Herren viser seg ikke for en stolt sjel

"Herren viser seg ikke for en stolt sjel. Den stolte sjelen, uansett hvor mange bøker den leser, vil aldri kjenne Gud, for ved sin stolthet etterlater den ingen plass for Den Hellige Ånds nåde, mens Gud kun er kjent av en ydmyk sjel."

Hl.Silouan av Athos. Oversatt av Bjørn Olav Hansen
 

En underlig drøm

I natt hadde jeg en underlig drøm. Jeg drømte at Gud hadde sendt en person til Norge som hadde et budskap fra Herren til nasjonen vår. Over alt hvor denne personen kom skjedde det samme. En person sto frem og avbrøt personen som overleverte budsskapet fra Herren, enten med bifall eller med tydelig kritikk. Det førte til så mye uro at folk ikke fikk lytte til det Herrren hadde å si til nasjonen. 

Plutselig hører jeg meg selv si til denne åndsmakten: Ti stille og ydmyk deg for Herren din Gud!

I det sammekommer det en sterk vind og mannen farer opp i luften, og faller sammen som en tomsekk på gulvet. Han faller sammen og ydmyker seg for Herren.

Det bryter ut gråt og sønderknuselse i forsamlingen. Mange omvender seg fra sin stolthet og sine harde hjerter og budskapet fra Herrren blir tatt i mot.

Tidligere i drømmen hadde jeg sett ansiktet til denne personen som stadig avbrøt budskapet. Han, som tidligere hadde hatt skjegg, var skjeggløs og så ganske herjet ut. Jeg snakket til ham, og spurte hva som hadde skjedd. Da svarte han: Jeg er avslørt. Du skulle bare visst min hemmelighet. Jeg lever et dobbeltliv. Ytre sett er jeg from, men bak fromheten skjuuler det seg en hemmelighet.

Jeg tenkte: Du er en ånd, og du blir snart avslørt.

Ser jeg min egen synd?

Jeg er så inderlig lei av å lese alle disse innleggene hvor det hele tiden er snakk om andres synder. Alle disse andre som det er noe galt med. Det er 'dem', mot 'oss', og det er 'han' eller 'hun' mot 'meg'. 'Jeg' er på trygg grunn, 'de' derimot er det ikke. 'Jeg' er 'frelst', i motsetning til 'de' som ikke er det. 'Jeg' har sikret himmelbilletten, mens 'de andre', ja, 'de' kommer til å gå fortapt en dag.

Vi anklager andre for å gjøre nøyaktig de samme tingene som vi selv gjør, men ser det ikke. Vi ser ikke vår egen blindsone. Vi ser ikke vår egen synd.

Kan vi ikke bruke resten av 2019 til å be Den Hellige Ånd om å vise oss VÅR synd? MIN synd. MINE tilkortkommenheter. Han gjør det villig.

Men det er kanskje for ubehagelig? Det er lettere å korrigere andre, veilede andre, formane andre. Det er lettere å sitte foran en skjerm å advare mot vranglære, enn å se hvor jeg har sporet av selv.

Har jeg noen gang møtt meg selv i døra?

Herre, frels meg av hovmodet.
Kyrie eleison.
Herre, forbarm deg.

Har vi kommet lenger enn kristne i tidligere generasjoner

Av og til får man inntrykk av at kristne som lever i det 21.århundre hører med til de 'viderekommende'. De som har sett mer og forstått mer enn noen av de kristne som har levd i generasjonene før oss. Tro om det er sant!

Jeg kom til å tenke på munken Markus om levde på 400-tallet her om dagen. Helt fra ungdommen hadde han en slik kjærlighet til Den Hellige Skrift at han leste den daglig. Det sies at han til slutt kunne hele Bibelen utenat.

40 år av sitt liv tilbrakte han i ørkenen i bønn og lesning av nettopp Bibelen.

"Hvis noen har en åndelig gave," sa Markus, "o,g føler medlidenhet med den som ikke har den, så bevarer han gaven på grunn av sin medlidenhet. Men den som fremhever gaven sin, mister den gjennom å falle for hovmodets fristelse."

Det er noe å tenke for en kristen som lever i det 21.århundre.

Markus munken eller Markus asketen, som han også ble kalt, ble født i Athen tidlig på 400-tallet og ble en disippel av Johannes Chrysostomos.

