Kjærlighet til alt Guds folk

 Mens jeg fortsetter med å forberede nye tekster til serien om Bergprekenen, har jeg fortsatt å dvele litt lenger ved det lille personlige brevet apostelen Paulus skrev til den som han omtaler som sin "kjære venn og medarbeider Filemon" (v 1). 

Det er en setning som jeg går rundt og tenker på "...for jeg hører om kjærligheten du har til alle de hellige..." (v.6).

Jeg er et barn av både Jesusvekkelsen og den gryende karismatiske bevegelsen på 1970-1980 tallet. Det kjenner jeg en djup takknemlighet for. Sarons dal (bildet) reklamerte for sommerstevnet sitt med at det var "For alt Guds folk", og var det noe både Jesusvekkelsen og den karismatiske bevegelsen lærte meg, så var det at Gud har sitt folk alle steder. Og jeg lærte meg til å sette pris på dem, enten de hadde merkelappen protestant, katolikk eller ortodoks. Jeg fant tidlig ut at jeg hadde så mye å lære, at vi har mye til felles. Ikke minst troen på Jesus.

Så har jeg vært så heldig - og velsignet - med å få gode venner blant protestanter, katolikker, ortodokse og blant kopterne. det har beriket meg, og utvidet perspektivet mitt. Jeg har også vært så heldig å få tale i mange av deres kirker og forsamlingshus.

Det betyr ikke nødvendigvis at vi ser likt på alt. det gjør vi ikke, men er man trygg i sin egen tro og overbevisning behøver man ikke å frykte en bror eller søster i et annet kirkesamfunn enn sitt eget.

Derfor kan jeg si med Filemon at jeg elsker alt Guds folk. Vi har Jesus til felles, og det holder. Vi ser kanskje annerledes på dåp og nattverd, eskatologi og eklesiologi, men de er mine søsken.

Det som knyttet Filemon og menigheten som kom sammen i huset han eide, (v.1), sammen var kjærligheten. Vi har alle noe å dele fra våre egne sammenhenger som man kan berike den andre med. Gjør det med respekt og kjærlighet.

Nærhet til Gud og fellesskapets betydning i en stormfull tid

 Jeg går rundt og tenker på noe den svenske bønnelederen Eva Barck, en av lederne for Sverigebönen, har uttalt til den kristne avisen Världen idag nylig. Det er ord som også gjelder for Norge. Her i min oversettelse: 

"Nærheten til Gud og til Hans Ord er en forutsetning for at vi klarer å stå i stormene som kommer."

Eva Barck, som bor på Gotland, minner samtidig om betydningen av å stå sammen i enhet. Hun sier:

"Bønn og fellesskap med andre troende betyr mer enn man kanskje tror."

Billedtekst: Eva Barck. Foto: Eric Brodin/Världen idag

Enhetens pris

 Charles Wesley skrev et brev til George Whitefield. De vokste opp sammen. Så oppsto det teologiske uenigheter og de gikk hver sin vei. I brevet skrev han dette: "Vi elsket mer når vi visste mindre!"

Hele livet har jeg lagt merke til dette: når mennesker som elsker hverandre og står sammen i tjenesten, jo mer de vokser inn i sin tjeneste, jo mer vokser de fra hverandre. For det synes som om vi elsker mer jo mindre vi vet.

Det betyr ikke at vi omfavner uvitenhet, men at vi står ansikt til ansikt med omkostningene ved enhet. Hva innebærer det å leve? Det betyr at noe koster. Det innebærer at jeg må gi opp noen av mine rettigheter, noen kjepphester. Det betyr ikke at jeg kompromisser med sannheten.

Jeg vil oppgi min egen visjon for å verdsette det han verdsetter. Han verdsetter enhet så mye at han var villig til å utholde alt det han gikk gjennom for å gjøre det mulig at vi skulle oppleve et overnaturlig nærvær og gaver som Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd nyter sammen. At vi vil erfare den realiteten når vi erfarer enhet sammen. 

- Hentet fra en tale av Bill Johnson. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen (c)

Enhetsutfordringen fra Azusa Street

Torsdag feiret vi minnet om den moderne pinsebevegelsens far, William Seymour (1870-1922) under gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet. Det er mye positivt som kan sies om ham og pinsebevegelsens begynnelse, men i dagene som fulgte klare jeg ikke å slippe taket i noe som ble lest torsdag. Det utfordret mg skikkelig, og er kanskje en ukjeent side av kirkehistorien for mange:

"I april samme år (1909) leide han et forfallent lagerlokale i bakgata Azusa Street. Her oppsto en vekkelse som forente gammelt og nytt. Tårer og tungetale, henrykkelse og hellighet preget gudstjeneste hvor innslaget av fargede amerikanere var påfallende. Den store attraksjonen på Azusa Street var tungetalen. Men enda mer revolusjonerende ( og i manges øyne støtende ) var hvordan denne vekkelsen brøt ned barrierene mellom mennesker med ulik hudfarge og sosial bakgrunn. I et dypt segregert samfunn viste Azusa Street en ny menneskelighet der forsoning og enhet rådet blant menneskene...Men William Seymour ble med tiden utstøtt av den bevegelsen han hadde sett bli født, fordi han aldri ville gi opp sin radikale enhetsvisjon. Han lengtet etter en hel kirke og kunne skrive: 'Å, mitt hjerte roper til Gud i disse dager om at han skal la hvert barn innse nødvendigheten av å leve i Johannesevangeliets 17 kapittel, slik at vi blir ett i Kristi kropp som Jesus ba om.' Men tiden var ikke moden for en så dristig visjon. Da Seymour døde, 52 år gammel, var han nesten helt glemt." (Peter og Joel Haldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag, side 289).

Hva gjør vi med enhetsvisjonen fra Azusa Street? Hvordan forvalter vi arven?

Gud gjør noe forunderlig i Bulgaria - bønn fører kristne sammen - denne må du lese!

Denne artikkelen er lang, men samtidig noe av det mest interessante jeg har oversatt hva angår det Gud holder på med i Europa i dag, nærmere bestemt i Bulgaria! Derfor anbefaler jeg at du stanser opp midt i din travle hverdag, og tar deg tid til å lese den. Den er skrevet av Vlady Raichinov (49), som er en frilansoversetter, journalist og bibellærer fra Bulgaria for Den europeisk-evangeliske allianse:

En strøm av kommentarer fyller plassen under et Facebook-innlegg. Noen uttrykker sterk enighet; andre inntar en motsatt posisjon. Nedsettende ord utveksles – harde, uoppdragne. Hvordan be med mennesker med så forskjellige syn?

