Fastebetraktning i Gjøvik kirke: Leve i langsomhetens rytme

Dette er den siste fastebetraktningen jeg hadde i Gjøvik kirke. Jeg hadde den i går. Fantastisk flott å få være med på denne reisen gjennom fasten på vei mot den strålende påskedagen:

Jeg blir mer og mer opptatt av en åndelighe som har bærekraft. Stadig møter jeg mennesker som sliter med sitt kristenliv. Det være seg ledere eller lekfolk. De strever med noe de ikke får til. Enten det er å se menigheten de er hyrde for vokser. Eller det er et bønneliv som ikke fungerer, eller det er å tro når stormen raser. 

De biter tennene sammen. Stålsetter seg - og håper at det bærer. Men erfaringene er at det ikke gjør det. Det eneste de oppnår er å bli mer slitne og mer frustrerte. Corrie ten Boom ga en gang følgende gode åndelige råd: 'Gi deg ikke - gi deg over!' Her ligger det en hemmelighet gjemt: Vi må overgi oss til Ham som bærer. Det er ikke vi som bærer Gud, men Han som bærer oss. Det er i grunnen ganske opplagt, men ikke i praksis.

Jeg hadde en veldig fin prat med sønnen min her om dagen. Vi snakket om troen, og han spurte om alle disse meningene som finnes i kristenheten. Alle de som tror at det er de som har rett, og alle de andre som tar feil. 'Hva tror du, pappa?', spurte han. Da kunne jeg ha svart: Jeg tror på Bibelen, men i dag betyr ikke det utsagnet så mye.Det kan i grunnen bety hva som helst. Jeg svare:'Slik som troen kommer til uttrykk i Den nikenske og Den apostoliske trosbekjennelsen'. Jeg har nemlig oppdaget hvilken hvile det er i å tro det disse to trosbekjennelsene sier. Der har jeg landet. Ikke forsøke å formulere alt på nytt, men hvile i 'den tro som de hellige en gang for alle har fått overlevert.' (Jud v.3)

På forsatsbladet i Bibelen min har jeg skrevet ned noen ord fra en sang som betyr mye for meg: 'Nåden bærer meg, straffen lå på deg'. I dette er det også hvile: at Jesu frelsesverk er fullbrakt. Ikke noe kan legges til, men det er mye som kan trekkes fra, om vi begynner å tvile på forsoningens følger.

Jeg orker ikke lenger en tro som ikke bærer. Som hviler på det jeg burde, men som jeg likevel ikke får til, men den tro som bærer også når dagene ikke bærer meg. Og det gjør de ikke alltid.

For meg betyr stillheten mye. Den handler om å utvikle et fortrolig forhold til Ham som elsker oss. Kjernen i denne fortroligheten som oppstår når man er stille sammen med Gud er tilbedelsens kunst. I stillheten og tilbedelsen blir spørsmål til taushet. Bønn til lovsang. Lengsel til tilbedelse. Frykt til tro.

Jeg finner hvile i dette: bønn - den finner man! Eller kanskje rettere sagt: bønnen finner oss. For den ekte bønnen kommer ikke utenfra, men innenfra, som en gave gitt oss av Den Hellige Ånd.

Vi tenker vel som regel at det er vi som tar initiativet til å be, men det er Den Hellige Ånd som tar det egentlige initiativet. Det er Han som skaper lengselen etter å be - i oss. Akkurat det gir meg stor hvile og ro. 'Man treffer på bønnen som den største overraskelse, eller så har man funne noe annet enn bønn,' skriver Willi Lamber i boken: 'Å be med livets pulsslag.'

Han legger til: 'Den Hellige Ånd er det bedende menneskes verden. Den er den åndelige atmosfæren som menneske lever av som menneske. Den er åndedraget, det åndelige-sjelelige oksygen. Slik er bønnen alltid blitt sett og opplevd som 'sjelens åndedrag'.

Jeg har lett for å leve for fort! Leve for mange dager i en. Gape over for mye. Kanskje jeg ikke er alene om dette? I flere år har jeg derfor øvd meg i langsomhetens rytme. Den rytmen som er god for kroppen min, for sjelen min, for ånden min.

