530 år siden jødene ble fordrevet fra Spania - etterkommer av kong David ledet det spanske Exodus

I går, på den siste dagen i mars 2022, var det ganske nøyaktig 530 år siden de spanske monarkene Ferdinand og Isabella signerte et påbud som ga jødene tre måneder på seg til å forlate landet. Anslagsvis 150 000 jøder flyktet, den siste skal ha forlatt 2. august, på den tradisjonelle årsdagen for ødeleggelsen av det første og andre templet. Dette skjedde etter at den katolske inkvisisjonen ikke klarte å omvende Spanias jøder,

I den sammenhengen skal jeg nevne Don Isaac Abarbanel, lederen for de spanskje jødene på denne tiden. Han var også økonomisk rådgiver for konger, og en lærd Totah-kjenner. Artikkelen som følger har jeg oversatt fra 'The Destiny Foundation': 

"Abarbanel ble født i Lisboa, Portugal i 1437, og var en direkte etterkommer av kong David. Faren hans, Juda, en from jøde, var kasserer for en av de kongelige prinsene i Portugal. Oppvokst som en sønn av jødisk adel ble han utdannet i både Torah og verdslige studier og ble dyktig ikke bare i finansverdenen, men også i Talmud og Tanach - spesielt profetenes skrifter.

Han ble fremtredende og ble rådgiver for kongen av Portugal, Don Alfonso V – og hans fetter, hertugen av Braganza. På den tiden nøt jødene enestående frihet og velstand i Portugal – men da kong Alfonso døde – og Don Joao II ble kronet til monark, endret ting seg, spesielt for jødene.

Don Joao fikk hertugen av Braganza arrestert og henrettet. Samtidig utstedte han en arrestordre for Abarbanels arrestasjon. På forhånd varslet at dette ville skje, flyktet Abarbanel til Spania.

Ved å tro at ulykken hans skyldtes "himmelens misnøye" slo han seg ned i Toledo og viet tiden sin til å studere Torah og skrive kommentarer til de tidligere profetene. Imidlertid ble hans ferdigheter som finansstatsmann snart kjent for det kongelige hoffet i Spania, og han ble utnevnt til finansiell rådgiver for kong Ferdinand og dronning Isabella. I åtte år, fra 1484 til 1492, blomstret deres økonomi og han forble deres pålitelige og hengivne tjener.

Men nok en gang, slik det hadde skjedd i Portugal, falt den mørke skyggen av fordommer og undertrykkelse over jødene. Den fanatiske, anti-jødiske, katolske presten Torquemada overbeviste kongen og dronningen om at Spania burde kvitte seg med jødene.

Til tross for hans personlige økonomiske hjelp til å hjelpe kongens hær med å beseire muslimene i Granada, som ga hele Spania tilbake til kristent styre, klarte ikke Abarbanel å overbevise kongen om å stoppe forfølgelsen av sine medjøder. Mange ble tvunget eller følte seg tvunget til å konvertere til katolisismen. Av disse, mange som praktiserte sin jødedom i det skjulte, og ble avslørt, møtte inkvisisjonen, tortur og død.

I mars 1492 utstedte kong Ferdinand, under press fra Torquemada, et dekret om utvisning av jødene. Abarbanel appellerte igjen til kongen og dronningen og tilbød til og med det kongelige hoff 300 000 dukater sølv – men til ingen nytte.

Kongen, redd for å miste sin personlige tjener, tilbød Abarbanel og familien hans trygg beskyttelse for å bli i Spania – uten å måtte konvertere. Abarbanel erklærte stolt sin lojalitet til Gud og det jødiske folk, og takket nei til tilbudet.

Den 2. august 1492, på Tish B'Av, to dager før Christopher Columbus satte seil for sin oppdagelsesreise, førte Abarbanel med en Torah-rull i hendene 300 000 av sine medjøder med løftet hoder – ut av Spania.