Argumentene er for opphetede. Normalt vil dette være greit, bortsett fra at "meningene" fokuserer på motstanderne, ikke på temaet. Utvekslingen føles som en konkurranse for å gjøre den andre siden til skamme.. Merkelig nok kaster begge sider bibelsitater mot hverandre. Og begge hevder å være kristne.

Som mange andre steder rundt om i verden, finner evangeliske i det sørøsteuropeiske landet Bulgaria en rekke emner å være uenige om. Et biprodukt av gratis og enkel tilgang til sosiale medier, mange gjennomsnittlige kirkegjengere har meninger om et bredt spekter av spørsmål: åndelige verdier, sosial rettferdighet, politiske saker, teknologiske fremskritt, livsstilshistorier og kulturell utvikling.

Problemet er at nesten alle emner ser ut til å utløse motstridende følelser. Kristne, som normalt forventes å dele et felles verdensbilde, lar seg oppsluke av radikalt motstridende former for «meninger». Ta en tilfeldig sak (vaksiner, 5G-teknologi, EU, Covid, til og med den nåværende krigen i Ukraina), og du vil finne pastorer, så vel som kirketjenere, forsvarer sterke følelser på diametralt kontrasterende synspunkter.

SPLITTELSE 

I et splittet samfunn er dette et smertelig kjent fenomen. Folk leser færre bøker og flere nyheter; mindre papir og flere skjermer; mindre litteratur og mer lunefull teoretisering. Vår mening er dannet innenfor grensene til vår sosiale boble. Det vi leser på telefonskjermen vår forsterkes av mer av det samme. Og evangeliske kristne følger umiddelbart etter.

Aldri før har vi vært vitne til en så djup og offentlig fremmedgjøring mellom mennesker fra de samme kirkesamfunnene, selv fra de samme menighetene. Moderne evangeliske krangler ikke lenger om lærespørsmål eller teologiske tolkninger. Tidligere kan kristne ha vært uenige i saker som tilbedelsesstil, krangel om en bestemt lære eller skuffelse over en moralsk svikt. Nylig ville imidlertid mange forlate kirken sin og slutte seg til en annen i byen, drevet av et nytt sett med motiver: uenighet om bruk av maske, kontroverser angående behandlingen av flyktninger, eller om krigen i Ukraina skal kalles "en invasjon" eller "en operasjon".

For å gjøre ting verre, er uenigheter nå lagt ut i den mest offentlige formen: på Facebook-vegger, gjennom Twitter-uttalelser og på YouTube-videoer. I dag kan hvem som helst bli en nettpredikant. Alt du trenger er en bibel og en telefon med en strømmeplattform – og du kan begynne å kringkaste dine profetiske prekener og åndelige åpenbaringer til alle som følger kanalen din.

BØNN

På denne bakgrunn har de evangelikale kristne i Bulgaria funnet et grunnlag som kan vise seg å være en løsning på all denne kakofonien og splittelsen. I løpet av de siste årene har representanter for nesten alle protestantiske kirkesamfunn i landet kommet sammen i et brobyggingsinitiativ kalt "en bevegelse for bønn og broderkjærlighet".

Det hele startet med visjonen om en gruppe på 80 pastorer som kom sammen i mars 2017, for å søke Guds veiledning mot enhet og kjærlighet, basert på bønn. "Som medlemmer av det samme Kristi kropp, er vi forpliktet til å arbeide sammen og søke å oppfylle Guds vilje slik den er uttrykt i Guds Ord", sa det første dokumentet de signerte sammen. "Vi vier oss til å verdsette og ære hverandre som åndelige brødre og søstre, og Kristi medarbeidere, slik at hver enkelt vil behandle alle andre med verdighet og ydmykhet, klar til å oppfatte dem som høyere og tjene dem med kjærlighet."

Gruppen hadde representanter for alle slags kirkesamfunn og bakgrunn: baptister, pinsevenner, metodister, kongregasjonalister, karismatiskere og mange andre uavhengige og frie kirker. Pastorene signerte et "samarbeidsavtale og etiske retningslinjer" som skisserer noen grunnleggende prinsipper generelt. Den peker på noen spesifikke bønnebehov som vil være i fokus for hvert regionalt eller nasjonalt bønnemøte, regler for økonomisk åpenhet og lokal koordinering, og seks generelle etiske protokoller som skal følges ved enhver anledning.

Hovedfokus for avtalen var å organisere en forbønnsdag der evangelikale kristne fra hele landet skulle komme sammen og be: for at flere mennesker skulle bli frelst; for sunne relasjoner i Kristi legeme; for den åndelige transformasjonen av det bulgarske samfunnet. Som et resultat ble den første nasjonale bønnedagen innenfor dette initiativet planlagt til 22. september 2018. I mellomtiden ble hele landet Bulgaria delt opp i seks regioner, og pastorene ble enige om å holde et regionalt bønnearrangement med de samme verdiene en gang i året i hver region.

Samtidig har pastorer fra ulike kirkesamfunn følt behov for å møtes lokalt med jevne mellomrom for å investere i felles bønn og forbønn. I kystbyen Varna, for eksempel, har lokale evangeliske pastorer møttes hver tirsdag morgen de siste 18 årene. Dette har skapt vakre vennskap mellom dem, til tross for alle konfesjonelle forskjeller. På samme måte har evangeliske kirker i hovedstaden Sofia for vane å starte hvert neste år med en bønneuke i januar når syv forskjellige kirker arrangerer kveldsbønner. Initiativet startet først i 2005, og den siste utgaven var i uken 9.-15. januar 2023 (sammen med EØS-bønneuken). I ulike formater holdes det regelmessig bønnemøter på tvers av kirkesamfunn i andre bulgarske byer.

SAMFUNNET

Alt dette høres kanskje enkelt nok ut. Men å samle kirkeledere fra så mange forskjellige teologiske og praktiske bakgrunner er aldri så enkelt. Det protestantiske samfunnet i Bulgaria ble dannet i andre halvdel av 1800-tallet, da metodist-, kongregasjons- og baptistmisjonærer og litteraturdistributører reiste over Balkanhalvøya for å spre Jesu Kristi evangelium. Etter århundreskiftet hadde de tre bevegelsene allerede en ganske spredt representasjon over hele landet, og i 1909 dannet de den bulgarske evangeliske alliansen. (Tradisjonelt har begrepene "protestantisk" og "evangelisk" blitt brukt som overlappende synonymer.)