Mer og mer har jeg begynt å forstå at Gud har skapt og lever i langsomhetens rytme. Når Han ble menneske var Hans virksomhetsområde veldig begrense. Han levde 30 år av sitt liv stort sett på samme sted. I en landsby. Hvor alle kjente alle. Når Hans offentlige tjeneste startet var det også innenfor en ganske så begrenset radius - Galilea. I gangavstand til det meste.

Jeg opplever stadig at den fred Gud har gitt meg forsvinner når jeg øker tempoet. 

Bønn kan bli stress. Krav. Men ikke om du ber i takt med hjerteslagene dine. De gamle kalte bønnen for sjelens åndedrett. Bønn handler først og fremst om hvile.

Jeg stanser ofte ved denne definisjonen av bønn, gitt oss av bederen Ole Hallesby: 'Å be er ikke mer innviklet enn å legge seg i nådens sol, å bre sin sjelelige og legemlige nød ut i det legende lys som med sine undergjørende krefter avvæpner og innkapsler alle syndens bakterier. Å være en beder vil si å ligge i lysskur og få Jesu undergjørende kraft dag og natt inn i all sin nød.' (Ole Hallesby: Fra bønnens verden, Luther forlag, 14. opplag, side 12)

Pust.

Jeg kommer garantert ikke til å rekke alt. Jeg kommer garantert til å gå glipp av mye. Møter, konferanser, men jeg vil ikke tape min sjel. Derfor vil jeg fortsette med å øve meg i langsomhetens rytme. Der jeg bor. Jeg vil ta beina fatt og takke Gud for at jeg bor der jeg bor, og skal leve der.

Fastebetraktning i Gjøvik kirke, nr 2

Det er underlig hvordan en samtale kan få avgjørende betydning i et menneskeliv. Ja, endre kurs. Gi nytt mot. Vise en vei videre. Slik var mitt møte med Hans Johansson. I dag er det 10 år siden han døde brått og uventet på en joggetur på hjemstedet Rimforsta. Hans Johansson ble bare 58 år gammel.

Hans Johansson var pastor, som meg. Vi hadde begge samme kirkesamfunnsbakgrunn. Vi satt i matsalen på Bjärka Säby, et gammelt slott sør for Linköping, hvor den kommuniteten jeg tilhører hører hjemme. Vi satt alene og ble sittende lenge. De andre var ferdige med frokosten. Hans fortalte meg om sitt liv, jeg om mitt. Om lengeslen etter kommunitetsliv, om kallet til bønn, om frustrasjoner i tjenesten, om det for mitt vedkommende - å leve med kronisk og livstruende sykdom - og Hans lyttet. Da mener jeg, virkelig lyttet. Han var genuint interessert i et annet menneske. Og han gav meg råd. Ting han selv hadde lært den harde veien. Han var så ekte. Jeg gikk fra den samtalen glad til sinns. Den var oppløftende. Hans råd har jeg fulgt, og det dyrebare han lærte meg har jeg gjemt på.

En av de tingene Hans rådet meg til var å øve meg på å la meg elske. Også i min sårbarhet.

Det er mulig for oss å ha et teoretisk forhold til kjærligheten. Med hodet vårt vet vi at 'Gud er kjærlighet' - for det har vi lest. Noe ganske annet er å erfare denne kjærligheten i eget liv.

For meg er dette sårbare dager, dager med mye smerte og fortvilelse etter at jeg i fjor ved påsketider fikk vite at jeg har Parkinsons. Men akkurat i dag - ble jeg minnet om samtalen jeg hadde med Hans, og hans understrekning av å la seg elske av Gud - og mennesker. Da må vi våge å slippe Gud - og mennesker - innpå oss og våge å være sårbare.

I dag kom jeg også til å tenke på en sang skrevet av en person jeg setter stor pris på, og hvis sanger har betydd så mye for meg: Hilde Svela:

"Ver hos meg himmelske kjærleik. Ver i min dag og mi tid. Ver i min gråt og min latter, fyll meg og gjer meg fri!"

Den bønnen ber jeg om dagen. Ja, det er sårbare dager, men det er også dager med nådefullt nærvær og en smak av Guds godhet.

En annen bønn jeg ber om dagen, er denne: 'Elsk meg, Gud, med din ømhet.' Jeg trenger å favnes av denne ømheten som finnes hos Gud.

På Athos-fjellet i Hellas levde det frem til 1994 en munk som her Paisios. Han sa det slik: 'Når i ber skulle vi føle oss som et lite spedbarn i sin mors armer.' Livet - og ikke minst vårt bønneliv får en annen dimensjon når vi lever våre liv i lyset av en slik innstilling.

