Kirker i Tyrkia på randen av utryddelse

Situasjonen for de kristne i Tyrkia er ekstremt utfordrende. 20 prosent av landets befolkning var en gang kristne, nå er tallet nede i en prosent. Hundrevis av kristnes kirker og eiendommer er blitt konfiskert av myndighetene, og mange kirker står i fare for å bli omgjort til moskeer eller til annet bruk.

Mens de østlige kirkene nylig feiret påske, ble det historisk kirkelige landemerket i Istanbul - den en gang så storslåtte 'kristne' byen Konstantinopel - nok en gang vitne til nok et overgrep fra de nåværende myndighetene. I den historiske katedralen og som nå er museum, Hagia Sofia, ble man på lørdag vitne til opplesning fra Koranen, for første gang på 85 år. Det er det statlige nyhetsbyrået, Anatolian News Agency of Turkey, som melder dette.

Det er det statlige byrået som står bak utstillingen: Profetens kjærlighet.

Selv om kristendommen er en liten minoritet i Tyrkia i dag, så har den kristne tro en lang historie i Lille-Asia. Dette er fødestedet til mange kristne apostler og hellige: Paulus fra Tarsus, Timoteus, Nikolaus av Myra, Polykarp av Smyrna, bare for å nevne noen. Her fantes det mange store og sterke menigheter.

Men slik er det ikke lenger.

Tyrkia er også stedet for grusomme forfølgelser og massedrap på kristne. Tyrkia har i dag mindre antall kristne enn noen av sine naboland. Mindre enn Syria, Irak og og Iran. Årsaken til dette er først og fremst massedrapene på assyrere, armenere og grekere mellom 1915 og 1923. Minst 2,5 millioner kristne tilhørende Lille-Asia ble drept. Enten drept i massakrer eller som ofre for deportasjoner, slavearbeid og dødsmarsjer. Mange av dem døde også i konsentrasjonsleire av sykdom og sult.

Men kristne forfølges i dagens Tyrkia. Hvor mange norske kristne tenker på det når de reiser til Tyrkia på ferie?

Den armensk evangeliske kirke

Vi er så heldige at vi har gode kurdiske venner som er blitt kristne gjennom arbeidet til Den armensk evangeliske kirke i Tyrkia. For de aller fleste av oss er nok denne kirken ukjent, men den ble grunnlagt 1.juli 1846 av 37 menn og tre kvinner i daværende Konstantinopel.

Begynnelsen på det 19.århundre var en oppvåkningens tid både intelektuellt og åndelig for Konstantinopel. En følge av dette var at mange begynte å lese Bibelen. Under beskyttelse av det armenske patriarkatet ble en skole åpnet. Den ble ledet av Krikor Peshdimaljian, en av de ledende intelektuelle på den tiden. Hovedhensikten med skolen var å utdanne kvalifiserte prester for Den armensk apostoliske kirken. Resultatet ble ikke slik patriarkatet hadde tenkt. Bibelstudiene førte til at flere begynte å stille spørsmålstegn ved både tro og praksis ved Den armensk apostoliske kirken, som de ikke fant i samsvar med Guds ord.

De som stilte spørsmål ble i første omgang møtt med sterk motstand fra Det armenske patriarkatet i Konstantinopel, og etter at patriark Matteos Chouhajian ekskommuniserte dem, ble de tvunget til å organisere seg i separate grupper. Disse gruppene skulle så bli til Den evangelisk armenske kirke.

Det finnes 100 slike menigheter i land som Argentina, Armenia, Australia, Belgia, Brasil, Bulgaria, Canada, Kypros, Egypt, England, Frankrike, Georgia, Hellas, Iran, Irak, Libanon, Syria, Tyrkia og USA.

Kampen for den overleverte troen, del 10

Det var Patriark Sergios av Konstantinopel mellom 610-638, som utformet det som er blitt kalt den "monoteletiske læren". Denne ble kunngjort ved en keiserlig erklæring i 638, og var nok et forsøk på å forene Kirken. I følge denne læren har Kristus to naturer. men bare èn guddommelig vilje.

