Jødehatet i Italia lever i beste velgående

Det stereotype jødehatet lever i beste velgående i Italia. I forrige uke, midt under koronaepidemien, offentliggjorde den italienske maleren Giovanni Gasparro et nytt maleri som handler om et påstøtt jødisk ritualmord: St.Simon av Trents martyrium. Giovanni Gasparro er ingen hvemsomhelst i Italia. Hans malerier med bibelske og kristne motiver finnes i en rekke katolske kirker. Tidspunktet for offentliggjøringen er kanskje ikke tilfeldig? Det florerer med konspirasjonsteorier på nettet om at det er jødene som står bak koronaviruset, blant annet for å ødelegge verdensøkonomien. Den løgnen lever også videre.

Motivet til dette antisemittiske maleriet bygger på en løgn. Vi må tilbake til 1475, til Trento i Italia. En to-tre år gammel gutt ble funnet drept.  Byens jøder ble anklaget. 15 jødiske menn ble torturert til tilståelse for noe de ikke hadde gjort, dømt til døden og brent på bålet. Den drepte gutten ble helgenkåret av Den romersk-katolske kirken, og fikk plass i den katolke martyrkalenderen. 24. mars er hans minnedag, og det er på nettopp dennne dagen Giovanni Gasparro offentliggjør sitt antisemittiske maleri.

Maleriet viser den lille gutten omgitt av av en gruppe jødiske menn med kalotter, skjegg og ørneneser. De trekker i armene hans slik at han ligner på Jesus på korset, og tapper blodet av ham.

Til tross for at Den romersk-katolke kirke fjernet St.Simon av Trent fra deres martyrkatalog i 1965, lever jødehatet i Italia videre. Det er det all grunn til å ta skarp avstand fra.

Det er nok heller ikke tilfeldig at dette maleriet presenteres nå. Påsken er i mange land brukt til å anklage jødene for å være 'Kristus-mordere', en påstand deler av kirken har stor skyld i får leve videre.

Familiekongress i Italia møter sterk motstand

Vi lever i en tid med sterk fokus på toleranse, men nevn ord som ekteskap,tradisjonelle kristne familieverdier, flere barnefødsler og abort, og det viser seg at toleransen er svært begrenset. Disse ordene vekker sterke følelser, ja, regelrett hat. Mye har forandret seg på bare noen få år.

Arrangørene av en familiekongress i Verona i Italia siste helgen i mars merke det. Mens  deltagerne på konferansen og dens talere holdt seg innendørs, og samtalte fredelig, fyltes den store plassen foran stedet hvor kongressen ble holdt med et stort antall demonstranter som ropte slagord. Mange av dem bar regnbueflagget. Stemningen ute på plassen var tildels amper.

Bak kongressen står: World Congress of Families, som ble stiftet i 1997. Initiativtageren er amerikaneren Allan C. Carlson, som er president for Howard Center for Family, Religion and Society. I forbindelse med stiftelsen av denne familieorganisasjonen sa Carlson at 'familien er det naturlige og fundamentale navet i samfunnet og skal vernes om av staten og samfunnet'. Organisasjonen promoterer kristne verdier og er motstandere av samkjønnede ekteskap, pornografi og abort.

Den første kongressen ble holdt i Praha i 1997. Så fulgte Geneve i 1999, Mexico City i 2004, Warsawa i 2007, Amsterdam i 2009, Madrid i 2012, Sidney i 2013, Budapest i 2017 og nå altså Verona i Italia i 2019.

Motstand har de fått mange steder. Sakene de fremmer er i dagens samfunn svært kontroversielle, men vi skal ikke så langt tilbake i tid før dette var tradisjonelle verdier for de fleste i den vestlige verden.

Årets tema var 'ekteskapets skjønnhet', barns rettigheter og et lovfestet forsvar for livet.

Internasjonale medier har kritisert kongressen i Verona og omtalt den blant annet som "ekstremkonservativ kongress i Vernona".

Ukjente etterkommere av jøder som ble offer for inkvisisjonen tilbake til Israel

Grethe Tangen Olsen, som er grunnleggeren av Israelsorganisasjonen Exodus Nord, har skrevet en svært interessant artikkel om de ukjente etterkommerne etter jødene som ble jaget ut under Inkvisisjonen på 1500-tallet fra Spania og Italia. Med hennes tillatelse gjengir jeg den her på bloggen, så flere kan få del i den. Dette er unik og hittil ukjent historie for mange:

Når vi refererer til Marranos eller Anussim menes det Israels barn som er blitt jaget og blitt assimilert i nasjonene. Ordet 'anuss' menes på hebraisk 'tvinge' og refererer til jøder som har blitt tvunget til å konvertere til annen tro. Marranos-Anussim refererer til jøder som har blitt tvunget til den kristne (egentlig den katolske tro), eller som frivillig fikk over til den kristne tro.