I dag, 114 år senere, består BEA av 14 evangeliske kirkesamfunn og det samme antall ikke-kirkelige misjoner og departementer. Det er anerkjent av regjeringen og av andre religiøse organisasjoner som en samlet stemme som representerer Bulgarias protestantiske samfunn. Alliansen (hvis navn oversettes som "United Evangelical Churches") er medlem av European Evangelical Alliance og World Evangelical Alliance, og lokalt i Bulgarias nasjonale råd for religiøse samfunn.

For tiden utgjør det protestantiske samfunnet i Bulgaria litt over 1 prosent av landets befolkning. I følge en nasjonal folketelling som ble holdt høsten 2022, identifiserer omtrent 71,5 prosent av bulgarerne seg som «kristne», de aller fleste av dem er østortodokse (4 millioner mennesker). Andre kristne grupper inkluderer evangeliske/protestantiske: for tiden 70 000 bekjennende troende (1,1 prosent); Romersk-katolikker: rundt 39 000 (0,9 prosent); armenske apostoliske: 5000 (0,1 prosent); og «andre kristne»: totalt 14 000 (0,3 prosent).

Protestanter i Bulgaria er blant de få religiøse samfunnene som har vokst i antall siden den siste nasjonale folketellingen tilbake i 2011 (fra ca. 64 000 ti år tidligere, til 70 000 i dag). Dette tallet er selvfølgelig ikke eksakt, og det er mange andre faktorer å vurdere (sterke migrasjonsbølger siden Bulgaria ble med i EU, for det første), men det viser fortsatt en positiv tendens.

ENHET 

Til tross for deres mange uenigheter, har bulgarske protestanter funnet bønn og brorkjærlighet som et felles grunnlag. Initiativet for forente bønnearrangementer og en bevegelse mot enhet (anerkjent lokalt med forkortelsen MolitvaBG, fra ordene «bønn» og «bulgarsk») har klart å samle representanter fra hele spekteret fem år på rad.

Pastorfellesskapet som organiserer initiativet har nå vokst betydelig. Foruten bønnedagene møtes de to ganger i året: for å ta beslutninger og for familieretreater. De har valgt å sette sin tro fast på Kristi bønn i Johannes 17:20-21: «Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som tror på meg gjennom deres budskap. Måtte de alle være ett, likesom Du, Far, er i Meg, og jeg er i Deg. Måtte de også være ett i oss, så verden kan tro at du har sendt meg.»

Det er åpenbart i denne prestelige forbønn fra vår Herre at for at Guds rike skal vokse, deler alle Kristi etterfølgere den samme plikten: å arbeide sammen i gjensidig forståelse, å vokse i respekt og tillit med hverandre, å undervise i enhet og uttrykke broderlig kjærlighet.

STEVNER 

I løpet av de seks første regionale bønnedagene byttet rundt 140 pastorer på å be fra de ulike lokalasjone, mens totalt 5200 troende ble med i møtene. Påfølgende nasjonale bønnebegivenheter fulgte dette i byene Plovdiv (2018) og Varna (2019), som tiltrakk seg tusenvis av troende og kirkeledere.

Vanligvis vil disse bønnemøtene vare i flere timer, mens forskjellige kristne i forskjellige aldre og kjønn, yrkesbakgrunn, konfesjonelle tradisjoner eller kirkehierarkier bytter på scenen for å lede i bønn om en rekke emner.

Under Covid-restriksjonene ble alle regionale og nasjonale bønnearrangementer holdt online, via en direktesending. I 2022 besluttet imidlertid organisasjonsutvalget å gå tilbake til personlige arrangementer. Og i dag, mer enn noen gang, føler evangeliske kristne trangen til å samles i tider med tilbedelse, omvendelse, broderlig hengivenhet, gjensidig oppmuntring, og fremfor alt, forbønn foran Guds trone.

HISTORISK 

I forkant av den femte nasjonale bønnedagen 1. oktober 2022 sa initiativets koordinator Dimitar Spilkov i et intervju: «Noe historisk skjer akkurat nå i Bulgaria, gjennom vår bevegelse for enhet og bønn. Brødre og søstre – metodister og pinsevenner, baptister, kongregasjonalister og karismatikere – har samlet regelmessig og med en åndelig strategi. Gjennom denne serien med delte tider med bønn bygger de en ny livsstil for nasjonen og investerer i broderkjærlighet og enhet i Den Hellige Ånd, som en bibelsk standard.»

Etter fem nasjonale og tretti regionale bønnesamlinger, går bulgarske evangeliskale nå 2023 i møte med en fornyet følelse av optimisme. Til tross for de ulike nivåene av splittelse og uenighet om å tolke omgivelsene og forholde seg til de aktuelle politiske og økonomiske hendelsene i deres levetid, har de nå oppdaget en enhetsplattform som overskrider alt annet – og har potensial til å bringe dem sammen når de søker å hør Guds stemme og bygg hans rike.

Neste nasjonale bønnedag er satt til 14. oktober 2023 i Sofia.

Billedtekst: Den bulgarske evangeliske alliansen arrangerer et årlig bønnearrangement, som dette i 2019. Foto Vlady Raichinov

Forfølgelse og kirkesplittelse

Forsiktig klemmer jeg de gamle lærdekslene sammen og slipper messinglåsen. Jeg åpner boken og snur forsiktig på sidene med hanskede fingrene. Når jeg oversatte tittelsiden, leste jeg: «En bok som inneholder vakre epistler og brev skrevet av våre kjære brødre, som vitner om den guddommelige sannhet, i fengsel og andre steder, som trøster for de hengivne å lese. 1577. ”

Den er skrevet i et arkaisk tysk skrift, med pyntede innledende store bokstaver i rødt. Brevene ble skrevet av menn som protesterte mot korrupsjonen i Den romersk-katolske kirken og hadde selv  blitt døpt som voksne troende som en bekreftelse på at de hadde viet livet sitt til Kristus. De ble kalt ”anabaptister” eller 'gjendøpere' og straffen for det steget de hadde tatt var fengsel og død.

