Den Hellige Ånds utøselse i enhetens tegn

Jeg er et barn av den karismatiske bevegelsen, hvis kjennetegn var at Den Hellige Ånd ble øst ut over kristne i det vi kaller de historiske kirkesamfunnene, og det på en slik måte at kristne fra alle disse ulike konfesjonene ble bundet sammen i enhetens bånd.

Selv talte jeg i tunger for aller første gang rundt en alterring i Gjøvik kirke, en mandagskveld på 1970-tallet og der, i denne vakre trekirken, hørte jeg 'sang i Ånden' for første gang. Så stillferdig, så harmonisk, så blendende vakkert.

Tungetalen var fulgt meg som bønnespråk mer eller mindre siden. Det har vært tider da jeg ikke har tatt den i bruk. I slike perioder har jeg ofte blitt minnet om de gode rådene den unge Timoteus fikk fra apostelen Paulus: 'Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste.... Derfor minner jeg deg om at du opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.' (1.Tim 4,14 og 2.Tim 1,6)

Selv opplevde jeg at en venn av meg underviste meg om Den Hellige Ånds gave og la hendene på meg og ba om at måtte få del i en Åndens dåp, dagen før det faktisk skjedde. Forbønnshandlingen skjedde i min barndoms kirke, Hunn kirke, etter gudstjenesten

For å være ærlig forstod jeg ikke så mye av det han sa denne søndagen. Bibelens lære om Den Hellige Ånd var ikke så lett å gripe, og det skjedde da tilsynelatende ingen ting da han la hendene sine og ba for meg. Ikke før jeg, sammen med mange andre ungdommer knelte ned rundt alterringen kvelden etter i Gjøvik kirke. Da var det som om en demning brast, og jeg talte i tunger for aller første gang. Det kom veldig overraskende.

Så mine første erfaringer med Den Hellige Ånd - både den personlige tungetalen og sang i Ånden fikk jeg i Den norske kirke.

Derfor har jeg siden alltid forbundet Den Hellige Ånd med enhet. For under hvelvingen i Gjøvik kirke var det kristne fra forskjellige menigheter og konfesjoner samlet. Ingen spurte meg bekjent  hvor du kom fra. Alt dreide seg om Jesus.

Og det var det som preget den karismatiske bevegelsen først og fremst: kjærligheten til Jesus. Da forsvant skillelinjene. Og kirkepolitikken.

'Turn your eyes upon Jesus', sang vi, 'look full in His wonderful face. And the things of earth will grow strangely dim in the light of His glory and grace.'

Ja, slik er det når man blir opptatt av Jesus!

Nå ber jeg om en ny pinse. Om Åndens dåp og Åndens ild. Det er dette vi trenger, mer enn noe annet. Vi har en arv fra pinsedag i Jerusalem, når Ånden falt, og disiplene ble ikledd kraft fra det høye. Måtte kirken vende tilbake til sin åndelige arv. Herren er rede til å øse sin Ånd ut igjen på nytt og på nytt. Og på nytt.

Rundt en alterring

Dette stedet betyr mye for meg. Veldig mye. Rundt denne alterringen i den vakre Gjøvik kirke har jeg knelt mange ganger. I bønn. I syndsbekjennelse. I forbindelse med nattverdfeiringen. I stillhet. Det har vært hellige øyeblikk.

En mandagskveld en gang høsten 1972 var det her, knelende sammen med andre ungdommer, ble jeg døpt i Den Hellige Ånd og begynte å tale i tunger for første gang. Stillferdig, uten noe som helst påvirkning eller press fra noen. Den Hellige Ånd kom over meg. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte.

Av og til tenker jeg på hvorfor det skjedde akkurat her? Det jeg har kommet frem til er at i det øyeblikket skapte Herren en djup lengsel hos meg etter kristen enhet. Det var som om Herren viste at Han er mye større og favner bredere, enn våre kirkesamfunnsgrenser og at Han øser ut sin Ånd akkurat der Han vil! Han gjør ikke forskjell på folk. Den karismatiske bevegelsen viste til fulle at Herren gjestet de historiske kirkesamfunnene og øste ut sin Hellige Ånd i rikt mål - og gjør det fremdeles.

En venn fra ungdomstiden, Ole Jacob Nyhus, eller Jacken blant venner, er sogneprest i denne kirken nå. Han vokste opp under Jesusvekkelsen og er et barn av den. Den gangen var Gjøvik kirke stuvende full. Ikke bare var hver eneste sitteplass full, både i kirkesalen og på galleriet, men folk satt i midtgangen og rundt alteret, for å delta på Gospel Nights. Jeg var selv en av dem. Her har jeg hørt Broder Andreas tale for første gang, biskop Alex Johnson og Einar Lundby, bare for å nevne noen. En av Lundbys prekener husker jeg fremdeles store deler av.

