Med djup takknemlighet for den overleverte troen

I dag kjenner jeg nok en gang på en djup takknemlighet overfor de som har kjempet for 'den tro som de hellige èn gang for alle har fått overlevert'. (Jud v.3)

I den kristne kirkes tidlige historie ble det kjempet mang en kamp om forståelsen av Kristi natur, om Treenigheten - bare for å nevne noe. I dag pågår noen av de samme diskusjonene som den gangen, med noenlunde de samme argumentene. Da er det godt å hvile i at disse kampene ble utkjempet for lenge siden, og kirkens lære ble fastsatt. Så slipper man å øde krefter på å kjempe dem på nytt.                    

Når spørsmålet om Kristus er Gud melder seg, så hviler jeg i trosbekjennelsen som sier: 'Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske ...'

Dette stemmer veldig godt med den apostoliske undervisningen som gis oss i evangeliene.

'I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud'.

Slik lyder den innledende prologen til Evangeliet etter Johannes.

Der leser vi også: 'Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv og livet var menneskenes lys... Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars fang, han har vist oss hvem han er'. (v3,4,18)

For meg er ikke dette noe diskusjonstema. Dette er den overleverte troen. Så får liberale teologer eller de med hjemmesnekret teologi fortsette diskusjonene sine. Diskusjoner som bidrar til å svekke troen hos enkelte, og føre andre vill.

I en tid som vår trenger vi mer enn noensinne å kjempe for den overleverte troen. En tro som skapes for vår tid, tilpasset vårt eget, er ingen apostolisk tro. Troen defineres ikke på nytt for hver ny generasjon. Den ble en gang for alle gitt til de hellige.

Det hjelper ikke om man smykker seg med doktorgrader i teologi, om den troen man forfekter, ikke er i samsvar med den troen apostlene hadde. I de syv økumeniske kirkemøtene ble grunnlaget for vår felles tro lagt.

Noen ord om Gud som sann Gud og sant menneske, og om jomfru Maria

For hvert år som går blir ordene fra Johannes 1,14 stadig viktigere for meg:

'Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss'.

Så konkret, så menneskelig, samtidig så fullt av mysteriet. Hvordan kan Gud både være sann Gud og sant menneske?

Jeg har brukt litt tid under årets advent til å grave litt i ulike kilder, som beskriver kanskje det vakreste ordet som Kirken har gitt oss: inkarnasjonen.

Det tredje økumeniske kirkemøtet i Efesos, år 431, har dette å si om Jesu fødsel:

'Vi bekjenner derfor vår Herre Jesu Kristus, Guds enbårne Sønn, fullkommen Gud og fullkomment menneske, av fornuftig sjel og et legeme, født før alle tider av Faderen med hensyn til guddom, for oss og for vår frelses skyld ble den samme i de siste dager født av Jomfru Maria med hensyn til menneskelighet; den ene og samme er av samme vesen som Faderen i guddom, og av samme vesen som oss i menneskelighet. For det fant sted en forening av to naturer. Vi bekjenner derfor èn Kristus, èn Sønn, èn Herre. I henhold til denne begripelsen av den usammenblandede enhet, bekjenner vi den hellige Jomfru som Gudføderske (Theotokos), fordi Gud Ordet tok kjød og ble menneske, og fra unnfangelsen av forenet Han seg selv med det tempel Han tok fra henne. Siden den hellige Jomfru kjødelig bar Gud som på personlig vis forenet seg med kjød, kaller vi henne av denne grunn Gudføderske ...'