Han er kjent blant annet for dette utsagnet:

"Søk ikke den fullkomne loven i menneskelige dyder, for der finner du den ikke. Fullkommenhetens lov er skjult i Kristi kors."

En del av den åndelige undervisningen Markus munken ga er å finne i Filokalia, de gamle fedrenes bønneveiledning.

Markus munken ble 120 år gammel. Han døde i ørkenen.

Billedtekst: Bibelen min og gripekorset mitt.

Form meg!

Herre, det hender fingrene mine er så stive, jeg får dem ikke med meg. De kommer borti taster på maskina, og sletter det jeg har skrevet, eller skriver bokstaver som ikke skal være med. De bøyer seg ikke selv om jeg sier de skal. De skaper så mye plunder og heft, og tårer.

Herre, jeg trenger bøyde fingre. Form meg, Du, Form mitt liv slik at jeg har åpne hender, rede til å favne, holde, trøste og tørke tårer.

Det er så mange knyttede never, Herre, så mange harde ord, så få bøyde knær.

Leg meg, Herre, så blir jeg legt.
Frels meg, Herre, så blir jeg frelst.

Form meg, og dann meg,
slik at jeg blir til et ærens kar,
for Deg.

Du kan vel begynne om igjen?
Enda en gang?

Gjøvik 16. oktober 2018
Bjørn Olav Hansen (C) 

Herre, se i nåde til meg!

Jeg har skrevet om dette bildet ved en anledning tidligere, men det vil ikke slippe tak i meg. Stadig dras jeg mot det. Jeg vet ikke hvem den gamle munken er. Jeg ser en mann, ikke bare preget av å ha levd en stund, men som bærer med seg det viktigste av alt: ydmykhet.

Sann ydmykhet kommer bare gjennom et sønderknust hjerte.

Da må man bli berørt av Gud. Peter fikk en slik berøring. Lukas forteller oss at Simon Peter, 'kastet seg ned for Jesu føtter og sa: Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.' (Luk 5,8)

Mennesker som ikke er blitt berørt av Gud, ser ikke sin synd. De kan se andres, men ikke sin egen. Berøres man av Gud, vil man alltid kaste seg ned i støvet. Man vil alltid bøye sitt hode.

"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder."

Slik lyder den eldgamle 'Jesusbønnen', og som jeg ber mange ganger om dagen.

Med årene kjenner man seg mer og mer igjen i Herrens ord gitt gjennom profeten Jeremia:

'Hjertet er svikefullt mer enn noe annet; det kan ikke leges. Hvem kjenner det? Jeg, Herren ransaker hjertet '. (Jer 17,9-10)

Det er en erkjennelse.

Og så lærer man seg å be med Jeremia:

'Leg meg, Herre, så blir jeg legt, frels meg du, så blir jeg frelst.' (v.14)

Det man sitter igjen med til slutt, er dette: Evig varer Guds nåde. Den får det siste ordet.

'Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.' (Jak 4,6)

Når vi sitter på vår høye hest

Livet kan være fryktelig brutalt. Det har mange opplevd. Ekteskap kan slites i stykker, og ende i skilsmisse. Utroskap kan føre til at livet ikke er til å leve for den som blir sveket. Sykdom kan ramme og endre ens liv. Noen opplever økonomiske kriser som ender i økonomisk ruin. Andre opplever å bli hengt ut i sosiale medier og få sykdomsdiagnoser satt på seg, bare fordi man har et annet teologisk syn. Uten mulighet til å forsvare seg.

Dette er bare noen av livets u-svinger.

Det finnes mennesker som har sterke meninger om andres liv og deres skjebne. Selv har de ikke opplevd verken skilsmisse, alvorlig sykdom, økonomisk ruin, utroskap eller bli løyet om. De sitter gjerne på sin høye hest og taler med store bokstaver. De vet best.

Livet har lært meg at jeg ikke skal lytte til dem, og la dem på plass i livet mitt. Deres råd er ikke noe å ta vare på. De har nemlig ingen livserfaringer som gjør dem i stand til å ha medlidenhet. De evner ikke å forstå hvordan andre enn dem selv kan ha det.

Jeg er så inderlig lei alle disse som sitter bak dataskjermer og har så sterke meninger om andre. La oss passe oss for mennesker som ikke snakker med deg, men om deg. Som ikke lytter, men snakker. Og snakker. Og snakker. Som siterer Bibelen for deg, forteller deg hva du skal og ikke skal. Disse Jobs venner! Slitsomme er de.