Min bønn er at Herren må gjøre det igjen! Skape en ny Gudslengsel og fylle Gjøvik kirke på nytt!

I år hadde jeg gleden, sammen med mange andre, av å dele noen kveldstanker i en kort kveldsgudstjeneste i Gjøvik kirke, som fant sted hver dag under fastetiden. Det var veldig flott, og jeg kjente på stor takknemlighet for å få gi noe tilbake til denne kirken og samtidig få dele fellesskap med venner i Den norske kirke. Mens jeg satt i stillheten i denne kirken var jeg titt og ofte tilbake i tankene til de gangene jeg knelte ved alterringen og en djup glede fylte hjertet mitt.

Billedtekst: Alterringen i Gjøvik kirke. Foto: Kirken.no

Fastebetraktning i Gjøvik kirke: Leve i langsomhetens rytme

Dette er den siste fastebetraktningen jeg hadde i Gjøvik kirke. Jeg hadde den i går. Fantastisk flott å få være med på denne reisen gjennom fasten på vei mot den strålende påskedagen:

Jeg blir mer og mer opptatt av en åndelighe som har bærekraft. Stadig møter jeg mennesker som sliter med sitt kristenliv. Det være seg ledere eller lekfolk. De strever med noe de ikke får til. Enten det er å se menigheten de er hyrde for vokser. Eller det er et bønneliv som ikke fungerer, eller det er å tro når stormen raser. 

De biter tennene sammen. Stålsetter seg - og håper at det bærer. Men erfaringene er at det ikke gjør det. Det eneste de oppnår er å bli mer slitne og mer frustrerte. Corrie ten Boom ga en gang følgende gode åndelige råd: 'Gi deg ikke - gi deg over!' Her ligger det en hemmelighet gjemt: Vi må overgi oss til Ham som bærer. Det er ikke vi som bærer Gud, men Han som bærer oss. Det er i grunnen ganske opplagt, men ikke i praksis.

Jeg hadde en veldig fin prat med sønnen min her om dagen. Vi snakket om troen, og han spurte om alle disse meningene som finnes i kristenheten. Alle de som tror at det er de som har rett, og alle de andre som tar feil. 'Hva tror du, pappa?', spurte han. Da kunne jeg ha svart: Jeg tror på Bibelen, men i dag betyr ikke det utsagnet så mye.Det kan i grunnen bety hva som helst. Jeg svare:'Slik som troen kommer til uttrykk i Den nikenske og Den apostoliske trosbekjennelsen'. Jeg har nemlig oppdaget hvilken hvile det er i å tro det disse to trosbekjennelsene sier. Der har jeg landet. Ikke forsøke å formulere alt på nytt, men hvile i 'den tro som de hellige en gang for alle har fått overlevert.' (Jud v.3)

På forsatsbladet i Bibelen min har jeg skrevet ned noen ord fra en sang som betyr mye for meg: 'Nåden bærer meg, straffen lå på deg'. I dette er det også hvile: at Jesu frelsesverk er fullbrakt. Ikke noe kan legges til, men det er mye som kan trekkes fra, om vi begynner å tvile på forsoningens følger.

Jeg orker ikke lenger en tro som ikke bærer. Som hviler på det jeg burde, men som jeg likevel ikke får til, men den tro som bærer også når dagene ikke bærer meg. Og det gjør de ikke alltid.

For meg betyr stillheten mye. Den handler om å utvikle et fortrolig forhold til Ham som elsker oss. Kjernen i denne fortroligheten som oppstår når man er stille sammen med Gud er tilbedelsens kunst. I stillheten og tilbedelsen blir spørsmål til taushet. Bønn til lovsang. Lengsel til tilbedelse. Frykt til tro.

Jeg finner hvile i dette: bønn - den finner man! Eller kanskje rettere sagt: bønnen finner oss. For den ekte bønnen kommer ikke utenfra, men innenfra, som en gave gitt oss av Den Hellige Ånd.

Vi tenker vel som regel at det er vi som tar initiativet til å be, men det er Den Hellige Ånd som tar det egentlige initiativet. Det er Han som skaper lengselen etter å be - i oss. Akkurat det gir meg stor hvile og ro. 'Man treffer på bønnen som den største overraskelse, eller så har man funne noe annet enn bønn,' skriver Willi Lamber i boken: 'Å be med livets pulsslag.'

