de jødiske måneder. I Den hebraiske Bibelen ble månedene vanligvis omtalt med nummer. Etter det babylonske eksilet har hver måned sitt babylonske navn:

1.Nissan (mars-april, 30 dager)
2.Iljar (april-mai, 29 dager)
3.Sivan (mai-juni, 30 dager)
4.Tamuz (juni-juli, 29 dager)
5.Av (juli-august, 30 dager)
6.Elul (august-september, 29 dager)
7.Tishr (september-oktober, 30 dager)
8.Cheshvan (oktober-november, 29 dager)
9.Kislev (november-desember, 30 dager)
10.Tevet (desember-januar, 29 dager)
11.Shevat (januar-februar, 30 dager)
12.Adar (februar-mars, 29 dager)

Vi ser at oddetallsmånedene har 30 dager og partallsmånedene har 29 dager. Et år blir da på 354 dager. I vår tid begynner det jødiske året med Bibelens 7. måned (Tishri) og ender med Elul (8. måned) Men i vårt regnestykke bruker vi det bibelske året som starter med Nissan.

Forskjellige utregninger

I utregningene har jeg benyttet meg av Strack-Billerbeks kommentarverk. Der fant jeg to lister utarbeidet av Rabbi Chija. Den første listen (A) gjaldt når påskedag (Pessach den 15. Nissan), falt på en sabbat, den andre (B) når påskedag falt på en annen ukedag. Vi finner da følgende tjenesteuker:

A: Abias' gruppe tjenestegjorde 1: 27 Iljar-5. Sivan (3. måned) og 2: 18-25. Chesvan (8. måned)

B: I tilfelle B var Abias tjenesteuker 1: 17-24 Iljar (2.måned) og 2: 8-16 Cheshvan (8. måned)

Ut fra dette har vi fire muligheter til å plassere Sakarjas tjenestetid og tiden for Jesu sannsynlige fødsel:

A 1: Sakarja avsluttet sin tjeneste i begynnelsen av den 3. måned (Sivan). Hvis Elisabet straks ble gravid, kom engelen til Maria i begynnelsen av den 9. måned (Kislev). Jesus ble da født i begynnelsen av neste års 6. måned, Elul. Siden Løvhyttefesten (Sukkot) først begynner 15. Tishri, altså den 7. måned ble Jesus altså ikke født under Sukkot.

Sammenligner vi dette med den muligheten som er skissert i B 1, blir avstanden mellom Jesu sannsynlige fødsel og Løvhyttefesten enda større siden Jesus da ble født i måneden Av (5.måned) Når vi ser på de to siste mulighetene, A 2 og B 2, blir det enda mer håpløst. Elisabets 6. måned faller da i årets 2. måned, dvs i Iljar. Da ble Jesus født i måneden Shevat (11.måned).

(fortsettes)

Siste del kommer i morgen.

Ble Jesus født under løvhyttefesten, del 1

Spørsmålet om når Jesus ble født dukker stadig opp, og er da også blitt aktualisert med den nye såkalte "hebraiske" eller "messianske" bevegelsen. Mariann Eigeles (bildet) har skrevet en utmerket artikkel om dette i siste nr av "Ordet og Israel". Artikkelen gir svar på mange av de spørsmål som reises, og den gjengis på bloggen i noen deler på grunn av lengden:

Tanken om at Jesus ble født under løvhyttefesten (Succot) vekker kanskje begeistring hos noen. Sakarjas profeti om Nasjonenes valfart til Jerusalem for å feire Succot (Sak 14,16ff) kunne fått en ny dimensjon. Tanken støttes av Aileen Guilding i hennes bok om Johannesevangeliet og jødenes synagogegudstjeneste.

Guildings utgangspunkt

Guidlings utgangspunkt er at tekstene fra Den hebraiske Bibel som det siteres fra eller alluderes til i Johannesevangeliet, kan føres tilbake til den jødiske bønneboken (Siddur). Og hun mener at tekstene i Lukasevangeliet i forbindelse med Jesu fødsel forekommer i synagogenes gudstjeneste ved Succot. Derfor regner hun med at Jesus ble født under Succot. Jeg har ikke funnet disse tekstene i den jødiske bønneboken. Derfor klarer hun ikke overbevise meg.