Troen på at Jeshua (Jesus) var Israels Messias fulgte mange jøder fra tiden etter Jesu død og oppstandelse. Romernes keiser Titus førte blant annet 100.000 jødiske menn fra Jødeland i år 70-72, da jødene tapte slaget om landet sitt, som galeislaver til Italia og Spania. Disse videreførte sin jødiske kunnskap. De ble spredd rundt i havnene og fikk etter hvert familie og etterkommere.

Messianske jøder protesterte på vedtaket i år 325 e Kr under kirkemøtet i Nikea, sa keiser Konstantin erklærte kirken fri for jøder og jødisk påvirkning. Miguel de Servet var en av de spanske jødene som ble brent på bålet for opposisjon mot dette vedtaket. I fengselet i Palermo kan se i dag en grafitti som stammer fra fengslede jøder i mellomalderen.

Inkvisisjonen
De Jesus-troende Marranos ble av Den katolske kirke kalt for falske kristne, for de ortodokse jøder var de svikere. Det samme ble de jøder kalt som ble tvunget til å døpe seg og tilhøre Den katolske kirken under inkvisisjonen i Spania og Sør-Italia fra 1492 og senere.

En stor eksplosjon skjedde i Grenada i Spania i 1492, og jødene fikk skylda. Paven i Rom påvirket kong Ferdinand og dronning Isabella til å jage jødene ut som ikke lot seg døpe og bli tillagt Den katolske kirken. Mange jøder ble drept på en fryktelig måte.

På denne tiden var Italia delt i to riker, norddelen og kongeriket Napoli som dekket området Napoli og og sørover til og med Sicilia. I 1505 hærtok Spania kongeriket Napoli, og de jødene som hadde funnet tilflukt i Sør-Italia ble spredt til Hellas, rundt kysten i Nord-Afrika og Nord-Europa, spesielt til Holland. 3-400 års videre forfølgelse av jødene i Sør-Europa gjorde at båter med jøder gjorde at båter med jøder kom helt opp til Skandinavia, ikke minst til Norges sør-vest kyst. (Italia ble samlet til et rike i  år 1861).

Reisene til Kristoffer Columbus, som var messiansk jøde (brever av ham finnes i biblioteket i Sevilla), tok mange Marranos-jøder til det amerikanske kontinent under inkvisisjonen. Fattigdommen på 1800-tallet i Europa førte også mange Marranos fra Sør-Europa til USA, og spesielt til Italia etter 1.verdenskrig.

De messianske Marranos-jødene
Disse jødene finner vi i dag både i pinsemenigheter og i statskirker. De begynner å bli sin etniske identitet bevisst. Vi ser et bilde der mange går ut og danner sine egne messianske menigheter der de fritt får feire jødiske skikker og høytider, jødisk sang og dans. De viser et forsvar for, og kontakt med Israel. Mange kristne forstår sin tilhørighet til jødene som gav oss Loven, og leser flittig i 'Det gamle testamente'. Både Loven og nåden understrekes. Ekte kristne er poda inn i det ekte oljetreet, og kjenner dermed jødene som sine søsken.

I de siste 20 år har forholdet mellom de evangeliske kristne og jødene fått et gjennombrudd. Den gamle mistroen til kristne fra jødenes side har smeltet bort, da jødene ser vår omsorg og trofasthet. Korsfarerbål, Inkvisisjonen og Holocaust, der alt ble utført med korset hevet, blekner når ekte kjærlighet blir vist.

En vekkelse av jødiskhet
Så å si i alle land finnes Marranos-jøder som ikke er messianske jøder, slik vi forstår uttrykket. De våkner opp til sin jødiskhet og istandsetter synagoger, holder Guds høytider og ellers øker interessen for jødisk kultur og religion. Mange steder, spesielt i Sør-Europa og Sør-Amerika finnes denne oppvåkningen.

Marannos-jødene i Israel
Og nå vurderer Israel å få hjem etterkommerne av de som ble tvunget til kristendommen. Samtidig må de Jesus-troende Marannos komme. Rabbinatet i Israel må arbeide med saken. Det er stipulert 60 millioner Marranos-jøder rundt i nasjonene. Profetien i Jesaja 49,20 kommer til anvendelse, og scenariet kan vi få oppleve.

Nylig arrangerte Knesset-medlemmer (ansvarlig: Robert Latriv - Israel Beiteinu) og israelske forskere på emnet en konferanse i Israel om Merranos-jødene. Merranos-jøde og historiker Giovanni Melchionda fra Italia foredro på den videre konferanen med samme tema i Gibraltar. Undetegnende deltok på Gibraltar-konferansen.

Kriterier for å kunne emigrere til Israel
Det offentlige Israel vil granske etternavnet til Merranos-jøder som vil gjøre Alyah (emigrere til Israel). De ser etter jødiske etternavn, stedsetternavn der jødisk kultur har stått sterkt eller ultra-katolske etternavn. Følelse av tilhørighet til Israels folk og land vil bli tatt hensyn til. I denne kategorien kommer også de mange kristne turister som føler tilhørighet til Israel. Denne gruppen har Israel lært å kjenne som sine beste venner.