Han slo seg først ned i Napoli, Italia, og reiste seg igjen i posisjon for å gi råd til den napolitanske kongen. Syv år senere flyttet han til Venezia, hvor han, bortsett fra å forhandle om en krydderhandelsavtale mellom Italia og Portugal, viet resten av livet til å studere Torah og skrive kommentarer om Tanach – inkludert profetene, Daniels bok, Haggadaen, etikk. av fedrene og Rambams guide til de forvirrede.

I sitt siste verk, Answer to Saul, uttrykte han beklagelse over at han hadde brukt for mye tid på å tjene dødelige konger – og ikke nok tid på å tjene «Den sanne Kongen».

Han ble anerkjent som en åndelig gigant og en leder for sitt folk, og døde i Venezia i 1508."

Den moderne inkvisisjonen

Det finnes et eget krigsspill som heter 'Heresey hunters'. Her er en av figurene i spillet, 'en kvinnelig inkvisitor med flammekaster'. Men det er ikke bare i spillverdenen disse 'hersesey hunters' finnes. Det finnes også en 'kristelig variant', mennesker som har fått et slags innbilt 'guddommelig' mandat til å 'avsløre vranglære' blant troende. De er en slags moderne form for den beryktede katolske inkvisisjonen. Uten noen form for redelighet angriper de andre troende og beskylder dem for vranglære. Uredeligheten består i at de ikke gir motparten noen mulighet til å forklare seg eller forsvare seg.

Sammenligningen med den katolske inkvisisjonen er ganske treffende, selv om en slik påstand opprører dem veldig. For det er jo nettopp 'de katoliserende tendensene' blant protestanter de har sett som sin oppgave å avsløre.  Men de opptrer likevel nøyaktig på samme måte som historiens inkvisitøer gjorde. De radbrekker det du har sagt eller skrevet. Tar ting helt ut av sin sammenheng. Sprer rykter og falske beskyldninger. Oppflammer 'massene' på sosiale medier, gjerne i forum som enten er hemmelige eller hvor man må være medlem, og hvor den angripes selvsagt holdes utenfor.

De opptrer som lærere, men har sjelden noen teologisk utdsnnelse. De angriper kirkesamfunn de selv ikke er medlem av, men er oftest ikke medlem av noen menighet selv. For dem finnes ikke det noen menighet som har ren nok lære. De harsjelerer med andre troende, forsøker å stigmatisere dem, brennemerke dem. Akkurat som inkvisisjonen gjorde.

De splitter menigheter og venneflokker med sine påstander om vranglære og infiltrasjon fra fienden. De tar veldig stor plass. Gjennom sin virksomhet får de en bekreftelse på at de selv er viktige. De ser sjeldent si egen synd, men kjenner godt til andres. De har sjelden evnen til å lytte, for de vet best selv. De bruker gjerne 'flammekasteren' på deg. De er nidkjære, og blir rasende om du sier de mangler kjærlighet. Det, sier de, er hersketeknikk. Selv kan de herske og herje så mye de til, for når alt kommer til alt advarer de jo på vår Herres vegne. Om de snakker sant, er ikke så farlig. De vet jo bedre enn de som har sagt eller skrevet noe, og det de mener, enn den som har sagt eller skrevet det. Selv om de aldri har møtt vedkommende.

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 6

Tidlig om morgenen, 21,september 1563, klarte Casiodoro de Reina å slippe unna Inkvisisjonens klør ved å rømme fra England til Antwerpen i Belgia (bildet). Senere flktet også hans kone, kledd ut som en sjømann og ble forenet med sin mann i Antwerpen.

Men selv i Antwerpen var det farlig for Casiodoro og hans kone å oppholde seg. Agenter for den spanske inkvisisjonenn var etter dem, og de synes å være over alt. Herren ledert Casiodoro til en velstående forretningsmann, Marcos Perez, som var involvert i å smugle kristen litteratur inn i Spania. Han tok risikoen med å skjule Casiodoro og hans kone og støttet også oversettelsen av Bibelen til spansk økonomisk.