Det er et bibelord som har talt til meg i de siste månedene spesielt:

"Derfor må den som tror at han står, passe seg så han ikke faller." (1.Kor 10,12)

Disse som har så sterke meninger om andres liv, er de ikke redde for at de skal falle i sitt eget hovmod? Det er mange som har sagt om mennesker som skilles, at det skal ikke skje med dem, men så skjer det med dem likevel. Kan det nettopp være deres hovmod som forårsaket det?

I Romerbrevet beskriver apostelen Paulus Israels fall. I den forbindelse skriver han:

"Vel, ved vantro ble de brukket av..." (Rom 11,20)

Så henvender han seg til hedninger som har kommet til tro på Kristus: "... og du står innpodet ved tro."

Og så legger han til en advarsel: "Vær ikke hovmodig, men frykt!"

Og så forklarer han hva som kan skje med den hovmodige: "For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at Han ikke sparer deg heller." (v.21)

Noe å tenke på når vi sitter på vår høye hest. Et lite bykst fra hesten, og vi kan ramle av og skade oss. Det kan skje i et øyeblikk.

Johannes skriver i Åpenbaringen om 'våre brødres anklager'. Han har en eneste oppgave: å anklage de hellige dag og natt. Tenker vi over at vi kan bli hans stemme når vi feller en dom over et menneske som ligger nede for telling?

La oss være rause mennesker som i det minste forsøker å forstå at livet kan være vanskelig å leve for mange.

Ydmykhet og enhet

"Enhet vokser frem av ydmykhetens jordsmonn, hvilket er en beskyttelse mot alle splittelser og oppstykkinger. Ondskapens ånd er maktesløs mot ydmykhet."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 218. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg."

- Jesus i Joh 17,21. 2011-oversettelsen

"Men nåden han gir er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde."

- Jakob, Jesu bror i Jak 4,6. 2011-oversettelsen

Syndsbekjennelsens hemmelighet og det livsfarlige hovmodet

Dette bildet har fulgt meg en tid nå. Det er sterkt. Det viser mennesker som er så modige at de har synder å bekjenne. I dag er jo ikke det noe stas å innrømme synd. Noen går så langt som å si at vi ikke lenger har synder å bekjenne.

Men syndsbekjennelsen er sjelehygiene.

Apostelen Johannes skriver: 'Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss'. (1.Joh 1,8) Og verset som følger er et av de versene som gjennom alle år - og særlig i de siste årene, har betydd så mye for meg:

'Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett'. (1.Joh 1,9)

For noen dager siden ble jeg kjent med fader Proclu Nicau, en rumensk starets, som i en kort videosekvens snakker om hvor farlig stoltheten er. Den gamle åndelige veilederen har ikke rare stemmen igjen, bare en pipende gammelmannsstemme, knapt hørbar. Likevel er det med kraft og overbevisning han snakker om det åndelige hovmodets store fare. Som vi alle rammes av.

Jeg har forsøkt å oversette noe av det han sier i en av disse videosekvensene, da jeg tror flere enn meg selv vil både ha glede og nytte av det. Det er litt usammenhengene, men med litt godvilje så tror jeg vi forstår mye av det han ville ha sagt:

'Gud elsker den ydmyke. Har du ikke sett det? Alle helgener var ydmyke. Men den som sier han er en helgen, han er forført av djevelen. Helgenene har aldri sett på seg selv som god, men heller som uverdige, som denne jordens søppel. Slik er det. Og hører du om noen som anbefaler seg selv, så er det en som er forført av den onde. Så høyt elsker Gud den ydmyke at Han tilgir dennes synder. 

Gud er full av godhet, men han tilgir ikke stolthet. 

Den som skryter av seg selv faller i hor. 

Den Hellige Ånd forlater ham. 

Og når han ser at er i ferd med å falle fra, så vil hans hode gi ham smerter, og så vil han lære ydmykhet. Skal vi unngå å bli forlatt av Den Hellige Ånd, så må vi huske dette: at alle andre er bedre enn meg og at jeg er den mest syndfulle. 