Det er velkjent at Israel har hatt inn i landet folk som har delt deres religion og kultur - fra fra utgangen fra Egypt. Vi kan bare nevne Rahab fra Jeriko og moanitten Ruth, oldemor til kong David.

Den store Efraim stamme skal hjem til Israel, sammen med de andre stammene. Profeten Mika 5 kapittel nevner at etterkommere av Jakob skal finnes blant hedninger, midt blant mange folk.

Billledtekst: Bildet viser Marranos-jøder samlet rundt skriftrullene.

La oss spesielt huske Italia i våre forbønner denne uka

Det pågår en humanitær katastrofe i Middelhavet. Fortvilte mennesker rømmer fra grusomhetene som er forårsaket av IS og andre islamistiske grupper. Middelhavet er i ferd med å eneste stor kirkegård. Menn, kvinner og barn drukner i hundretalls, mens Norges regjering ikke klarer å bestemme seg for hva de skal gjøre.

I snart fire måneder har de rotet det til med vår sendrektighet. Regjeringen klarer ikke å bestemme seg for hva slags båt vi skal sende avgårde. Det er underlig at Norge var ganske raskt ute med å sende militært mannskap til Adenbukta for å bekjempe pirater, men da var det jo også norske interesser som måtte vernes.

Jeg må si jeg beundrer italienerne. De har sannelig stilt opp, og har vist en ekte kjærlighet til alle disse sårbare menneskene som har strømmet til Italias kyster i tusentalls. Men nå er hjelpeapparatet fullstendig sprengt, og alle de som står på for å redde dyrebare mennesker slitne.

Derfor vil jeg benytte anledningen til at vi denne uken ber spesielt for Italia. For landets myndigheter, for hjelpeapparatet, og selvsagt for de mange flyktningene. Mange av de som flykter er våre egne trossøsken! Enten de kommer fra Syria, Eritrea eller andre land i Afrika hvor de blir forfulgt for sin tro.

Pave Frans ber pinsevennene i Italia om tilgivelse

Det ble skrevet kirkehistorie i Italia i går: For første gang har en pave besøkt en pinsemenighet, og pave Frans kom for å be om tilgivelse for måten Den romersk-katolske kirke har behandlet pinsevennene!

Det var pinsepastor Giovanni Traettino og pinsemenigheten i Caserta i Italia som fikk besøk. Og besøket har vakt både oppsikt og skapt reaksjoner. Når pave Frans fikk høre om disse, sa han: 'Jeg reiste dit for å besøke mine venner!'

Italienske medier siterte i går pave Frans I når han ba om tilgivelse for den forfølgelse som katolikker har gjort seg skyldige i overfor pinsevenner.

'Det har vært flere katolikker blant de som forfulgte pinsevennene. De har behandlet dem nesten som om de skulle være gale. Som deres hyrde ber jeg om tilgivelse for hva disse brødre og søstre gjorde i uforstand', sa paven når han møtte pastor Traettino.

Pinsepastoren på sin side sa at et slikt besøk var utenkelig bare for kort tid siden. Han understreket at det var mange pinsevenner som 'ber for paven hver dag. Mange av oss tror at valget av deg til pave var Den Hellige Ånds verk'.

I forbindelse med besøket i pinsemenigheten i Caserta, hvis menighetslokale er under oppførelse, sa pave Frans:

'Den Hellige Ånd er kilden til mangfoldet i kirken. Dette mangfoldet er rikt og vakkert. Ut av dette skaper Den Hellige Ånd enhet. Det er på denne måten mangfoldet i kirken, et forsonet mangfold, for å anvende et uttrykk jeg er svært glad i'.

Billedtekst: Pave Frans I hilser på pinsepastoren Giovanni Traettino.

Lever fader Paolo? Italiensk forlag utgir hans bok.

Samtidig som en erkediakon i den assyriske kirken, Emanuel Youkhana, hevder at den kidnappede presten, Paolo Dall'Oglio, er i live har et italiensk forlag, Editrice Missionaria Italiana, publisert fader Paolo's bok: Collera e Luce - Un prete nella rivoluzione siriana' - på norsk noe slikt som: Strømbrudd og lys - en prest i den syriske revolusjonen'.

Jeg håper den assyriske presten har rett. Vi ber for fader Paolo hver gang vi møtes til vår nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, men vi vet ikke om han er hjemme hos Gud eller er i kidnappernes vold.

Boken er i følge forlaget 'en manns rop' - en jesuitt som i mer enn 30 år har lagt ned hele sitt liv for å elske muslimene, slik Jesus har elsket ham selv. Fader Paolo Dall'Oglio har kjempet for dialogen, og vært en aktiv fredsskaper, han har aldri gitt opp å bygge broer. Så i løpet av noen få måneder var han vitne til at det landet han elsket, ble pulverisert foran hans øyne, og mens landet ble lagt i ruiner, ble menneskene lagt i graver.

