Den strålende festen til Herrens ære

I dag har jeg gledet meg over dette bildet av gamle Simeon som holder Jesusbarnet i sine hender, og jeg ser frem til å feire kyndesmesse i Kristi himmelfartskapellet i kveld.

Jeg elsker historien om profetinnen Anna, Fanuels datter og den gamle profeten Simeon. Deres liv taler om trofasthet, hengivenhet og ikke minst Gudsfrykt. De ventet - på Israels trøst. Fordi de gransket de profetiske skriftene og levde i bønn kjente de tiden de levde i, og de opplevde at Guds løfter gikk i oppfyllelse rett foran deres øyne.

Feiringen av Kyndelsmesse går helt tilbake til 300-tallet. Dette var en av de store gledesfestene i den tidlige kirkens historie. Bakgrunnen for den hadde sin bakgrunn i jødenes lov om at hvert guttebarn som åpner morslivet, skal ofres til Herren. Når et barn skulle barnets mor 40 dager etter fødselen dra til Tempelet i Jerusalem for å ofre et lam. Men av teksten hos Lukas ser vi at Maria og Josef bar frem to turtelduer. Det var de fattiges offer.

Kyndelsmessen forteller oss om vår Frelsers jødiske arv, og den troskap Maria og Josef viser mot den. Dagen er en innvielsesdag, også for oss. Vi gir oss til Guds vilje med våre liv.

Det finnes en beretning av pilegrimen Egeria hvor hun beskriver et besøk i Jerusalem på 400-tallet hvor det ble feiret Kyndelsmesse. Dagen ble innledet med at det man gikk i prosesjon til Oppstandelseskirken. Og den ble feiret med stor glede. Kyrillios av Aleksandria (400-tallet) kaller den for "Den strålende festen til Herrens ære."

Tålmodighet og iver til å be ting igjennom

Dette bildet er jeg blitt så glad i! I lang tid nå har jeg hatt Simeon og Anna som forbilder. Simeon og Anna var profetiske forbedere. De levde i bønn og i forventning. De gransket Skriftene og kjente tiden de levde i - som Issakar i Den gamle pakt. Derfor var de også rede når profetordene begynte å gå i oppfyllelse. De opplevde dem bokstavelig talt gå i oppfyllelse rett foran deres egne øyne.

Lever vi i forventning om det Gud har sagt at Han vil gjøre i vår tid? Er vi villige til - som gamle Anna og Simeon - å bruke tid i bønn, for å be ting igjennom. Selv når vi ikke ser noe skje, men trofast holde oss til bønnens tjeneste?

De hadde i hvert fall en ting felles disse to: De hadde holdt ut lenge! De hadde likevel ikke gitt opp. Det er noe med denne standhaftigheten og utholdenheten vi trenger når vi skal be for de bønnebyrdene som Herren har lagt på oss. Vi må lære oss noe om de lange linjene, at i Guds rikes verden så er tiden annerledes enn vår. Perspektivet er også annerledes.

Jeg har tenkt en del på de erfaringene profeten Daniel gjør seg på bønnens område. Vi kan lese om dette i kapittel 10 i Daniels bok:

'Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dagen du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet. Perserrikets fyrste sto imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var holdt tilbake der hos kongene av Persia ... Da sa han: Vet du hvorfor jeg er kommet til deg? Nå må jeg vende tilbake for å kjempe mot Persias fyrste. Når jeg er gått ut, se da kommer Grekenlands fyrste'. (v.12-13 og v.19)

Daniel gir oss et lite glimt av den veldige striden i den usynlige verden. Disse fyrstene fra Persia og Hellas, var demoniske åndsfyrster, og de hindret altså bønnesvaret. Svaret var underveis, men ble hindret. Da gjelder det å be det igjennom! La oss lære av Anna og Simeon - to profetiske forbedere.