Han legger til: 'Den Hellige Ånd er det bedende menneskes verden. Den er den åndelige atmosfæren som menneske lever av som menneske. Den er åndedraget, det åndelige-sjelelige oksygen. Slik er bønnen alltid blitt sett og opplevd som 'sjelens åndedrag'.

Jeg har lett for å leve for fort! Leve for mange dager i en. Gape over for mye. Kanskje jeg ikke er alene om dette? I flere år har jeg derfor øvd meg i langsomhetens rytme. Den rytmen som er god for kroppen min, for sjelen min, for ånden min.

Mer og mer har jeg begynt å forstå at Gud har skapt og lever i langsomhetens rytme. Når Han ble menneske var Hans virksomhetsområde veldig begrense. Han levde 30 år av sitt liv stort sett på samme sted. I en landsby. Hvor alle kjente alle. Når Hans offentlige tjeneste startet var det også innenfor en ganske så begrenset radius - Galilea. I gangavstand til det meste.

Jeg opplever stadig at den fred Gud har gitt meg forsvinner når jeg øker tempoet. 

Bønn kan bli stress. Krav. Men ikke om du ber i takt med hjerteslagene dine. De gamle kalte bønnen for sjelens åndedrett. Bønn handler først og fremst om hvile.

Jeg stanser ofte ved denne definisjonen av bønn, gitt oss av bederen Ole Hallesby: 'Å be er ikke mer innviklet enn å legge seg i nådens sol, å bre sin sjelelige og legemlige nød ut i det legende lys som med sine undergjørende krefter avvæpner og innkapsler alle syndens bakterier. Å være en beder vil si å ligge i lysskur og få Jesu undergjørende kraft dag og natt inn i all sin nød.' (Ole Hallesby: Fra bønnens verden, Luther forlag, 14. opplag, side 12)

Pust.

Jeg kommer garantert ikke til å rekke alt. Jeg kommer garantert til å gå glipp av mye. Møter, konferanser, men jeg vil ikke tape min sjel. Derfor vil jeg fortsette med å øve meg i langsomhetens rytme. Der jeg bor. Jeg vil ta beina fatt og takke Gud for at jeg bor der jeg bor, og skal leve der.

Fastebetraktning i Gjøvik kirke, nr 2

Det er underlig hvordan en samtale kan få avgjørende betydning i et menneskeliv. Ja, endre kurs. Gi nytt mot. Vise en vei videre. Slik var mitt møte med Hans Johansson. I dag er det 10 år siden han døde brått og uventet på en joggetur på hjemstedet Rimforsta. Hans Johansson ble bare 58 år gammel.

Hans Johansson var pastor, som meg. Vi hadde begge samme kirkesamfunnsbakgrunn. Vi satt i matsalen på Bjärka Säby, et gammelt slott sør for Linköping, hvor den kommuniteten jeg tilhører hører hjemme. Vi satt alene og ble sittende lenge. De andre var ferdige med frokosten. Hans fortalte meg om sitt liv, jeg om mitt. Om lengeslen etter kommunitetsliv, om kallet til bønn, om frustrasjoner i tjenesten, om det for mitt vedkommende - å leve med kronisk og livstruende sykdom - og Hans lyttet. Da mener jeg, virkelig lyttet. Han var genuint interessert i et annet menneske. Og han gav meg råd. Ting han selv hadde lært den harde veien. Han var så ekte. Jeg gikk fra den samtalen glad til sinns. Den var oppløftende. Hans råd har jeg fulgt, og det dyrebare han lærte meg har jeg gjemt på.

En av de tingene Hans rådet meg til var å øve meg på å la meg elske. Også i min sårbarhet.

Det er mulig for oss å ha et teoretisk forhold til kjærligheten. Med hodet vårt vet vi at 'Gud er kjærlighet' - for det har vi lest. Noe ganske annet er å erfare denne kjærligheten i eget liv.

For meg er dette sårbare dager, dager med mye smerte og fortvilelse etter at jeg i fjor ved påsketider fikk vite at jeg har Parkinsons. Men akkurat i dag - ble jeg minnet om samtalen jeg hadde med Hans, og hans understrekning av å la seg elske av Gud - og mennesker. Da må vi våge å slippe Gud - og mennesker - innpå oss og våge å være sårbare.

I dag kom jeg også til å tenke på en sang skrevet av en person jeg setter stor pris på, og hvis sanger har betydd så mye for meg: Hilde Svela:

"Ver hos meg himmelske kjærleik. Ver i min dag og mi tid. Ver i min gråt og min latter, fyll meg og gjer meg fri!"