Det skal vel noe til at noen oversettes til norsk - men det er lov å håpe! Kanskje noen forlagsfolk leser dette og finner ut at det var en god ide. Det ER en god ide! For denne presten har et budskap inn i en verden så full av vold og hat. Et budskap om å elske, om å lytte, om å forstå.

Den ble utgitt på fransk i mai, og nå kommer den altså på italiensk. Den har vakt oppsikt begge steder.

La oss fortsette å be for fader Paolo, for Deir Mar Musa klosteret hvor han var prior, og for alle som lider i dette sønderskutte landet.

Italienske baptister feiret sitt 150 års jubileum

150 delegater var samlet i det baptistiske Taylor-Instituttet i en forstad til Roma for å feire fortiden, nåtiden og fremtiden til Italias baptister, 13.september. I år er det nemlig 150 år siden baptistene begynte sitt misjonsarbeid i det altoverveiende katolske landet.

Musikk var en viktig del av markeringen av 150-års jubileet. Her ble det spilt og sunget sanger fra reformasjonen til samtidens lovsangsmusikk.

En historisk utstilling som viser baptistenes historie i Italia, ble også vist. Den starter med pionerarbeidet til Wall og Clark, to misjonærer utsendt fra British Baptist Missionary Society. Dette arbeidet ble så overført til Sørstatsbaptistene før italienske baptister tok over ansvaret selv en gang på 1950-tallet. På 1960-tallet kom italienske baptister under innflytelse fra studentbevegelsen og radikal politikk.

Denne historien har gjort italienske baptister svært bevisst på aktivt arbeid for fred og rettferd i verden. I Italia har forøvrig baptister, metodister og valdensere arbeidet ganske tett sammen.

En spesiell kake ble fortært på jubileumfesten. Her er det presidenten for den italienske baptistunionen, Raffaele Volpe, som skjærer det første stykket.

Det italienske baptistsamfunnet har 600 medlemmer i 120 menigheter.

Kilde: Den europeiske baptistføderasjonen.

Fem døpt i nystartet menighet i Italia

I Padua i Italia ser man nå de første gode resultatene av arbeidet med menighetsplanting. 7. august kunne baptistmenigheten Agape døpe fem personer som har funnet Jesus sin Frelser den siste tiden.

De ble døpt på bekjennelsen av sin tro i sjøen Santa Croce. Rundt den vakre sjøen var det svært mange turister denne dagen, som fikk se de fem bli døpt med full neddykkelse. Det gav muligheten til å dele evangeliet med flere av dem etterpå.

De fem som ble døpt kom fra Albania, Brasil, Italia, Nigeria og Ukraina. Alle bosatt i Italia. Den nye baptistmenigheten i Padua blir en flerkulturell menighet allerede fra starten av. Etter dåpshandlingen ble det holdt en fest for de nydøpte på stranden av Santa Croce sjøen.

Dåpshandlingen er ekstra hyggelig i et år hvor de italienske baptistene kan feire sitt 150 års jubileum.

Historisk evangelikal kampanje i Napoli, Italia

Napolis innbyggere flokket seg om verdens-evangelisten Luis Palau forrige fredag (bildet) da han talte på åpningsmøtet til en tre-dager lang festival, som ikke bare skal nå Italia, men hele den latinske verden med evangeliet.

20 lokale menigheter står bak festivalen, som har vært planlagt i flere måneder.

Det er første gang i nyere historie at evangelikale menigheter har fått italienske myndigheters tillatelse til å holde en stor utendørs kampanje.

- Vi er så oppmuntret av denne festivalen, uttaler festivalens formann, Marcelo Simon Rodriguez, som også er pastor for en av de lokale menighetene bak festivalen. Han legger til: - Dette representerer et stort skritt forover for den evangelikale bevegelsen i Italia.

Og for de evangelikale menighetene i Napoli er dette stort. De teller mindre enn 2000 mennesker. Enheten mellom disse menighetene ble styrket disse dagene, og de gleder seg over de mange som bestemte seg for å følge Jesus etter disse møtene. De vil nå bli fulgt opp.

Luis Palau holdt også et møte for de lokale pastorene i Puteoli, samme sted som apostelen Paulus stanset på vei til Rom, jfr Apg 28,11-14.

- Hvilken glede det er for meg å være i Napoli, og sammen med disse lokale evangelikale menighetene dele de gode nyhetene om Jesus Kristus. Det er min inderlige bønn at denne festivalen vil innebære en spennende ny dag for evangeliet i Europa, at de evangelikale menighetene vil finne større åpenhet og mulighet til å dele evangeliet med et klart budskap om Jesus Kristus til de fortapte, sier Luis Palau.