Men frykten for å bli tatt til fange av agentene for den spanske inkvisisjonen ble ikke mindre, og Casiodoro og hans kone bestemte seg for å flykte fra Antwerpen til Frankfurt i Tyskland, hvor Casiodoro fortsatte sitt oversettelsesarbeid. Mens ekteparet oppholdt seg i Frankfurt fikk de besøk av en tidligere munk fra San Isidro klosteret, Antonio del Corro. Han inviterte Casiodoro og hans kone til Bergerac i Frankrike, Han mente at det var et godt sted å være for oversettelsesarbeidet og senere trykkingen av den spanske Bibelen.

Men oppholdet i Bergerac ble kortvarig. På grunn av politiske endringer i Frankrike måtte de reise tilbake til Frankfurt.

På grunn av at den spanske kongen, Filip II, sto ham etter livet og den spanske inkvisisjonen hadde sine agenter over alt, var Casiodoro konstant i fare uansett hvor han oppholdt seg. Alle hindringer til tross, Casiodoro fortsatte arbeidet med å gå spanjolene muligheten for å se Bibelen på egenhånd.

fortsettes

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 5

En tid etter at munkene fra San Isidro klosteret hadde flyktet fra Spania til Geneve, smuglet en mann ved navn Julian Hernadez, kristen litteratur og brev fra munkene inn i Sevilla (bildet). Ved en feiltagelse ga Julian noen kristne skrifter til feil person. Denne mannen meldte fra til Den spanske inkvisisjonen. Julian ble ganske snart fanget, sammen med flere andre troende.

På kort tid var mer enn 800 troende fengslet. Samtlige satt fengslet i San Jorge fengselet, som både tjente somm fengsel og hovedkvarter for Inkvisisjonen. Men på grunn av at de var så mange, måtte Inkvisisjonen også ta i bruk vanlige hjem og gjøre dem om til et fengsel. Gud
Men Inkvisisjoen klartre ikke å slå kloa i Casiodoro de Reina. Han befant seg i London. De forsøkte likevel ved flere anledninger, men Gud beskyttet ham. Første gang de forsøkte skjedde en gjennom en invitasjon gjennom den spanske ambassadøren i London, som inviterte Casiodoro til ambassaden. Men Gud brukte biskopen av London til å advare Casiodoro mot å ta imot invitasjonen. Det var opplagt en felle for å fange ham, og sende ham tilbake til Spania.

Kong Filip II, som hadde hørt at Casiodoro arbeidet med å få oversette Bibelen til spansk, satte opp en belønning til de som måtte klare å fange Casiodoro. Men nok en gang beskyttet Gud ham.

Siden Inkvisisjonen ikke klarte å fange Casiodoro - selv om de hadde sine spioner over alt - avsa de dom over ham i Sevilla. 26.april 1562 ble han dømt som vranglærer. Med stor pump og prakt ble han dømt til døden. Siden han ikke var tilstede, brant de en dukke av ham og de ni andre munkene som hadde klart å rømme fra San Isidro klosteret.

Som om ikke dette var nok, ble det satt ut rykter om at Casiodoro var homoseksuell. Men Gud beskyttet Casiodoro, samtidig som Gud advarte ham om å bli i London. Det var for farlig.

Nå skulle ferden gå til Antwerpen i Belgia.

fortsettes

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 4

Casiodoro de Reina hadde ikke vært i Frankfurt mange dagene før han fikk høre nyhetene om at den katolske Tudor-dronningen, Mary, var død. Vi skriver 1558. Mary's halvsøster var protestantiske Elizabeth, ble så kronet som Englands dronning. Under dronning Elizabeth ble det religionsfrihet foor protestantene i England. Så Casiodoro og andre av de spanske munkene fant raskt veien til London (bildet). Casiodoro kom hit i 1559. Mens han var under vei til London, ble hans venn Juan de Leon, tatt til fange og tvangsendt tilbake til Sevilla, hvor han senere ble brent levende, etter at den spanske inkvisisjonen hadde dømt ham for vranglære.

