Kampen for den overleverte troen, del 11

Monteletismen representerer det siste forsøket på å lege sårene etter det alvorlige skismaet innenfor østkirkene som ble et resultat av kirkemøtet i Khalkedon (bildet) i 451.

Keisermakten får nå andre ting å beskjeftige seg med enn å innkalle til kirkemøter. Etter 630-årene er det fra den keiserlige siden ikke det samme behovet for å gjenopprette en enhet innenfor hele kirken. Årsaken ligger her: muslimene hadde erobret det meste av Det nære Østen og Nord-Afrika. Den kristne tro overlevde i disse områdene, både i khalkedonske og ikke-khalkedonske kirker. Av ulike - ikke minst poltitiske grunner - så ikke de bysantinske keiserne det samme behovet for å trekke dem tilbake til patriarken i Konstantinopels interessesfære. Slik blir det når kirke og stat blandes sammen i en vanhellig allianse som handler om makt.

Læren om treenigheten og Kristi to naturer fikk sin utforming før 600-tallet, og det blir ikke gjort flere forsøk på å nå frem til noe kompromiss etter dette. Derimot oppstår det en ny strid, og den skulle bli svært blodig og voldelig. Det er striden om ikonene eller de hellige bildene. Da skriver vi 700-tallet

På 700-tallet innførte en rekke keisere, den første var keiser Leo 3 (717-741), en politikk som gikk under navnet "ikonoklasmen". Keiser Leo mente at Kirken var i ferd med å bli en avgudsdyrkende kirke.

Nå var ikke billedbruken i Kirken ny. Katakombene er fulle av eksempler på kristen symbolikk og billedlige fremstillinger, og ikonene er tidlig i bruk. Men på 700-tallet er det også tatt i bruk bærbare ikoner og dekorasjoner av kirkene. Disse fremstiller både Kristus og hellige personer. Keiser Leo og hans støttespillere mente dette brøt med billedforbudet i 2.Mos 20,4-5a:

"Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde, noen etterligning av noe som er i himmelen der oppe, eller på jorden her nede, eller som er i vannet under jorden. Du skal ikke falle ned og tilbe dem eller tjene dem. For Jeg Herren din Gud er en nidkjær Gud ..."

Men om keiser Leo's syn stod det strid. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 9

På 500-600 tallet preges av et fortsatt ønske om å gjenforene kirken etter splittelsene etter kirkemøtene i Efesos (431) og Khalkedon (451).

Et slikt forsøk på forsoning innebar blant annet en ny gjennomgang av læren som ble målbåret av biskop Kyrillos av Alexandria på 500-tallet, innføringen av den såkalte "teopaskittformelen", som erklærte at Jesus som Gud led på korset, og revurderingen av betegnelser som physis (natur) og hypostasis (substans).

Det er keiser Justinian som også kaller inn til det femte økumeniske kirkemøtet. Det skjer i Konstantinopel i 553. Også dette er et kirkemøte hvor man gjennom kompromisser kommer frem til sine vedtak. Og som før skjedde dette ved fordømmelse av èn retning, i dette tilfellet dreide det seg om en gruppe på tre antiokenske teologer fra 300-400 tallet.

Nå skal man merke seg et poeng som flere kirkehistorikere trekker frem i forbindelse med nettopp denne store uenigheten i teologiske syn. Disse uenighetene kan ha blitt forverret og vanskeliggjort av ikke minst språklige, etniske og en skal heller ikke se bort fra politiske skiller. Faktum er at de såkalt ikke-khalkedonske kirkene stort sett lå i rikets østlige deler og de bestod av folk som ikke hadde gresk som morsmål. Geografien har muligens også vært en medvirkende faktor. Det er mulig at mange av medlemmene av de ikke-khalkedonske menighetene følte seg avskåret og fremmedgjort av biskopene som representerte Kirken. De befant seg jo tross alt i den for dem fjerne hovedstaden Konstantinopel.