Et regnestykke

Jeg er også blitt oppmerksom på et regnestykke i et kristent tidsskrift som skulle bevise at Jesus ble eller kunne blitt født under Succot. Regnestykket baseres på følgende fakta:

1. Sakarja - far til Johannes Døpereen - gjorde prestetjeneste i Abias gruppe (Luk 1,5)

2. Da engelen Gabriel brakte Maria budskapet om at hun ville føde Frelseren, var Elisabet - Sakarjas hustru - seks måneder på vei (Luk 1,36)

Om vi vet når Sakarja gjorde tjeneste i tempelet, kan vi regne ut måneden da Maria fikk engelens budskap. Ved å legge til ni måneder finner vi Jesu fødselsdato.

Når tjenestegjorde Abias gruppe i tempelet?

I 1.Krøn 24,7 ff ser vi at prestene ble delt i 24 grupper. Etter loddtrekning ble Abias gruppe nr 8 på listen. Gruppen gjorde tjeneste en uke om gangen. I tillegg stilte alle prestene opp til Påske, Pinse og Succot. Dette betyr at Abias gruppe det første året tjenestegjorde i årets 8. og 32. tjenesteuke etter den jødiske kalenderen i tillegg til de tre høytidene der alle prestene gjorde tjeneste.

(fortsettes)

Advent har begynt!

I går - tirsdag 16. november - ble den keltiske advent-tiden innledet. Kelterne feiret forberedelsestiden før Kristi fødsel på samme måte som fastetiden før påske, så i 40 dager før jul gjorde de spesielle ting for å forberede seg for å minnes Kristi fødsel.

Advent er en tid av forberedelse. På samme måte som Josef og Maria forberedte seg for Jesu fødsel, med alle de tingene det medførte, forbereder vi oss både for å minnes Jesu fødsel og forbedrer oss for Hans gjenkomst.

Måtte denne advent-tiden være en tid hvor vi konsentrerer oss om Jesus, i stedet for å la oss drive med av markedskreftene og alt stresset som julen er blitt i det moderne samfunnet.

"Men du, Betlehem, Efrata - selv om du er liten til å være blant Judas tusener - fra deg skal Han utgå for Meg, Han som skal være Hersker over Israel. Hans utgang er fra fordums tid, fra evighets dager." (Mika 5,1)

Jesu fødsel og Herrens høytider, del 1

I dag presenterer vi en gjesteskribent, Zola Levitt fra Israel. Zola Levitt som døde i 2006 av lungekreft, 67 år gammel, var en anerkjent messiansk-jødisk bibellærer med mer enn 50 bøker bak seg. Han underviste blant annet ved Dalles Baptist University. Du vil finne innholdet oppsiktsvekkende, og jeg vil tro svært interessant og ikke minst svært bibelsk. Forfatteren tar for seg Jesu fødsel i lys av Herrens høytider som står omtalt i Guds ord. Artikkelen er lang, så jeg deler den i flere deler. Jeg overlater ordet til Zola Levitt:

I forbindelse med innsamlingen av bakgrunnmaterialet for en bok jeg skulle skrive, kom jeg over en utrolig og skakende tilnærming av de syv høytidene. Kanskje kan denne lille gjennomgangen tjene som eksempel på hvordan Guds formler gjennomsyrer dette jordiske, menneskelige liv. En av mine forleggere ba meg tenke over om jeg kunne skrive en bok om et barns fødsel ut fra bibelsk perspektiv. Denne trivilige oppgaven ledet meg til de mange fascinerende fortellingene i Bibelen om ulike barns fødsler, inkludert også vår Herres underfulle fødsel. Men jeg ville gjøre mer enn bare undersøke barns fødsler; det finnes mange gode bøker i det emnet. Jeg ville heller forsøke å finne et teologisk prinsipp, kanskje en skjult sannhet i Skriften om hvordan vi alle blir til. Jeg ville vite om Bibelen inneholdt en sannhet om hvordan Gud skaper oss.

I den hensikt kontaktet jeg dr Margaret Matheson, en bibellesende venn og en svært dyktig forløsningslege, som har forløst over 10.000 barn. Jeg spurte Margaret om graviditeten generelt, om tidsbestemmelser og hvordan barnet utvikles inne i moren. Jeg lærte at en gjennomsnittlig graviditet varer i 280 dager og regnes fra den siste menstruasjonens første dag før befruktningen.