Torstein Tollefsen, som er dr.philos og førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo, og selv ortodoks kristen, skriver i sin bok: 'Teologi i farger':

'Den ortodokse kirke understreker Marias betydning i frelseshusholdningen.... Det store med Maria er, etter ortodoks oppfatning, hennes villighet til å føde Gud i kjødet. I følge ortodoks tro er det noe trøstefullt i hennes villighet. I henne, i det minste, var den menneskelige natur ikke fordervet til den grad at den var ute av stand til å samarbeide med Gud'. (Torstein Tollefsen: Teologi i farger. Verbum forlag 2001, side 40)

Det er interessant å sammenligne uttalelsen fra det tredje kirkemøtet i Efesos med Augustana, som er et sentralt bekjennelsesskrift i lutherske kirker. Der heter det:

'Videre lærer de at Ordet, det vil si Guds Sønn, har tatt på seg menneskelig natur i den velsignede jomfru Marias liv, så at to naturer, den guddommelige og den menneskelige, er uatskillelig forenet i personens enhet. Det er altså en Kristus, sann Gud og sant menneske, født av jomfru Maria ...' (Om de viktige trosartiklene, artikkel III, Om Guds Sønn'. (E.Molland: Den augsburgske konfesjon, Oslo 1953, side 22)

Jeg bøyer meg for Herren og for Kirken

"Jeg har våknet fra søvnen og oppsender morgenhymnen til Deg, O Frelser, og faller ned og påkaller Deg ..."

Slik lyder en bønn av Hl. Makarios den store. Og slik begynte min dag i dag. Bildet av den koptiske munken som tegner seg med korsets tegn i daggryet, taler så sterkt til meg. Dagen er Herrens. Den er en nåde som skjenkes meg.

Igjen kjenner jeg på en djup takknemlighet for Kirken - for Kristi kropp. For kontinuiteten gjennom historien. For den overleverte troen. I vår tid skal man helst snekre sammen sin egen tro, basert på hva man måtte føle til en hver tid. Men hvem er vel jeg som kan sette meg over "den tro som de hellige èn gang for alle har fått overlevert"? (Jud v.3) Som har vært trodd og etterlevd i 2000 år. Det menneskelige hybris ser ut til å bli bare større og større med årene. Mennesket forsøkte å bygge sitt himmelstrebende tårn i Babel. Språkforvirringen som fulgte satte ikke en demper på denne trangen, og det moderne mennesket synes å tro at det er overlegent de som har levd før oss. Vi vet best, vi som lever i dag.

Men når jeg leser om de som kjempet for den overleverte troen - den tro som er gitt, èn gang for alle, forstår jeg at det er mye vi ikke har forstått eller forstår. De som skrev vår tros bekjennelse i Nikea og Konstantinopel, visste hva de gjorde. De var ikke bare skarpskodde teologer i den betydning vi legger i ordet. Nei, de var også teolog i datidens betydning av ordet: en beder.

Og alle biskopene som kom sammen og kjempet for å forsvare den overleverte troen mot samtidens heresier - som fornektet Kristi guddom, den treenige Gud, som forsøkte å blande sammen gnostisme og sann kristen tro - skulle jeg sette meg over dem? Og tro at jeg vet bedre? At jeg har mer innsikt?

Men det tror det moderne menneske.

Jeg velger å bøye meg for Herren, og overgi alt det jeg ikke forstår, alt det som er for stort for meg, og gi det til Ham. Det holder for meg å bekjenne det som Trosbekjennelsen fra Nikea og Konstantinopel sier, eller som det gis uttrykk for i Den apostoliske trosbekjennelsen. Da er jeg på trygg grunn mot alle meningene og alle lærdomsværene som blåser inn over oss med storms styrke i dag.

Der befinner jeg meg. I dette finner jeg hvile. Jeg har intet behov for å finne opp den kristne tro på nytt.

Et rungende ja til Bibelen - og et tydelig nei til homoliberalene

I Jerusalem har det de siste dagene pågått et usedvanlig både interessant og avgjørende viktig konferanse. Bibeltro anglikanere, som representerer mer enn 35 millioner aktive kirkegjengere har sagt et rungende ja til Bibelens autoritet og et like tydelig nei til den liberale utglidningen og vranglæren som blant annet førte til at den episkopale kirken i USA, som er det navnet som brukes på Den anglikanske kirke i Amerika, utnevnte den homoseksuelle Gene Robinson som lever i partnerskap til biskop.

Konferansen i Jerusalem er et vannskille. Budskapet fra Global Anglican Future Conference er klart og får store konsekvenser for erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, som er overhode for Den anglikanske kirke: Hovedsetet for denne kirken er ikke lenger i England, men på den sydlige halvkule.