Den bønnen ber jeg om dagen. Ja, det er sårbare dager, men det er også dager med nådefullt nærvær og en smak av Guds godhet.

En annen bønn jeg ber om dagen, er denne: 'Elsk meg, Gud, med din ømhet.' Jeg trenger å favnes av denne ømheten som finnes hos Gud.

På Athos-fjellet i Hellas levde det frem til 1994 en munk som her Paisios. Han sa det slik: 'Når i ber skulle vi føle oss som et lite spedbarn i sin mors armer.' Livet - og ikke minst vårt bønneliv får en annen dimensjon når vi lever våre liv i lyset av en slik innstilling.

En annen ting Hans lærte meg var å leve langsomt. Ja, det er sant: for å leve lenge er det nødvendig å leve langsomt. Vi lever livene våre med alt for kort tidsspenn.

"Den som tror haster ikke," heter det i Jesaja 28,16. På nynorsk er dette oversatt slik: "Den som trur tek det med ro."

Ordene står i skarp kontrast til vår tid, hvor det meste går i hurtigtogsfart. Det er jo så mye vi skal rekke. Det stilles krav til oss alle steder. På jobben, i familien. Det er kurser og planlegging, det er barn som skal følges til alle slags aktiviteter, det er menighetsliv - vi dras og slites i alle retninger. Og, mens energien ebber ut. forsøker vi å rekke mer og mer. Noen av oss trenger å gjøre radikale endringer med våre liv. Men dessverre er det slik at mange av oss ikke ser det før vi blir alvorlig syke, mister jobben eller det skjer ytre dramatiske endringer i våre liv, som tvinger oss til endring.

Fastetiden vi er midt inne i er en gave gitt oss av kirken. Den er en tid for endring og forenkling.

'Jo, nærmere man lever Gud', sa Birgitta av Vadstena, 'jo enklere blir man.'

Denne gangen har jeg valgt 'forenkling' som mitt personlige faste-tema. Hvordan klarer man seg med mindre og får mer glede ut av det? Hvordan kan enkelhet bli en livsstil i en tid så komplisert som vår? Jeg har forsøkt å oversette en gammel kveker-hymne som skal ledsagte meg på vandringen mot Den strålende påskedagen:

'Det er en gave å være enkel,
det er en gave å være fri,
det er en gave å befinne seg der man burde være.'

Det er C.S Lewis som skal ha sagt: Stress er ikke av djevelen, stress er djevelen.'

Den som trur tek det med ro.

Fastebetraktning i Gjøvik kirke - nr 1

I går kveld hadde jeg min første betraktning i forbindelse med fastesamlingene i Gjøvik kirke. For meg er det ganske så spesielt å være her og få dele noe fra Guds ord, siden det var her jeg og mange med meg fikk oppleve vekkelsen på Gjøvik. Jeg skal ha fire betraktninger eller meditasjoner i alt, og kommer til å legge dem ut etter hvert som jeg holder dem:

Vi skal stanse ved et forunderlig vers i Jobs bok. I Job kapittel 35, vers 10, beskriver Elihu , en av Jobs venner, Gud på denne måten: 'Han som lar lovsanger lyde i natten.'

Det finnes en natt i alle menneskers liv. Job var en hardt prøvet mann. Ulykken hadde rammet ham hardt. Hans nærmeste var revet bort, hans eiendommer, buskap og velstand var borte. Det var beksvarte natta i hans liv. Og det var mager trøst i vennenes forsøk på å forklare hva som hadde skjedd. Ikke alt lar seg forklare.

Men vennen Elihu gir en strime av håp.

Han ber ikke vennen foreta seg noe. Han forteller en historie om Gud. Denne: Han synger i nattemørket. Om vi er stille vil vi høre Hans sanger. Hvilke sanger synger Han? Han lar sine kjærlighetssanger lyde over oss: I begge mine hender har jeg tegnet deg.

En av disse kjærlighetssangene finner vi hos profeten Sefanja: 'Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder seg og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet.'

En annen som opplevde natt i sitt liv var Jakob. Det var flere av dem, så vi snakker om 'Jakobsnettene' som et begrep. En av disse nettene, var han overmannet av redsel, for sin bror som sto ham etter livet. Jakob var alene. Da dukket det plutselig opp en ukjent som begynte å sloss med Jakob. Det er en brytekamp på liv og død.