Å gjøre utregninger i følge den jødiske kalenderen er en hobby for meg og jeg la ut disse 280 dagene over et 'idealistisk jødisk år'. Det ideelle jødiske året begynner nøyaktig ved vårjevndøgn, den første dagen i Nisan, ved nymånen i den første måneden, som inntreffer den første vårdagen, 21. mars. Det var interessant å oppdage at en graviditet på 280 dager, med begynnelse den 21. mars ville være fullbyrdet i måneden Kislev, til selveste Hanukka (Tempelvielsen) som også vår Herre feiret. (Joh 10,22) Den oppdagelsen lot meg forstå at det faktisk finnes noe veldig bibelsk i graviditetens utstrekning i tid. Jeg ba Margaret gi meg flere detaljer om hvordan et barn blir til og hvordan det vokser og hun innledet slik: 'Den fjortende dagen i den første måneden oppstår egget.' Jeg hørte spontant 3.Mos 23,5: 'I den første måneden, på den fjortende dagen i måneden, mellom de to aftenstundene, er det påske for Herren, ' Guds opprinnelige forskrift for påskefeiringen (Pesach). Jødene bruker et egg på påskebordet som et symbol for det nye livet som de ble gitt gjennom lammet som ble slaktet i Egypt. Egget er et svært sterkt symbol for et nytt liv og jeg ble fascinert av at den fjortende dagen i en graviditet gjør samme sak i som den fjortende dagen i Guds årshøytider: den gir mulighet til nytt liv.

Allerede nå tenkte jeg med meg selv at barnet nok blir utviklet etter de syv høytidenes ordning, men jeg skjulte min begeistring for Margaret. Jeg ville ikke lokke henne til å forvanske fakta på minst mulig måte bare for å bevise et bibelsk argument. Jeg spurte henne nøye og tenkte med meg selv på den neste høytiden, De usyrede brøds høytid. Den inntreffer natten etterpå, den 15 dagen i den første måneden, i følge 3.Mos 23,6. Jeg spurte Margaret om hvor raskt egget må befruktes om moren skal bli gravid. Hennes svar var veldig klart og tydelig: 'Befruktningen må skje innen 24 timer ellers støtes egget ut'.

Nå var jeg virkelig igang! De to viktige hendelsene før forløsningen skjedde ikke bare på rette dager men var også de rette hendelsene. Egget står naturligvis for Pesach, påsken, og befruktningstanken - frøet, som sås i jorden står for Det usyrende brødet, vår Herres begravelse. Hans korsfestelse i påsken gav hver og en av oss muligheten til et evig liv. Hans begravelse i jorden forberedte oss alle for en kommende strålende oppstandelse.

Jeg holdt pusten da jeg spurte henne om tiden for førstegrødens høytid. Jeg forsto at denne tredje høytid, ikke eier rom innenfor en bestemt tidssyklus. Den inntreffer ganske enkelt på søndagen i Det usyrende brøds uke. Det kunne bli dagen etter eller nesten en uke senere. Forsiktig spurte jeg Margaret om det som skjer deretter i graviditetsprosessen. 'Ja, det er litt ubestemmelig,' sa hun. 'Det befruktede egget passerer nedover egglederen i sin egen takt mot livmoren. Det kan ta to til seks dager inntil det planter seg i livmorveggen.' Jeg elsket ordet 'plantet'. Jeg assosierte det sterkt med førstegrødens høytid, vårsæden, og det var dessuten, fikk jeg vite senere, den korrekte benevnelsen. Den medisinske benevnelsen er 'implantation' . Det beskriver det øyeblikk, da det befruktede egget trygt og sikkert lander i livmoren og begynner på sin mirakuløse tilvekst til å bli menneske.

Ble Jesus født i forbindelse med Hanukka?

Anne Berit Fjermedal Gali som er bosatt i Israel har intervjuet den internasjonalt anerkjente bibellæreren og messianske jøden, Lance Lambert (bildet) i hans hjem i Jerusalem. Det meget velskrevne og interessante intervjuet ble presentert over to helsider i Dagen/Magazinet julaften. I intervjuet sier Lance at han "tror at Jesus ble født under Hanukka og ikke 25. desember," og så legger han til: "For meg er det vidunderlig å tenke på at Han ble født under den jødiske lysfesten."