Den anglikanske kirke har på verdensbasis rundt 80 millioner medlemmer. Som i andre kirkesamfunn er alle disse langt fra aktive. I England finnes det mer enn 25 millioner anglikanere på papiret, men bare rundt en million går til kirken ukentlig. Liberal teologi har sneket seg inn i den engelske delen av kirken. Men andre steder i verden ser det helt annerledes ut. Biskopene som deltok på konferansen i Jerusalem representerer som jeg skrev 35 millioner anglikanere, og disse utgjør størstedelen av den aktive medlemsmassen på verdensbasis, deriblant medlemmer på det afrikanske kontinentet og i Sør-Amerika. Disse er bibeltro, og har med sorg sett utviklingen i sitt kirkesamfunn. Nå har de satt foten ned, og tatt et oppgjør med homoliberalerne. Det er interessant at de også la konferansen til Jerusalem. Det sender et kraftig signal om historisk kontinuitet. De vil med dette understreke at de vil tilbake der hvor det hele begynte.

Mange av biskopene på konferansen i Jerusalem har talt varmt om Bibelens autoriet. Deriblant biskop John Akano (det lille bildet) fra Nigeria. Igjen og igjen sa biskop Akano at det er Bibelen som Guds autoritative ord som har veiledet kirken til fornyelse. Han understreket i sin tale at det var Bibelen som spilte en avgjørende rolle for kirkefedrene, for den protestantiske reformasjonen og som nå spiller den avgjørende rollen i den nåværende striden i den anglikanske kommunionen.

Jeg takker Gud for disse uredde biskopene. De har talt med èn stemme, og understreker dermed kirkens enhet. Om kort tid skal den såkalte Lambeth-konferansen holdes. Det er Den anglikanske kirkes kirkemøte, som holdes hvert 10'de år. Det skal bli spennende å se hva som kommer ut av denne konferansen nå når biskopene som representerer 35 millioner aktive medlemmer har sagt hva de mener. Jeg tror det skal bli vanskelig å overse disse stemmene.

De syv økumeniske konsilier, del 2

Det første konsiliet (kirkemøte) i Konstantinopel, og det andre av de syv økumeniske konsiliene som både Den ortodokse kirke og Romerkirken har godkjent, ble avholdt i 381. På dette konsiliet deltok 150 biskoper - men ingen fra Vestkirken - og ble ledet av patriarkene Timoteus av Alexandria, Meletius av Antiokia og av biskopene Gregor av Nazians (se ikonet) og Nectarius av Konstantinopel. Konsiliet ble siden kalt "de 150 fedres kirkemøte". Konsiliet i Konstantinopel er først og fremst kjent for at det antok Den nikenske trosbekjennelsen som en sann og riktig beskrivelse av Den Hellige Skrift. Men konsiliet utarbeidet også en utvidelse av omtalen av Den Hellige Ånd som ble utarbeidet i Nikea.


Før vi går inn på hva denne utvidelsen innebar, la oss se litt nærmere på selve bakgrunnen for dette konsiliet. I år 378 falt den anti-nikenske keiseren i Øst, Valens, i et slag, og ble etterfulgt av den pro-nikenske Theodosius. Dette fikk noen interessante konsekvenser. Blant annet førte dette til en pro-nikensk allianse mellom biskopen i Rom, Damasus, Aleksandrias biskop Peter - som hadde etterfulgt selveste Athanasius - Cæsareas biskop Basilios, Antiokias biskop Meletius og Jerusalems biskop Kyrill.


