Jesus ber - men er også bønnesvaret

"Han ber, men han svarer også på bønner. Han gråter, men tørker også bort tårer. Han spør hvor Lasarus er lagt, for han er er også et menneske; men han vekker ham til live, for han er Gud. Han selges billig, for tretti sølvpenger, men han forløser verden, til stor pris, med sitt eget blod .Han dør, men han vekker til live, og ved sin egen død ødelegger han døden, men han reiser seg igjen, han stiger ned i helvete, men redder sjelene som er fengslet der."

- Gregorios av Nazians. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

 

Kjenne Gud

"Ingen kan kjenne Gud om det ikke er Gud som lærer ham og det finnes ingen andre veier til å kjenne Gud enn å leve i Ham."

Ikonet er av Hl.Gregor av Nazianz (329-389), som har skrevet teksten. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

En av tre innen Østkirken som har fått navnet "teologen", på grunn av sine kvaliteter som åndelig lærer.

"Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far..." (Joh 14,7)

"Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus." (Joh 17,3)

Min reisekamerat i fasten - Evagrios av Pontos, del 1

Evagrios av Pontos er en av mine følgesvenner denne fastetiden, sammen med en russisk starets, fader Isidor, død i 1908. Sistnevnte skal jeg ved en anledning få komme tilbake til.

Denne Evagrios vokste opp i Pontos, ikke langt fra Svartehavet, i en tid preget av de store kappadokiske fedrene. Han er så heldig at han får Basilios av Cæsarea, Østkirkens store monastiske stemme på 300-tallet, som sin aller første mentor.

Men 1.januar år 379 trer den hellige Basilios inn i den evige hvilen. Hva skal Evagrios gjøre nå, når stemmen til hans store lærer ikke lenger kan høres. Han søker seg til Konstantinopel. Her møter han en annen framtredende skikkelse i kirken på denne tiden: Gregor av Nazianz, som blir hans andre åndelige veileder. Det er ikke mange forunt å ha slike medvandrere som Evagrios fikk!

Men historien om Evagrios er ikke historien om åndelig vellykkethet fjernt fra menneskers hverdagsliv. Evagrios av Pontos er historien om en bråmoden mann, som ikke ser faren i hovmodet som ligger på lur.

Bibelen er uhyre praktisk når den gir oss dette rådet: 'Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller'. (1.Kor 10,12).

Peter Halldorf forteller om hva som skjedde i sin glimrende bok: Åndelige røtter:

'Evagrios er ung, uerfaren og farlig begavet. De åndelige ambisjonene peker mot skyene. Da den bråmodne ynglingen legger ut Skriftene, åpner folket begjærlig sine struper for denne søte vin. Men i den unge predikantens egen sjel, like gåtefull som fjellene i det myteomspunne Kappadokia, gjemmer lidenskapene seg som røvere i vente på sitt bytte. Prestesønnen fra Pontos blir bare en munnfull for byen. Beruset av forelskelse mister han dømmekraften, som man mister et nøkkelknippe. Han forteller frekt til vennene: 'Mildere enn olje er hennes tunge'. Men kvinnen tilhører en allerede en annen mann. En natt, ved daggry, slikkes hans sjel av ildtungene fra vandringen ned mot dødsriket. Med et rykk våkner han, bråedru, og rister glørne ut av kappefolden. Neste dag forlater han Konstantinopel med en bitter smak av malurt på tungen'. (Peter Halldorf: Åndelige røtter. Luther forlag 2002, side 31-32)

'Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller ...'

Den som tror at han ikke kan falle, står i fare for å bli forført, og den som tror at han ikke kan bli forført, er allerede forført.

'Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall', kan vi lese i Ord 16,18.

(fortsettes)

Kirkehistoriens kjente menn og kvinner vokste opp i kristne familier - men ble ikke døpt som barn

På Facebook pågår det nå en interessant dåpsdebatt. I den forbindelse kom jeg over noe som kanskje ikke så mange er klar over, nemlig at mange av de mest kjente skikkelsene i Oldkirken ble døpt som voksne, og det til tross for at de kom fra gudfryktige kristne familier.