Så når tanken kommer til meg og skal si noe til mitt sinn, ta hevn, så vil jeg si dette til denne tanken: Jeg skal fortelle ham det, men ikke i dag, men i morgen. Men i morgen, da vil jeg be, jeg vil fremsi noen bønner om natten og Den Hellige Ånd vil kaste ut disse ånder, så i morgen vil jeg ikke si noe til ham. Og jeg fryder meg over at jeg har vært i stand til å overvinne ondskapen i meg. Må Gud hjelpe oss'.

Jeg er blitt mer og mer overbevist om skriftemålets store betydning, og det er min bønn at vi må finne tilbake til det.

Det er de ydmyke som får nåde

'Gud ønsker og lengter etter bare en ting hos oss: vår ydmykhet.

Han trenger intet annet; kun at vi ydmyker oss, slik at Han faktisk kan gjøre oss delaktige i Hans guddommelige nåde ... Selv om vi ikke elsker Ham ennå, vi hadde heller ikke kjempet for å oppnå Hans nåde, gav Han den til oss som en gave ut av sin egen utrolige vennlighet. Det eneste Han ber om er at vi ydmyker oss og gir vårt gjensvar i takknemlighet for Hans kjærlighet. Denne guddommelige nåde, som blir i oss, vil bli aktivert og fungere tilsvarende. Den vil gjøre det slik at vi elsker Gud og bli kjent med Ham; den vil gjøre alt for oss, hvis vi bare ydmyke oss og gir rom for den til å handle. Det eneste som hindrer Guds nåde er vår stolthet, vår mangel på ydmykhet'.

Hl.Paisios av Athos

'For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden kommer. Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere'. (1.Pet 5,5b-7)

Noen tanker ved Raniero Cantalamessas besøk

Reaksjonene på det kommende besøket til Raniero Cantalamessa på pinsevennenes sommerstevne på Hedmarktoppen i juli, var det ikke vanskelig å forutsi.

Det er heller ikke vanskelig å forstå at enkelte pinsevenner reagerer.

Det som derimot er vanskelig å forstå er intensiteten, de harde angrepene på andre kristne. Ordene som brukes. Tenker vi i det hele tatt over hva vi skriver? Kulden.

Er det noe jeg har følt djup takknemlighet for de siste årene er alle de kristne jeg har møtt fra så ulike kirkelige tradisjoner. De har beriket meg. Utfordret meg. De har satt i gang prosesser hos meg. Og møtene med mange av disse har fordjupet mitt forhold til Kristus.

Selvsagt har mye av dette vært uvant, og det er også ting jeg ikke kan dele eller forstå, men jeg har møtt mennesker med en Kristus-hengivenhet som jeg har savnet i min egen tradisjon. Det har vært så berikende å møte koptere, khaldeiske kristne, ortodokse og katolikker. Jeg har hatt privilegiet å tale på møter og seminarer hos lutheranere, pinsevenner, misjonsforbundere, metodister, baptister og ortodokse i inn- og utland. Alle steder er jeg blitt ønsket varmt velkommen.

I den siste tiden er jeg blitt minnet om ordene fra Åp 3,17:

'Du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting!'

Jeg har lest mange av kommentarene som har kommet i kjølvannet av at Cantalamessa skal tale på Hedmarktoppen, og Ulf Ekman skal tale i Jesus Church, og flere av den oser av en selvrettferdighet og en stolthet, som er sjelden. Protestantismen fremstilles med en overlegenhet i forhold til Romerkirken. Som om vi har så veldig mye å skryte av hva åndelig liv angår.

Verset fra Åp 3,17 inneholder mer. Jesu svar på skrytet fra Laodikea-menigheten:

'Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken'.

Måtte vi våkne opp og se vår egen fattigdom!

Hvor stort behov har ikke VI for vekkelse!
Den fattigdommen burde få oss ned på våre knær, hvor vi ber om syndserkjennelse og fornyelse.

Vi trenger å gjøre det Jesus ber Laodikea-menigheten om:

'Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se'. (v.18)

Må Gud se i nåde til oss, og må vi omvende oss fra selvskrytet og hovmodet.

Om vårt hovmod og Guds nærvær

'En ettermiddag, gikk jeg for å se fader Paisios (1924-1994). I løpet av disse dagene, ble jeg som besatt av en visst hovmod som ble avledet fra mangelen på varme i mitt stakkars bønneliv. Da jeg begynte å styre min hemningsløs sinn, begynte jeg å se ting mer klart. Men nå har jeg ikke en ydmyk holdning, og trodde derfor at jeg jeg hadde nådd en viss åndelig tilstand og jeg ble begynte å skryte av det.