Vandreutstilling skal gi italienerne mulighet til å bli kjent med Døperbevegelsen

Baptistene i Italia feirer sitt 150 års jubileum i år. I den forbindelse er det laget en vandreutstilling som vises i en rekke italienske byer.

Utstillingen har nettopp vært vist i Florence og Genoa, Nå skal den videre til Isola del Liri, Ronciglione, Grosseto og så skal den til Pistoia.

Det er knyttet stor interesse til denne utstillingen, fordi den gir en unik mulighet for dagens italienere til å bli kjent med Døperbevegelsen og med evangelikal kristen tro.

Ved siden av vandreutstillingen vil jubileet også bli markert med en rekke ulike arrangementer.

Italienske baptister feirer 150 års jubileum i 2013

5.-8.september vil italienske baptister markere sitt 150 års jubileum. Selve jubileumsmarkeringen vil finne sted i Baptistkirken i Roma.

Det er nedsatt en egen arbeidsgruppe som vil ha ansvaret for jubileumsgudstjenesten. I forbindelse med jubileet vil det også vises en utstilling, som vil gi et tilbakeblikk på de 150 år som har gått siden arbeidet ble startet opp. Et 40 siders hefte som forteller historien i korte trekk er allerede gjort ferdig.

Ordene fra 1.Sam 7,12 er valgt som motto for jubileet:

'Så langt har Herren hjulpet oss'.

Jeg kommer tilbake med flere detaljer om jubileet og om baptistenes historie i Italia senere.

Pinsebevegelsen tredje største trossamfunn i Italia

Dette visste du kanskje ikke, men pinsebevegelsen er det tredje største trossamfunnet i Italia. Ingen har den hele og fulle oversikten, fordi det stadig grunnlegges nye pinsemenigheter i det katolske landet.

Pinseretningen Assemblies of God har alene 1.200 menigheter. 600.000 er medlemmer av disse. I tillegg kommer de som er tilsluttet andre deler av pinsebevegelsen, og de vokser over alt. Bare i Roma finnes det 30 store pinsemenigheter. I tillegg kommer det 173 evangelikale forsamlinger.

Straffbart
Men det har ikke alltid vært slik. 9.april 1935 slo det daværende fascistregimet fast at 'pinsevenner er skadelig for den italienske rasen' og la ned forbud mot at de fikk utøve sin tro. De måtte enten forlate landet, eller bli fengslet.

Mange italienske pinsevenner kan fortelle om forfølgelse og trakasering. Først i 1959 ble dette påbudet opphevet.

I dag kan vi glede oss over pinsebevegelsens store framgang.

Døperbevegelsens historie i Italia, del 7

Det har vært gjort mange forsøk gjennom årene på å skape en mer synlig enhet mellom alle evangelikale menigheter i Italia. De første bestrebelsene begynte allerede i 1884 i forbindelse med en samling i Florence, samt i 1894 samme sted, gjennom Den internasjonale evangeliske allianse. Disse samtalene resulterte i dannelsen av Det evangeliske råd i 1900--1901, men dette rådets virksomhet varte bare noen få år. I 1920 ble det holdt en kongress, som fem kirkesamfunn og frie menigheter sto bak. Forslaget om en ny føderasjon gikk ikke igjennom, men man ble enige om en ny felles salmebok. Men siden 1950 årene ble det gradvis bedre klima for felles arbeid. Baptistene innledet samarbeide med Valdenserne og Metodistene. Senere ble det også et tettere samarbeide mellom reformerte kirker. Dette pågikk i kjølvannet av Det 2. Vatikankonsiliet.

Milano 1967
Starten av Føderasjonen av italienske protestantiske kirker i Milano i 1967 ble et vendepunkt. Denne føderasjonen inkluderte både baptister, metodister, valdensere, lutheranere, frelsesarmeen og noen mindre grupper. I den samme perioden ble også Ungdommenes Evangelikale Føderasjon startet, og her ble baptistene, valdenserne og metodistene med. Italienske baptister ble også medlem av Kirkenes Verdensråd og Det europeiske kirkerådet.

På bildet sees inngangen til baptistkirken i Roma.

Døperbevegelsens historie i Italia, del 6

Her følger sjette del i serien om den italienske døperbevegelsen:

I 1947 ble etterkrigstidens første årskongress i den italienske baptistunionen holdt. Også baptistenes kvinnebevegelse startet opp igjen som virksomhet dette året, og i 1949 kom ungdomsarbeidet igang med fornyet styrke. Kontakten med Den europeiske baptisføderasjonen ble reetablert. I 1949 ble et teologisk seminar åpnet i Turin (Rivoli), og en treningsskole for jenter kom i gang i Roma. I 1954 ble ungdomssenteret Villaggio della gioventù i Santa Severa, som ligger nord for Roma, bygget. Samme år og i samme by ble et forlagshus startet.