En tid synes dette å være et standpunkt som gjorde det mulig å forene ulike grupper innen Kirken, men to fremtredende teologer: en munk kalt Maximus Bekjenneren og patriark Sofronos av Jerusalem (bildet), stemplet læren som heretisk. Mens Maximus Bekjenneren er en av de kjente skikkelsene i Kirkehistorien for oss i dag, er det ikke slik med patriark Sofronos. Jeg skal derfor redegjøre litt nærmere for hvem han var. Men først noen få ord om Maximus Bekjenneren.

Maximus Bekjenneren (580-662) var sekretær for daværende keiser Keraklios i Konstantinopel, men forlot denne stillingen og gikk i kloster. Han ble den ledende teologen i striden om Kristi to viljer. Maximus holdt fast ved troen på at det hos Kristus finnes både en menneskelig og en guddommelig vilje. For dette måtte han bøte med livet. Han nektet nemlig å inngå noen form for kompromiss om dette.

Patriark Sofronos ble født i Damaskus rundt år 560. Allerede som ung mann utmerket han seg med sin fromhet og sin iver i studiene. Han hadde en særskilt begavelse når det gjaldt å studere filosofi og ble kjent som Sofronos den vise.

Sofronos kom til Jerusalem for å bo i Den hellige Theodosios kloster. Der ble han venn med munkpresten Johannes Moschus. Etter en tid ble denne Johannes Sofronos' åndelige far. Sammen besøkte de en rekke klostre og skrev ned de livshistoriene og den åndelige visdommen som de fikk høre gjennom de asketene de besøkte. Dette ble til en egen bok som fikk navnet "Leimonarion" på gresk, og som på norsk kan oversettes "Den åndelige hagen". Boken, som finnes i en svensk oversettelse utgitt på Artos forlag, fikk en sterk anerkjennelse i forbindelse med det syvende økumeniske kirkemøtet.

Når perserne begynte å invadere Israel forlot fader Johannes og Sofronos Jerusalem og flyttet til Antiokia, i det nåværende Syria. Derfra dro de til Egypt. Her ble Sofronos alvorlig syk, og under denne perioden bestemte han seg for å bli munk. Etter at han kom seg fra sykdommen bestemte de to seg for å bosette seg i Alexandria. Der ble de tatt imot av patriark Johannes den nådefulle, og kjempet sammen med ham mot monofysitiske læren.

Sammen med patriark Johannes den nådefulle, reiser Sofronos og fader Johannes til Konstantinopel. Underveis dør patriarken. Fra Konstantinopel drar Sofronos og fader Johannes til Rom, sammen med 18 munker. Her dør fader Johannes. Sofronos bestemmer seg for å bringe den døde tilbake til Jerusalem og få han gravlagt der. Her blir han begravd i den hellige Theodosios' kloster.

I år 628 vender daværende patriark av Jerusalem, patriark Zacharias (609-633) tilbake til Jerusalem, fra sitt fangenskap i Persia. Etter ham blir en mann ved navn Modestus innsatt som patriark i Den store konges by, og når han dør blir Sofronos hans etterfølger. Som patriark skulle Sofronos oppleve at Jerusalem ble omringet av muslimer i to år, og mange led forferdelig.

I neste artikkel skal vi se nærmere på det sjette økumeniske kirkemøtet som holdes i Konstantinopel i 680-81.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 9

På 500-600 tallet preges av et fortsatt ønske om å gjenforene kirken etter splittelsene etter kirkemøtene i Efesos (431) og Khalkedon (451).

Et slikt forsøk på forsoning innebar blant annet en ny gjennomgang av læren som ble målbåret av biskop Kyrillos av Alexandria på 500-tallet, innføringen av den såkalte "teopaskittformelen", som erklærte at Jesus som Gud led på korset, og revurderingen av betegnelser som physis (natur) og hypostasis (substans).

Det er keiser Justinian som også kaller inn til det femte økumeniske kirkemøtet. Det skjer i Konstantinopel i 553. Også dette er et kirkemøte hvor man gjennom kompromisser kommer frem til sine vedtak. Og som før skjedde dette ved fordømmelse av èn retning, i dette tilfellet dreide det seg om en gruppe på tre antiokenske teologer fra 300-400 tallet.