Nå feirer Lance Lambert både Hanukka og jul, og han gjør det både med en tent menora og med et nydelig pyntet juletre. Lambert avviser dermed den etter hvert så populære slutningen som trekkes blant messianske jøder om at Jesus må være født i forbindelse med Rosh Hashana - det jødiske nyttåret og løvhyttefesten. Jeg anbefaler sterkt at den som leser denne bloggartikkelen, også tar seg tid til å lese hele intervjuet som Anne Berit Fjermedal Gali har gjort med Lambert. Jeg vil her bare berøre kort synspunktene Lambert har vedrørende Jesu fødsel og den jødiske Hanukkafeiringen.

Mens de kristne forberedte seg på å feire jul, begynte den jødiske Hanukkafeiringen 21. desember, og varer i åtte dager. Hanukka er blitt feiret hvert år siden makkabeerne, ledet av Judah Makkabi, gjorde opprør mot og overvant Antiokus IV Epifanes. Antiokus IV var en grusom syrisk hersker som påsto at han var en manifestasjon av Gud. Undertrykkelsen var så hard at i de siste tre og et halvt år av hans sju år lange regjeringstid var det nesten ikke mulig for noen jøde å leve som Gud hadde pålagt dem. Antiokus IV vanhelliget templet og innførte avgudsdyrkelse.

Men jødene vant over Antiokus IV og fikk tilbake sitt tempel. Etter at det hadde vært så vanhelliget av de avskyelige avgudene måtte det renses. Det første jødene ville gjøre i den forbindelse var å få lys i menoraen - de syvarmede lysestaken. Men denne lysestaken trengte en helt spesiell olje. Etter å ha lett lenge og vel fant de en liten flaske med nok olje til å vare en dag. Det ville ta åtte dager å fremstille mer, men så gjorde Gud et under og lot denne oljen vare i åtte dager.

Så til det Lance Lambert sier:

"Jeg tror at Jesus ble født under Hanukka og ikke 25. desember. Om det skjedde på den første dag i Hanukka, som er den 25 i den jødiske måneden Kislev, eller senere i høytiden, vet jegikke. Det betyr heller ikke så mye når Han ble født, men for meg er det vidunderlig å tenke på at Han ble født under den jødiske lysfesten. Hanukka er nemlig en fest til minne om at lyset overvant mørket, at sannheten seiret over løgnen og at friheten triumferte over undertrykkelse."

Lambert mener at det er en vidunderlig symbolikk i dette.

"Jesus sa: 'Jeg er verdens lys.' Johannes skriver mye om lys i sitt evangelium. 'I ham var liv, og livet var menneskenes lys.' Derfor er det interessant å tenke at Jesus er født under Hanukka. Det var nemlig en vidunderlig symbolikk og mening. Jesus sa også: 'Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.' Frihetens fest, som Hanukka er, var den mest passende tid for Messias å bli født," sier Lance Lambert.

Som nevnt er det en del kristne og messianske jøder som de siste årene har kommet til den slutningen at Jesus ble født på Rosh Hashana. De tar utgangspunkt i presten Sakarja, faren til døperen Johannes, og presteskiftene som tjente i Templet. De regner da at tiden for henholdsvis døperen Johannes og Jesu fødsel. Men Lance Lambert mener at de glemmer å ta med en enkel sannhet:

"Ifølge Talmud kunne en prest be om utsettelse i tilfelle familiære problemer eller sykdom og bli satt til neste skift. Dette er interessant fordi Sakarja jo ble slått med stumhet. Han kunne gjerne ha gått til ypperstepresten og sagt eller rettere skrevet at han måtte få utsettelse. Hans kone var både gammel og gravid, så det kune ha vært god grunn for å søke om utsettelse. Det ville ha brakt Jesu fødsel til desember," sier Lambert.

Lance Lambert forteller også i intervjuet om en interessant eldgammel tradisjon. Det finnes nemlig noen som mener at sauene Lukas beskriver om ha vært såkalte tempelsauer. Lambert avviser dette, han mener at Lukas som er så nøye med å skrive korrekt ville ha nevnt spesielt at det var tempelsauer det dreide seg om.Om sauene som beskrives i juleevangeliet, ville de ha vært i Betlehem mellom slutten av november og mars, noe som utelukker at Jesus ble født i forbindelse med Rosh Hashana eller på Løvhyttefesten. Tempelsauene var i Betlehem hele tiden, næmest tempelområdet.