Amerikanisering
I perioden 1947-1956 pågikk det en amerikanisering av italiensk baptisme som fikk flere uheldige utslag: Store pengegaver fra USA gjorde at italienske baptister mistet mye av ansvarsfølelsen for selv å gi. Av 35 baptistpastorer var 21 av dem amerikanere. Amerikansk åndelighet preget menighetene, i stedet for å ta på alvor italiensk etterkrigsidentitet. Det var en markant forskjell på levestandarden mellom amerikanske og italienske pastorer. Flere katolske prester ble baptistpastorer, men fikk svært liten opplæring i baptistisk tro og arbeidsmetoder.

Unione Christiana Evangelica Battista d'Italia
Sakte, men sikkert, endret dette seg, og i 1956 organiserte italienske baptister seg under det navnet de har i dag: Unione Christiana Evangelica Battista d'Italia. Nye statutter ble skrevet, hvor man understreket betydningen av et kongregasjonalistisk syn. Mellom menighetene skulle det være et aktivt samarbeide. Den nye italienske baptistunionen tok nå over det ansvaret de ulike misjonsorganisasjonene hadde hatt.

Men italienske baptister skulle snart stå overfor nye og store utfordringer: På 1960-tallet opplevde Italia en ny utvandringsbølge. Den startet i sør og folk dro først til Nord-Italia, senere til Tyskland, Sveits og Beliga. Resultatet var at baptistmenighetene sør i landet nesten ble avbefolket.

(fortsettes)

Døperbevegelsens historie i Italia, del 5

Her følger femte del av serien om døperbevegelsen i Italia:

Krigens slutt markerte slutten på år med frykt, isolasjon og befolkningsnedgang. Fra et politisk konkursbo til et verdiløst monarki, ble Italia en ung demokratisk republikk. Paolo Spanu, en av de mest fremstående baptistpastorene i Den italienske baptistunionen, skriver følgende om denne perioden: 'Oppmuntring og en fantastisk støtte ble våre menigheter til del fra mange enkeltpersoner av baptistisk overbevisning som tilhørte de amerikanske styrkene. De deltok i våre gudstjenester og brakte med seg en ånd av mot og tillit. Til slutt og helt overraskende ble vi konfrontert med en gledesfylt, fri og nesten naiv baptistisk tro. Vi forstod at vår kristne overbevisning tilhørt en uendelig rekke av baptistmenigheter i Amerika, England og i andre deler av verden. Selvsagt visste vi dette, men når amerikanske soldater som var baptister besøkte våre menigheter ble vi klar over den uendelige størrelsen på den baptistiske bevegelsen. Vi var ikke lenger en isolert og engstelig minoritet, men en Guds kirke som pekte på frelsen både som en åndelig og politisk realitet. Vi protestanter representerte den nye verden og et håp for hele menneskeheten. Den katolske kirke, hadde støttet fascismen og velsignet et monarki som representerte den slagne gamle verden, som nå svant bort'.

Så legger pastor Spanau til:

'Vi som er barn av den mørke æra (fargen til fascistene var svart), vi var alle mennesker som var glade for å bære byrdene, ikke bare når det gjaldt gjenoppbyggingen av landet, men også ved å bygge et nytt demokrati på basis av fundamentale protestantiske prinsipper. Dette var den visjonen krigens slutt gav oss. Men vi baptister var en mikroskopisk minoritet, vi var en kirke som i all hovedsak bestod av den lavere middelklassen spredt ut over hele landet'.

Sterk vekst
Motstandskampen hadde satt sitt preg på italienske baptister. De som hadde overlevd fascismen, krigens grusomheter, deportasjon, sult, tortur og lidelse lengtet etter frihet. Flesteparten av dem var poltisk bevisste på venstresiden. De representerte den italienske arbeiderklassen. I løpet av få år vokste de italienske baptistmenighetene fra 2500 til 5000 døpte medlemmer.

(fortsettes)

Døperbevegelsens historie i Italia, del 4

Her følger fjerde del av den italienske døperbevegelsens historie:

Første verdenskrig etterlot lederne for de italienske baptistmenighetene dessorienterte og forvirrede. Mange gav uttrykk for motstand mot krigen før krigshandlingene brøt ut, men etter krigen var det også mange som hadde patriotiske følelser. Debatten om disse spørsmålene var åpen og ble ført i ulike baptistiske blader og tidsskrifter. En av de tydeligste røstene mot krigen var N.H Shaw som skrev: 'Jeg blir målløs over tanken på at mennesker av god vilje i det hele tatt klarer å holde sammen Kristi lære og ideen om krig, uten å føle motvilje over forsøket på å forene dem med makt, eller i det hele tatt late som at dette er mulig. I det minste burde de la være å si navnet Jesus mens de dreper'.

Andre forsvarte krigen ved å ta et 'rettferdig krig'-standpunkt. Under krigen led mange baptistmenigheter mye, og de mistet økonomisk støtte. Og ikke minst var de menneskelige tapene store. Mange døde.