Simeon og Anna - profetiske forbedere og forbilder, del 2

Her følger andre og siste del av min preken i Brumunddal baptistmenighet i går:

4) Det fjerde vi merker oss med Simeon et at Den Hellige Ånd var over ham. Merk deg hvor viktig Den Hellige Ånd var i denne gamle mannens liv. Vers 25 forteller oss at 'Den Hellige Ånd var over ham'. I det neste verset leser vi at Den Hellige Ånd hadde gitt ham åpenbaringer, og det så konkret at han visste at han ikke kom til å dø før han hadde sett 'Herrens Messias', og i vers 27 ser vi at Simeon kom til Tempelet i Jerusalem 'drevet av Den Hellige Ånd'.

Av disse versene forstår vi at Simeon var en helt overgitt mann. Han levde for Gud. Og han var åpen for det overnaturlige livet. Det vil si det som er normalt for en troende som er overgitt til Gud. Det normale hos oss er at det overnaturlige er unormalt. Men ikke for gamle Simeon. Han levde med underets Gud. Derfor lot han seg villig 'drive av Den Hellige Ånd'. Det er det tryggeste! Simeon levde med de profetiske ordene han hadde fått.  Disse løftene påvirket ham. Han levde med forventning. Kanskje han slet med sykdom og tenkte at snart er alt over. Men han visste: Sykdom til tross, jeg skal ikke dø, før de løftene Gud har gitt har gått i oppfyllelse.

Og hvilken fred han fylles med når løftet går i oppfyllelse! Når han står der med Jesusbarnet i sine armer og bryter ut i lovprisning. Jeg ser det hele for meg: Den gamle mannen som står der og holder Jesusbarnet i sine armer og priser Den Allmektige. For Frelseren. Den frelse som ikke bare gjelder for jødene, 'men som Gud har beredt for alles åsyn'. Denne frelsen sier den gamle Simeon: 'er et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel!'

En av anledningene til at dette ordet går bokstavelig falt i oppfyllelse finner sted i synagogen i Antiokia i Pisidia. Historikeren Lukas gjengir det i Apg 13. I denne synagogen holder apostelen Paulus en tale som vekker sterke reaksjoner. Nå Paulus taler ved neste sabbat er reaksjonen enda sterkere:

Apg 13,45-49

Den gamle Simeon er en profet. Mens han står der med Jesusbarnet i sine armer, kommer han med et profetisk budskap til Maria: 'Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt'.

Det er ingen tvil om at denne profetien går i oppfyllelse. Simeons profeti understreker at ingen vil kunne stå nøytral i forhold til Jesus. Noen vil falle, andre skal reise seg som et resultat av et møte med Jesus. Både Det gamle- og Det nye testamente forteller oss nemlig at Jesus er en snublestein. Apostelen Peter gjengir det slik: 'For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme! Men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe. Det er disse som snubler ved sin vantro mot Ordet'. (1.Pet 2,6-8)

Men profetien gjelder ikke bare Jesus, den gjelder også Maria:

'men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjertes tanker skal bli åpenbare'.

Vi klarer nok ikke helt å sette oss inn i hva Maria gjennomlevde når hun er vitne til Jesu lidelse. Marias hjerte ble gjennomstunget når Jesus ble forkastet og korsfestet. Jo, høyere privilegium, jo djupere sår. Jo, nærmere Kristus, jo nærmere sverdet.

Det greske ordet for 'sverd' er 'romfaia'. Det er et uttrykk som brukes om de store og brede sverdene som barbarerne brukte. I Septuaginta, den greske oversettelsen av Det gamle testamente, er det samme ord brukt om sverdet til Goliat.

Maria forsto nok ikke disse profetiske ordene når hun fikk dem. Det gjør heller ikke vi når vi mottar profetiske ord. Ikke før en tid har gått. Slik også med Maria. Ved korset skulle hun forstå rekkevidden av det Simeon profeterte.

Anna - Fanuels datter
Men det var ikke bare Simeon som ventet. Det gjorde også Anna, Fanuels datter. Hvem denne Fanuel var, forteller ikke Lukas oss. Han var sikkert kjent i sin samtid. Livene til Simeon og Anna vitner om at det å vente ikke er noe passivt. Disse to ventet aktivt!