Nå skal man merke seg et poeng som flere kirkehistorikere trekker frem i forbindelse med nettopp denne store uenigheten i teologiske syn. Disse uenighetene kan ha blitt forverret og vanskeliggjort av ikke minst språklige, etniske og en skal heller ikke se bort fra politiske skiller. Faktum er at de såkalt ikke-khalkedonske kirkene stort sett lå i rikets østlige deler og de bestod av folk som ikke hadde gresk som morsmål. Geografien har muligens også vært en medvirkende faktor. Det er mulig at mange av medlemmene av de ikke-khalkedonske menighetene følte seg avskåret og fremmedgjort av biskopene som representerte Kirken. De befant seg jo tross alt i den for dem fjerne hovedstaden Konstantinopel.

Men vi skal likevel ikke undervurdere den sterke betydningen som læren har i denne sammenhengen. Det man i all hovedsak var opptatt av var å definere hva sann kristen tro er. For det er jo et spørsmål om liv eller død, salighet eller fortapelse.

Nå ble skillet mellom kirkene forsterket på 500-tallet. Det skjedde ved at rivaliserene biskoper ble ordinert og vi begynner å se atskilte kirkestrukturer utvikle seg. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 6

Det var keiser Theodosius II som innkalte til det tredje økumeniske kirkemøtet. Dette ble holdt i Efesos i 431. Man var enda ikke ferdig med striden rundt Nestorius. Biskop Kyrillos og fraksjonen fra Alexandrua dominerte dette kirkemøtet. Nestorius ble avsatt og kirkemøtet bestemte også at de opprettholdt den nye tittelen til jomfru Maria: Theotohos, eller gudføderske.

Kirkemøtet i Efesos betydde ikke slutten på den kristologiske striden, ettersom keiseren og biskopene hans kjempet for å forlike de antiokenske og alexandrinske fløyene. Ikke lenge etter at kirkemøtet var avsluttet ble biskop Kyrillos tvunget til å undertegne det vi kan kalle en "gjenforeningsformulering". Denne var faktisk utarbeidet av den antiokenske teologen Theodoret av Cyrrhus. Dette dokumentet, som inneholdt uttrykket "en forening av to naturer" ved beskrivelsen av Kristus, virket på tilhengerne til biskop Kyrillos som et fullstendig nederlag for den alexandrinske teologi. Og striden fortsatte.

I årene etter dette drev innflytelsesrike prester i både Alexandria og Konstantinopel teologien som biskop Kyrillos stod for enda lenger og erklærte til slutt at det kun er èn, guddommelig natur i Kristus.

Et nytt kirkemøte ble holdt i Efesos i 449. Det avsatte pave Leo 1, som hadde forfattet et læreskrift, kalt "Tome". I dette uttrykte han sin tilslutning til en definisjon av Kristus med to naturer.

(fortsettes)

På maleriet ses biskop Ambrosius og keiser Theodosios.

Kampen for den overleverte troen, del 5

Kirkemøtet i Konstantinopel (bildet) bygde videre på det arbeidet som var nedlagt i Nikea hva organisering av Kirken innebar. Det ble innført en ny rangordning for de såkalte patriarkatene: kristenhetens fem administrative og åndelige sentre.

For første gang siden Konstantin grunna Konstantinopel som "det nye Roma" i 330, ble byen erklært å være nr 2 i betydning etter Roma, fulgt av de eldre bispesetene i Alexsandria, Antiokia og Jerusalem. Det er ikke urimelig å tro at dette var for å tekkes keiseren. Maktkampen mellom patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria og Antiokia fortsatte og skulle komme til å spille en viktig rolle i hendelsene som ledet frem til den neste store striden i kristenheten, en strid som dominerte hele 400-tallet.

Det handlet om debatten om Kristi to naturer. Den ble i all hovedsak utkjempet mellom talsmenn for de teologiske skolene i Antiokia og Alexandria.

En munk fra Antiokia ved navn Nestorius, ble utnevnt til biskop av Konstantinopel i 428. Han begynte å preke mot bruken av et begrep som allerede nå var tatt i bruk i Kirken, nemlig begrepet Thotokos: gudføderske. Ordet ble brukt om jomfru Maria, hun som fødte Gud Ordet.

Nestrorius argumenterte at Maria fødte den inkarnerte Kristus, ikke Gud selv.

