De syv økumeniske konsilier, del 2

Det første konsiliet (kirkemøte) i Konstantinopel, og det andre av de syv økumeniske konsiliene som både Den ortodokse kirke og Romerkirken har godkjent, ble avholdt i 381. På dette konsiliet deltok 150 biskoper - men ingen fra Vestkirken - og ble ledet av patriarkene Timoteus av Alexandria, Meletius av Antiokia og av biskopene Gregor av Nazians (se ikonet) og Nectarius av Konstantinopel. Konsiliet ble siden kalt "de 150 fedres kirkemøte". Konsiliet i Konstantinopel er først og fremst kjent for at det antok Den nikenske trosbekjennelsen som en sann og riktig beskrivelse av Den Hellige Skrift. Men konsiliet utarbeidet også en utvidelse av omtalen av Den Hellige Ånd som ble utarbeidet i Nikea.


Før vi går inn på hva denne utvidelsen innebar, la oss se litt nærmere på selve bakgrunnen for dette konsiliet. I år 378 falt den anti-nikenske keiseren i Øst, Valens, i et slag, og ble etterfulgt av den pro-nikenske Theodosius. Dette fikk noen interessante konsekvenser. Blant annet førte dette til en pro-nikensk allianse mellom biskopen i Rom, Damasus, Aleksandrias biskop Peter - som hadde etterfulgt selveste Athanasius - Cæsareas biskop Basilios, Antiokias biskop Meletius og Jerusalems biskop Kyrill.


Professor i kirkehistorie, Oskar Skarsaune, skriver at "Jerusalem, Antiokia, Aleksandria og Rom var de fire største - og etter samtidens oppfatning - eldste av de bispedømmer som var innstiftet av apostler. Cæsarea i Kappadokia hadde ingen tilsvarende posisjon, men var viktig på grunn av innehaverens format: Basilius. Og det var Basilius som nå var ledende i flere forsøk på å samle denne store teologiske og kirkepolitiske alliansen til fordel for en endegyldig fastsettelse av den nikenske tro som kirkens felles tro." (Oskar Skarsaune: Troens Ord. De tre oldkirkelige bekjennelsene. Luther forlag)


Da Basilios døde i 379 synes hans mål å være innen rekkevidde. Da kom en 153 biskoper fra Østkirken sammen i Antiokia. Her var både Rom og Aleksandria representert. Vi har kjennskap til dette kirkemøtet blant annet gjennom noe biskop Theodor av Mopsuestia har skrevet:


"Fedrene i Nikea nøyde seg med "Og på Den Hellige Ånd" i tredje artikkel. De mente dette burde være tilstrekkelig for tilhørerne dengang; men deres etterfølgere har likevel overlevert oss en fullstendig lære om Helligånden. Først samlet de vestlige biskoper seg og avholdt en synode for seg selv, fordi de ikke kunne komme til Østen på grunn av de forfølgelser som var forårsaket av arianerne som hersket der. Deretter, da forfølgelsene ved Guds hjelp opphørte, antok også de østlige biskoper denne lære med glede. De sluttet seg til de vestlige biskopers mening, og viste ved sine underskrifter at de var i fellesskap med dem." (Theodor av Mopsuestia: Dåpskatekeser)


Denne biskop Theodor var før sin utnevnelse til biskop i 392, presbyter i Antiokia, og var sannsynligvis til stede på dette møtet han refererer til.


Om Den Hellige Ånd heter det i følge Nikea 325 og Konstantinopel 381:
"Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene." (Ortodoks bønnebok. Solum forlag, side 10)


Konsiliet i Konstantinopel i 381 vedtok også flere kirkerettslige bestemmelser. Flere av dem var kraftige oppgjør med heresi, altså vranglære. En av dem sier kort og godt: "Biskopen i Konstantinopel skal ha rang og ære etter biskopen av Roma, for Konstantinopel er Det nye Roma." Men viktigst for oss i denne sammenhengen er at dette andre konsiliet vedtok et lærebrev. Sammenfatningen av dette lyder slik:


"Den nikenske trosbekjennelse lærer oss å tro på Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, idet vi klart tror at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd deler samme guddom og kraft og vesen. De æres sammen for de har samme verdighet, i sitt herredømme er de like evige. Vi ærer dem i tre fullkomne hypostaser, eller også tre fullkomne personer, slik at verken Sabellius' uvesen - der hypostasene sammenblandes og personenes egenskaper oppleves - får noe rom hos os, eller at eunomianernes, arianernes eller pnumatomakernes blasfemier får noen makt hos oss, de som atskiller Guds vesen eller natur. For de sier at treenighetens uskapte, vesenslike og like evige natur gjennom Sønnen får seg tillagt en senere født, eller skapt natur, en som er av et annet vesen.