Her er dokumentasjonen:

Ambrosius (død 397). Hans foreldre var kristne. Familien hadde stiftet bekjentskap med den kristne tro et århundre tidligere. En av deres forfedre var den kvinnelige martyren Sotharis, som led martyrdøden under keiser Diokletian. Far til Ambrosius, døde i år 350, og moren flyttet da til Rom sammen med sønnen. Hans eldre søster Marcelina var en hengitt kristen. Men Ambrosius ble ikke døpt som barn. Først 30.november 374, da han er minst 34 år gammel blir han døpt.

Hieronymus (død 420) er blitt kalt 'den lærdeste av de latinske kirkefedrene', oversetteren av Bibelen til latin, ble født av kristne foreldre i Stridon i Dalmatia omkring år 340. Først når han var omlag 20 år blir han døpt av pave Liberius i Rom.

Augustin (død 430), den mest berømte kirkelærer på sin tid, født i år 354 i Tagaste, Numidia, Nord-Afrika. Hans mor var den gudfryktige Monica, som selv kom fra en kristen familie. Han ble ikke døpt som barn. Han blir døpt 33 år gammel i Milano av Ambrosius. Det skjer i år 387.

Gregorios (død 390), den store kappadokier, biskop av Nazianz i Lille-Asia, ble født i år 350. Han var sønn av en biskop, Hans gudfryktige mor, Nonna, kom fra en ærverdig gammel kristen slekt, og han fikk en god kristen oppdragelse. Hun gav sin sønn til Herren før han ble født, men hun lot ham ikke døpe. Han var 30 år gammel da han ble døpt.

Gorgonia, søsteren til Gregorios, ble ikke døpt før like før sin død.

Basilios den store (død 379), biskop av Cæsarea i Kappadokia, kom fra en gudfryktig kristen familie. Hans to brødre var like kjente: Gregor av Nyssa og Peter av Sebaste. Hans bestemor, Macarina, og hans mor, Emmelua, var datter av en martyr. Men Basilios ble ikke døpt som barn. Det ble han først etter at han hadde vendt hjem fra universitetet i Jerusalem.

Efraim Syreren (død ca år 373), kirkelærer, historiker og dikter, født ca år 300 i Nisibis i Messopotamia. Hans foreldre var kristne. Familien hadde mange martyrer. Efraim ble ikke døpt som barn.

Johannes Chrysostomos (død 407), kanskje den mest kjente av dem alle. Han kom fra en kristen familie. Hans mor leste Bibelen for ham når han var liten, men hun døpte ham ikke. Først etter tre års opplæring, da han var utdannet advokat ble han døpt.

Bønn før man leser i Bibelen

Å, Kristi Far, du som ser og vet alt, hør min bønn nå!

La din tjener få lytte til den vakre sangen. La ham, som kjenner Gud, få lede mine skritt inn på Guds veier, så jeg blir født av ham: Kristus som befridde menneskene fra alle deres ulykker.

Han ble grepet av medlidenhet med de stakkars menneskene og forlot sin himmelske verden.

Den evige Gud ble en skapning, lagt under døden, slik at han til og med steg ned til dem som sukker og klager i dødsriket.

Vær våken, min sjel!

Gregorios av Nazianz, død 390.

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen Monastisk finner du nå en artikkel om Gregorios av Nazianz, en av de såkalte 'kapadokiske fedre'. Han er en av de fremste teologer som Kirken har fostret. Det gjelder ikke minst hans bidrag til å kle Treenighetslæren med ord.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Et radikalt budskap om Åndens dåp i Konstantinopel på 900-tallet

Jeg holder for tiden på med å lese en samling med tredve åndelige hymner, skrevet av Symeon den nye teologen. Hvilken skatt dette er!

Symeon den nye teologen (949-1022) er kanskje mer enn noen annen "Den Hellige Ånds" teolog. At han får hedersnavnet "teologen" - noe som i ortodoks tradisjon gjennom alle tider bare har skjedd med tre personer: Evangelisten Johannes, Gregorios av Nazians på 300 tallet og altså Symeon - innebar under kirkens første årtusen en erkjennelse av en åndelig innsikt som bare kan nåes gjennom bønn og åndelig øvelse. Teologen var et åndelig menneske, et menneske som kjempet i bønn, den fremste blant de man kunne kalle "Gudselskerne", et Åndens menneske som ble fostret i ensomheten og stillheten og Guds nærvær.