I London kom en gruppe spanjoler sammen for å lytte til Casiodoro's bibelundervisning. Det kom så mange til denne undervisningen og interessen var så stor at bibelstudiegruppen kom sammen tre ganger i uken. Casiodoro søkte derfor dronning Elizabeth om tillatelse til å starte en spansk menighet i London. Elizabeth må ha likt den spanske bibellæreren, for hun sa ja. Han fikk til og med et hus som kunne brukes til dette formålet, ja, han fikk til og med lønn hver måned som pastor, betalt av dronningen. På denne måten fikk han mer tid til å oversette Bibelen til spansk.

Mens Casiodoro befant seg i London traff han en ung kristen enke fra Nivilles i Belgia. De ble lykkelig gift i 1561.

Men Satan var rasende over det arbeidet Casiodoro utførte i London. Det truet Mørkets rike.

For det første var protestantiske kalvinister svært lite tilfredse med Casiodoros trosoverbevisning. Hans overbevisning om at kirken skulle være fri fra staten sto i direkte oposisjon til deres statskirke-tanke, og kalvinistene var også svært øite tilfreds med at Casiodoro var motstander av at vranglærere skulle forfølges. De anså ham derfor for å være en vranglærer.  De var heller ikke lykkelige over at dronningen hadde gitt ham visse fordeler, som eget kirkelokale.

Andre protestanter ble også misunnelige fordi deres medlemmer begynte å ta del i bibelundervisningen til Casiodoro.

Det endte opp med at enkelte protestanter krevde at Casiodoro skrev ned en trosbekjennelse hvor han redegjorde for sin tro og overbevisning, slik at de kunne debattere den. Dette tok mye tid, og forsinket oversettelsen av den spanske Bibelen.

fortsettes

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 3

Etter endt studier ved universitetet i Sevilla bestemte Casiodoro de Reina seg for å bli en del av klosteret i San Isidro. Ved universitetet hadde han blant annet studert gresk, hebraisk og latin. Ikke bare kunne han lese Bibelen på originalspråkene, han kunne også undervise i den.

Casiodoro likte godt rytmen i klosteret som vekslet mellom fysisk arbeid, studier og bønn. Men han kjente seg nedstemt på frunn av munkenes manglende bibelkunnskap og dårlige moral. Dermed begynte han å undervise fra Bibelen for dem. Mens han gjorde det kom han til å tenke på hvor vidunderlig det ville ha vært om munkene selv, ja, helt vanlige mennesker kunne lese den på morsmålet, på spansk.

Gud var på ferde i klosteret i San Isidro! En åndelig fornyelse fant sted. På grunn av bibelstudieene fant mange av munke frem til nytt liv i Gud. For en tid ble klosteret som en liten menighet i skjul, skjult for Inkvisisjonen og alle utenforstående.

Men det gikk ikke så lenge før ryktene om det forunderlige Gud gjorde blant munkene i San Isidro nådde inkvisisjonens hemmelige spioner. De mistenkte munkene for vranglære. Munkene i San Isidro kom sammen. Situasjonen var ikke bare spent, den var blitt svært farlig. De visste at hvis de forsøkte å rømme sammen, ville det bli lettere for Inkvisisjonen å fange dem. Derfor rømte de hver for seg. I Casiodoro's tid ble 22 av munkene fra San Isidro anklaget for vranglære av den spanske inkvisisjonen, I 1562 ble 40 av munkene som ikke hadde rømt, dømt til døden og brent på bålet.

Men 12 munker klarte å unnslippe, blant annet Casiodoro de Reina og Cipriano de Valera. Til tross for farene, beskyttet Herren dem, og de klarte å rømme til Geneve.

