Drømmen om knappenålene

Natt til søndag drømte jeg om knappenåler! Da jeg våknet spurte jeg Herren om det var noe Han ville si meg med denne merkeelige drømmen, men fikk ingen klarhet i det der og da. Ikke før jeg kom til Grimerud i går, hvor vi hadde et møte i arrangementskomiteen til Den nasjonale bønnekonferansen, hvor jeg sitter. Mens vi ba sammen, spurte jeg igjen Herren, om det var noe Han ville si meg om knappenåler?

Det er en historie som går forut for drømmen om knappenålene, som må fortelles På ettermiddagen lørdag, kom en sterkt følelse av Guds hellighet over meg. En ærefrykt for Gud. Denne følelsen bar jg med meg inn i natten.

Mens jeg er helt stille under bønnestunden mandag, er det som jeg er hensatt til pinsedag i Jerusalem, og jeg lytter til Peters pinsepreken. Da folkemengden hadde lyttet til den, kommer Den Hellige Ånd over dem, og "det stakk dem i hjertet", leser vi.

Slik er også Den Hellige Ånd. Han sørger for å uroe, vekke til live, samvittigheten. Det er ikke alltid fred som kommer når Ånden virker! Han stikker! 

Vi skal tale som Guds ord, sier Guds ord. Ordet er som salt, det svir, av og til. Og det trengs. Derfor er Guds ord anstøtelig. Apostelen Paulus skriver: "Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud, og kan legge festninger i grus. vi river ned tankebygninger, og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud." (2.Kor 10,4-5)

La Den Hellige Ånd skape stikket i samvittigheten, hindre den ikke fra å gjøre jobben sin! Det kommer en tid da folk ikke orker å 'stampe mot brodden', slik Paulus gjorde, mn overgir seg til Gud. Løp ikke etter å forsøke å plastre såret, men la Ånden få gjøre sin gjerning!  Vi må slutte å være så redde for Guds ords virkning på menneskers hjerter, ved å unnskylde hvor radikalt Guds ord er.

Når Gud gleder seg - mens noen klager

Tenk om vi kunne glede oss som Gud gleder seg over en synder som omvender seg, og har startet på hjemveien til Guds åpne favn. Jeg kan ikke annet enn å fryde meg over det som skjer blant studentene ved Asbury University. Det er gripende å se unge mennesker bøye seg for Gud, bekjenne sine synder og  som står frem med vitnesbyrd om det de har opplevd. På rekke og rad står de, og leser fra Bibelen. Av og til høres det gråt, andre ganger fryderop. Det er en dempet atmosfære. Så er stillheten til å ta og føle på. Møtene pågår nesten non stop. Og alt startet spontant, fra helt vanlig ukedag.

For noen er dette likevel galt. De roper opp om vranglære, dette er falskt, en forførelse, dette er NAR, eller noe annet som ligner. Ingen glede over une mennesker som møter Gud. For i deres øyne er det ikke Gud de møter, men forførende demoner. Intet mindre. Omvendelsene er ikke reelle. I deres målestokk.

Det er de samme som dukker opp i de kristelige bladenes kommentarfelt hver gang. Så snart det skjer noe de ikke liker, er de raske til å dele ut vranglære-stempelet. Aldri har de noe positivt å melde, aldri noe å glede seg over. Alt er mørke, det er beksvart natt. 

Men det skjer fremdeles mye å glede seg over. Som når syndere omvender seg. Da er ikke alt vakkert, da er ikke alt på plass, men heldigvis er Gud rausere enn enkelte av hans bakkemannskaper. For enkelte av dem er det aldri godt nok. Det er alltid noe å klage over, særlig blant de såkalte 'heresi-hunters'. De vil alltid finne noe å advare mot.

Min synd

For riktig mange år siden leste jeg en bok av den finsk-svenske evangelisten Frank Mangs. Boken var en kommentar til Salme 51 i Salmenes bok i Bibelen. Den gjorde et sterkt inntryk på meg. Det som har fulgt meg i alle disse årene etterpå har vært den sterke understrekning av det personlige ansvaret kong David hadde for sine egne synder. Ikke andres, men sine egne. 

Det begynner allerede i vers 3: "MINE overtredelser". Så følger den djupe syndserkjennelsen i de påfølgende versene: "MIN synd" (v.4), "MINE overtredelser" (v.5), "MIN synd" (v.5), "mot deg alene har JEG syndet" (v.6), "har JEG gjort" (v.6), "rens MEG" (v.9), "vask MEG" (v.9), "skjul ditt åsyn for MINE synder" (v.11), "utslett MINE overtredelser" (v.11)

David var ikke opptatt av andres synder.  Noen kristne har sin glede i det. Det er de andres sløvhet, manglende iver, deres åpenbare feil, de påpeker. Gjerne offentlig i sosiale medier. En av de ivrigste til å påpeke andres synd, er også ivrig etter å sette merkelappen: 'religiøs' på andre, og påpeker andres materialisme, tar bilder av den maten han selv spiser, mens han påppeker at andre, ja de, fråtser! Snakk om manglende selverkjennelse!