Men vi skal likevel ikke undervurdere den sterke betydningen som læren har i denne sammenhengen. Det man i all hovedsak var opptatt av var å definere hva sann kristen tro er. For det er jo et spørsmål om liv eller død, salighet eller fortapelse.

Nå ble skillet mellom kirkene forsterket på 500-tallet. Det skjedde ved at rivaliserene biskoper ble ordinert og vi begynner å se atskilte kirkestrukturer utvikle seg. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 8

Som jeg skrev i forrige artikkel ble kirkemøtet i Khalkedon av enkelte kirkehistorikere sett på som "et mesterstykke i økumeniske kompromiss". Noen enhet ble derimot ikke resultatet. Tvert i mot opplever man nå de første virkelig store skismaene i Kirken. Og ringvirkningene av disse merkes fremdeles i kristenheten. Vi vet også at det hadde vært grupper før dette som forsøkte å leve i henhold til urkirkens idealer. Det er mulig jeg omtaler disse i en senere arikkelserie.

En stor gruppe kristne i Det nære Østen - det som er dagens Syria, Iran og Irak - valgte å bryte ut av den offisielle kirke. De kunne nemlig ikke godta vedtakene fra kirkemøtet i Efesos, det kirkemøtet som fordømte Nestorius og andre av de antiokenske teologene og opprettholdt tittelen Theotokos for jomfru Maria.

Denne kirken - Den Assyriske kirke i Øst - eksisterer fremdeles, og den er fortsatt uten fellesskap med de khalkedonsk ortodokse kirkene. Enkelte kaller denne kirken for den nestorianske kirke, men det er ikke en benevnelse som denne kirken vil bruke om seg selv.

Men skismaene - eller splittelsene - stanset ikke etter dette. Et annet skisma inntraff etter kirkemøtet i Khalkedon. Tilhengerne av en viss Dioscorus, som var en av støttespillerne til biskop Kyrillos, følte seg sveket av de definisjonene som ble gjort på dette kirkemøtet. De såkalte "monofysittiske kirkene, som fremdeles den dag i dag utgjør majoriteten av kirker i land som Egypt, Vest-Syria, Armenia og Etiopia, er også uten fellesskap med den vestlig katolske kirke og den østlig ortodokse kirken. Disse to kirkene godtok vedtakene som ble fattet i Khalkedon.

Bildet viser en prest i Den assyriske kirken.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 7

Etter at keiser Theodosius døde i 450, innkalte etterfølgeren Marcian (bildet) til et nytt økumenisk kirkemøte, det fjerde, som ble holdt i Khalkedon i 451. Keiser Marcian, eller Marcianus, det østlige romerske riket fra 450-457 e.Kr.

Mange historikere mener at vedtakene fra dette hva kirkemøtet er et av kirkehistoriens mesterstykker i hva vi kan kalle økumenisk kompromiss.

Det er den khalkedonske definisjonen av det kristologiske dogmet som til slutt lyktes med å forene de forskjellige teologene fra Antiokia, Alexandria og Rom. Og mye av æren har pave Leo som som kom med de forløsende ordene:

"... bekjenner til alle samstemmig: den ène og samme Sønn, vår Herre Jesus Kristus, fullkommen i guddom, fullkommen i menneskelighet, sann Gud og sant menneske med en fornuftig sjel og ett legeme, etter sin guddom vesensett (homousios) med Faderen, etter sin menneskelighet vesensett (homousios) med oss, lik oss i alt uten synden ... født av jomfru Maria, Guds mor ... som erkjennes i to naturer, uten sammenblading og uforvandlet, uoppdelt og uten atskillelse. Naturenes forskjell blir ikke opphevet ved foreningen, men hver natur bevares i sin egenart, og begge går sammen til en prosôpon (person) og èn hypostase ..."

Denne uttalelsen kommer kommer altså som en frukt av det fjerde økumeniske kirkemøtet.

Men kirkemøtene ble likevel ikke så samlende som man skulle ha ønsket. Vi snakker om Det store skisma i 1054, men før den tid skjer det også en del andre splittelser i Kirken. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)