Når jeg ser navnene deres, føler jeg at jeg møter gamle venner. Her er Jeronimus Käls avskjedsbrev til sin kone, Treindl, skrevet fra fengselet her i Wien i 1536; Leonhard Schiemer, trøstebrev til en skrøpelig bror, skrevet i Rattenberg, 1527; et brev fra brødrene fengslet i Falkenstein til kommuniteten i Moravia, 1540. Jeg er spesielt interessert i brev fra Jakob Hutter (som Hutteriianerne er oppkalt etter), og denne kodeksen inneholder fire. Det er også et vitnesbyrd fra Jörg Rack: på avhøret hans før han ble henrettet i 1561 ble han spurt om hvem som hadde overbevist ham om å bli med i "sekten". Han svarte: “Før han kom til denne troen, hørte han at en mann som heter Jakob Hutter, ble brent levende i Innsbruck; da han ble ført til Innsbruck, ble han kneblet slik at ingen kunne høre ham vitne om sannheten. ”

Jeg sitter på lesesalen Altes Buch (Old Book) ved Universitetet i Wien. Jeg leter etter ny informasjon om Jakob Hutter og hans kone, Katharina, for en bok jeg jobber med. Men jeg benytter anledningen til å samle så mye materiale jeg kan om Hutterianerne. Jeg har også tilbrakt mange timer i Moravian State Archive i Brno, Tsjekkia, og i Bratislava State Archive i Slovakia. Jeg har studert mange Hutterianske-kodekser fra rundt 1570 til 1650, som inneholder slike brev, så vel som traktater om dåp og troserklæringer. Det er også sanger skrevet av fangene. Noen beskriver fangetagelse og fengsel, mens andre er et uttrykk for deres tillit til Gud. Mange er akrostiske, med den første bokstaven i hver strofe som staver navnet til forfatteren.

Kanskje mest spennende er "Denkbüchl" og "Märtyrerbücher" - samlinger av historier om de som døde som martyrer i troen, og kronologiske beretninger om hendelsene til kommunitetene i Moravia (moderne Tsjekkia) hvor kommuniteter blomstret i den sekstende og syttende århundrer. Bøkene ble kopiert av medlemmer av de Hutterianske-samfunnene og verdsatt av dem. Men da forfølgelse tvang dem til å forlate hjemmene, ble bøkene konfiskert. Mange ble sannsynligvis ødelagt. Hutterittene klarte å holde på noen, og resten er spredt i biblioteker og arkiver over hele Europa.

I løpet av de siste ti månedene har jeg vært stasjonert i vår lille Bruderhof-bosetning i Retz og den nærliggende landsbyen Unternalb, nord for Wien, veldig nær den tsjekkiske grensen. Jeg synes det er spennende at vi har en kommunitet i området der våre åndelige forfedre bodde for nesten fem hundre år siden.

Det som kanskje er enda mer inspirerende er det faktum at folk i Østerrike med sjokk innser at menn og kvinner i tidligere århundrer ble drept for sin tro. Det er ikke en stor bevegelse, men i mange byer over hele landet jobber enkeltpersoner hardt for å bringe anerkjennelse til fortidens urett og til og med for å finne måter å gjøre bot på.

I Tyrol har “Hutterer Arbeitskreis” satt opp plaketter på steder der folk ble fengslet eller henrettet. I Innsbruck, stedet for henrettelsen av Jakob Hutter, har de opprettet et "Hutterpark" bestående av en sirkel på tolv steiner, som symboliserer samfunnet og illustrerer verset fra Sakarja, "De skal være som steinene til en krone" (9:16)

I Wien er det en plakett som markerer stedet hvor Balthasar Hubmaier ble henrettet i 1526. I Linz er en pinsegruppe ivrig etter å lære om de sytti menn og kvinner som ble henrettet der rundt 1529, og jeg har møtt en kvinne som har grundig undersøkt historiene til de som ble henrettet i Salzburg. En besøkende i vår lille kommunitet her viste oss en tysk bibel fra 1500-tallet som han skaffet seg, sikker på at den ble brukt av anabaptister.

Og på Falkenstein, ruinen til et slott der 150 mennesker ble fengslet, er det et museum med utstillinger som forteller historien. Fangene ble marsjert ned til Trieste i 1540, hvor de skulle tjene som by-slaver; for å feire dette er det bygd en kopi av et galleri midt i slottsruinen. Denne siste utstillingen beveger meg spesielt. Min avdøde mann, Jake, hadde lest om åpningen, og vi hadde alltid avisklippet på veggen.

En økumenisk gruppe som kaller seg ”Runder Tisch: Weg der Versöhnung” (Round Table: Path to Reconciliation) ser det som deres kall til å arbeide med helbredelse for splittelsene i kristenheten:

"Skillene i kristendommen er en synd som roper til himmelen, et svik av Guds kjærlighet! ... Hvorfor føler vi ikke smerten ved denne splittelsen? Hvor er skammen vår? Hvor er tårene våre? Uenigheten mellom kristne er en katastrofe ... Vi må innrømme at historien om splittelser og religiøse kriger har gjort kristenheten til et lattermildt teater...

Alvorlige forbrytelser mot enhet som utallige undertrykkelser og forfølgelser kan bare tilbys en "helbredelse av minner" ved gjentatt bekjennelse og anmodninger om tilgivelse. ... Bare når vi erkjenner vår skyld, er det mulig å nærme seg hverandre på et djupere nivå."

Det er i denne forstand at Round Table-gruppen lærer mest mulig om forfølgelsen av anabaptistene under reformasjonen, med et ønske om å omvende seg for syndene i deres land og deres kirke (både katolske og lutherske). Det er ikke snakk om å se på teologiske forskjeller - som bare kan skille oss igjen.

Personlig må jeg innrømme at jeg har mange forbehold overfor den romersk-katolske kirken, først og fremst når det gjelder spørsmål om teologi. Men jeg har møtt mange menn og kvinner her i Østerrike som elsker Jesus og tar deres tro på alvor. Gud er sikkert mye større enn våre ideer og tradisjoner. Vår anabaptistgruppe har funnet et hjem her i katolske Østerrike, og jeg kan bare undre meg.

- Emmy Maendel, som også har hatt bildene. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Guds barns enhet, del 2

Guds menighet er et fargerikt fellesskap! Den representerer mennesker fra alle stammer, ætter og folkeslag. Den er ikke nasjonalistisk, men universell, Den er både jordisk og himmelsk. Her er høy og lav, men ingen er noe mer enn dette: Guds barn. Jeg kjenner på en slik glede over å kunne være en del av den. Familien er stor og mangfoldig. Her er mange stemmer, mange kulturer, mange tradisjoner. Ikke alt er 'my cup of tea', men det er mine trossøsken likevel. Problemene oppstår når jeg tror at det bare er jeg og min del av familien som har rett. Da blir det søskenkrangel, og den kan være vond og sette djupe spor. Særlig når jeg vil sette søsken opp mot hverandre. Da kan det bli stygt.