Da var det anderledes med kong David.

Han hadde fått Åndens ransakende lys ovver seg, og var kommet i syndenød. Det var hans egne synder han var opptatt av. Bare da kan vi komme videre i livet, og få våre synder tilgitt. 

Ser jeg min egen synd?

Jeg er så inderlig lei av å lese alle disse innleggene hvor det hele tiden er snakk om andres synder. Alle disse andre som det er noe galt med. Det er 'dem', mot 'oss', og det er 'han' eller 'hun' mot 'meg'. 'Jeg' er på trygg grunn, 'de' derimot er det ikke. 'Jeg' er 'frelst', i motsetning til 'de' som ikke er det. 'Jeg' har sikret himmelbilletten, mens 'de andre', ja, 'de' kommer til å gå fortapt en dag.

Vi anklager andre for å gjøre nøyaktig de samme tingene som vi selv gjør, men ser det ikke. Vi ser ikke vår egen blindsone. Vi ser ikke vår egen synd.

Kan vi ikke bruke resten av 2019 til å be Den Hellige Ånd om å vise oss VÅR synd? MIN synd. MINE tilkortkommenheter. Han gjør det villig.

Men det er kanskje for ubehagelig? Det er lettere å korrigere andre, veilede andre, formane andre. Det er lettere å sitte foran en skjerm å advare mot vranglære, enn å se hvor jeg har sporet av selv.

Har jeg noen gang møtt meg selv i døra?

Herre, frels meg av hovmodet.
Kyrie eleison.
Herre, forbarm deg.

Dine synder er aldri for store

"Nøl ikke med å erkjenne at dere er syndere. På denne måten legger dere av dere det gamle menneske som var skrøpelig fordi det var fordervet. Og dere tar på dere det nye menneske, det menneske som har ikledd seg fortrolighet med Skaperen. 

Den forvandling jeg snakker om, består ikke i at kroppen blir gjenfødt, men at sjelen blir født på ny. Kroppen blir til ved våre foreldre, men sjelen blir født på ny ved troen, ettersom Ånden blåser dit den vil. 

Gud er god, hans godhet er ubegrenset. 

Si ikke:"Jeg har vært uærlig, jeg har brutt ekteskapet, jeg har utallige ganger begått grove overtredelser. Vil han komme til å tilgi meg? Vil han nedlate seg til å tilgi dem? Hør i stedet hva salmisten sier:"Stor er din godhet." (Salme 31,19)

Alle dine synder stablet oppå hverandre, kan ikke overstige Guds veldige kjærlighet. Dine sår er ikke for store for den erfarne legen.

Det er bare en kur du kan følge: Sett din lit til ham i tro. Si rett ut til legen hva som er galt og bekjenn med salmisten:"Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld." Deretter kan du fortsette med ham: Og du tok bort min syndeskyld.

- Kyrill av Jerusalem (Ca. 375-444) Gjengitt i: Kysse spor av Peter Haldorf. Luther 2002, side 122.

Herre, se i nåde til meg!

Jeg har skrevet om dette bildet ved en anledning tidligere, men det vil ikke slippe tak i meg. Stadig dras jeg mot det. Jeg vet ikke hvem den gamle munken er. Jeg ser en mann, ikke bare preget av å ha levd en stund, men som bærer med seg det viktigste av alt: ydmykhet.

Sann ydmykhet kommer bare gjennom et sønderknust hjerte.

Da må man bli berørt av Gud. Peter fikk en slik berøring. Lukas forteller oss at Simon Peter, 'kastet seg ned for Jesu føtter og sa: Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.' (Luk 5,8)

Mennesker som ikke er blitt berørt av Gud, ser ikke sin synd. De kan se andres, men ikke sin egen. Berøres man av Gud, vil man alltid kaste seg ned i støvet. Man vil alltid bøye sitt hode.

"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder."

Slik lyder den eldgamle 'Jesusbønnen', og som jeg ber mange ganger om dagen.

Med årene kjenner man seg mer og mer igjen i Herrens ord gitt gjennom profeten Jeremia:

'Hjertet er svikefullt mer enn noe annet; det kan ikke leges. Hvem kjenner det? Jeg, Herren ransaker hjertet '. (Jer 17,9-10)

Det er en erkjennelse.

Og så lærer man seg å be med Jeremia:

'Leg meg, Herre, så blir jeg legt, frels meg du, så blir jeg frelst.' (v.14)

Det man sitter igjen med til slutt, er dette: Evig varer Guds nåde. Den får det siste ordet.

'Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.' (Jak 4,6)

Budskapet kirken ikke vil høre

Francis Chan (bildet) utfordrer nå kirker verden over med et budskap få vil høre.