Jeg gikk for å se denne åndelige veilederen for å betro meg til ham mine tanker, som ble gjennomsyret av den følelse av hovmod jeg nettopp beskrev. Fader Paisios lyttet til meg og uten å si noe spesielt, begynte å fortelle meg følgende historie:

- I går besøkte en munk meg og fortalte meg noe som fikk meg til å huske den hendelsen jeg skal fortelle deg.

En natt, var jeg i min celle på Katounakia og ba Jesusbønnen og gradvis ble jeg helt inntatt av en himmelsk glede. Samtidig ble cellen min som lå i mørket bare opplyst av den skjelvende flammen fra et stearinlys, fylt med en vakkert hvit-blått lys. I begynnelsen, var lyset veldig sterkt. Jeg følte at mine øyne var også "bli sterkere" for å tåle denne gløden. Det var 'det uskapte lyset!' Jeg oppholdt meg cellen min i mange timer, og mister følelsen av alle jordnære ting, og levde i en åndelig verden, svært forskjellig fra denne.

Mens jeg var i denne tilstanden av 'det uskapte lyset' og av himmelske opplevelser, mistet jeg all følelse av tid.

På ett punkt begynte 'det uskapte lyset' å bli gradvis borte, og jeg var tilbake til min gamle tilstand av å være. Jeg begynte å føle meg sulten, så jeg tok et stykke brød å spise. Deretter var jeg tørst og hadde litt vann å drikke. Jeg begynte å bli sliten og jeg trengte å sitte ned og få litt hvile. Jeg følte meg som et dyr, og jeg beklaget meg selv for det. Endringen fra en situasjon tilbake til den andre fødte en naturlig ydmykhet. Etter å ha opplevd forskjellen mellom den åndelige tilstand jeg ble funnet i og mine jordiske behov, var det ingenting igjen for meg, uten å forakte og klandre meg selv for det.

Lenger ned fra der hvor cellen min var, var en annen munk bosatt. Jeg sto utenfor og hadde inntrykk av det var fortsatt natt med fullmåne. Jeg gikk ut og spurte ham:

-Hva Er klokka? Det virker som daggryet ennå ikke har kommet.

Munken så forbauset og spurte meg:
- Hva sa du, fader Paisios? Jeg forstår ikke.

Først da skjønte jeg hva som hadde skjedd. Det var ti om morgenen. Jeg trodde det jeg hadde sett var solen. 'Den uskapte lyset' at det så ut som var så ut som dagslys og solen så ut som en natt med fullmåne. Forskjellen mellom lyset fra solen og 'det uskapte lyset' var som den mellom natt og dag.

Når fader Paisios avsluttet sin historie, ba han meg å gå, da det var andre mennesker som venter på å se ham. Jeg gjorde min vei tilbake til cellen min og innså den tilstanden av hovmod jeg var i'.

Oversatt fra Facebook siden til Elder Paisios)

Vårt største åndelige behov: At Gud knuser vår stolthet og bøyer oss

Dette har vært en underlig søndag. Menneskelig talt har den vært ganske utfordrende. Kreftene er ikke store. Utfordringene med hjertet og cystene i lungene er så store at jeg på ta pause i trappa mellom første og andre etasje.

Likevel - disse dagene opplever jeg at Gud taler til meg om den største hindringen for vekkelse i Norge er stolthet.

Guds ord slår fast: 'Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss. Men desto større er nåden han gir. Derfor sier Skriften: Gud står de stolte imot, men den ydmyke gir han nåde. Vær derfor Gud undergitt'. (Jak 4,5-7)

Gud er sjalu. Han har lagt noe igjen i oss - sin Ånd - og det er dette Han er nidkjær for. Vi er kalt til å være 'et kongelig presteskap, et hellig folk'. Skal vi tre inn i dette kall, må det skje på våre knær. Vi må erkjenne og bekjenne vår stolthet, vår mangel på ærefrykt, vår manglende bønneiver

Tenk at Gud kan stå oss imot! Hvem kommer seirende ut av en slik situasjon? Det er kun den som er ydmyk som får nåde. Mangler jeg ydmykhet i livet mitt bør jeg be Gud om å bøye meg!