Denne Nestrorius tilhørte den teologiske skolen i Antiokia. Den antiokenske teologiske skole tolket Skriften fra en liberal synsvinkel og fremhevet Kristi menneskelige natur og at hans historiske eksistens var reell.

Da den myndige biskopen av Alexandria, Kyrillos, fikk høre oppfatningene til Nestorius, skrev han brev til viktige personer i Konstantinopel, i tillegg til Nestorius selv. Biskop Kyrillos var preget av den alexandrinske teologiske skolen, som la vekt på en mer allegorisk tolkning av Bibelen. Denne skolen betonte også Kristi guddommelige natur, som Guds Ord, eller Logos. Mens Nestorius ønsket å opprettholde forskjellen på de to naturene i Kristus, og dermed sikre Hans sanne menneskelige natur, tok biskop Kyrillos utgangspunktet i enheten, og argumenterte med at den guddommelige og den menneskelige natur er uatskillelige i Guds Sønn.

Skriftsteder som "Og Ordet ble menneske" (Joh 1,14) og "Jeg og Faderen er ett" (Joh 10,30), berettiget ideen om at jomfru Maria, eller Theotokos, faktisk fødte Gud.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 4

Kirken har skapt mange vakre ord. Et av dem er inkarnasjonen. Et annet er homoousios.

Det var ved kirkemøtet i Nikea at biskopene utarbeidet denne formuleringen for å uttrykke Kristi guddommelighet og Hans enhet med Gud. Det kan oversettes med "samme vesen som Gud."

I den trosbekjennelsen som vi fikk fra Nikea,som understreker at Kristus Ordet er uskapt, og har eksistert fra evig tid slik som Faderen, er dette uttrykt slik:

"Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født ikke skapt, homoousios som Faderen."

Men striden med Arius og arianismen var ikke lagt død med dette. Den fortsatte i nesten 100 år. Den ble først løst ved det andre økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381, da beslutningene fra Nikea ble bekreftet og betegnelsen homoousios ble opprettholdt.

Det er tre navn som vi skal merke oss i læreutviklingen i kristenheten på 300-tallet:

Biskop Athanasios og de man kaller de tre kappadokiske fedre: Basilios av Cæsarea, Gregor av Nyssa og Gregor av Nazianz.

Athanasios, biskopen av Aleksandria, var mesteparten av sin tid som biskop forvist fra sitt embete, av serie med keisere som støttet arianismen. Athanasios forsvarte det bibelske synet på Kristi guddommelige natur i flere verker, blant annet i "De incarnatione verbi" (Om inkarnasjonen av Guds ord).

I tillegg til deres betydelige bidrag til treenighetslæren, hjalp de kappadokiske fedre til å forsvare Den Hellige Ånds guddommelige natur mot en ny vranglære som stilte spørsmål ved Hans likeverdige status med Faderen og Sønnen i treenigheten. Basilios av Cæsarea skrev så et verk om Den Hellige Ånd der han brukte både Skriften og tradisjonens autoritet for å argumentere for at treenighetens tre personer, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, var likeverdige.

I Konstantinopel føyes det til en lengre definisjon av Den Hellige Ånd i den bekjennelsen som ble vedtatt i Nikea. Her heter det:

"(Vi tror) ... på Den Hellige Ånd, som er herre og gjør levende, som utgår fra Faderen, som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen ..."

(fortsettes)

De syv økumeniske konsilier, del 2

Det første konsiliet (kirkemøte) i Konstantinopel, og det andre av de syv økumeniske konsiliene som både Den ortodokse kirke og Romerkirken har godkjent, ble avholdt i 381. På dette konsiliet deltok 150 biskoper - men ingen fra Vestkirken - og ble ledet av patriarkene Timoteus av Alexandria, Meletius av Antiokia og av biskopene Gregor av Nazians (se ikonet) og Nectarius av Konstantinopel. Konsiliet ble siden kalt "de 150 fedres kirkemøte". Konsiliet i Konstantinopel er først og fremst kjent for at det antok Den nikenske trosbekjennelsen som en sann og riktig beskrivelse av Den Hellige Skrift. Men konsiliet utarbeidet også en utvidelse av omtalen av Den Hellige Ånd som ble utarbeidet i Nikea.