Kristne kan lett bli som Josefs søsken. Du husker kanskje at Josefs søsken ble misunnelige når faren ga ham en fargerik kjortel? De hadde ikke fått noe lignende. Lemmeme på Kristi kropp har fått forskjellige gaver og oppgaver, som skal utfylle hverandre. La oss glede oss over dem og bli beriket av hverandre. Misunnelse er ingen Åndens frukt, det er gleden.

Enhet betyr ikke at vi skal bli som de andre. Vi bringer alle me oss våre gaver. Det er Åndens enhet vi snakker om, og det er fredens og kjærlighetens bånd som binner oss sammen. Når vi er sammen så deler vi fellesskap, dette er ikke et mesterskap i å være best - som Josefs brødre hevet seg over broren - men om å tjene og lytte og elske. 

Jeg trives når min del av klanen eller stammen samles. Jeg setter pris på måten å være sammen på. Det er  noe trygt. Men så går jeg også på besøk til slekt of venner, som tilhører andre deler av slekta. Det kan være utfordrende. Jeg liker ikke alltid måten de gjør tingene på. De har andre tradisjoner enn meg. Men jeg har godt av å la meg utfordre, gå utenfor komfortsonen min, for da modnes jeg som menneske -og som kristen. 

Guds barns enhet, del 1

 Jesus bar på en djup lengsel. Han formet den som en bønn til Faderen: "at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg, så at de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg." (Joh 17,21)

For meg har det å møte den store og fargerike familien til Frelseren vært så berikende. Den er så mye mye større enn den lille klanen jeg er en del av. Den kommer fra Øst og Vest, Nord og Sør og alle skal vi en dag sitte til bords i de himmelske saler og ta del i Lammets bryllupsmåltid. En skare som ingen kan telle. Vi må vokte oss vel for sekterismen som tror at den grenen vi sitter på er den eneste. Treet er stort og gammelt og har mange grener, for at himmelens fugler kan sitte i dem og synge lovsanger til Herren.

Jeg liker derfor mttoet til Misjonskirken (Misjonsforbundet): Guds barns enhet og synderes frelse! Mye sv min tid går med til å pleie reasjoner og bygge vennskap med ledere og lekfolk i ulike kirkesamfunn, og jeg taler da også over alt jeg blir spurt. 

Det har skjedd så mye poitivt når det gjelder forholdet kristne i mellom de siste årene. Det er ikke så mange år siden det var nærmest vanntette skott mellom oss og hver passet på sine egne revirer. 

Men jeg har ingen tro på organisert enhet, komitearbeid og resolusjoner! Den koptiske munken og fornyeren av klosterlivet i Egypt i vår tid, Matta al-Miskin (bildet) sa følgende: "Vi må begynne å leve sammen i troens eneste og innerste vesen før vi kan bli enig om innholdet." Der må vi begynne. Enhet begynner i ånd, ikke i bokstav. Det er Jesus som fører oss sammen!

I møte med andre kristne er jo noe fremmedartet, men det er jo vice versa! 

Den gryende pinsevekkelsen har mye å lære oss om kristen enhet:

I en bakgate i Los Angeles, nærmee bestemt i Azusa Street, bak en stall, ble den moderne pinsebevegelsen født i april 1906. Vi forbinder den først og fremst med tungetalen. Den var ihvertfall mest iøyenfallende. Eller? Like viktig var at pinsevekkelsen brøt ned barrierene mellom etnisitet, klasse og kirker. Dåpen i Den Hellige Ånd berørte alle.I et djupt segerert samfunn viste Azusa Street en ny menneskelighet med forsoning mellom mennesker som et av de aller viktigste kjennetegnene. des

I desember 1906 skrev bevegelsens forgrunnsskikkelse, den fargede predikanten William Seymour, om vekkelsens frukt: "Menneskene smeltet sammen...ble til et eneste stykke, et brød, til en kropp i Kristus Jesus. Det er hverken jøde eller hedning, slave eller fri, i Azusa Street Mission." 

William Seymours visjon om en kirke som vitnet om en ny menneskelighet med forsoning mellom mennesker, kom dog med årene til å bli trengt tilbake av andre krefter innen den unge pinsebevegelsen. Når virksomheten på Azusa Street etter noen år opplevde splittelse var den fremste årsaken at de hvite lederne innen bevegelsen ble forferdet over at ikke de svarte ikke "holdt seg på sin plass". 

William Seymour ble etterhvert utstøtt fordi han aldri ville gi opp sin radikale enhetsvisjon. Han lengtet etter en hel kirke: "Å, som mitt hjerte roper til Gud i disse dager om at han skal la hver av sine barn innse nødvendigheten av å leve i Johannesevangeliets 17 kapitel, slik at vi blir ett i Kristi kropp som Jesus ba om." Slik skulle det likevel ikke gå. Tiden var ikke moden for en så dristig visjon. Når Seymour dør 1922, bare 52 år gammel, var han nesten glemt. Det sies at han døde av et sønderknust hjerte.

William Seymour (bildet)

fortsettes

Den Hellige Ånds utøselse i enhetens tegn

Jeg er et barn av den karismatiske bevegelsen, hvis kjennetegn var at Den Hellige Ånd ble øst ut over kristne i det vi kaller de historiske kirkesamfunnene, og det på en slik måte at kristne fra alle disse ulike konfesjonene ble bundet sammen i enhetens bånd.

Selv talte jeg i tunger for aller første gang rundt en alterring i Gjøvik kirke, en mandagskveld på 1970-tallet og der, i denne vakre trekirken, hørte jeg 'sang i Ånden' for første gang. Så stillferdig, så harmonisk, så blendende vakkert.

Tungetalen var fulgt meg som bønnespråk mer eller mindre siden. Det har vært tider da jeg ikke har tatt den i bruk. I slike perioder har jeg ofte blitt minnet om de gode rådene den unge Timoteus fikk fra apostelen Paulus: 'Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste.... Derfor minner jeg deg om at du opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.' (1.Tim 4,14 og 2.Tim 1,6)

Selv opplevde jeg at en venn av meg underviste meg om Den Hellige Ånds gave og la hendene på meg og ba om at måtte få del i en Åndens dåp, dagen før det faktisk skjedde. Forbønnshandlingen skjedde i min barndoms kirke, Hunn kirke, etter gudstjenesten

For å være ærlig forstod jeg ikke så mye av det han sa denne søndagen. Bibelens lære om Den Hellige Ånd var ikke så lett å gripe, og det skjedde da tilsynelatende ingen ting da han la hendene sine og ba for meg. Ikke før jeg, sammen med mange andre ungdommer knelte ned rundt alterringen kvelden etter i Gjøvik kirke. Da var det som om en demning brast, og jeg talte i tunger for aller første gang. Det kom veldig overraskende.