Det må ha vært veldig skremmende. Men det er som om Jakob aner at denne ukjente bringer en velsignelse med seg. Den voldsomme kampen pågår helt til morgenen gryr. Jakob har grusomme smerter. Hoftekammen hans er ute av ledd. Likevel slipper han ikke tak i den ukjnete. Så sier han: 'Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg'. Og den ukjente velsigner Jakob. Velsignelsen er den del av disse lovsangene som Gud lar lyde om natten.

Som en side av det indre livets historie gir fortellingen om Jakob oss ledetråder til en av troens gåter: Gudsnærværet som kamp. Gud kjemper med dem Han elsker. Jakobs brytekamp med Gud gir oss et bilde av troens kamp. Den består i dette: Igjen og igjen kapitulere for Gud. Vi forstår ikke at det er gjennom å msite og kapitulere at vi vinner livet og i sannhet blir levende mennesker.

Ingen kommer ut av en slik brytekamp med Gud uten å bli merket for livet. Jakob haltet resten av livet. Slike netter gir oss sår.

Men natten blir meningsfull når du vet at den forbereder daggryet. 'Sorgens natt fordunkler verdens småting, men åpenbarer samtidig løftenes stjernehimmel,' sier den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, og så legger han til: 'Sammen med Ham er alltid ørkenenet land fylt av bare lys.'

Emil Gustafson visste hva han snakket om. Han led mye på grunn av en magesykdom, og dør bare 38 år gammel. En gang fikk han spørsmåler om han kunne beskrive Gud med en setning. Da ble Emil Gustafson stille lenge. Så sa han: 'Han heter underlig'. Ikke 'under', det er Han også, men underlig.

Det er Gustafson som har skrevet sangen: 'Hvor underlig er du i alt hva du gjør. Hvem kan dine veier forstå? Men ett er dog sikkert: Den vei du meg før, for meg er den beste å gå.'

Jeg skal ikke sitere hele sangen, men ta med meg det verset omhandler himmelen:

Vi bøyer oss ned i tilbedelse der
og synger med engler i kor.
O, Herre, rettferdig og nådig du er,
i alt hva du gjør er Du stor.

Og det siste verset som lyder slik:

Jeg venter tålmodig , tilfreds med min lodd
Til engan hvert hvrfor får svar.
En arv uten like hos Gud har jeg fått
Det herlige håpet jeg har.

Arnfinn Haram sa det slik: I natta blir dagen til.

Jeg er så glad for at det ikke er jeg som skal synge i natten. Det er Gud som synger. Det er ikke vi som holder oss oppe med egne krefter disse krevende nettene. Det er Gud.

Tar fasten tilbake

Fastetiden markers i år med en helt spesiell fasteaksjon i Gjøvik kirke. Menigheten inviterer til 21 fastesamlinger fra 15. februar til og med 22.mars. Fra mandag til torsdag.

Initiativtageren til disse samlingene, som er et pilotprosjekt, Tom Torkehagen:

"Vi samles til en slitesterk kombinasjon av stillhet, lystenning, musikk og ord til ettertanke - før det hele avsluttes med at sammen både synger og leser noen tekster og ber vårt Fadervår."

Samlingene begynner kl.21.00 og den første halvtimen er det stille i kirkerommet.Så blir det musikk ogord for kvelden. Det er også mulig å komme til samlingen kl.21.30, som varer i 20 minutter.

"Mange søker kirkerommet når de er på ferie i utlandet,særlig på storbyferie. Der søker de ro i omgivelser som kan inspirere og utfordre. Men ofte kan terskelen til den lokale kirken være litt høyere. Og når sant skal sies er ikke dørene her hjemme like ofte åpne heller," sier Torkehagen.

Men nå åpnes dørene til en annerledes opplevelse i kirkerommet.

"Vårt ambisiøse ønske er at dette skal bli et tilbud med lav terskel, høyde under taket, liten innsats men med stort utbytte," legger han til.

Medvirkende ved fastesamlingene er:

Arnfinn Hasle, Ole Jacob Nyhus, Bjørg Antonsen, Jens Dale, Asmund Haugen Tusvik, Jostein Fikstvedt, Ragnhild Hay, Signi Lundgård, Bjørn Olav Hansen, Olve Wendelbo, Nils Kåre Erlimo, Kolbjørn Teien, Dag Landmark, Bram Janssens, Øystein Wang, Vidar Fredheim, Tom Torkehagen, Marit Helene U. Olsen, Kristin Gilje og Håkon Glommen Eriksen

Foto: Kirken.no

Tungetalen som bønnespråk, del 1

Det begynner å bli noen år siden. Gjennom en drøm opplevde jeg Herrens tydelige tiltale om at jeg skulle lese en bok av Oral Roberts som jeg hadde kjøpt en gang på 1970-tallet. Jeg fant den fram i biblioteket mitt, men jeg leste den ikke. Det skyldes nok at jeg var skeptisk til forfatteren. Men Herren ga ikke opp. Det var noe Han ville. Jeg har bedt Herren om tilgivelse for at jeg ikke straks gjorde som Han ba meg om.