Anna var et profetisk oppmuntrer! Det står mot slutten av vers 38 at hun 'talte til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem'. Hva talte hun til dem om? Det står også i vers 38: OM HAM! Om Ham som skulle komme! Om Frelseren! Forløseren! Israels trøst!

Anna talte til andre som ventet, og gav dem håp! Disse som ventet var de som profeten Sefanja profeterte om:

'Men jeg vil la det bli tilbake hos deg et bøyd og ringe folk, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn. Israels rest skal ikke gjøre urett. De skal ikke tale løgn, og det skal ikke finnes en svikefull tunge i deres munn. For de skal finne føde og leve i ro og ingen skal forferde dem'. (Sef 3,12-13)

Dette var mennesker som hadde forstått betydningen av å vente. Mennesker som venter har mottatt et løfte som tillater dem å vente. De har mottatt noe som arbeider i dem, lik et såkorn som har begynt å spire. Dette er det så viktig at vi forstår: Vi kan egentlig ikke vente hvis det vi venter på ikke allerede har begynt å spire i oss. Det å vente handler ikke om en bevegelse fra ingenting til noe. Det er alltid en bevegelse fra noe til noe mer.

For det andre: Det å vente er noe aktivt. Mange oss tenker vel at det å vente er noe veldig passivt. En håpløs stilling som er bestemt av noen utenfor vår kontroll. Men det finnes ingen slik passivitet i Skriften! Der et venting noe aktivt. De som venter i Bibelen er mennesker som vet at det de venter på vokser ut av det jordsmonnet der de står. Ordet 'tålmodighet' betyr: 'en som er villig til å bli der vi er og levde i den situasjonen helt og holdent i den tro at noe er skjult som vil bli åpenbart'.

Anna, Fanuels datter, hadde levd med håpet lenge, samtidig med at hun virkelig hadde fått prøvd det livet har å by på. Hun var enke. Hadde kjent sorgen tett innpå livet, men hadde ikke endt opp som et bittert menneske. Sorg kan enten gjøre oss bite eller mildere og mjukere. Sorg kan røve troen fra oss, eller den kan grunnfeste troen enda djupere.

Tenk det! Anna var 84 år gammel, men hun hadde aldri sluttet å håpe! Aldringen kan ta fra oss blomstringen og styrken i kroppen vår, men den kan gjøre noe enda verre: Den kan ta livet ut av hjertene våre, slik at alt håp dør.

Men slik var det ikke med Anna. Hva var hennes hemmelighet:

1) Hun holdt aldri opp med å tilbe
2) Hun oppholdt seg i Guds hus med Guds folk. Der ble hun velsignet
3) Hun holdt aldri opp med å be.

Anna holdt kontakten levende med Han som er kilden til all vår styrke. Du verden hvor vi trenger slik Simon'er og Anna'er i Kristi forsamling!

La oss runde dette av med ordene fra Jes 46,3-4.

Simeon og Anna - profetiske forbedere og forbilder, del 1

I formiddag talte jeg i Brumunddal baptistmenighet om 'Simeon og Anna - profetiske forbedere og forbilder'. Her følger første del av prekenen. Den blir for lang for bloggformatet, derfor kommer andre del i morgen. Av plasshensyn har jeg ikke sitert alle skriftstedene, så finn gjerne frem Bibelen din og les dem.

I formiddag, på den aller første dagen i det nye året, vil jeg så gjerne få presentere for deg to mennesker som jeg er blitt så glad i. Det er Lukas som gir oss del i deres livs- og troshistorie:

Luk 2,25-38

Historien om Jesu fødsel introduserer for oss fem mennesker som alle hadde det til felles at de ventet. Vi hører om Sakarja og Elisabet, om Maria - og om Simeon og Anna. Det å vente er noe de færreste av oss verdsetter. Faktum er vel at de fleste av oss synes det å vente er bortkastet. En av årsakene til det er at vi lever i en tid som i all hovedsak forteller oss at vi må 'stå på', 'holde det gående', 'gjøre noe', 'vise at du er i stand til å utgjøre en forskjell'. Vår verdi som menneske måles i 'vår restarbeidsevne'.  For mange mennesker er det å vente som en tørr ørken mellom der de befinner seg og hvor de ønsker å være.