Så mine første erfaringer med Den Hellige Ånd - både den personlige tungetalen og sang i Ånden fikk jeg i Den norske kirke.

Derfor har jeg siden alltid forbundet Den Hellige Ånd med enhet. For under hvelvingen i Gjøvik kirke var det kristne fra forskjellige menigheter og konfesjoner samlet. Ingen spurte meg bekjent  hvor du kom fra. Alt dreide seg om Jesus.

Og det var det som preget den karismatiske bevegelsen først og fremst: kjærligheten til Jesus. Da forsvant skillelinjene. Og kirkepolitikken.

'Turn your eyes upon Jesus', sang vi, 'look full in His wonderful face. And the things of earth will grow strangely dim in the light of His glory and grace.'

Ja, slik er det når man blir opptatt av Jesus!

Nå ber jeg om en ny pinse. Om Åndens dåp og Åndens ild. Det er dette vi trenger, mer enn noe annet. Vi har en arv fra pinsedag i Jerusalem, når Ånden falt, og disiplene ble ikledd kraft fra det høye. Måtte kirken vende tilbake til sin åndelige arv. Herren er rede til å øse sin Ånd ut igjen på nytt og på nytt. Og på nytt.

Den kristne sionismens røtter, del 8

Zvi eller Shlomo Kofsman (1910-1976) hører så absolutt med i en serie om sentrale skikkelser i den kristensionistiske bevegelsen. Han ble født i Algerie og en muslim som var kommet til tro på Jesus, ble redskapet Gud brukte for å lede Zvi til tro på Jesus som Messias.

Zvi Kofsman immigrete til Israel via Frankrike i 1948. Han hadde bakgrunn fra pinseretningen Assemblies of God, og hadde gode kontakter i denne bevegelsen både i Frankrike og USA. Med seg til Israel bar han en visjon om å bygge opp frie messianske forsamlinger over hele Israel.

Zvi grunnla den første hebraisk-talende messianske forsamlingen i Israel siden det første århundre. Det skjedde på 1950-tallet og denne forsamlingen var også den aller første messianske forsamlingen i landet som fikk offisiell godkjennelse fra israelske myndigheter. Menigheten ble godkjent i 1958.

Zvi ledet bønnemøter sammen med andre kristne forsamlinger annenhver uke. De ba og fastet mye. Han la stor vekt på bønn. B>lant annet ba og fastet de fast på Yom Kippur.

Mens pinsevenner og andre evangeliske kristne hadde problemer med å samarbeide ellers i verden, fant de hverandre i et bønnefellesskap på tvers av skillelinjene i Israel.

fortsettes

Bønn, tilgivelse og enhet

'Hver gang vi velger å be for andre kristne i stedet for å kritisere dem, blir vi et svar på Jesu bønn om enhet (Joh 17).

Hver gang vi tilgir dem som har såret oss, gjør vi Kristi glede større. .

Når vi forenes i kjærlighet og fellesskap med andre gjenfødte forsamlinger på tvers av rasemessige eller kirkesamfunns linjer, øker vi fryden i vår Fars hjerte.'

- Francis Frangipane (bildet) i boken: A House United. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

I enhetens tegn i Kragerø

Hvilken fest det ble, denne helgen i Kragerø.  May Sissel og jeg kjenner på en djup takknemlighet for det vi har fått være med på. Guds 'storfamilie' i Kragerø sto sammen om både seminarene jeg holdt og gudstjenesten i formiddag. Her var salvasjonister fra Frelsesarmeen, lutheranere fra Den norske kirke, Frikirken og Normisjon, her var metodister, pinsevenner og baptister!

Det var et sterkt vitnesbyrd om kristen enhet.

Vi var først samlet lørdag ettermiddag i bedehuset i Løkka, hvor jeg holdt et seminar ned tema: 'Når livet ikke ble slik jeg hadde tenkt'. I overkant av 60 personer hadde funnet veien til bedehuset denne vakre sensommer-ettermiddagen. Søndag formiddag talte jeg i vakre Kragerø kirke, hvor også mange var møtt frem. Så flott det var å feire nattverd med kristne fra så mange forskjellige sammenhenger. Her talte jeg om 'Kraften i velsignelsen'. Etter gudstjenesten ble mange med over i Metodistkirken hvor jeg holdt et seminar om 'Bønn med hvilepuls.' Helgen ble avsluttet så nydelig med at forsamlingen som var kommet sammen i Metodistkirken lyste Herrens velsignelse over May Sissel og meg, mens jeg tegnet korsets tegn i pannen på alle som var kommet for å ta del i bønneseminaret og lyste Herrens fred over hver enkelt.

Tilbakemeldingene er mange og gode. Flere ble berørt, og det var smil, tårer og latter. Ekstra hyggelig var det å treffe folk som følger meg på Facebook. Takk for invitasjonen.

Her er jeg sammen med arrangementskomiteen bak helgens samling i Kragerø.

Målet med mitt liv

"Min personige holdning er denne: Jeg står for vekkelse, enhet og bønn. Jeg arbeider for å gjenopprette helbredelse og forsoning mellom Guds barn.

Likevel, hvis det eneste Gud virkelig ville reise opp var en helt overgitt sønn ... en sønn som vil nekte å bli fornærmet, nekte å reagere, nekte å huse utilgivelighet, unansett hvem som bakvasker eller forfølger, - har jeg bestemt meg for å bli den sønnen.

Selv om jeg ikke har nådd målet mitt, så er ikke mitt primære mål vekkelse, men å gi deg glede, min Herre, Jesus Kristus."

- Francis Frangipane (bildet), amerikansk forkynner, pastor og bønneleder. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).

Hvorfor denne trangen etter å gå ut mot andre kristnes trosutøvelse?

Hvorfor denne sterke trangen etter å gå ut mot andre kristnes trosutøvelse og praksis? Hvorfor dette behovet for å si at deres trosutøvelse og praksis er feil, mens ens eget er rett og mer i samsvar med Bibelens, enn andres? Hvorfor denne ubendige trangen etter å korrigere?