Fascistene og Romerkirken
I 1922, rett etter at fascistregimet ble startet, bestemte The Baptist Missionary Society å trekke seg tilbake fra Italia og overlot arbeidet til The American Mission. En annen uavhengig engelsk misjon, La Spezia Mission, fortsatte imidlertid sitt arbeid i landet. Disse endringene førte til at The Christian Apostolic Baptist Union opphørte og en ny sammenslutning av baptistmenigheter, nemlig Opera evangelica battista d'Italia.

Fascistregimet var en mørk tid for Italia, og ble det også for landets døperbevegelse. En avtale ble signert av både Mussolini og paven og den innebar at politiet skulle kontrollere alle 'ikke-katolske sekter'! Denne loven førte til at protestanter av alle slag fikk store problemer. De ble nemlig betraktet som fiender av statens religion og for fascistpartiet som hadde makten. Protestantiske menigheter, og særlig baptistene, ble ansett å kunne være tilhengere av en fremmed makt, og i følge det nasjonalistiske fascist regimet sto dette i motsetning til interessene til den italienske nasjonen.

Forfølgelsen vokste i omfang, særlig ute på landsbygda. Støttet av katolske prester og lokale myndigheter slo politiet til mot baptister og andre protestanter. Aviser og andre publikasjoner drevet av baptistene ble forbudt.

Da den andre verdenskrig brøt løs rammet den de italienske baptistmenighetene hardt. Mange menigheter stod helt uten økonomisk støtte. Flere av baptistpastorene som ikke skjule sin motstand mot det fascistiske regimet, ble arrestert, mishandlet eller bøtelagt. Flere av dem ble medlemmer av motstansbevegelsen.

(fortsettes)

Døperbevegelsens historie i Italia, del 3

Her følger tredje del av døperbevegelsens historie i Italia:

På begynnelsen av det 20 århundre var det store grupper av italienere som emigrerte til Nord- og Sør-Amerika. Flesteparten av dem var bønder. Mange av dem fikk et møte med Jesus i sitt nye hjemland, ble omvendt, og noen av dem reiste tilbake til sine landsbyer i Italia for å gi dem del i evangeliet. De grunnla små grupper av evangelikale troende. Gjennom den hjelpen de kunne få fra evangelikale kirker og organisasjoner som allerede fantes i Italia, ble disse gruppene etablert som menigheter. Avhengig av den støtten de fikk ble noen metodister, waldensere, baptister eller tilhørende Frelsesarmeen.

Italienske baptister gav støtte til den sosialistiske bevegelsen
I 1901 ble den teologiske skolen til baptistene etablert, og i 1902 ble den første presidenten i den italienske unionen valgt, Enrico Paschetto. Andre generasjon av unge pastorer startet nå opp sitt arbeid, og nye steder for å forkynne ble åpnet i mange regioner av landet. På samme tid pågikk det en interessant debatt om den sosialistiske bevegelsen, og flere av forsamlingene fattet resolusjoner som gav støtte til den.

I 1908 ble det forfattet en resolusjon med følgende tekst:

'Forsamlingen, fullt vitende om de mange og ulike vanskelighetene evangeliseringen støter på blant de proletariske klassene, påpeker behovet til en hver evangelist, om å sette seg nøye inn ved studier, slik at han vet om og forstår livsbetingelsene, følelsene, de sosiale og politiske håp til den befolkningen han arbeider blant, og at han bekjemper den individuelle og sosiale uretten, i tråd med Det nye testamente ...'

Det var uvanlige toner den gang - som nå, i mange sammenhenger. 

(fortsettes)

Døperbevegelsens historie i Italia, del 2

Her er andre del av artikkelen om døperbevegelsen i Italia:

Sammenblandingen av de tre grenene i det tidlige baptistiske arbeidet, nemlig den engelske, amerikanske og italienske, i en tid med sterke politiske idealer som frihet, demokrati, likhet representerte en svært viktig del av det som skulle bli identiteten til italienske baptister. De frie menighetee som allerede eksisterte ble tiltrukket av Baptistmisjonærene fra Amerika. Særlig deres understrekning av samvittighetsfrihet, at stat og kirke skulle holdes adskilt, og praksisen med at menighetene skulle bestå av samling med bekjennende troende som bevisst vitnet om sin tro gjennom dåpshandlingen.

De første menighetene
De første menighetene ble grunnlagt av britisk misjon. Det var to som drev dette arbeidet - den uavhengige La Spezia Mission og The Baptist Missionary Society. Arbeidet hadde sitt sentrum i Roma fra 1871. Men også amerikanske baptister drev sitt arbeid. Og som i mange andre land begynte disse første menighetene et arbeid for å hjelpe foreldreløse barn, de åpnet skoler og barnehager. Etter å ha arbeidet på denne måten i 13 år startet man også sine første aviser: Seminatore i 1876 og Il Testimonio i 1884.