Men freden Casiodoro fant blant protestentene i Geneva ble kortvarig. Han oppdaget ganske snart at Jean Calvin holdt Geneve i et jerngrep. Alle ble tvunget til å underlegge seg hans ideer og regler. Alle byens innbyggere ble tvunget til å bli en del av hans kirke og alle barna ble tvangsdøpt.

Selv om Calvin kjente til anabaptistene og at de avviste barnedåpen og stod for frie menigheter, avviste Calvin begge deler. Canvin giftet seg med en enke hvis mann hadde vært anabaptist. Tretten år tidligere hadde han skrevet et motsvar til den såkalte Schleitheim bekjennelsen av 1544, den første anabaptistiske trosbekjennelsen. Han hadde også debattert barnedåpen og det anabaptistiske menighetssynet og avvist begge deler. Etter denne debatten forviste gan anabaptistene fra Geneve.

Casiodoro var ikke enig med Calvin i at man kunne tvinge mennesknkfurter til å bli en del av kirken. Etter en kort tid forlot han derfor Geneve og dro til Frankfurt i Tyskland.

fortsettes

Billedtekst: Et av klokketårnene i katedralen i Sevilla

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 2

I en tid hvor den spanske Inkvisisjonen herjer reiser Gud opp en mann, en kardinal ved navn Cisneros. Det er farlige tider. Likevel våger denne kardinalen å sette sammen en gruppe menn som fikk i oppdrag å kopiere de hebraiske og greske manuskriptene fra det som kalles 'The Complutensian Polyglot Bible.'

Kardinal Cisneros ønsket å vende tilbake til de originale hebraiske og greske manuskriptene til Skriften i etit forsøk på å forbedre utdannelsen av katolske prester. Men det var mer enn som så. Han skrev, her i min oversettelse:

'De som elsker Skriften tilfredsstilles ikke av å drikke vann fra en bekk, men det som tilfredstiller deres tørst er selve kildevellet av levende vann. Derfor har jeg gitt befaling om at de originale tekstene til både Det gamle og det nye testamente utgis sammen med de viktigste og autoriserte utgavene.'

Denne romersk-katolske kardinalen grunnla et universitet i Alcala de Henares, lokalisert 35 kilometer nordøst for Spanias hovedstad Madrid. Ved dette universitetet ble det lagt spesiell vekt på studier av Skriften fra origialspråkene. Flere av studentene grep sannheten som ble formidlet til dem gjenno studiene av Bibelen.

En gruppe studenter fra dette universitetet begynte å preke i den romersk-katolske katedralen i Sevilla. De skilte seg ut - Francisco de Vargas, Juan Gil og Constantino de la Fuente - fordi de underviste fra Bibelen. Særlig undervisningen til Constantino de la Fuente var så annerledes fra det folk var vant til å høre fra de katolske prestene. Store folkemengder kom for å høre ham preke. De kom klokken tre og fire om natten for i det hele tatt å få plass i den store katedralen. Prekenen ble først holdt kl 08.00!

Blant de som lyttet til disse mennene og deres prekener var hovedpersonen i denne fortellingen: Casiodoro de Reina, han som med stor fare for sitt eget liv skulle oversette Bibelen til spansk.

Disse mennene startet også bibelstudier i hjemmet til Constantino. Disse møtene var hemmelige. Inkvisisjonen måtte for all del ikke få kjennskap til dem. Da ville det bli svært farlig. Denne bibelstudiegruppen vokste og ble så stor at huset til Constantino de la Fuente ble for lite. Da tilbød en velstående kvinne dem sitt hus slik at man kunne fortsette bibeltstudiene og en stor gruppe kom sammen. Blant dem var Casiodoro de Reima.