Professor i kirkehistorie, Oskar Skarsaune, skriver at "Jerusalem, Antiokia, Aleksandria og Rom var de fire største - og etter samtidens oppfatning - eldste av de bispedømmer som var innstiftet av apostler. Cæsarea i Kappadokia hadde ingen tilsvarende posisjon, men var viktig på grunn av innehaverens format: Basilius. Og det var Basilius som nå var ledende i flere forsøk på å samle denne store teologiske og kirkepolitiske alliansen til fordel for en endegyldig fastsettelse av den nikenske tro som kirkens felles tro." (Oskar Skarsaune: Troens Ord. De tre oldkirkelige bekjennelsene. Luther forlag)


Da Basilios døde i 379 synes hans mål å være innen rekkevidde. Da kom en 153 biskoper fra Østkirken sammen i Antiokia. Her var både Rom og Aleksandria representert. Vi har kjennskap til dette kirkemøtet blant annet gjennom noe biskop Theodor av Mopsuestia har skrevet:


"Fedrene i Nikea nøyde seg med "Og på Den Hellige Ånd" i tredje artikkel. De mente dette burde være tilstrekkelig for tilhørerne dengang; men deres etterfølgere har likevel overlevert oss en fullstendig lære om Helligånden. Først samlet de vestlige biskoper seg og avholdt en synode for seg selv, fordi de ikke kunne komme til Østen på grunn av de forfølgelser som var forårsaket av arianerne som hersket der. Deretter, da forfølgelsene ved Guds hjelp opphørte, antok også de østlige biskoper denne lære med glede. De sluttet seg til de vestlige biskopers mening, og viste ved sine underskrifter at de var i fellesskap med dem." (Theodor av Mopsuestia: Dåpskatekeser)


Denne biskop Theodor var før sin utnevnelse til biskop i 392, presbyter i Antiokia, og var sannsynligvis til stede på dette møtet han refererer til.


Om Den Hellige Ånd heter det i følge Nikea 325 og Konstantinopel 381:
"Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene." (Ortodoks bønnebok. Solum forlag, side 10)


Konsiliet i Konstantinopel i 381 vedtok også flere kirkerettslige bestemmelser. Flere av dem var kraftige oppgjør med heresi, altså vranglære. En av dem sier kort og godt: "Biskopen i Konstantinopel skal ha rang og ære etter biskopen av Roma, for Konstantinopel er Det nye Roma." Men viktigst for oss i denne sammenhengen er at dette andre konsiliet vedtok et lærebrev. Sammenfatningen av dette lyder slik:


"Den nikenske trosbekjennelse lærer oss å tro på Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, idet vi klart tror at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd deler samme guddom og kraft og vesen. De æres sammen for de har samme verdighet, i sitt herredømme er de like evige. Vi ærer dem i tre fullkomne hypostaser, eller også tre fullkomne personer, slik at verken Sabellius' uvesen - der hypostasene sammenblandes og personenes egenskaper oppleves - får noe rom hos os, eller at eunomianernes, arianernes eller pnumatomakernes blasfemier får noen makt hos oss, de som atskiller Guds vesen eller natur. For de sier at treenighetens uskapte, vesenslike og like evige natur gjennom Sønnen får seg tillagt en senere født, eller skapt natur, en som er av et annet vesen.


Også læren om Herrens menneskeblivelse bevarer vi uforfalsket, i det vi fastholder at hans komme i kjødet ikke skjedde (i et kjød) uten sjel eller fornuft, (et kjød) som ikke var komplett. Nei, vi erkjenner Logos som fullkommen Gud før alle tidsaldre, og at han i disse siste dager er blitt fullkomment menneske for vår frelses skyld." (Hentet fra biskop Theodors kirkehistorie, bind 5)

De syv økumeniske konsilier, del 1

Annet sted på bloggen har jeg gitt uttrykk for at jeg bekjenner meg til de oldkirkelige bekjennelsene - det vil si Den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsen - og de syv økumeniske konsiliene gir et sant uttrykk for "den tro som èn gang for alle er blitt overgitt til de hellige" (Judas vers 3) Vi skal i en serie artikler se litt nærmere på hva som ble vedtatt på de syv økumeniske konsiliene, som anerkjennes som Den udelte kirkes lære. Vedtakene på konsiliet i Nikea er fremdeles gyldige, og ikke minst tidsaktuelle. Det vil du se når jeg skriver om den såkalte arianismen - en heresi, eller vranglære som fremdeles eksisterer.

Det første av disse syv ble holdt i Nikea i perioden 20.mai år 325 til 25. juni samme år. Hit kom biskoper fra hele den kristne kirke, sammenkalt av keiser Konstantin. Et sted mellom 250-300 personer deltok.