Jeg har tenkt mye på dette i det siste: Det finnes mye som kan oppnås hurtig, ikke minst i vår digitaliserte og automatiserte tid. Alt skal i grunnen gå hurtig for seg. Vi har sjeldent tid til å vente på noe.

Men det er èn ting vi ikke kan oppnå raskt, og det er et hellig liv.

Helliggjørelsen er en prosess, en modning.

Målet for Symeon den nye teologen var dette: Å bli oppfylt av Den Hellige Ånd.

Og den veien han pekte ut for andre, hadde han selv gått. Han øste av sine egne erfaringer med Ånden. Han vender seg i kraft mot dem som hevder at man ikke lenger kunne erfare Ånden på samme måte som de første kristne.

I en av sine mest berømte hymner, skriver han:

Kom ikke og si at det er umulig å bli oppfylt av Guds Ånd.
Kom ikke og si at det er mulig å bli hel uten Ham.
Kom ikke og si at man kan være fylt av Ham, uten å kjenne det.
Kom ikke og si at Gud ikke åpebarer seg selv for mennesket.
Kom ikke og si at mennesket ikke an se det guddommelige lyset,
eller at det skulle være umulig i vår tid.

Symeon den nye teologen lever i en tid med navnekristendom. 900-tallets Konstantinopel var navnekristendommens tid fremfor noen. Inn i denne tiden kommer han med et radikalt budskap om Åndens dåp. Det er vel ingen tvil om at vi trenger det samme radikale budskapet i vår tid.

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er oppdatert med en bønn av Gregor av Nazianz. Å be med røstene til noen av Jesu etterfølgere fra den tidlige kirken kan berike vårt eget bønneliv.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Bli også medlem av Monastisk på Facebook.

Behovet for den langsomme, daglige lesningen av Guds ord

I dag møter disse ordene fra profeten Jeremia og den hellige Gregorios av Nazianz (ikonet) meg:

"Jeg fant Dine ord, og jeg åt dem. Dine ord ble til fryd og glede for mitt hjerte. For jeg er kalt ved Ditt navn, Herre, hærskarenes Gud." (Jer 15,16)

"For meg er Guds ord blitt som honning; jeg roper ut for kunnskapens skyld, jeg hever stemmen for visdommens skyld."

For egen del legger jeg til dette:

Vi trenger den daglige, langsomme lesningen av Skriftene. Fra den næres troen, gjennom den blir vi kjent med Gud, og under Åndens veiledning avdekkes mysteriet, som er Kristus - Gud kommet i kjød.

De syv økumeniske konsilier, del 2

Det første konsiliet (kirkemøte) i Konstantinopel, og det andre av de syv økumeniske konsiliene som både Den ortodokse kirke og Romerkirken har godkjent, ble avholdt i 381. På dette konsiliet deltok 150 biskoper - men ingen fra Vestkirken - og ble ledet av patriarkene Timoteus av Alexandria, Meletius av Antiokia og av biskopene Gregor av Nazians (se ikonet) og Nectarius av Konstantinopel. Konsiliet ble siden kalt "de 150 fedres kirkemøte". Konsiliet i Konstantinopel er først og fremst kjent for at det antok Den nikenske trosbekjennelsen som en sann og riktig beskrivelse av Den Hellige Skrift. Men konsiliet utarbeidet også en utvidelse av omtalen av Den Hellige Ånd som ble utarbeidet i Nikea.


Før vi går inn på hva denne utvidelsen innebar, la oss se litt nærmere på selve bakgrunnen for dette konsiliet. I år 378 falt den anti-nikenske keiseren i Øst, Valens, i et slag, og ble etterfulgt av den pro-nikenske Theodosius. Dette fikk noen interessante konsekvenser. Blant annet førte dette til en pro-nikensk allianse mellom biskopen i Rom, Damasus, Aleksandrias biskop Peter - som hadde etterfulgt selveste Athanasius - Cæsareas biskop Basilios, Antiokias biskop Meletius og Jerusalems biskop Kyrill.