Før vi går inn på hva denne utvidelsen innebar, la oss se litt nærmere på selve bakgrunnen for dette konsiliet. I år 378 falt den anti-nikenske keiseren i Øst, Valens, i et slag, og ble etterfulgt av den pro-nikenske Theodosius. Dette fikk noen interessante konsekvenser. Blant annet førte dette til en pro-nikensk allianse mellom biskopen i Rom, Damasus, Aleksandrias biskop Peter - som hadde etterfulgt selveste Athanasius - Cæsareas biskop Basilios, Antiokias biskop Meletius og Jerusalems biskop Kyrill.


Professor i kirkehistorie, Oskar Skarsaune, skriver at "Jerusalem, Antiokia, Aleksandria og Rom var de fire største - og etter samtidens oppfatning - eldste av de bispedømmer som var innstiftet av apostler. Cæsarea i Kappadokia hadde ingen tilsvarende posisjon, men var viktig på grunn av innehaverens format: Basilius. Og det var Basilius som nå var ledende i flere forsøk på å samle denne store teologiske og kirkepolitiske alliansen til fordel for en endegyldig fastsettelse av den nikenske tro som kirkens felles tro." (Oskar Skarsaune: Troens Ord. De tre oldkirkelige bekjennelsene. Luther forlag)


Da Basilios døde i 379 synes hans mål å være innen rekkevidde. Da kom en 153 biskoper fra Østkirken sammen i Antiokia. Her var både Rom og Aleksandria representert. Vi har kjennskap til dette kirkemøtet blant annet gjennom noe biskop Theodor av Mopsuestia har skrevet:


"Fedrene i Nikea nøyde seg med "Og på Den Hellige Ånd" i tredje artikkel. De mente dette burde være tilstrekkelig for tilhørerne dengang; men deres etterfølgere har likevel overlevert oss en fullstendig lære om Helligånden. Først samlet de vestlige biskoper seg og avholdt en synode for seg selv, fordi de ikke kunne komme til Østen på grunn av de forfølgelser som var forårsaket av arianerne som hersket der. Deretter, da forfølgelsene ved Guds hjelp opphørte, antok også de østlige biskoper denne lære med glede. De sluttet seg til de vestlige biskopers mening, og viste ved sine underskrifter at de var i fellesskap med dem." (Theodor av Mopsuestia: Dåpskatekeser)


Denne biskop Theodor var før sin utnevnelse til biskop i 392, presbyter i Antiokia, og var sannsynligvis til stede på dette møtet han refererer til.


Om Den Hellige Ånd heter det i følge Nikea 325 og Konstantinopel 381:
"Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene." (Ortodoks bønnebok. Solum forlag, side 10)


Konsiliet i Konstantinopel i 381 vedtok også flere kirkerettslige bestemmelser. Flere av dem var kraftige oppgjør med heresi, altså vranglære. En av dem sier kort og godt: "Biskopen i Konstantinopel skal ha rang og ære etter biskopen av Roma, for Konstantinopel er Det nye Roma." Men viktigst for oss i denne sammenhengen er at dette andre konsiliet vedtok et lærebrev. Sammenfatningen av dette lyder slik:


"Den nikenske trosbekjennelse lærer oss å tro på Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, idet vi klart tror at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd deler samme guddom og kraft og vesen. De æres sammen for de har samme verdighet, i sitt herredømme er de like evige. Vi ærer dem i tre fullkomne hypostaser, eller også tre fullkomne personer, slik at verken Sabellius' uvesen - der hypostasene sammenblandes og personenes egenskaper oppleves - får noe rom hos os, eller at eunomianernes, arianernes eller pnumatomakernes blasfemier får noen makt hos oss, de som atskiller Guds vesen eller natur. For de sier at treenighetens uskapte, vesenslike og like evige natur gjennom Sønnen får seg tillagt en senere født, eller skapt natur, en som er av et annet vesen.


Også læren om Herrens menneskeblivelse bevarer vi uforfalsket, i det vi fastholder at hans komme i kjødet ikke skjedde (i et kjød) uten sjel eller fornuft, (et kjød) som ikke var komplett. Nei, vi erkjenner Logos som fullkommen Gud før alle tidsaldre, og at han i disse siste dager er blitt fullkomment menneske for vår frelses skyld." (Hentet fra biskop Theodors kirkehistorie, bind 5)