De to - hvis livs- og troshistorie vi har foran oss i dag, levde i en spesiell tid. Ikke bare levde de under en beinhard okkupasjonsmakt. Det var heller ingen profetrøst i tiden. Mellom profeten Malaki i Det gamle testamente og døperen Johannes, som er den siste av de gammeltestamentlige profetene, går det 400 år. Ikke et syn, ingen åpenbaringer, ikke noe 'Så sier Herren'. Det synes som om Gud er taus. Noen ville sikkert si at Gud hadde forlatt dem. Jødene var ikke frie i sitt eget land, de levde med okkupasjonsmakten, med et hardt skattetrykk som utarmet folket, og titt og ofte var de vitner til henrettelser av mennesker som motsa regimet.

Men det fantes altså noen som ventet.

En av dem var Simeon. Historikeren Lukas gir oss en liten biografisk skisse:

1) Simeon var bosatt i Jerusalem, men Lukas forteller ikke noe mer. Ikke hvor gammel han er. Vi antar at han var en gammel mann siden han hadde fått det løftet at han ikke skulle dø, før han hadde sett Messias komme.

2) Men Lukas beskriver ham egentlig veldig godt med ordene: 'en rettferdig og gudfryktig mann'. Både Simeon og Anna var blant dem som vi kaller 'de stille i landet'. Jødene hadde et eget navn for dem: tsjadik. Å bli en 'tsjadik' betydde å bli erklært rettferdig. Lukas gir oss egentlig en god beskrivelse av hvem og hva en 'tsjadik' er i Luk 1,6 når han forteller om Elisabet og Sakarja: 'Og de var begge rettferdige for Gud, og de vandret ulastelig etter Herrens bud og forskrifter'.

Disse 'rettferdige' ventet hele sitt liv i stillhet og tålmodighet på Gud. I bønn, i tilbedelse, i ydmyk og trofast forventning ventet Simeon på den dagen da Guds profetiske løfte skulle gå i oppfyllelse.

Lukas forteller oss at Simeon ventet på 'Israels trøst'. Hva siktet Simeon til med de ordene? Ord som gav stemme til hans egen lengsel og håp.

David Stern, messiansk jøde og bibelforsker, mener bestemt at Simeon siktet til den såkalte 'Trøsteboken' - som utgjør kapitlene 40-66 i Jesajaboken. At David Stern har aldeles rett i dette fremgår av de mange henvisningene til denne 'trøsteboken' i det som kalles Simeons lovsang.

Fra denne trøsteboken heter det: Jes 40,1-5

Simeon hadde forstått at det var viktig for jødene å oppleve denne siden av Guds karakter: Hans trøst.

For hva er det Jerusalems innbyggere trenger å høre? Deres virkelighet: Okkupasjon, harde tider, et folk drevet ut til yttergrensene av hva de tålte og klarte å utholde. Jo: trøst, vennlighet, et budskap som kunne forvandle og skape håp!

Når apostelen Paulus har beskrevet frafallet og forfallet i Romerbrevet, når han har skrevet om Guds vrede, så heter det så forunderlig: 'Vet du ikke at det er Guds godhet som driver deg til omvendelse?' (Rom 2,4)

Det er ikke vreden som bringer oss i kne, men godheten! Når alt kommer til alt er det bare kjærligheten som forvandler et menneske. Det er derfor Jesaja roper ut: 'Rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt igjen for hennes synder'.

Hva er dette? Dette er evangeliet. De gode nyhetene om Guds forunderlige nåde.

Det er disse ordene fra Trøsteboken Simeon har gransket. Han har funnet frem Jesajaboken, og mens oljelampen brant i sene nattetimer har han minnet Gud om Hans løfter. Han har ropt ut: 'Når skal du innfri ditt ord? Når skal disse ordene gå i oppfyllelse?' Som en av samtidens rettferdige har han tatt Jesaja på ordet:

'På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro. Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og gjør henne til en lovsang på jorden'. (Jes 62,6-7)

3) Dette kan vi lære av Simeon: å minne Gud på Hans evige løfter.

(fortsettes)