Professor i kirkehistorie, Oskar Skarsaune, skriver at "Jerusalem, Antiokia, Aleksandria og Rom var de fire største - og etter samtidens oppfatning - eldste av de bispedømmer som var innstiftet av apostler. Cæsarea i Kappadokia hadde ingen tilsvarende posisjon, men var viktig på grunn av innehaverens format: Basilius. Og det var Basilius som nå var ledende i flere forsøk på å samle denne store teologiske og kirkepolitiske alliansen til fordel for en endegyldig fastsettelse av den nikenske tro som kirkens felles tro." (Oskar Skarsaune: Troens Ord. De tre oldkirkelige bekjennelsene. Luther forlag)


Da Basilios døde i 379 synes hans mål å være innen rekkevidde. Da kom en 153 biskoper fra Østkirken sammen i Antiokia. Her var både Rom og Aleksandria representert. Vi har kjennskap til dette kirkemøtet blant annet gjennom noe biskop Theodor av Mopsuestia har skrevet:


"Fedrene i Nikea nøyde seg med "Og på Den Hellige Ånd" i tredje artikkel. De mente dette burde være tilstrekkelig for tilhørerne dengang; men deres etterfølgere har likevel overlevert oss en fullstendig lære om Helligånden. Først samlet de vestlige biskoper seg og avholdt en synode for seg selv, fordi de ikke kunne komme til Østen på grunn av de forfølgelser som var forårsaket av arianerne som hersket der. Deretter, da forfølgelsene ved Guds hjelp opphørte, antok også de østlige biskoper denne lære med glede. De sluttet seg til de vestlige biskopers mening, og viste ved sine underskrifter at de var i fellesskap med dem." (Theodor av Mopsuestia: Dåpskatekeser)


Denne biskop Theodor var før sin utnevnelse til biskop i 392, presbyter i Antiokia, og var sannsynligvis til stede på dette møtet han refererer til.


Om Den Hellige Ånd heter det i følge Nikea 325 og Konstantinopel 381:
"Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene." (Ortodoks bønnebok. Solum forlag, side 10)


Konsiliet i Konstantinopel i 381 vedtok også flere kirkerettslige bestemmelser. Flere av dem var kraftige oppgjør med heresi, altså vranglære. En av dem sier kort og godt: "Biskopen i Konstantinopel skal ha rang og ære etter biskopen av Roma, for Konstantinopel er Det nye Roma." Men viktigst for oss i denne sammenhengen er at dette andre konsiliet vedtok et lærebrev. Sammenfatningen av dette lyder slik:


"Den nikenske trosbekjennelse lærer oss å tro på Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, idet vi klart tror at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd deler samme guddom og kraft og vesen. De æres sammen for de har samme verdighet, i sitt herredømme er de like evige. Vi ærer dem i tre fullkomne hypostaser, eller også tre fullkomne personer, slik at verken Sabellius' uvesen - der hypostasene sammenblandes og personenes egenskaper oppleves - får noe rom hos os, eller at eunomianernes, arianernes eller pnumatomakernes blasfemier får noen makt hos oss, de som atskiller Guds vesen eller natur. For de sier at treenighetens uskapte, vesenslike og like evige natur gjennom Sønnen får seg tillagt en senere født, eller skapt natur, en som er av et annet vesen.