Når den lutherske presten Larry Christenson døde 26. desember i fjor, ble jeg så minnet om dette: tungetalens betydning.

Jeg er et barn av den karismatiske bevegelsen. Dette Åndens pinsevær som Gud sendte over de historiske kirkesamfunnene. Den ene etter den andre, uansett kirkeetikett, kunne vitne om at de var blitt døpt i Den Hellige Ånd. Mange av dem kunne fortelle at de talte i tunger. Over alt ble det forkynt om Åndens dåp. Selv opplevde jeg denne dåpen i Den Hellige Ånd rundt alterringen i Gjøvik en mandagskveld høsten 1972. Det var et overveldende og helt uventet møte med Guds hellige nærvær. En venn av meg hadde noen uker i forveien spurt om jeg hadde blitt døpt i Den Hellige Ånd. Jeg forstod ikke hva han snakket om, men han tok frem Bibelen sin og underviste meg. Så la han hendene på meg. Dette fant sted ute i korridoren i Hunn kirke, og ingen ting skjedde. Men der - rundt alterringen i Gjøvik kirke - med andre ungdommer knelende rundt meg, brøt jeg ut i et annet tungemål. Jeg har ikke vært den samme siden. Den første frukten av denne sterke opplevelsen var en ny og djup kjærlighet til Bibelen.

Men det har slått meg: Det er blitt så stille rundt dette som har med Den Hellige Ånds dåp. Jeg vet ikke hvor lenge det er siden jeg har hørt noen forkynne om Åndens dåp. Jeg ser ikke at det er noe tema lenger på våre sommerfestivaler. Ingen seminarer om Åndens dåp og tungetalens betydning.

Hvorfor?

Larry Chrisrenson skriver noen ord i boken: Speaking In Tounges (Bethany Fellowship 1975), med forord av selveste Corrie ten Boom:

"Det Gud har valgt ut for sin kirke trenger ikke å forsvares, heller ikke kan det nedgraderes. Vår oppgave er verken å forsvare eller nedgradere en av gavene til Den Hellige Ånd, men heller å oppdage hensikten og meningen som Gud hadde i sinne når Han valgte ut denne gaven for sin menighet." (Larry Christenson: Speaking In Tounges. Bethany Fellowship, side 7)

Det er en nød hos meg etter at kristne opplever en dåp i Den Hellige Ånd, og jeg vil gjøre mitt for å løfte frem igjen denne bibelske sannheten.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på tungetalen som bønnespråk.

(fortsettes)

En preken ved reformasjonsjubileet

Her er prekenen sogneprest Ole Jacob Nyhus (bildet) holdt i Gjøvik kirke i går. Jeg tror mange vil ha stor glede og nytte av å lese den. Bildet er tatt av Kirken.no

Om to dager, 31.oktober, er det nøyaktig 500 år sia Luther fikk slått opp sine 95 teser mot avlatshandelen. Ingen ante hvilke krefter han pirka borti! At dette skulle få demningen til å briste, og et religiøst og sosialt opprør til å flomme ut over by og land over hele Europa! Også Norge ble forandra, og nå sitter vi her i en evangelisk luthersk kirke.  
Reformasjonen skapte frigjøring og fornyelse, ja, men også sår og splittelse, strid og fordømmelser. Men, Gud skje lov! I dag er klimaet et helt annet – kanskje det beste på 500 år? Katolikker og lutheranere på høyeste hold, snakker nå om sitat: «en gjensidig berikelse og påvirkning» - av hverandre! Hør hva den katolske og lutherske biskopen i Oslo skriver:
- De siste 50 år med dialog mellom katolikker og lutheranere har vist at våre kirker er enige om det viktigste, at frelsen i Jesus Kristus er Guds nåde og barmhjertighet som skjenkes mennesker i tro som ren gave – uten krav om noen fortjeneste fra vår side. Så viser de til felleserklæringen om rettferdiggjørelse ved tro signert av paven og LVF.  Og med det folkens, er reformasjonens viktigste stridsspørsmål over! Vi bør glede oss og klappe!