"Et annet faktum er at når sauene kom tilbake til Betlehem i november, var de først frie til å springe rundt på alle haugene. Men da vinteren satte inn, ble de tatt inn på bestemte marker, vanligvis i huler. Når det var virkelig kaldy og kanskje snø, ble de brakt inn i huler, og det ble gjort opp ild som å holde ville dyr unna. Dette indikerer også at Jesu fødsel må ha funnet sted i desember, januar eller februar, hvis da sauene ikke var tempelsauer. Men snø kan det ikke ha vært, da de var ute på markene," sier Lance Lambert.

Lance Lambert er også innom keiser Konstantin:

"Keiser Konstantin fikset de kristne høytidene slik at de ikke skulle falle sammen med de tilsvarende jødiske. For eksempel knyttet han påske, som opprinnelig sprang ut av jødenes Pesach, til en hedensk festival knyttet til nytt liv med løvsprett, blomster, kaniner og egg og fikset påske til en fredag og søndag. Han gjorde det slik at påske sjelden skulle klaffe med Pesach. Det samme gjorde han med pinse i forhold til Shavuot."

Lance Lambert mener at når Konstantin bestemte at Jesu fødsel skulle feires den 25. desember, så tok han det ikke helt ut av lufta. En stor romersk festival ble feiret på den dagen, om lyset som overvinner mørket.

"Men jeg tror at det var knyttet til Hanukka, jødenes lys- og frihetsfest. Konstantin var neppe dum, og jeg mener at det er mest sannsynlig at 25. desember i hans tanke var knyttet til 25. Kislev, som altså er den første dag av Hanukka. Han ville med andre ord skille feiringen av Jesu fødsel fra Hanukka, på samme måte som han gjorde det med påske og pinse," sier Lance Lambert.

Hva skal jeg gi deg, Jesusbarn?

Hver gang jeg betrakter dette stedet, fører mitt hjerte en vidunderlig samtale med Jesusbarnet.

Jeg sier: Akk, Herre Jesus, du skjelver, hvor hardt du ligger for min salighets skyld! Hvordan skal keh gjengjelde det?

Da synes det meg som om Jesusbarnet svarer: Kjære Hieronymus, jeg ønsker ingenting annet enn det du synger: Ære være Gud i det høyeste! Jeg vil lide langt mer i Getsemane og på det hellige kors.

Jeg sier videre: Kjære Jesusbarn, jeg må gi deg noe, jeg vil gi deg alle mine penger.

Barnet svarer: Himmel og jord tilhører jo allerede meg. Jeg trenger ingenting, gi det til de fattige, det vil jeg ta imot som om det var gitt til meg selv.

Jeg fortsetter og sier: Kjære Jesusbarn, det gjør jeg gjerne, men jeg må også gi noe til deg personlig, ellers vil jeg dø av smerte.

Det lille barn svarer: Kjære Hieronymus, siden du er så gavmild, så skal jeg si deg hva du kan gi meg: Gi meg dine synder, din dårlige samvittighet og din fordømmelse.

Hieronymus, 331-419, var den første som oversatte hele Bibelen til latin, den såkalte Vulgataoversettelsen.

Inkarnasjonens mysterion, del 2

I et av brevene som apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Korint, møter vi samtidens ulike religiøse oppfatninger. La oss se på teksten først:

"For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud det for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap. Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.kor 1,21-25)

Jødene på sin side søker tegn, skriver Paulus. De venter en sterk Messias. De tar anstøt av den korsfestedes svakhet. Grekerne derimot søker visdom og bedømmer evangeliet om den korsfestede som dårskap.

Hvordan kunne man så forene den kirkelige kristologien med den jødiske og gammeltestamentlige monoteismen?

Det er veldig interessant å lese Det nye testamente ut fra dette viktige spørsmålet. Da vil man finne noe enkelte kanskje ville si var ganske oppsiktsvekkende: Ikke noe sted i Det nye testamente er monoteismen tematisert som noe problem i forhold til utsagnene om Kristus som Gud.

Johannes-prologen begynner jo med dette: "Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud." (Joh 1,1) Og i vers 18 leser vi: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er." (Revidert oversettelse av 2005)

I Joh 8,58 kommer Jesus selv med et kraftig utsagn som understreker det faktum som den nikenske trosbekjennelsen sier: "Sann Gud av sann Gud..." Der står det: "Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: JEG ER før Abraham ble til."