Francesco de Vargas, Juan Gil og Constantino de Fuente underviste også på en skole for fattige barn. Denne skolen ble også et senter for bibelstudier.

fortsettes

Billedtekst: Fra Montemolin i Spania hvor Casiodoro vokste opp. Foto: Wikipedia

Ukjente etterkommere av jøder som ble offer for inkvisisjonen tilbake til Israel

Grethe Tangen Olsen, som er grunnleggeren av Israelsorganisasjonen Exodus Nord, har skrevet en svært interessant artikkel om de ukjente etterkommerne etter jødene som ble jaget ut under Inkvisisjonen på 1500-tallet fra Spania og Italia. Med hennes tillatelse gjengir jeg den her på bloggen, så flere kan få del i den. Dette er unik og hittil ukjent historie for mange:

Når vi refererer til Marranos eller Anussim menes det Israels barn som er blitt jaget og blitt assimilert i nasjonene. Ordet 'anuss' menes på hebraisk 'tvinge' og refererer til jøder som har blitt tvunget til å konvertere til annen tro. Marranos-Anussim refererer til jøder som har blitt tvunget til den kristne (egentlig den katolske tro), eller som frivillig fikk over til den kristne tro.

Troen på at Jeshua (Jesus) var Israels Messias fulgte mange jøder fra tiden etter Jesu død og oppstandelse. Romernes keiser Titus førte blant annet 100.000 jødiske menn fra Jødeland i år 70-72, da jødene tapte slaget om landet sitt, som galeislaver til Italia og Spania. Disse videreførte sin jødiske kunnskap. De ble spredd rundt i havnene og fikk etter hvert familie og etterkommere.

Messianske jøder protesterte på vedtaket i år 325 e Kr under kirkemøtet i Nikea, sa keiser Konstantin erklærte kirken fri for jøder og jødisk påvirkning. Miguel de Servet var en av de spanske jødene som ble brent på bålet for opposisjon mot dette vedtaket. I fengselet i Palermo kan se i dag en grafitti som stammer fra fengslede jøder i mellomalderen.

Inkvisisjonen
De Jesus-troende Marranos ble av Den katolske kirke kalt for falske kristne, for de ortodokse jøder var de svikere. Det samme ble de jøder kalt som ble tvunget til å døpe seg og tilhøre Den katolske kirken under inkvisisjonen i Spania og Sør-Italia fra 1492 og senere.

En stor eksplosjon skjedde i Grenada i Spania i 1492, og jødene fikk skylda. Paven i Rom påvirket kong Ferdinand og dronning Isabella til å jage jødene ut som ikke lot seg døpe og bli tillagt Den katolske kirken. Mange jøder ble drept på en fryktelig måte.

På denne tiden var Italia delt i to riker, norddelen og kongeriket Napoli som dekket området Napoli og og sørover til og med Sicilia. I 1505 hærtok Spania kongeriket Napoli, og de jødene som hadde funnet tilflukt i Sør-Italia ble spredt til Hellas, rundt kysten i Nord-Afrika og Nord-Europa, spesielt til Holland. 3-400 års videre forfølgelse av jødene i Sør-Europa gjorde at båter med jøder gjorde at båter med jøder kom helt opp til Skandinavia, ikke minst til Norges sør-vest kyst. (Italia ble samlet til et rike i  år 1861).

Reisene til Kristoffer Columbus, som var messiansk jøde (brever av ham finnes i biblioteket i Sevilla), tok mange Marranos-jøder til det amerikanske kontinent under inkvisisjonen. Fattigdommen på 1800-tallet i Europa førte også mange Marranos fra Sør-Europa til USA, og spesielt til Italia etter 1.verdenskrig.

De messianske Marranos-jødene
Disse jødene finner vi i dag både i pinsemenigheter og i statskirker. De begynner å bli sin etniske identitet bevisst. Vi ser et bilde der mange går ut og danner sine egne messianske menigheter der de fritt får feire jødiske skikker og høytider, jødisk sang og dans. De viser et forsvar for, og kontakt med Israel. Mange kristne forstår sin tilhørighet til jødene som gav oss Loven, og leser flittig i 'Det gamle testamente'. Både Loven og nåden understrekes. Ekte kristne er poda inn i det ekte oljetreet, og kjenner dermed jødene som sine søsken.