Det finnes en underlig lære som brer om seg i Norge, hvor det heter at vi ikke lenger har synder å bekjenne, fordi all synd er sonet, fortid, nåtid og fremtid og som som nye skapninger synder vi ikke lenger. Dette er en forførelse, og kan bli en stor hindring for at Gud kan ryste denne nasjonen med en gjennomgripende vekkelse - som er vårt aller største behov!

Dette er en tid for å være rask med å be Gud om tilgivelse når Den Hellige Ånd peker på synd i våre liv! Dette er en tid hvor man er rask med å be Gud omvende oss der vi trenger å vende om.

Bønneropet fra vekkelsen i Wales var dette:

'Bøy Wales! Frels Wales!

Når Gud fikk knust stoltheten blant de walisiske kristne kom det en mektig Åndens vind og blåste gjennom Wales, den rystet hele det walisiske samfunnet og ilden fra Wales tente ilden i andre land som opplevde store vekkelser i kjølvannet av denne besøkelsestiden fra Gud.

Måtte det samme skje i Norge.

'Bøy Norge! Frels Norge!'

Min reisekamerat i fasten - Evagrios av Pontos, del 1

Evagrios av Pontos er en av mine følgesvenner denne fastetiden, sammen med en russisk starets, fader Isidor, død i 1908. Sistnevnte skal jeg ved en anledning få komme tilbake til.

Denne Evagrios vokste opp i Pontos, ikke langt fra Svartehavet, i en tid preget av de store kappadokiske fedrene. Han er så heldig at han får Basilios av Cæsarea, Østkirkens store monastiske stemme på 300-tallet, som sin aller første mentor.

Men 1.januar år 379 trer den hellige Basilios inn i den evige hvilen. Hva skal Evagrios gjøre nå, når stemmen til hans store lærer ikke lenger kan høres. Han søker seg til Konstantinopel. Her møter han en annen framtredende skikkelse i kirken på denne tiden: Gregor av Nazianz, som blir hans andre åndelige veileder. Det er ikke mange forunt å ha slike medvandrere som Evagrios fikk!

Men historien om Evagrios er ikke historien om åndelig vellykkethet fjernt fra menneskers hverdagsliv. Evagrios av Pontos er historien om en bråmoden mann, som ikke ser faren i hovmodet som ligger på lur.

Bibelen er uhyre praktisk når den gir oss dette rådet: 'Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller'. (1.Kor 10,12).

Peter Halldorf forteller om hva som skjedde i sin glimrende bok: Åndelige røtter:

'Evagrios er ung, uerfaren og farlig begavet. De åndelige ambisjonene peker mot skyene. Da den bråmodne ynglingen legger ut Skriftene, åpner folket begjærlig sine struper for denne søte vin. Men i den unge predikantens egen sjel, like gåtefull som fjellene i det myteomspunne Kappadokia, gjemmer lidenskapene seg som røvere i vente på sitt bytte. Prestesønnen fra Pontos blir bare en munnfull for byen. Beruset av forelskelse mister han dømmekraften, som man mister et nøkkelknippe. Han forteller frekt til vennene: 'Mildere enn olje er hennes tunge'. Men kvinnen tilhører en allerede en annen mann. En natt, ved daggry, slikkes hans sjel av ildtungene fra vandringen ned mot dødsriket. Med et rykk våkner han, bråedru, og rister glørne ut av kappefolden. Neste dag forlater han Konstantinopel med en bitter smak av malurt på tungen'. (Peter Halldorf: Åndelige røtter. Luther forlag 2002, side 31-32)

'Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller ...'

Den som tror at han ikke kan falle, står i fare for å bli forført, og den som tror at han ikke kan bli forført, er allerede forført.

'Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall', kan vi lese i Ord 16,18.

(fortsettes)

Å bli minnet om egne synder når man dømmer andre

Jeg fikk brev fra Peter Hoover her om dagen. Som bloggens faste lesere vet er han lederen for Rocky Cape Christian Fellowship i Australia, den anabaptistiske kommuniteten som vi har hatt kontakt med gjennom mange år.