Det var tusener av borgere - også prester og biskoper - som på Luthers tid reagerte med avsky på avlatshandelen og kirkas forfall. En flom av krefter og følelser ble utløst. For: for Luther og mange troende handla dette om det innerste i evangeliet: nåde eller avlat, frihet eller trelldom, ja, liv eller død. Å innbille seg at vi med penger! (eller med noe annet) kan kjøpe oss fortjenester hos Gud for å forkorte tida i skjærsilden og raskere oppnå frelse – er løgn, trelldom, død!  

Luther begynner tesene sånn: Av kjærlighet til sannheten og iver etter å få brakt den for dagen skal følgende setninger drøftes i Wittenberg:  
1 Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: "Gjør bot osv.", så vil han at de troendes hele liv skal være en bot. 
27. De som sier at sjelen flyr ut av skjærsilden så snart pengene klinger i kisten, forkynner menneskelærdom.
28. Men sikkert er det at når pengene klinger i kisten, øker menneskenes havesyke og gjerrighet. 
36. Enhver kristen som sørger inderlig over sine synder, har full ettergivelse av straff og skyld også uten avlatsbrev.
43. Man må opplyse de kristne om at den som gir til de fattige eller låner til de nødlidende, handler riktigere enn den som kjøper avlat.
44. For ved kjærlighetsgjerninger økes kjærligheten, og menneskene blir bedre, men ved avlat blir ikke mennesket bedre. 

Så; har dette aktualitet i dag? Eller er «avlat» et begrep og en forestilling som ble skrota en gang for alle med Luther? Først må vi si: Luther tok ikke avstand fra avlat slik den var meint: som botshandling for å gjøre opp for seg overfor mennesker og ikke overfor Gud. Det var misbruket av avlaten, trua på at en gjennom penger og øvelser kan styrke sin posisjon overfor Gud, han kjempa mot med livet som innsats. Og i dag, i en kultur hvor alt kan kjøpes og selges - fins fortsatt denne tanken om frelse til salgs – at du kan høyne din posisjon og din verdi ved å investere i livsstil, trening, status, et høyt antall «laiks» - eller et høyt antall kristelige aktiviteter. 

Den moderne avlat er krav og prestasjonspress uten stans - for å bli god nok, flink nok, pen nok, tynn nok, troende nok til å bli akseptert og verdsatt.  Men å slik knytte sin verdi til det vi får til, og ikke til det vi får, er nådeløst. Det gjør oss identiske med vår egen suksess eller fiasko. En innbiller seg å være selvforsynt! Og livet kjennes ikke lenger som en gave. Gud og nåden blir overflødig. 

Avlatshandelen var en stor kommersiell suksess. Det er den fortsatt, og den markedsføres på illusjonen om at de viktigste tinga i livet kan vi kjøpe og gjøre oss fortjent til! Men evangeliet sier det motsatte! De viktigste tinga i livet kan vi bare få! Gratis! Motta av pur nåde fra Gud! Du er ikke selvforsynt, men «gudforsynt». For hva har vel jeg gjort for å komme til verden? Eller for at dagen demrer og at «graset er grønt for ælle»?  Hva har vel jeg gjort for min verdi som skapt i Guds bilde? Hva har vel jeg gjort for min status som Guds barn, elsket og frikjent? Alt, både skapelse og frelse er gitt oss - av Gud! Og våre kjøp og anstrengelser for å skape og frelse oss sjøl blir uansett puslete greier. 

De to sønna vi hører om i dagens lignelse hadde heller ikke så mye skryte av. Også for dem gjaldt det, at alt var gitt dem. At de var sønner i huset og dermed fikk alt de trengte og frihet til å komme å gå – var noe de var født til. De kunne jo like gjerne vært født til å være treller på garden, men det var de ikke. Det pussige var at dette hadde de aldri tenkt over – hvor privilegerte de var med deres frihet og status! De tok det bare for gitt! 

Den yngste sønnen fikk en dag den ideen at han ville få utløst sin del av arven. Og han fikk det. Faren tok han på alvor som et fritt og myndig menneske. Han tvinger ingen til å bli værende i huset. 

Sønnen reiser så, langt vekk og skaffer seg det meste som kan kjøpes for penger. Han nyter å bli beundra, ja, bli misunt. Men det er en ting han glømmer: som han ikke burde glømme: at alt han eier og har han fått gjennom arven fra far! Men han gjør bruk av alle ting uten far, ja som om han ikke eksisterte! I stille stunder dukker minnene fra livet hjemme hos far opp, men 
han vil ikke tenke på det! Han gjør seg hard. Han vil ikke erkjenne at han er en sønn, som lengter hjem, og at han ikke lenger har noen glede av de tinga og den status han kjøper seg. 