I de siste 20 år har forholdet mellom de evangeliske kristne og jødene fått et gjennombrudd. Den gamle mistroen til kristne fra jødenes side har smeltet bort, da jødene ser vår omsorg og trofasthet. Korsfarerbål, Inkvisisjonen og Holocaust, der alt ble utført med korset hevet, blekner når ekte kjærlighet blir vist.

En vekkelse av jødiskhet
Så å si i alle land finnes Marranos-jøder som ikke er messianske jøder, slik vi forstår uttrykket. De våkner opp til sin jødiskhet og istandsetter synagoger, holder Guds høytider og ellers øker interessen for jødisk kultur og religion. Mange steder, spesielt i Sør-Europa og Sør-Amerika finnes denne oppvåkningen.

Marannos-jødene i Israel
Og nå vurderer Israel å få hjem etterkommerne av de som ble tvunget til kristendommen. Samtidig må de Jesus-troende Marannos komme. Rabbinatet i Israel må arbeide med saken. Det er stipulert 60 millioner Marranos-jøder rundt i nasjonene. Profetien i Jesaja 49,20 kommer til anvendelse, og scenariet kan vi få oppleve.

Nylig arrangerte Knesset-medlemmer (ansvarlig: Robert Latriv - Israel Beiteinu) og israelske forskere på emnet en konferanse i Israel om Merranos-jødene. Merranos-jøde og historiker Giovanni Melchionda fra Italia foredro på den videre konferanen med samme tema i Gibraltar. Undetegnende deltok på Gibraltar-konferansen.

Kriterier for å kunne emigrere til Israel
Det offentlige Israel vil granske etternavnet til Merranos-jøder som vil gjøre Alyah (emigrere til Israel). De ser etter jødiske etternavn, stedsetternavn der jødisk kultur har stått sterkt eller ultra-katolske etternavn. Følelse av tilhørighet til Israels folk og land vil bli tatt hensyn til. I denne kategorien kommer også de mange kristne turister som føler tilhørighet til Israel. Denne gruppen har Israel lært å kjenne som sine beste venner.

Det er velkjent at Israel har hatt inn i landet folk som har delt deres religion og kultur - fra fra utgangen fra Egypt. Vi kan bare nevne Rahab fra Jeriko og moanitten Ruth, oldemor til kong David.

Den store Efraim stamme skal hjem til Israel, sammen med de andre stammene. Profeten Mika 5 kapittel nevner at etterkommere av Jakob skal finnes blant hedninger, midt blant mange folk.

Billledtekst: Bildet viser Marranos-jøder samlet rundt skriftrullene.

Portugal avdekker mørk historie og retter opp uretten begått mot jødene

Portugal blir nå det eneste landet ved siden av Israel som lovfester jøder en rett til å vende tilbake. Det skjer 500 år etter at jødene ble drevet ut av landet.

Frem til 2009 var ikke den høyrekonservative politikeren, Jose Ribeiro de Castro (bildet), særlig interessert i fordrivelsen av de portugisiske jødene på 1600-tallet.

Det endret seg den dagen Jose Ribeiro de Castro åpnet en Facebook-konto, i følge Cnaan Liphshirz, som skriver for The Times of Israel. Den 60-årige parlamentarikeren og journalisten fikk seg mange Facebook-venner, deriblant sefardiske jøder. De var etterkommere av det en gang så robuste jødiske samfunnet som tellet hundretusener. Mange av dem ble tvunget i eksil i 1536 under den portugisiske inkvisisjonen.

Kontakten med sine jødiske venner på Facebook førte til at Jose Ribeiro de Castro ville gjøre noe med den forferdelige uretten som de portugisiske jødene til del på 1600-tallet. En ny lovtekst ble utarbeidet, og den ble signert som portugisisk lov i forrige uke. Loven innebærer ved siden av at jøder fritt kan vende tilbake til Portugal, også visse økonomiske forpliktelser for landet. Blant annet ivaretagelsen av det som er kjent som Red de Juderias, et nettverk av nesten to dusin byer med jødisk historie. Det skal også åpnes et studiesenter i Trancosco, byen som en gang huset så mange jøder. Portugal godkjenne også den spansk-jødiske dialekten Ladino som snakkes av omkring 100.000 mennesker som likeverdig med andre portugisiske dialekter.