Peter har en historie å fortelle som jeg tror mange av oss vil kjenne oss igjen i:

"Når Susan og jeg slo oss med i Mexico i kort avstand nord for tog stasjonen som er synlig her på bildet, i 1981, hadde vi ikke noe negativt å si om den svært konservative Mennonite kolonien som mange av våre slektninger var en del av. Vi kom rett fra bibelskolen vi hadde gått på og var inspirert fra mange av misjonskonferansene vi hadde deltatt på mange steder i USA. Med våre 'opplyste øyne' så ikke annet enn hykleri og korrupsjon blant våre slektninger i Altkolonier i Mexico. Etter syv års hardt arbeid med å 'lede dem til Herren' gav vi endelig opp og dro videre.

For en trist historie.

Jesus trengte virkelig å arbeide med oss, men Han også mye utgjort å gjøre med våre slektninger og naboer. Når vi nå lever i Australia, mange år etterpå, forstår vi at vi alle trengte mye hjelp, hele tiden, for å kunne vandre med Herren i fred.

Hva var det som endret våre holdninger?

Det skjedde på en nokså brutal måte: vi minnet om våre egne synder og tilkortkommenheter!

Som unge misjonærer i Altkolonier tenkte vi ikke på annet enn å kritisere deres synder og feil. Vi diskuterte dem åpenlyst, og vi skrev til og med om dem. Men så snart vi begynte å erkjenne våre egne 'religiøse' synder, vår stolthet, følelsen av å være overlegne, ja kort sagt, alle våre synder, begynte alt å snu seg på hodet!

Vi har fått en djupere og djupere erkjennelse etter hvert som årene har gått.

Og nå - når vi møter slektningene våre fra Altkolonier - eller skriver frem og tilbake på tysk, så finner vi oss selv - forunderlig nok - på samme nivå. Vi er i behov av samme nåde, kjærlighet og den evige frelse som Gud alene kan gi oss om vi skal kunne holde ut til enden (Matt 24,13)

Se nøye på bildet ovenfor! Ser du alle disse menneskene?

Jo, mange av deres etterkommere er fremdeles 'i mørket', ingen tvil om noe annet. Men fra disse folkene har det kommet de som har vokst til en mengde gjenfødte, misjonssinnede, ivrige troende i mange forsamlinger. Noen av dem virker her i Cuauhtèmoc, andre har tatt opp arbeid andre steder i Mexico, Sentral-Amerika og Sør-Amerika. Mange har vendt tilbake til Canada hvor de har etablert store, livskraftige sunne menigheter fra det sørlige Ontario til det nordlige Alberta og British Colombia.

Hva kan vi si?

Vi skammer oss. Gud oppgir ikke folk fra seg like raskt som vi mennesker gjør. Og selv om noen grupper kan miste grepet, vil ydmyke troende blant dem fortsette å be og håpe og være det lys de er i generasjon etter generasjon, århundre etter århundre.

'For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig'. (Matt 19,26)

Gud ærer det som står lavt

Få kan som Luther uttrykte seg både enkelt og djupsindig. Hans betraktning over julens evangelium er ikke noe unntak. Utgangspunktet er Luk 2,13-14:

'Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag'.

Mens Kristi fødsel går upåaktet hen, holdes den høyt i ære i himmelen - tusen ganger høyere. Tenk deg at èn engel kom fra himmelen og lovpriste deg og det du hadde gjort. Ville du ikke foretrekke dette fremfor all verdens pris og ære? Du ville lure på om du kunne holde ut ydmykheten og forakten som måtte til for å fortjene det. Hva slags ære er det som alle englene ikke kan motstå av bare glede? De kommer plutselig til syne og lar de stakkars hyrdene på marken høre dem forkynne, lovprise, synge og øse ut sin grenseløse glede. Hyrdenes glede og ære, ja, også gleden til alle kongene på jorden - hva er vel det sammenlignet med denne gleden og æren?

Legg merke til hvor stor ære Gud gjør på dem som blir foraktet av verden. Her ser du at Guds øyne er vendt mot det lave, for Gud sitter over englene og ser ned i dypet. Englene ble ikke sendt til fyrster eller mektige mennesker, men til de ulærde og mest lavtstående menneskene på jorden. Ønsket ikke englene å tale til yppersteprestene, de høyt utdannede herrene i Jerusalem, de som hadde så mye å si om Gud og engler? Nei, de som var verdige til å motta så stor ære fra himmelen, var de stakkars hyrdene, som ikke var verd noe i verdens øyne.