Når så penga en dag tar slutt og alle løgner og illusjoner faller – kommer han til seg sjøl. Han kan ikke lenger fornekte hvem han er og hvor han hører hjemme, og han begynner på vandringa hjem. Men han er han er redd. Redd for å møte igjen far og de andre hjemme. De som veit alt, vil forakte meg, dømme meg, avvise meg! På veien tenker han på hva han skal si til far når de møtes. Han vil kaste seg ned for føttene hans og si: Far jeg har syndet mot himmelen og mot deg, jeg fortjener ikke lenger å være din sønn, men la meg få være som en av leiekarene dine. Jeg lover! Jeg skal gjøre alt så godt jeg kan, bare dere vil ta imot meg og akseptere meg - som en tjener! 

Men faren har allerede tilgivelsen klar i sitt hjerte, før han får høre om den avlat sønnen vil betale! Han løper sønnen sin i møte, kaster seg om halsen på ham og kysser ham. Han roper til tjenerne: Skynd dere! Finn fram de fineste klærne, gi ham sko på føttene og ring på fingeren! Slakt gjøkalven så vil vi spise og glede oss. For han var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen! 

Sønnen hadde mista alt og fikk alt tilbake. Det er dette som er nåde. Det innerste i kristendommen. Nåden er når alt er tapt, å få alt tilbake! Uforskyldt, gratis. Det er denne perlen reformasjonen blankpusser: Sola gratia. Nåden alene skaper oss, bærer oss, frelser oss. Den overstrømmer oss, og er ny hver morgen! Vi kan ikke gjøre noe så Gud elsker oss mer. Og vi kan heller ikke gjøre noe så Gud elsker oss mindre. For Gud elsker oss alltid først…

Så til slutt: Når vi er slitne og tynget og ikke orker mer, av alle krav og alt press – er nåden et varmt, solrikt berg å legge seg ned på - med hele vår tyngde! Og vi kjenner hvordan det tunge renner av! Og vi kjenner berget som varmer og bærer. Det kan ikke rokkes! Nåden er hvile! På varmt berg. Bortenfor alle krav. 
Derfor skal vi daglig gjøre bot og vende hjem, ikke for å bli akseptert og elsket, men fordi vi allerede er akseptert og elsket. 

Alt er nåde. Nåde alene.
Så skylder vi, å være nådige med hverandre! Først da har vi grepet reformasjonens perle...

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Vakker og sterk markering av reformasjonsjubileet i Gjøvik kirke

Så er jeg hjemme igjen etter en sterk og flott gudstjeneste i Gjøvik kirke i formiddag. En fullsatt kirke feiret 500 års jubileet for reformasjonen, med Luther-salmer, nattverdfeiring og en preken som konsentrerte seg om det helt sentrale i den reformatoriske arven: nåden alene.

Det er mye godt som kunne sies om prekenen til sognepresten i Gjøvik kirke i dag, fungerende prost Ole Jacob Nyhus - blant alle som kjenner ham: Jacken. Men for egen del var det en setning som begynte å leve sitt eget liv etterpå:

"Nåden er som et solrikt berg jeg kan legge hele kroppen nedpå med hele sin tyngde og kvile."

Fantastisk! Så rikt og så stort og nettopp - så fylt av hvile. Akkurat hva jeg trenger, og sikkert mange med meg.

Det er spesielt å være tilbake i vakre Gjøvik kirke, med den helt spesielle altertavlen, av Kristus som med åpne armer ønsker alle velkommen! Det var her jeg opplevde Kristus så sterkt i min ungdoms dager på 1970-tallet, og det var her jeg ble døpt i Den Hellige Ånd, knelende ved alterringen en sen mandagskveld. Den gangen fyltes denne kirken til randen av mennesker til Gospel Nights. Det var en forunderlig tid.

Men så godt i dag også å møte gode venner, få rause klemmer, varme smil og gode ord. Kjenner dette betyr mye for meg. Og jeg elsker jo liturgien, de vakre salmene, trosbekjennelsen og nattverdfeiringen.

Jeg tror jammen jeg kommer igjen ved anledning.

Det eneste jeg savnet med denne vakre gudstjenesten var at alle menighetene i byen burde ha tatt del i den, slik at vi sammen kunne ha feiret reformasjonsjubileet. Nå skal May Sissel og jeg sette oss ned for å se filmen om Luther. Vi har sett den flere ganger, men den passer veldig godt å se opp igjen en dag som denne.