Når Gud gleder seg - mens noen klager

Tenk om vi kunne glede oss som Gud gleder seg over en synder som omvender seg, og har startet på hjemveien til Guds åpne favn. Jeg kan ikke annet enn å fryde meg over det som skjer blant studentene ved Asbury University. Det er gripende å se unge mennesker bøye seg for Gud, bekjenne sine synder og  som står frem med vitnesbyrd om det de har opplevd. På rekke og rad står de, og leser fra Bibelen. Av og til høres det gråt, andre ganger fryderop. Det er en dempet atmosfære. Så er stillheten til å ta og føle på. Møtene pågår nesten non stop. Og alt startet spontant, fra helt vanlig ukedag.

For noen er dette likevel galt. De roper opp om vranglære, dette er falskt, en forførelse, dette er NAR, eller noe annet som ligner. Ingen glede over une mennesker som møter Gud. For i deres øyne er det ikke Gud de møter, men forførende demoner. Intet mindre. Omvendelsene er ikke reelle. I deres målestokk.

Det er de samme som dukker opp i de kristelige bladenes kommentarfelt hver gang. Så snart det skjer noe de ikke liker, er de raske til å dele ut vranglære-stempelet. Aldri har de noe positivt å melde, aldri noe å glede seg over. Alt er mørke, det er beksvart natt. 

Men det skjer fremdeles mye å glede seg over. Som når syndere omvender seg. Da er ikke alt vakkert, da er ikke alt på plass, men heldigvis er Gud rausere enn enkelte av hans bakkemannskaper. For enkelte av dem er det aldri godt nok. Det er alltid noe å klage over, særlig blant de såkalte 'heresi-hunters'. De vil alltid finne noe å advare mot.

Den moderne inkvisisjonen

Det finnes et eget krigsspill som heter 'Heresey hunters'. Her er en av figurene i spillet, 'en kvinnelig inkvisitor med flammekaster'. Men det er ikke bare i spillverdenen disse 'hersesey hunters' finnes. Det finnes også en 'kristelig variant', mennesker som har fått et slags innbilt 'guddommelig' mandat til å 'avsløre vranglære' blant troende. De er en slags moderne form for den beryktede katolske inkvisisjonen. Uten noen form for redelighet angriper de andre troende og beskylder dem for vranglære. Uredeligheten består i at de ikke gir motparten noen mulighet til å forklare seg eller forsvare seg.

Sammenligningen med den katolske inkvisisjonen er ganske treffende, selv om en slik påstand opprører dem veldig. For det er jo nettopp 'de katoliserende tendensene' blant protestanter de har sett som sin oppgave å avsløre.  Men de opptrer likevel nøyaktig på samme måte som historiens inkvisitøer gjorde. De radbrekker det du har sagt eller skrevet. Tar ting helt ut av sin sammenheng. Sprer rykter og falske beskyldninger. Oppflammer 'massene' på sosiale medier, gjerne i forum som enten er hemmelige eller hvor man må være medlem, og hvor den angripes selvsagt holdes utenfor.

De opptrer som lærere, men har sjelden noen teologisk utdsnnelse. De angriper kirkesamfunn de selv ikke er medlem av, men er oftest ikke medlem av noen menighet selv. For dem finnes ikke det noen menighet som har ren nok lære. De harsjelerer med andre troende, forsøker å stigmatisere dem, brennemerke dem. Akkurat som inkvisisjonen gjorde.

De splitter menigheter og venneflokker med sine påstander om vranglære og infiltrasjon fra fienden. De tar veldig stor plass. Gjennom sin virksomhet får de en bekreftelse på at de selv er viktige. De ser sjeldent si egen synd, men kjenner godt til andres. De har sjelden evnen til å lytte, for de vet best selv. De bruker gjerne 'flammekasteren' på deg. De er nidkjære, og blir rasende om du sier de mangler kjærlighet. Det, sier de, er hersketeknikk. Selv kan de herske og herje så mye de til, for når alt kommer til alt advarer de jo på vår Herres vegne. Om de snakker sant, er ikke så farlig. De vet jo bedre enn de som har sagt eller skrevet noe, og det de mener, enn den som har sagt eller skrevet det. Selv om de aldri har møtt vedkommende.