Også læren om Herrens menneskeblivelse bevarer vi uforfalsket, i det vi fastholder at hans komme i kjødet ikke skjedde (i et kjød) uten sjel eller fornuft, (et kjød) som ikke var komplett. Nei, vi erkjenner Logos som fullkommen Gud før alle tidsaldre, og at han i disse siste dager er blitt fullkomment menneske for vår frelses skyld." (Hentet fra biskop Theodors kirkehistorie, bind 5)

Henrik Ibsen og kirkefedrene

Pastor Dagfinn Stærk har gjort meg oppmerksom på Henrik Ibsen og Ibsens forhold til kirkefedrene. Jeg må med skam si at jeg ikke er vel bevandret i Ibsens skuespill, selv om jeg har lest og sett både "Peer Gynt", "Et dukkehjem" og "Brand". Men det hører vel med til norsk allmennkunnskap. "Keiser og Galilæer" har vært ukjent mark. Men i dette skuespillet, skrevet i 1873 og som hadde Norgespremiere på Nationaltheatret 30. mars 1903, opptrer både den hellige Gregor av Nazianz, den hellige Basilios fra Cæsarea, mystikeren Maximos, keiser Konstantin og fyrstinne Helena, keiserens søster. Det er ganske underlig å tenke på at dikteren Ibsen kjente til disse kirkefedrene, og forstod betydningen av dem.

Så gå går jeg igang med å lese "Keiser og Galilæer". Jeg arvet tre bind av Ibsens skuespill av min bror, da han flyttet hjemmefra! Min utgave er gul, utgitt som Fakkel-bok til den nette sum av 9,50!

Innholdet av dette skuespillet er som følger: Første akt foregår i Konstantinopel og vi blir presentert for den østromerske keiseren Constantius, og hovedpersonen, den unge fyrst Julian. Det går fram at de lokale byboerne er svært splittet i synet på hva som er korrekt kristendom, og i tillegg at keiserens hoff er korrupt. Julian på sin side er en søkende sjel, og ønsker svar på de sentrale spørsmålene i livet. Han blir oppsøkt av barndomsvennen Agathon, som er en ærlig kristen. Julian på sin side svermer for den greske antikken, og spør seg selv hvorfor kristendommen har ødelagt for den greske skjønnhetstanken. Han lar seg smigre av visdomslæreren Libanios, og følger denne til Athen. Agathon på sin side, forteller Julian om et syn han har hatt, og tror dette synet gjelder Julian, som dermed er utpekt av Gud til å "brytes med løvene".

Andre akt foregår i Athen, og her møter vi også kirkefedrene Basilios fra Cæsarea og Gregor fra Nazianz. Begge to er i kretsen rundt Julian, som er blitt ganske populær i det greske akademiet. Her drives det retoriske diskusjoner og logisk ordkløveri. Julian viser seg å være ganske skuffet over læreren sin, og synes ikke han har funnet det han egentlig lette etter, nemlig sannheten. Det går rykter om en mystiker ved navn Maximos, og Julian bestemmer seg for å bryte opp for å finne denne mannen.

Handlingen i tredje akt foregår i Efesos. Her setter mystikeren Maximos i gang et mystisk symposium for at Julian skal finne ut hva som er meningen med livet hans. Her møter han først en stemme i lyset, som forteller ham at han skal "grunnfeste riket på frihetens vei". Friheten og nødvendigheten er ett, sier stemmen, og Julian er nødt til å "ville det han må". Det kommer ikke mer, og Julian blir konfrontert med de to store "fornekterne", Kain og Judas Iskariot. Den tredje fornekteren er ennå ikke blant de døde, og Maximos vil ikke vise mer. Samtidig viser det seg at tronarvingen Gallus er død, og Julian er utnevnt til ny Cæsar i romerriket. Julian tar det som et tegn på at det er dette riket han skal grunnfeste.

Handlingen i fjerde akt foregår i Lutetia, og det viser seg at Julian har gjort seg upopulær hos keiseren på grunn av misforståelsen til en lokal stammehøvding som kom til å hylle ham som "keiser". Kjæresten hans, Helena, dør i en sammensvergelse, og soldatene hyller ham for at han skal gå mot Konstantinopel og ta makta.


Handlingen i femte akt foregår i Wien, og Julian venter på bud om keiserens tilstand, og på varsler fra mystikeren Maximos. Akten er en lang troskamp, som ender med at Julian endelig vraker kristendommen fullstendig, og vender seg til ren nyplatonisme. Akten ender med at han ofrer til Helios eller sola, samtidig som han blir utropt til keiser over romerriket. (Kilde: Wikipedia)