En misjonær ved navn William Kemme Landels, kom for å hjelpe James Wall, som jeg omtalte i forrige artikkel. Han var sønn av en pastor fra Skottland, og skulle komme til å arbeide i Italia i hele 50 år. Det britiske misjonsarbeidet i Italia gikk under navnet Chiesa Christiana Apostolica d'Italia: Den apostolisk kristne kirke i Italia.

I 1878 sender så General Baptist Missionay Society en misjonær, Nathanael Herbert Shaw, og i 1881 blir en tredje baptismenighet grunnlagt i Roma. Sørstatsbaptistene sender også en ny misjonær, William Nelson Cote, men han blir hjemsendt etter en tid på grunn av personlige problemer. Hans etterfølger, George Boardman Taylor, ankommer i 1873.

Den kristne apostoliske baptistunionen
I mai 1884 i Turin blir alle baptistorganisasjonene i Italia forenet under navnet 'Den kristne apostoliske baptistunionen'. Til tross for motstand og forfølgelse vokser antall menigheter og antall døpte medlemmer. I 1890 var det rundt 1000 medlemmer, i år 1900 var tallet vokst til 1566.

(fortsettes)

Bildet viser baptistmenigheten i Genova.

Døperbevegelsens historie i Italia, del 1

Kristenliv i Italia forbinder vel de fleste med Paven, Vatikanstaten og Den romersk-katolske kirke. Men her finnes også andre deler av kirkefamilien representert, blant andre baptister. Døperbevegelsens historie starter først etter at landet ble forenet i 1861. Før denne foreningen fant sted var det umulig å bekjenne en annen tro enn den romersk-katolske, med mindre du ville ha trøbbel. I forbindelse med reformasjonen var det mange enkelpersoner og grupper som spredte seg i de italienske områdene, men mot-reformasjonen ødela dem alle. Gjennom seks århundrer overlevde den liten trofast kristen minoritetskirke forfølgelsestidene. De holdt til i de stupbratte fjellene i den nord-vestlige delen av Italia, og ble kalt for Valdensere. Det er interessant at mens jødene får oppholde seg i ghettoer, blir valdenserne jaget fra sted til sted.Det er i 1848 at jøder og valdensere får borgerrettigheter i kongeriket Savoia. Først i 1861 gjelder dette hele landet, med unntak av Roma. Der får jøder og valdeserne i 1870.

De første baptistmisjonærene
Det er i 1863 at de første baptistmisjonærene kommer til Italia. Edward Clarke og James Wall reiser fra England, støttet av noen venner. I 1870 ankommer amerikanske misjonærer, utsendt fra Sørstatsbaptistene. Samme år fikk en av de engelske misjonærene, James Wall offisiell økonomisk støtte fra Baptist Missionary Society, mens Edward Clarke fortsetter sitt misjonsarbeid støttet av noen venner. Han grunnlegger en menighet i byen La Spezia, som ligger langs den nordvestlige kysten.

James Wall holdt til i Bologna. Han kom raskt i kontakt med evangelister fra De italienske frie menigheter, som delvis var influert av Plymouth Brethren. Denne gruppens opprinnelse finner vi hos vitner i eksil som måtte forlate Italia av politiske grunner. De to til England og Sveits som flyktninger, og kom tilbake til Italia rett etter dannelsen av det forente Italia.

(fortsettes)

Bildet viser Chiesa Christiana Evangelica Battista

Italia: Naboene forsøkte å hindre menigheten fra å holde dåp

Jeg har ved en anledning skrevet en artikkel på bloggen om den evangeliske menigheten i Pozzuoli i Italia. Nylig fikk jeg en ny rapport derfra, for de forteller begeistret om at flere er blitt døpt og lagt til menigheten. Men de har problemer med de som bor rundt møtelokalet de benytter. Forrige gang de hadde dåpsgudstjeneste, ringte naboene til politiet for å forsøke å få dem til å stanse dåpshandlingen! Derfor bestemte menigheten seg for å holde neste dåpshøytidelighet hjemme hos et av medlemmene, som har et lite svømmebasseng for barn hjemme hos seg! Mange ikke-kristne hadde samlet seg der, og dermed ble dåpshandlingen en mulighet til å forkynne evangeliet for dem.

Pozzuoli (bildet) er en by i provinsen Napoli i regionen Campania, og har omlag 80.000 innbyggere. Den ble grunnlagt som en gresk koloni i år 194 f.Kr.

Søndags kveldene bruker menigheten å holde møter utendørs. De holder dem gjerne ved stranda, hvor mange stanser opp - både voksne og barn - og de blir gjerne stående å lytte til møtet er over.

Nå er menigheten tilbudt et dobbelt så stort lokale som den har i dag. Dette lokalet er beliggende i en annen del av Pozzuoli enn det nåværende møtestedet, hvor menigheten har hatt tilholdssted de siste 14 årene. Dette er en stor utfordring for vennene der, som nå søker Gud om Hans ledelse.