Gud overser fullstendig det som blir regnet som høyverdig. Likevel raser vi vilt rundt for å nå de store, meningsløse høydene i denne verden. Vi gjør det for å bli æret i himmelen, men Guds øyne er bare vendt mot dypet. Det eneste vi ender opp med, er å gå ut av Guds synsfelt.

Kilde: Martin Luther. Ved tro alene. Lunde forlag 2009, side 374

Han som utga seg for å være noe stort

Innimellom bladene på en bok jeg fant her om dagen, fant jeg en kopi av en artikkel skrevet av en av Norges fremste bibellærere og oversettere, Oddvar Nilsen. Den handler om trollmannen Simon. Om ham heter det i Apg 8,9: 'Han utga seg selv for å være noe stort'.

Om dette verset, skrev nå avdøde Oddvar Nilsen:

'Trollmannen Simon er dessverre ikke alene om det. Til alle tider har det vært folk som har utgitt seg for å være noe stort. At man utgir seg for det, er et tegn på at man ikke er det. Det er bare noe man prøver å få andre til å tro. Trollmannen satte folket i Samaria i stor undring med sine kunster, men for en tid så det ut til at han skulle bli glemt. Evangelisten som kom til byen, Filip, forkynte Kristus for dem, og det ble stor glede i byen. Dette var noe helt annet enn Simons trolldomskunster.

Filip tok ikke opp noen kamp mot trollmannen. Han prøvde ikke å overbevise ham om at han tok feil, da han mente at han var så stor. Han argumenterte ikke. Argumenter er ofte de svakeste av alle våpen. Kristendommen kom ikke til Samaria for å utkjempe en kamp mot trollmannen Simon. Hva gjorde Filip? Han forkynte Kristus. Simon hadde prekt på seg selv. Filip gjorde ikke det. Han talte bare om Kristus. Det var ikke ved utspekulerte argumenter evangeliet seiret, men ved at det fikk fritt løp til å bevise sin styrke.

Solen trenger ikke å diskutere med lampelyset. Den bare skinner, så finner vi ut at det trengs ikke kunstig lys.

La ditt lys skinne for menneskene, så de ser dine gode gjerninger, og priser din Far i himmelen. Da blir det smått, alt det som virker stort i menneskers øyne'.

Stolthet og åndelig blindhet

Det er ikke uten grunn at apostelen skriver, inspirert som han er av Den Hellige Ånd:

"Derfor må den som tror at han står, passe seg så han ikke faller." (1.Kor 10,12)

Åndelig hovmod, eller stolthet, er vår største og farligste fiende, som kristne. Menigheten i Laodikea er et eksempel på hvordan en hel menighet kan bli forført. Denne menigheten levde i troen på at alt var som det skulle være. Slik var dens oppfatning av seg selv:

"Du sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.» (Åp 3,17a)

Guds syn på denne menigheten var ganske annerledes:

"Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken." (v.17b)

Så feil kan man altså ta. Vår oppfatning, og andres oppfatning av oss, er en ting, Guds syn på oss kan være ganske annerledes. Jeg er ikke i tvil om hva som er viktigst.

For et Guds barn kommer det perioder av ransakelse. Den er skapt av Den Hellige Ånd! En av Helligåndens oppgaver beskrives slik at Jesus selv:

"Og når han kommer skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom." (Joh 16,8 Norsk Bibel)

Mange kristnes erfaring er dette: Jo mer tid de tilbringer i Guds nærvær, jo mer føler de behov for å be Gud miskunne seg over dem. Hva er det verste som kan skje for et Guds barn? Jakob gir oss et svar på det spørsmålet:

"Gud står de stolte imot" (Jak 4,6)

Å finne at Gud står oss imot er den mest smertefulle erfaringen et Guds barn kan ha. Det betyr at Gud er blitt taus, at Han ikke lenger svarer på våre bønnebegjær. At Han ikke lenger kjemper med oss, men mot oss. Vi er ikke lenger på vinnerlaget, men på den tapende siden. Hva er det som kan forårsake at noe slikt skjer?

Guds ord gir oss svaret: vår stolthet.

Den stolthet som handler om at vi tror om oss selv at vi er åndelige rike, at alt bare står bra til med oss åndelig sett.

Hvem er det Gud har vendt sitt ansikt til?

"... men de ydmyke gir han nåde." (Jak 4,6)

De ydmyke.