En annen ting Hans lærte meg var å leve langsomt. Ja, det er sant: for å leve lenge er det nødvendig å leve langsomt. Vi lever livene våre med alt for kort tidsspenn.

"Den som tror haster ikke," heter det i Jesaja 28,16. På nynorsk er dette oversatt slik: "Den som trur tek det med ro."

Ordene står i skarp kontrast til vår tid, hvor det meste går i hurtigtogsfart. Det er jo så mye vi skal rekke. Det stilles krav til oss alle steder. På jobben, i familien. Det er kurser og planlegging, det er barn som skal følges til alle slags aktiviteter, det er menighetsliv - vi dras og slites i alle retninger. Og, mens energien ebber ut. forsøker vi å rekke mer og mer. Noen av oss trenger å gjøre radikale endringer med våre liv. Men dessverre er det slik at mange av oss ikke ser det før vi blir alvorlig syke, mister jobben eller det skjer ytre dramatiske endringer i våre liv, som tvinger oss til endring.

Fastetiden vi er midt inne i er en gave gitt oss av kirken. Den er en tid for endring og forenkling.

'Jo, nærmere man lever Gud', sa Birgitta av Vadstena, 'jo enklere blir man.'

Denne gangen har jeg valgt 'forenkling' som mitt personlige faste-tema. Hvordan klarer man seg med mindre og får mer glede ut av det? Hvordan kan enkelhet bli en livsstil i en tid så komplisert som vår? Jeg har forsøkt å oversette en gammel kveker-hymne som skal ledsagte meg på vandringen mot Den strålende påskedagen:

'Det er en gave å være enkel,
det er en gave å være fri,
det er en gave å befinne seg der man burde være.'

Det er C.S Lewis som skal ha sagt: Stress er ikke av djevelen, stress er djevelen.'

Den som trur tek det med ro.

Fastebetraktning i Gjøvik kirke - nr 1

I går kveld hadde jeg min første betraktning i forbindelse med fastesamlingene i Gjøvik kirke. For meg er det ganske så spesielt å være her og få dele noe fra Guds ord, siden det var her jeg og mange med meg fikk oppleve vekkelsen på Gjøvik. Jeg skal ha fire betraktninger eller meditasjoner i alt, og kommer til å legge dem ut etter hvert som jeg holder dem:

Vi skal stanse ved et forunderlig vers i Jobs bok. I Job kapittel 35, vers 10, beskriver Elihu , en av Jobs venner, Gud på denne måten: 'Han som lar lovsanger lyde i natten.'

Det finnes en natt i alle menneskers liv. Job var en hardt prøvet mann. Ulykken hadde rammet ham hardt. Hans nærmeste var revet bort, hans eiendommer, buskap og velstand var borte. Det var beksvarte natta i hans liv. Og det var mager trøst i vennenes forsøk på å forklare hva som hadde skjedd. Ikke alt lar seg forklare.

Men vennen Elihu gir en strime av håp.

Han ber ikke vennen foreta seg noe. Han forteller en historie om Gud. Denne: Han synger i nattemørket. Om vi er stille vil vi høre Hans sanger. Hvilke sanger synger Han? Han lar sine kjærlighetssanger lyde over oss: I begge mine hender har jeg tegnet deg.

En av disse kjærlighetssangene finner vi hos profeten Sefanja: 'Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder seg og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet.'

En annen som opplevde natt i sitt liv var Jakob. Det var flere av dem, så vi snakker om 'Jakobsnettene' som et begrep. En av disse nettene, var han overmannet av redsel, for sin bror som sto ham etter livet. Jakob var alene. Da dukket det plutselig opp en ukjent som begynte å sloss med Jakob. Det er en brytekamp på liv og død.

Det må ha vært veldig skremmende. Men det er som om Jakob aner at denne ukjente bringer en velsignelse med seg. Den voldsomme kampen pågår helt til morgenen gryr. Jakob har grusomme smerter. Hoftekammen hans er ute av ledd. Likevel slipper han ikke tak i den ukjnete. Så sier han: 'Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg'. Og den ukjente velsigner Jakob. Velsignelsen er den del av disse lovsangene som Gud lar lyde om natten.