Antallet deltagere er noe uklart. Sokrates Scolasticus telte 318, mens Eusebius av Cæsarea telte 250. De østlige biskopene var i flertall, noe som var naturlig; kirken var mye større i øst enn vest, og Nikeas beliggenhet gjorde det lettere å reise dit. Fremst blant dem var de tre erkebiskopene Alexander av Alexandria, Eustathius av Antiokia og Makarios av Jerusalem, samt biskopene Eusebius av Nikomedia og Eusebius av Cæsarea.

De vestlige provinsene sendte bare fem representanter, biskopene Markus av Calabria, Cecilian av Karthago, Hosius av Cordoba, Nicasius av Dijon og Domus av Stridon. Ingen av biskopene, hverken fra øst eller vest, reiste alene, så Eusebius forteller at det var utallige prester, diakoner og akolytter tilstede. Særlig en av disse assistentene utmerket seg, nemlig Athanasius, en ung diakon som fulgte Alexander av Alexandria. Han viste seg å være en av de fremste motstanderne av arianismen, og skulle senere stå sentralt i striden med dem.

Tema for denne første samlingen av Kirkens ledelse var den såkalte arianismen. Arianismen er en teologisk lære som har som bakgrunn fra den aleksandrinske presten Arius lære. Denne Arius levde cirka 260-336. Kort fortalt går arianismen ut på er Sønnen er et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men han er ikke guddommelig. Det har vært en tid da Sønn ennå ikke var, er en kort slagordsform av arianismens kjernepunkt på kristologiens område. Faderen (Gud) har skapt Sønnen av intet, og senere enn ved tidenes morgen. Selv om Sønnen er Faderens mest fullkomne verk er de vesensforskjellige, og Guds Sønn kalles Sønn kun i samme forstand som menneskene kalles Guds folk. På samme vis er Den Hellige Ånd Faderens nest mest fullkomne skaperverk. Faderen er altså alene størst, og Treenighetsbegrepet kan ikke appliseres om Gud.

I begynnelsen var det en hard front mellom de to sidene, arianerne og dem som gjerne kalles de ortodokse (gresk: 'rettroende') Eusebius av Cæsarea, allerede kjent som en stor taler og forsker, ledet arianernes fremlegging. Han gjorde sterkt inntrykk på keiseren; senere skulle keiseren stå klart på de ortodokses side utad, men han beholdt tilsynelatende en del ariansk tankegang i sitt private trosliv. Da det ble klart at slaget var tapt for arianerne begynte Eusebius etterhvert å posisjonere seg som megler mellom fløyene. Dette var en av grunnene til at keiseren satte ham så høyt og helt til sin død holdt sin beskyttende hånd over ham. Det var også Eusebius som døpte keiseren på dødsleiet.

På dette konsiliet ble også den nikenske trosbekjennelsen vedtatt. Den ble ikke enstemmig vedtatt, noe som var å vente ettersom den har en klar brodd mot arianerne.Avslutningen på debatten skjedde da den nikenske trosbekjennelse ble vedtatt. Spesielt viktig i denne sammenheng er formuleringen «av samme vesen som Faderen» i beskrivelsen av Jesus Kristus. Dette er klart rettet mot arianerne, som avviste doktrinen om treenigheten. Også formuleringen «født, ikke skapt», igjen om Jesus Kristus, er viktig; den imøtegår arianernes doktrine om at Jesus var et menneske skapt av Gud, og ikke en del av Gud slik de ortodokse hevdet.

På dette konsiliet ble det vedtatt en utregningsmetode for når påsken skal feires, en minimumstid for forberedelse til dåp, hvordan biskoper ordnineres og Bispedømmet Jerusalem ble innrømmet spesielle æresrettigheter - bare for å nevne noe.