I det hele tatt har Jose Ribeiro de Castro gjort mye for å avdekke Den romersk-katolske kirkes mørke historie i Portugal og rette opp igjen noe av den uretten som ble gjort mot mennesker ene og alene fordi de var jøder.

Foto: Portugals nasjonalforsamling/JTA)

Den evangeliske kirke vokser i Spania

Antallet evangeliske menigheter i Spania har vokst fra mindre enn 4000 i 1990 til mer enn 96.000 innen år 2000. Hva som har skjedd de siste 10 årene har jeg ikke oversikt over, men det er ting som tyder på at veksten har fortsatt.

Økningen er betydningsfull, men fremdeles liten tatt i betraktning av at Spania har en befolkning på 39 millioner mennesker.

Samtidig med denne veksten i antallet evangeliske menigheter har den romersk-katolske kirke opplevd en stagnasjon. Spanjolene går ikke lenger til gudstjeneste på søndager, og Den romersk-katolske kirke er i store vanskeligheter. Tapet av medlemmer og innflytelse og den manglende tilliten til kirken sprer om seg og har hatt en demoraliserende effekt. Få nye melder seg til prestetjeneste, noe som har ført til at gjennomsnittsalderen på katolske prester nå er 57 år. I 1990 var det 23.000 prestekandidater, i 1999 var antallet mindre enn 2000! Den karismatiske bevegelsen innen den romersk-katolske kirke har vokst, men er fremdeles liten med sine 30.000-35.000 medlemmer i 650 grupper.

De forferdelige følgene av Inkvisisjonen ligger som et tykt mørke over Spania, og gjør det fremdeles. I Jesu navn, brente den romersk-katolske kirke hundretusener av uskyldige spanske jøder, berbere og protestanter i det 16. århundre.

Sekularismen og materialismen har fått et skikkelig tak på den spanske befolkningen, og den økonomiske krisen landet nå opplever fører til at mange sekter får innpass. Det finnes flere Jehovas Vitner i Spania enn det finnes evangeliske kristne, og antallet mormonere øker. Det samme gjør okkulte grupper.

I 2002 var jeg i Spania sammen med en gruppe ungdommer for å evangelisere. Ungdommene holdt gatemøter og konserter og det var interessant å se hvor mange spanjoler som kom. Den åndelige lengselen er der, spørsmålet er bare hvem som fyller tomrommet. La oss be om at Spania opplever en gjennomgripende vekkelse! Det skjer mye spennende blant landets sigøynere, som opplever tilløp til vekkelse. Da jeg var i Spania opplevde jeg noe veldig interessant. Den siste søndagen vi var der skulle jeg tale i en spansk pinsemenighet. Det var en opplevelse i seg selv, men jeg visste ikke før møtet var over at denne menigheten var grunnlagt av en norsk misjonær. Da jeg fikk høre navnet frydet jeg meg. Ivar Aas bodde i Hunndalen hvor jeg er født, og da jeg ble en kristen var det han som hjalp meg den første tiden på troens vei. Ivar dro sammen med sin daværende kone Liv til Bolivia som misjonærer. Liv døde i en tragisk bilulykke, og etter en tid giftet Ivar seg på nytt. Sammen med sin nye kone dro de til Spania hvor de grunnla den menigheten hvor jeg nå hadde forkynt Guds ord. For meg var ringen på en måte sluttet. Jeg var tilbake der det hele begynte. Siden den gang har jeg ikke klart å slippe tak i Spania, og jeg håper en dag jeg får en invitasjon om å komme dit for å forkynne evangeliet igjen.