Som en side av det indre livets historie gir fortellingen om Jakob oss ledetråder til en av troens gåter: Gudsnærværet som kamp. Gud kjemper med dem Han elsker. Jakobs brytekamp med Gud gir oss et bilde av troens kamp. Den består i dette: Igjen og igjen kapitulere for Gud. Vi forstår ikke at det er gjennom å msite og kapitulere at vi vinner livet og i sannhet blir levende mennesker.

Ingen kommer ut av en slik brytekamp med Gud uten å bli merket for livet. Jakob haltet resten av livet. Slike netter gir oss sår.

Men natten blir meningsfull når du vet at den forbereder daggryet. 'Sorgens natt fordunkler verdens småting, men åpenbarer samtidig løftenes stjernehimmel,' sier den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, og så legger han til: 'Sammen med Ham er alltid ørkenenet land fylt av bare lys.'

Emil Gustafson visste hva han snakket om. Han led mye på grunn av en magesykdom, og dør bare 38 år gammel. En gang fikk han spørsmåler om han kunne beskrive Gud med en setning. Da ble Emil Gustafson stille lenge. Så sa han: 'Han heter underlig'. Ikke 'under', det er Han også, men underlig.

Det er Gustafson som har skrevet sangen: 'Hvor underlig er du i alt hva du gjør. Hvem kan dine veier forstå? Men ett er dog sikkert: Den vei du meg før, for meg er den beste å gå.'

Jeg skal ikke sitere hele sangen, men ta med meg det verset omhandler himmelen:

Vi bøyer oss ned i tilbedelse der
og synger med engler i kor.
O, Herre, rettferdig og nådig du er,
i alt hva du gjør er Du stor.

Og det siste verset som lyder slik:

Jeg venter tålmodig , tilfreds med min lodd
Til engan hvert hvrfor får svar.
En arv uten like hos Gud har jeg fått
Det herlige håpet jeg har.

Arnfinn Haram sa det slik: I natta blir dagen til.

Jeg er så glad for at det ikke er jeg som skal synge i natten. Det er Gud som synger. Det er ikke vi som holder oss oppe med egne krefter disse krevende nettene. Det er Gud.

Fastebetraktninger 2017, del 13: Min synd

Jeg har begynt på Romerbrevet igjen. Husker ikke for hvilken gang. Jeg har lest det mange ganger siden jeg ble en kristen i 1972. Det passer jo godt nå ved Reformasjonsjubileet å lese det brevet som skulle bli til så stor hjelp for Martin Luther, og for så mange i kjølvannet av hans gjenoppdagelse av evangeliet. Når det gjelder synet på rettferdiggjørelsen så anser jeg meg selv for lutheraner å være.

Men det var ikke dette jeg ville skrive om i denne fastebetraktningen.

Jeg vil skrive om noe som nesten ingen snakker om lenger: synd. Det ordet har nesten gått ut på dato. I dag snakker vi heller om menneskelige svakheter. Men apostelen Paulus er realistisk. Han snakker om syndens realitet: "alle har syndet og mangler Guds herlighet." (Rom 3,23) Uten unntak. Alle. Noen vers tidligere har han slått fast: "Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste." (v.10)

"Alle er under synd", skriver apostelen, (v.9).

Og vi skal ikke se så mye rundt oss før vi ser syndens konsekvenser. Det er bare å åpne dagens avis eller se fjernsynets nyhetssendinger. Da vil man raskt stifte bekjentskap med resultatene av menneskets falne natur: Krig, vold, misunnelse, bitterhet, begjær, urenhet, undertrykkelse, misbruk, utnytting. Listen er lang som et vondt år.

Men jeg behøver ikke gå så langt. Jeg kan gå til mitt eget hjerte. Apostelen Paulus så dette i sitt eget liv. Han skrev:

"For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt..." (Rom 7,18)

I verset forut for dette beskriver han hvorfor det er slik: "... synden som bor i meg..."

Vi - jeg - er alle i stand til de mest horrible ting. Om vi skulle finne på å tro at vi ikke er i stand til å bedra, være utro, utnytte andre, falle i det vi kaller grove synder, underslå, stjele, ja, da er vi forført. Jo lenger jeg lever jo mer svikefullt ser jeg at mitt hjerte er - og jo mer avhengig er jeg av Guds nåde.