Jeg undrer meg over hva som er det egentlige motivet?

Hvorfor ikke rett og slett la andre få være i fred, og respektere at andre ser ting litt annerledes enn meg? Hvorfor blande meg borti noe jeg egentlig ikke har noe med?

Om andre ber annerledes enn meg - hva så?
Om andre tilber Gud annerledes enn meg - hva så?
Om andre feirer gudstjeneste annerledes enn meg - hva så?

Har jeg ikke nok med meg selv og skal ikke jeg stå til ansvar for Gud selv hva angår mitt liv?

Hva kommer det av at jeg tror jeg er på rett kurs, mens de andre er villfarne?
Hva kommer det av at jeg tror at jeg har sett mer enn andre?


Hva er det jeg er redd?
Hvorfor blir jeg så sinna?

Hvorfor denne trangen etter å baktale i stedet for å fremsnakke?
Hvorfor denne trangen etter å fordømme i stedet for å velsigne?
Hvorfor denne nedlatenhet i stedet for raushet?

Tror vi virkelig at det er bare vi som kommer til himmelen, eller kan det hende Gud har barn andre steder også enn i min menighet og i vårt kirkesamfunn?  At det finnes andre benådede syndere i andre sammenhenger?

Jeg undres siden noen fremstiller det som det bare finnes en måte å be på - den spontane, den verbale, mens andre måter er relligiøse og fører bort fra Gud.

Gud, så slitsomme kristne kan være!

Hvorfor ikke bruke 2019 til å fremsnakke, tale vel om og velsigne kristne du ikke er enig med?

Bønneuken i Askim avsluttet med festgudstjeneste i enhetens tegn

Bønneuken for Askim ble avsluttet i går med en festgudstjeneste i vakre Askim kirke. Kirken var fullsatt og deler av galleriet måtte også tas i bruk. Representanter for de ulike menighetene som står bak bønneuken deltok som tekstlesere og forbedere under nattverden. Både gospelkoret Moments (fra Misjonskirken), og hornorkesteret til Frelsesarmeen Askim korps, satte sitt flotte preg på gudstjenesten. Liturg var sogneprest Magne Torbjørnsen. og under nattverden deltok også menighetsprest for Askim og Spydeberg, Geir Braadlie og pastor i Misjonskirken, Andre Tjersland.

Jeg talte over dagens tekst for 3. søndag i åpenbaringstiden: Joh 1,15-18 og hadde satt følgende overskrift over teksten: 'Gud har fått et ansikt i Jesus'.

I forbindelse med nattverden lyste jeg også en velsignelse over alle de som ønsket det, og det var det mange som ønsket.

Jeg ser tilbake på denne uken med stor glede og djup takknemlighet. May Sissel og jeg har møtt så mange flotte mennesker, og vi har fått være med på noe av det vakrest jeg kjenner: Guds barns enhet. Her har pinsevenner, misjonsforbundere, lutheranere, salvasjonister og baptister stått sammen om å be for og velsigne Askim. Og vi har velsignet hverandre og talt vel om hverandre. Jeg tror det har gledet Guds hjerte. Tenk at May Sissel og jeg skulle få være med på noe slikt!

Billedtekst: Sogneprest Magne Torbjørnsen, pastor Andre Tjersland, Jonna Palermo Skaheim, May Sissel og meg, Trond Skaheim og menighetsprest Geir Braadlie. Jonna og Trond er det nye pastorparet i Filadelfia Askim.

Billedtekst: Gospelkoret Moments

Om å se Jesus i andre

Økumenikk er sårbart og krevende. Det er møte med mennesker, og det er møte med teologi og kirkepolitikk. Men først og fremst handler det om å gjenkjenne Jesus i hverandre, se Guds bilde i vår neste og erkjenne at ingen sitter med sannheten alene.

Betyr det at man også må oppgi sin egen identitet og overbevisning, for at vi alle skal bli like? Slett ikke! Jeg har ingen tro på organisert enhet og kløktig uttenkte kirkelige vedtak, men jeg har tro på den enhet som Ånden skaper. Det er der, og bare der, alt begynner!

Vi har så mye til felles. Ikke minst Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen, og det er mye, bare det! Så skilles våre veier i spørsmål om dåp og nattverd og menighetssyn, for å nevne noe. Ikke uvesentlige spørsmål noen av disse, men her har vi kommet frem til ulike konklusjoner. 

Selv kjenner jeg på en djup takknemlighet for den kirkelige tradisjon jeg selv står i, samtidig som jeg  har djup respekt for ar andre har kommet frem til andre konklusjoner med hensyn til tro og lære, enn det jeg har. I møte med kristne fra andre konfesjoner enn min egen kjenner jeg ikke på noe behov for å overbevise de andre. Men jeg vraker ikke min overbevisning av den grunn. Med vårt ulike ståsted har vi alle noe å bidra med fra våre egne sammenhenger.

La oss med frimodighet grave djupere i vår egen tradisjon, samtidig som vi lytter ydmykt til hverandre og respekterer hverandre. La oss legge av oss storebror-mentaliteten, og la oss alle være Jesu småsøsken! Vi trenger alle Guds nåde. La oss lete etter Jesus i hverandre.

Pinsemenighet i Sverige samler kristne i bønn for enhet

Pingstkyrkan i Vänersborg i Sverige er inne i en syv dagers bønneaksjon, som startet lørdag i forrige uke. Lengselen er å se Guds folk komme sammen i enhet.

Det hele begynte for tre år siden med seks timers lovsang en gang i måneden. Initiativtager er lovsangslederen Michael Johansson og hans kone, Lisa. I vår fikk Michael Johansson et syn der han så hvordan Gud dro en sirkel av ild rundt ham. Når han innbød andre i sirkelen, ble den utvidet. Til slutt omkranset den hele Vänersborg, som ligger i Västra Götalands län. Byen fikk bystatus allerede i 1644, og har nærmere 22.000 innbyggere.

Michael Johansen er også ansvarlig for foreningen "Burn 24-7 Vänersborg, og har nettopp kommet hjem fra en stor bønnesatsning i Sarajevo.

Pinsekyrkan i Vänersborg strekker ut en hånd til alle de andre kristne forsamlingene i byen, og vil ha med seg alle i en forenet bønn for stedet de bor på.

Den enhet vi har i Kristus

"Vår enhet finnes i Kristus, født i Guds nærvær i oss, ikke rundt leirbålene til våre bekjennelser, læresetninger, eller tro.