Tilbake til røttene: til den udelte kirke

I går satt jeg sammen med to gode venner. Vi snakket om kirkens historie, fra starten i Jerusalem og til vår egen tid. Det var en interessant samtale av flere grunner, også av den grunn at vi samtalte som brødre, ikke for å vinne en diskusjon! Utgangspunktene til oss tre er forskjellige med tanke på kirketilhørighet. En av de tre påpekte at mens Romerkirken har bare èn pave, så har den protestantiske kirke mange, og mens paven av og til uttaler seg ex cathedra, kommer det stadig uttalelser fra den ene pastoren etter den andre - alt etter som trendene er. Jeg tror min venn berører noe ikke uvesentlig, for å si det slik. De protestantiske kirkesamfunnene opplever stadige splittelser, og i den moderne husmenighetsbevegelsen både startes det, og legges det ned grupper, både på grunn av teologisk uenighet og fordi man ryker uklar med hverandre, eller fordi det er en ny trend på gang.

Mange kjenner seg rotløs, fragmentert, fremmedgjort, samtidig som man kjenner på en lengsel etter det som var det opprinnelige, etter originalkristendommen. Til forsamlingen i Efesos skriver apostelen Paulus: "Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: èn kropp, èn Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle." (Ef 4,3-6. NTR 05) Med andre ord: Originalen var èn kirke. I den Nikenske trosbekjennelsen heter det: "Jeg tror på: "èn, hellig, katolsk og apostolisk kirke."

Og slik var da også kirken frem til 1054. Hadde det ikke vært uenighet underveis? Joda. Frem til det som er blitt kalt det store skisma i 1054 hadde den østlige og den vestlige grenen vært èn. Bruddet skjedde ikke plutselig. Det hadde pågått en lang strid forut, ikke minst på grunn av dogmatiske spørsmål.

Kirken frem til 1054 er den udelte kirkens tid. Det er de syv første økumeniske konsilier eller kirkemøters tid. Disse syv første økumeniske konsiliene anerkjennes både av Den ortodokse og Den romersk-katolske kirke som autoritative. Nå legger vi noe annet i ordet "økumenisk" i dag enn det som er den opprinnelige betydningen brukt om disse konsiliene. Ordet "økumenisk" kommer av det greske ordet "oikumene" i betydningen "hele verden". Disse konsiliene var kirkemøter som var kalt sammen for å samtale om doktriner og praksis som gjaldt for hele kirken.

Fra første stund ble det sett som svært viktig at disse konsiliene munnet ut i konkrete vedtak som gjaldt for alle menighetene. Vedtakene, kalt kanoner - av gresk: kanones - regler eller rettesnor, er bevart fra alle de syv konsiliene. Det var også vanlig å forfatte et credo - en trosbekjennelse som spesielt adresserte problemene konsiliet skulle behandle. Den mest kjente av disse er den nikenske som ble forfattet på konsiliet i Nikea i 325 med senere tilføyelser i Konstantinopel i 381.

Det åttende konsiliet ble også sammenkalt før det store skisma i 1054. Det skjedde i 869-870, men var da sammenkalt av paven i Rom. Etter dette har det vært holdt 13 konsilier til, men disse 14 tilsammen anerkjennes ikke av Den ortodokse kirke.

Den ortodokse kirke er en fellesbetegnelse på kirkene i Romerriket før det store skisma inntraff og i det bysantinske kulturområdet etter skismaet. De omtales som en fordi de har felles kommunion, altså nattverdfellesskap med hverandre. De anerkjenner også den økumeniske patriark som den første blant likemenn i bispekollegiet. Patriarken i Konstantinopel, eller mer korrekt titulert som "Erkebiskopen av Konstantinopel, det nye Rom, den økumeniske patriark", er åndelig leder for Den ortodokse kirke. Han har likevel ikke samme funksjon som paven har for den romersk katolske kirke. Bispestolen i Konstantinopel ble ifølge tradisjonen opprettet av apostelen Andreas, og den nåværende patriarken, Bartholomeos I (bildet), er hans 270 etterfølger. Konstantinopels bispestol ble opphøyet til patriarkat av den andre økumeniske konsil i Konstantinopel i 381.