Jeg liker godt kong David. Så 100 prosent menneske. På godt og på vondt. Når han lærer sitt hjerte å kjenne snakker han ikke om andres synder. I sin store bots-salme, Salme 51, skriver han:

"... mine overtredelser ..." (v.3)
"... min synd ..." (v.4)
"... mine overtredelser ..." (5)
"... min synd ..." (v.5)

Vi trenger alle å få se dette. Ikke bare en gang.

Parallelt med lesningen av Romerbrevet leser jeg en kommentar til brevet av Hans Johansson: "Så räddar Gud världen". Hans Johansson var bibellærer og pastor, og i de senere år knyttet til kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg er knyttet til. Brått og uventet døde han under en joggetur for ni år siden. En samtale med Hans fikk stor betydning for mitt liv og min tjeneste. Jeg kommer alltid til å huske ham med stor glede og takknemlighet. Hans Romerbrevskommentar er svært god.

Fastebetraktninger 2017, del 10: Gjør meg til et brød som brytes av dine hender

Det har gått noen dager siden jeg skrev den siste fastebetraktningen her på bloggen. Årsaken er utfordrende dager med hensyn til min helse. Mye smerter, og øresus, som har tatt fra meg kreftene mine. I denne fasen av livet har en bønn av den ortodokse presten, fader Lev Gillet (bildet), fått stor betydning i livet mitt:

"Gjør meg til et brød
som brytes av dine hender,
som dine hender holder i,
som dine hender gir ut."

Denne bønnen følger med meg i mine hverdager, og når jeg for eksempel skal tale i en eller annen sammenheng. Jeg ber den flere ganger om dagen. Og jeg dveler ved dens innhold.

Samtidig har jeg stanset opp for ordene fra Kolosserbrevet:

"Men når Kristus, deres liv, åpenbarer seg..." (Kol 3,4)

Dette er også min bønn: at Kristus må bli mitt liv. Ikke som en teori, men som en virkelighet. At Kristus må bli mitt ett og alt. Noe annet er ikke viktig.

Fastebetraktninger 2017, del 1: Slaveri

I går var det på dagen 210 år siden den amerikanske kongressen forbød slavehandel innenfor sine egne grenser. Det skjedde 2. mars 1807. Den amerikanske kongressen forbød import av slaver "fra noe fremmed kongedømme, sted eller land." Vedtaket fikk stor betydning for mange mennesker.

I dag er situasjonen en annen - ikke bare for Amerikas vedkommende, men for Europa og Norge. Slaveriet er gjeninnført. Faktisk finnes det i dag rundt 27 millioner mennesker som tvinges og trues til arbeid uten lønn, som utsettes for vold og som ikke kan komme og gå som de vil. Det tilsvarer dobbelt så mange slaver som ble fraktet på slaveskipene under den transatlantiske slavehandelperioden!

Moderne slavehandel avdekkes innenfor produksjon av mat, klær, i byggebransjen, i produksjon av gull og edelsteiner, sex-industri, restaurantbransjer og som hushjelper. Visste du for eksempel at Europa har flest sex-slaver pr. innbygger? Innenfor menneskehandel er det mellom 1,5 og 1,8 millioner årlige ofre og av disse er mellom 500.000 og 600.000 rekruttert til sex-slaveri.

Hva har dette med fastetiden å gjøre, spør du kanskje?

Mye. Gjennom profeten Jesaja definerer Herren den fasten som er Gud velbehagelig, slik:

"Er ikke dette den fasten jeg finner behag i, at dere løser ugudelighets  lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk? Er det ikke dette at du bryter ditt brød med den som sulter, og lar hjemløse skakkarer komme i hus - når du ser en naken, at du da kler ham, og at du ikke drar deg bort fra dem som er av ditt eget kjøtt og blod." (Jes 58,6-7)

Så faste handler blant annet om dette: slippe undertrykte fri.

Hva innebærer så dette praktisk for oss i fastetiden?

* Vi kan be for politiet som arbeider med å avsløre sex-industrien og prostitusjonen i Norge, i Europa og andre steder i verden.

* Når vi kjøper billige klær la oss da sjekke hvor klærne er produsert og av hvem. Når klærne er veldig billige, hvor stor er da sannsynligheten for at den som har laget dem har fått en anstendig lønn? Kan de være produsert av barn?

* Hva med den lønnen en utenlandsk arbeider får? På hvilken måte er de sikret, ikke bare en anstendig lønn, men også gode sykelønnsordninger og forsikringer?