Det er to nivåer av bevissthet her. I vår menneskelige bevissthet, ser vi det som skiller, men med 'Kristi sinn', ser vi med nye øyne og hører med nye ører den evige realiteten bakenfor det midlertidige.

Vi er kalt til å leve ut fra denne nye bevisstheten som er Kristi egen. Vi er høyt elsket av Gud og vår enhet er selve beviset på den kjærligheten som blir kroppsliggjort i oss gjennom nærværet av Kristi kropp i våre liv.

Så lær deg til å se og leve ut dette nye, alltid tilstedeværende evige livet som Gud har født inne i oss."

- Bob Holmes i Practice the Presence of God today in your common everyday life.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Var nå Reformasjonen nødvendig?

Svaret på det spørsmålet er et tydelig ja, uten noen som helst tvil og forbehold. Den som har lest litt kirkehistorie ser det. Det holder å nevne den politiserte pavekirken, forfølgelsen av annerledes troende, avlatshandelen, de teologiske avvikene fra det som hadde vært felles kristen tro. Forløperne til Reformasjonen, som John Wycliffe og Jan Hus, var brennende fakler i et ofte beksvart mørke.

Når Luther fant tilbake til den bibelske læren om Rettferdiggjørlsen ved troen alene, fikk mange mennesker åndelig hjelp til å komme ut i frihet. Reformasjonen kom som et åndelig vårvær som brakte med seg fornyelse og gjenoppdagelse av mange bibelske sannheter. Alt dette takker jeg Gud for. Det er en del av min åndelige arv, som jeg ønsker å ta vare på og som jeg ikke fornekter.

Reformasjonen må forstås ut fra sin samtid. Den var ikke bare nødvendig, den var uunngåelig, og det er mange faktorer som førte til den.

Men nettopp fordi Reformasjonen må forstås ut fra sin samtid, vil vi også se at alt som skjedde ikke var godt. Reformasjonen har ikke båret bare gode frukter. Vi fikk to nye kirkesamfunn, som hver på sin måte fikk nye og andre bånd til statsmakten. Både Den reformerte kirke og Den lutherske kirke ble på ulike måter bundet til og underlagt den politiske makten, slik urkirken ble det i overgangen til det vi kaller Oldkirken. Og disse to kirkene ble kirker, som med våpen i hånd, forfulgte, arresterte og drepte tusenvis av andre troende. Både katolikker og de som hørte til reformasjonens tredje gren, de foraktede anabaptistene - eller 'gjendøperne'.  Vi skal ikke glemme de tusenvis av martyrer som har lidt på grunn av nettopp Reformasjonen. Fra før av var disse anabaptistene forfulgt av Den romersk-katolske kirke.

Så har århundrene gått, og kristne har nærmet seg hverandre over konfesjonsbarierene. Det er mye godt å si om dette. Vi har lært og vi lærer fremdeles hverandre å kjenne. Og vi forstår at vi alle har mye å lære av hverandre.

Når det er sagt tror jeg ikke på noen organisert enhet som skal munne ut i en kirke til slutt. Til det er det for mye kirkepolitikk, og for store teologiske ulikheter. En som har lært meg mye om kristen enhet er kopteren Matta al-Miskin.

Han advarer mot 'en falsk enhet, en enhet som er grunnlagt på et ønske om å fremstå sterke, en enhet grunnlagt på smarte overenskomster og slue kompromisser, en enhet som forakter de svake."

Det skriver han i den lille boken, som er oversatt til svensk, "Enhet ger liv".  Matta al-Miskin starter et helt annet sted. I den enheten som finnes i Treenigheten, i Guds vesen. Den er der allerede.

"Enhetens grunn," skriver Matta al-Miskin, "er den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og menneskelig, Hans nedrivning av alle skillemurer. Den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten, den kjærlighet til og lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til vår neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare i hverandres."

I skarp polemikk mot all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme forankrer kirkens katolisitet i den altomfattende forsoningen som finnes i Kristus. Kirken er uendelig mye større enn alt det mennesker finner på. Den rommer himmel og jord, evig og timelig, åndelig og materielt.

Kristen enhet er troens viktigste krav, men den begynner ikke i lære, men i ånd. Det er Den Hellige Ånd som binder oss sammen på forsoningens grunn.

Et av kjerneverdiene i baptismen, som jeg selv er en del av, er retten til å tro og mene hva man vil. Den verdien er vi selvsagt ikke alene om, men den er grunnleggende for meg. Derfor vil jeg ikke gå ut i mot eller ta avstand fra mennesker som bekjenner Kristus og som holder seg til det kirken alltid har trodd, siden begynnelsen. Ikke har jeg noe behov for det heller, selv om de finnes de som krever det av meg. Jeg har i grunnen nok med mine egne synder, og har et stort behov for at Herren ser til meg i sin nåde.

Veien går ikke om Rom for meg, men jeg tar gjerne turen innen Golgata. Der møtes vi alle. Dit må jeg ofte, og det vet jeg mine trossøsken må også. Så erkjenner jeg at jeg ser stykkevis og delt, og jeg fortsatt har mye å lære av mine protestantiske, koptiske, ortodokse og katolske venner. Det betyr ikke at vi er enige i alt.

En hund, en katt, en protestant og en katolikk

Jeg liker Mark Twain (bildet). Det er jeg nok ikke alene om. Hvem har vel ikke latt seg fascinere av beretningen om Tom Sawyer og Huckleberry Finn? De hører med til barndommens klassikere. Mark Twain hadde en skarp iakttagerevne, og det var ikke vanskelig å leve seg inn i historiene hans. Prøv å les ham som voksen og du vil få enda større utbytte av det. Ikke minst kaller han på smilet og latteren.

Sitatet jeg vil dele med deg i dag er både morsomt og tragisk, og gir grunn til stor ettertenksomhet.

Mark Twain forteller oss om et eksperiment. Han plasserte en hund og en katt i samme bur, for å kunne se om de kunne komme ut av det med hverandre. Det gjorde de, så derfor puttet han også inn en fugl, en gris og en geit. De klarte seg også bra sammen etterhvert. Så satte han inn en baptist, en presbyterianer og en katolikk: snart var det ikke et levende vesen igjen der inne.

Så langt Twain.

For det første tror jeg vi vil bli overrasket over hvem vi kommer til å møte i himmelen. Dernest over hvem som ikke er der. Vi trenger alle å være litt ydmyke på egne og andres vegne. La oss lete etter Kristi bilde i hverandre.