De kirkene som utgjør Den ortodokse kirke er også historisk knyttet til patriarkatene i Konstantinopel, Aleksandria, Antiokia og Jerusalem, som var de opprinnelige patriarkatene. Et patriarkat er et bispedømme med særskilt høy status, ledet av en patriark.

I en kortfattet ortodoks troslære gjengitt i Ortodoks bønnebok heter det om kirken:

"Frelsen formidles gjennom mysteriene og de forvaltes av Kirken. Derfor må den som vil bli frelst fra synden og mørket, høre til Kristi kirke. Kirken er èn, fordi den har en eneste grunnvoll og ett eneste hode, Jesus Kristus. De enkelte medlemmene forenes gjennom kjærligheten. Kirken er hellig, for den er Kristi hellige legeme og fordi Helligånden bor i den. Kirken er allmenn, eller katolsk, fordi den strekker seg over hele verden. De som har vandret bort fra det jordiske livet, har ikke sluttet å være medlemmer av kirken. De har bare flyttet over fra kirkens synlige og jordiske del, til dens usynlige og himmelske del." (Ortodoks bønnebok. Solum forlag 2002, side 182)

Viktig uttalelse fra Frikirken

Synodestyret i Den evangelisk lutherske frikirke, kommer nå med en uttalelse, hvor de beklager vedtaket som Den norske kirke fattet på Kirkemøtet på Øyer. For de av oss som ønsker å stå på Guds ord gjør det godt å merke seg ordlyden i uttalelsen hvor det blant annet heter:

"Den norske kirke har, sammen med noen ytterst få kirker i verden, fattet vedtak som fører til en kirkelig praksis som strider mot den samlede apostoliske lære. Vedtaket har også påført det økumeniske fellesskap en stor belastning." (min uth)

Klarere kan det vel ikke sies. Frikirken er tydelig på at den fremdeles vil være en luthersk bekjennelseskirke i Norge.

"Da Den Evangelisk Lutherske Frikirke ble dannet i 1877, var det med et tungt hjerte våre grunnleggere meldte seg ut av Statskirken. Det har vært vårt ønske at den tiden skulle komme da Frikirken kunne si: ”Nå er vårt særskilte kall som en fri bekjennelseskirke fullført, og vi kan gå videre sammen med Den norske kirke”.

Det er derfor med vemod vi konstaterer at en slikt ønske virker svært urealistisk. Dette ble tydelig bekreftet da Statsråd Giske holdt sin omtalte ”vekkelsespreken” på Kirkemøtet. Det må oppleves ydmykende for Den norske kirkes ledere av i dag å lytte til en kirkestatsråd som blander seg inn i kirkens læreavgjørelser og med all tydelighet signaliserer at kirken ikke skal få slippe fri på lenge, og at kirken selv, ikke er moden nok til å velge sine fremste ledere.

Vårt land trenger fortsatt en luthersk bekjennelseskirke som tror, bekjenner og lyder det profetiske og apostoliske ord, og som i ydmykhet og kjærlighet fastholder og forkynner Guds ord gjennom lov og evangelium." (min uth)

Det gjør godt å lese en slik tydelig veiledning som denne fra Den evangelisk lutherske frikirke, i et utydelig kirkelig landskap som det vi opplever i Norge nå. Jeg takker Gud for synodestyret i Frikiken, og for dette kirkesamfunnet. Det er virkelig behov for en slik kirke i Norge!

Det er også veldig interessant å merke seg at Frikirken ønsker seg en bredere luthersk synode i Norge, ved å kunne samarbeide med andre lutherske kirker og organisasjoner. Hør bare:

"Vi tror tiden er moden for å drøfte mulighetene for å danne en større Synode av menigheter og kirkesamfunn som vil fastholde og lære en klassisk luthersk kristendomsforståelse.
Vi mener situasjonen i dag krever at vi som er betrodd leder- og tjeneransvar i lutherske organisasjoner og kirkesamfunn bruker tid og engasjement for å samtale om mulighetene for å etablere et bredere kirkelig alternativ enn de som finnes i dag. Det må være et mål at ikke den lutherske kirke splittes opp i mange mindre atskilte kirkesamfunn."

Det skal bli spennende å se hva dette kan føre til.