Også læren om Herrens menneskeblivelse bevarer vi uforfalsket, i det vi fastholder at hans komme i kjødet ikke skjedde (i et kjød) uten sjel eller fornuft, (et kjød) som ikke var komplett. Nei, vi erkjenner Logos som fullkommen Gud før alle tidsaldre, og at han i disse siste dager er blitt fullkomment menneske for vår frelses skyld." (Hentet fra biskop Theodors kirkehistorie, bind 5)

Tilbake til røttene: til den udelte kirke

I går satt jeg sammen med to gode venner. Vi snakket om kirkens historie, fra starten i Jerusalem og til vår egen tid. Det var en interessant samtale av flere grunner, også av den grunn at vi samtalte som brødre, ikke for å vinne en diskusjon! Utgangspunktene til oss tre er forskjellige med tanke på kirketilhørighet. En av de tre påpekte at mens Romerkirken har bare èn pave, så har den protestantiske kirke mange, og mens paven av og til uttaler seg ex cathedra, kommer det stadig uttalelser fra den ene pastoren etter den andre - alt etter som trendene er. Jeg tror min venn berører noe ikke uvesentlig, for å si det slik. De protestantiske kirkesamfunnene opplever stadige splittelser, og i den moderne husmenighetsbevegelsen både startes det, og legges det ned grupper, både på grunn av teologisk uenighet og fordi man ryker uklar med hverandre, eller fordi det er en ny trend på gang.

Mange kjenner seg rotløs, fragmentert, fremmedgjort, samtidig som man kjenner på en lengsel etter det som var det opprinnelige, etter originalkristendommen. Til forsamlingen i Efesos skriver apostelen Paulus: "Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: èn kropp, èn Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle." (Ef 4,3-6. NTR 05) Med andre ord: Originalen var èn kirke. I den Nikenske trosbekjennelsen heter det: "Jeg tror på: "èn, hellig, katolsk og apostolisk kirke."

Og slik var da også kirken frem til 1054. Hadde det ikke vært uenighet underveis? Joda. Frem til det som er blitt kalt det store skisma i 1054 hadde den østlige og den vestlige grenen vært èn. Bruddet skjedde ikke plutselig. Det hadde pågått en lang strid forut, ikke minst på grunn av dogmatiske spørsmål.

Kirken frem til 1054 er den udelte kirkens tid. Det er de syv første økumeniske konsilier eller kirkemøters tid. Disse syv første økumeniske konsiliene anerkjennes både av Den ortodokse og Den romersk-katolske kirke som autoritative. Nå legger vi noe annet i ordet "økumenisk" i dag enn det som er den opprinnelige betydningen brukt om disse konsiliene. Ordet "økumenisk" kommer av det greske ordet "oikumene" i betydningen "hele verden". Disse konsiliene var kirkemøter som var kalt sammen for å samtale om doktriner og praksis som gjaldt for hele kirken.

Fra første stund ble det sett som svært viktig at disse konsiliene munnet ut i konkrete vedtak som gjaldt for alle menighetene. Vedtakene, kalt kanoner - av gresk: kanones - regler eller rettesnor, er bevart fra alle de syv konsiliene. Det var også vanlig å forfatte et credo - en trosbekjennelse som spesielt adresserte problemene konsiliet skulle behandle. Den mest kjente av disse er den nikenske som ble forfattet på konsiliet i Nikea i 325 med senere tilføyelser i Konstantinopel i 381.

Det åttende konsiliet ble også sammenkalt før det store skisma i 1054. Det skjedde i 869-870, men var da sammenkalt av paven i Rom. Etter dette har det vært holdt 13 konsilier til, men disse 14 tilsammen anerkjennes ikke av Den ortodokse kirke.

Den ortodokse kirke er en fellesbetegnelse på kirkene i Romerriket før det store skisma inntraff og i det bysantinske kulturområdet etter skismaet. De omtales som en fordi de har felles kommunion, altså nattverdfellesskap med hverandre. De anerkjenner også den økumeniske patriark som den første blant likemenn i bispekollegiet. Patriarken i Konstantinopel, eller mer korrekt titulert som "Erkebiskopen av Konstantinopel, det nye Rom, den økumeniske patriark", er åndelig leder for Den ortodokse kirke. Han har likevel ikke samme funksjon som paven har for den romersk katolske kirke. Bispestolen i Konstantinopel ble ifølge tradisjonen opprettet av apostelen Andreas, og den nåværende patriarken, Bartholomeos I (bildet), er hans 270 etterfølger. Konstantinopels bispestol ble opphøyet til patriarkat av den andre økumeniske konsil i Konstantinopel i 381.

De kirkene som utgjør Den ortodokse kirke er også historisk knyttet til patriarkatene i Konstantinopel, Aleksandria, Antiokia og Jerusalem, som var de opprinnelige patriarkatene. Et patriarkat er et bispedømme med særskilt høy status, ledet av en patriark.

I en kortfattet ortodoks troslære gjengitt i Ortodoks bønnebok heter det om kirken:

"Frelsen formidles gjennom mysteriene og de forvaltes av Kirken. Derfor må den som vil bli frelst fra synden og mørket, høre til Kristi kirke. Kirken er èn, fordi den har en eneste grunnvoll og ett eneste hode, Jesus Kristus. De enkelte medlemmene forenes gjennom kjærligheten. Kirken er hellig, for den er Kristi hellige legeme og fordi Helligånden bor i den. Kirken er allmenn, eller katolsk, fordi den strekker seg over hele verden. De som har vandret bort fra det jordiske livet, har ikke sluttet å være medlemmer av kirken. De har bare flyttet over fra kirkens synlige og jordiske del, til dens usynlige og himmelske del." (Ortodoks bønnebok. Solum forlag 2002, side 182)