"Det er to ting Gud krever av hver eneste menighet - og omtrent hver menighet går glipp av budskapet."

Omvend dere og vend tilbake til vekkelse!

Francis Chan, som er baptist, har forkynt dette budskapet i mange år nå. Over alt hvor han slipper til. 1. september kommer han med en ny bok: Letters to the Church. Chan, er en profetisk røst som Herren har reist opp for en tid som denne. Ikke minst taler han til ungdomsgenerasjonen, men dette budskapet gjelder alle aldre.

I en nylig publisert pod-cast sier Francis Chan::

"Vi stiller oss ikke spørsmålet: Hva vil behage Gud mest? Om vi tenker på alt vi har lest i Bibelen, hva er det som vil behage Gud mest? Vi er livredd spørsmål som dette fordi det som vil behage Ham mest, vil koste oss mest."

For en del år siden gjorde Francis Chan noe mange anså å være helt uhørt, andre som noe svært radikalt. Han forlot stillingen som pastor i en megakirke, for å bli pastor for en liten husmenighet. Det ble for upersonlig i den store menigheten, og for vanskelig å følge Jesus i en radikal overgivelse.

"Så langt jeg forstår hva Gud ønsker er at han ønsker at de troende skal leve sine liv på en slik måte at andre vi elske Gud mer på grunn av deres liv. Jeg hører ikke mange snakke om hvor høyt de elsker Jesus og hvor mye de elsker å være sammen med Ham. Det er vårt første kall: Elske Herren din Gud med HELE deg."

Det andre som ligger på hjertet til Chan er dette:

"Gud er misfornøyd med kirken på grunn av dens mangel på kjærlighet til sin neste. Når mennesker ser den kjærligheten som finnes i kirken som Jesus har kalt oss til å vise, så vil den være magnetisk. De vil ikke være i stand til å motstå den. Kirkevekst handler ikke om et program eller en strategi, Den er organisk."

Om mennesker møter denne kjærligheten, mener Chan at folk vil si: "Wow! Vi burde være sammen med disse folkene. Du skulle se hvordan de tar seg av hverandre. Det er fascinerende!"

Francis Chan mener at Gud er ulykkelig fordi Hans folk ikke bryr seg om det dobbelte kjærlighetsbudet:

"Gud ser seg om etter menigheter som virkelig elsker Ham og sin neste."

Skal vi bli en slik menighet må vi vende om! Det eneste som forandrer oss er å studere Guds ord og ta det til oss, og slippe Den Hellige Ånd til, slik at Han kan forvandle oss.

En advarsel til alle som ikke lenger tror de er syndere som kan falle i synd

Tullian Tchividjian (bildet), barnebarnet til Billy Graham, som nylig fratrådte sin stilling som hovedpastor for Coral Ridge Presbyterian Church, på grunn av en utroskapsaffære, sier til nettavisen The Christian Post, at han forstår hvorfor folk begår selvmord. Han sier også at han aldri trodde han skulle kunne være utro mot sin kone.

'Det er en ting å bli sjokkert over andres synder. Dette var den ene tingen jeg aldri trodde jeg ville gjøre', sa Tullian Tchivijian i et intervju med William Vanderbloemen, som The Christian Post refererer til. Utroskapsaffæren var svært kortvarig, men likevel fullstendig ødeleggende for Tullian Tschivijian og hans tjeneste som pastor. Han trakk seg tilbake med umiddelbart virkning.

Det er flere ting som fremkommer i dette intervjuet som er svært interessant:

Tullian Tschivijian har bemerket seg som som en forkynner av Guds nåde. Han har likevel ikke vært en del av den nye nådeforkynnelsen, som har bredt om seg i visse deler av kristenheten, og som lærer at det ikke finnes synd lenger for en som er gjenfødt av Gud. Tullian Tschivijian har likevel levd med den forståelsen at han ikke ville falle i synd. Han har hatt en så sterk understrekning av Guds nåde, at han ikke har sett sine egne synder.

Etter uttroskapsaffæren har han slitt med sinne. Han har vært sint på Gud, på menigheten, på sin kone og har forsøkt å finne forklaringer på at han selv kunne synde. Nå har han fått et møte med seg selv og sett at problemet ikke er de andre, men hans egen synd.

For oss alle er det en ting som er helt klart, og det er også Bibelens lære: Hovmod står for fall! Ingen av oss burde gå rundt og tro at vi ikke har synd, og at vi ikke er i stand til å falle. Tror vi det, har fienden lurt oss grundig.

Guds ord sier: 'Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!' (1.Kor 10,12)

Må vi be om at Den Hellige Ånd gir oss sann syndserkjennelse, den som David fikk kjenne, og som han gir uttrykk for i sin store botssalme: 'For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort...' (Salme 51,5-6)

Det som har skjedd med barnebarnet til Billy Graham er en advarsel til oss alle, og spesielt er det en advarsel til de nye nådelærerne som mener at de ikke er syndere som kan falle i synd.