7 lutherske organisasjoner mot Kirkemøtets vedtak

7 lutherske organisasjoner har nå kommet med en felles uttalelse hvor de beklager Kirkemøtets vedtak om å likestille to motsatte syn på homofilt samliv.

- Vi ønsker å stå fast på Bibelens syn og vil oppmuntre til frimodighet, sier organisasjonsledernes talmann, generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon, Rolf Gunnar Heitmann (bildet) til avisen Dagen idag. Uttalelsen er undertegnet av lederne for Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag, Indremisjonsforbundet, Søndagsskoleforbundet, Israelsmisjonen, Misjonssambandet, Misjonsselskapet og Normisjon.

- Sammen med majoriteten av den verdensvide kirke er vi overbevist om at det apostoliske ord i Det nye testamente er Guds ord og grunnleggende autoritet for kristen lære og liv. Derfor vil vi fortsatt la dette ord være grunnlag for vår forkynnelse og tjeneste også i spørsmålet om homofilt samliv, heter det i uttalelsen.

Det er et åpent spørsmål hva våre lutherske venner nå gjør i sitt forhold til medlemskap i Den norske kirke, men sannsynligheten er stor for at det i tiden fremover vil bli stiftet nye lutherske frimenigheter, og jeg vil tro det er naturlig for mange å bli medlemmer av Den evangelisk lutherske frikirke. La oss be for våre lutherske venner som vil stå for Guds ord i denne vanskelige tiden.

(Foto: Dagen)

Den tro jeg bygger mitt liv på

Jeg kjenner jeg er sliten av alle meningene. Derfor er det en slik glede i meg, over at jeg kan hvile i det som er, og har vært Kirkens tro siden dens grunnleggelse. En tro som ikke forandres med tidenes skiftninger, men som er den samme. Som ikke forandres i dag eller i morgen, eller om 100 år, om Herren drøyer med sin gjenkomst.

Som jeg har skrevet på bloggen min bekjenner jeg meg til Guds evige ord, til den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsen, og til de syv økumeniske kirkemøtene. I dette hviler jeg. Uansett hvor mye jeg angripes, klarer ingen å rokke ved denne overbevisningen. Herren er nådig og gir den styrke en trenger.

De syv økumeniske kirkemøtenes beslutninger, bygger på hele den levende tradisjonen som evangeliene og apostelbrevene og hele Kirkens felles erkjennelse representerer. Gjennom dette har de fått den egenskap som evig rettesnor, de er kanoniske. Til disse hører først og fremst den Nikensk-Konstantinopolitanske trosbekjennelsen. Ved kirkemøtet i Efesos år 431 ble den fastslått som uforanderlig, og i uforanderlig form har den også blitt bevart, blant annet som den ortodokse Kirkens eneste bekjennelsesskrift. Helt siden 500-tallet har den blitt fremført uforanderlig hver dag i liturgien. Den er og forblir troens ryggrad, utilgjengelig kanskje for den utenforstående, men for det troende medlem av Kirken er den sann og skjønn.

Denne trosbekjennelsen og de syv kirkemøtenes beslutninger, sammen med Den Hellige Skrift – Bibelen, utgjør den faste grunnvollen som Kirkens tro, og dermed min tro, hviler på.

Slik bekjenner jeg – med millioner av andre troende, verden over. Jeg spør bevisst etter ”de gamle stiene”. De er velprøvde. Mange har gått disse smale stiene før, og funnet frem og hjem. Det har holdt for dem – i liv og i død. Og det holder for meg.

Jeg hviler også i liturgien, i feiringen av eukaristin, i bønnene og hymnene, i lovsangen, og feiringen av Jesu oppstandelse sammen med mine søsken i Herren.

Jeg blir ikke direkte imponert av alskens nymotens liberal teologi, den såkalte humanismen og fornuftstroen. At vi skulle vite så mye mer enn Jesus og apostlene. Det er det rene skjære hovmod. Jeg er så enfoldig at jeg holder meg til Kirkens tro. Den har holdt, og den vil holde, for meg, og for alle andre som tar sin tilflukt i den.