JEG ER, er i følge 2.Mos 3,14 Guds navn. Jesus anvender dette navnet på seg selv. Foruten Joh 8,58 som jeg allerede har sitert, finner vi det samme i Joh 8,23-24: "Han sa til dem: Dere er nedenfra, jeg er ovenfra. Dere er av denne verden, jeg er ikke av denne verden. Derfor sa jeg til dere at dere skal dø i deres synder. For dersom dere ikke tror at JEG ER den jeg er, skal dere dø i deres synder." Dernest i vers 28 i det samme kapitlet: "Jesus sa sa: Når dere får opphøyet Menneskesønnen, da skal dere forstå at JEG ER den jeg er." Vi finner det samme i Joh 18,5: "De svarte ham: Jesus fra Nasaret. Jesus sier til dem: JEG ER."

Når Ignatios (110 e.kr) skriver sine brev, kaller han Kristus Gud uten noen innvendinger.

(fortsettes)

Inkarnasjonens mysterion, del 1

I en av Messiasprofetiene, nærmere bestemt Jesaja 9,6, omtales Messias som "Veldig Gud". Når den tidlige kirken skal formulere sin bekjennelse, lyder det slik:

"... Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske." (Fra Nikea 325/Konstantinopel 381)

En sann tro er bygget på inkarnasjonens under: at Gud blir menneske. Dette ordet "inkarnasjon" er kanskje det vakreste av alle ord som omhandler vår kristne tro. På en måte er det det "umulige dogmet". Vårt syn på det som kalles for kristologien er helt avgjørende for vår frelse. På den ene siden har en jødisk Messias-bekjennelse, der Messias er blott og bart menneske som alle oss andre. Forskjellen er at Han er utvalgt til sin Messias-rolle. Vi finner mennesker innen den såkalte "hebreervekkelsen" som hevder dette i dag. Men dette er altså ingen kristen bekjennelse. På den andre siden har vi de som skildrer Kristus som et slags himmelsk vesen, kommet til jorden for å frelse mennesker. Mellom disse to synene har vi den kristne bekjennelsen, som kommer klart til uttrykk i det som kalles den nikenske trosbekjennelsen. Kristus er: "sann Gud av sann Gud..."

Under over alle under er dette: "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss..."

Om Kristus kun var et menneske som ble utvalgt til sin rolle, kunne Han ikke være Frelseren. Vi vil også fortsatt være i våre synder om ikke Jesus ble født slik Han ble: "For oss mennesker OG FOR VÅR FRELSES SKYLD kom han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske." Jomfrufødselen hevder enkelte er ubetydelig, og det er liksom ikke så farlig om man tror på den eller ikke. Men om ikke Jesus var blitt unnfanget av Den Hellige Ånd og født av Jomfru Maria, ville Jesus bare ha vært et vanlig menneske, og som sådant ville Han ikke hatt noen makt til å frelse oss. Da ville vi fortsatt være i våre synder, og gå fortapt.

Så det er ikke bare Jesu død, og Hans oppstandelse som er avgjørende for min frelse. Det er også selve utgangspunktet: inkarnasjonen.

I neste artikkel skal vi se nærmere på inkarnasjonstanken i den tidlige kristne kirke.

(fortsettes)

God jul!

I dag feirer millioner av mennesker Jesu fødsel. Våre ortodokse venner feier nemlig jul 13 dager etter oss. Jeg vil derfor benytte anledningen til å ønske alle mine mange ortodokse brødre og søstre, en velsignet julehøytid. Midt i vårt mørke lyser Lyset, og budskapet som engelen gav hun som skulle bli den som fødte Gud Ordet, er budskapet om at Gud har slått opp sitt telt og bor iblant oss. Frelseren. Jeg skulle så gjerne ha tilbrakt denne store høytiden og delt gleden med noen av mine ortodokse venner i Russland, eller Romania eller her i Norge. For få dager siden mottok jeg nok en gang en invitasjon til å reise til Romania, for å tale i et kloster og i noen av kirkene tilhørende Herrens Arne, en fornyelsesbevegelse innen Den rumensk ortodokse kirke. Jeg har fått mange slike ivitasjoner de siste årene, men mine helseutfordringer har satt en stopper for dette. Kanskje du vil være med på å be om at Gud ville gi meg styrke til dette? Sammen med to gode norske venner, er foreløpig reisedato satt til juni måned.