Fortsatt god påske!

Når 2.påskedag er over, er nok påsken over for de fleste, men ikke for den som lever med kirkeårets rytme. I følge kirkeåret, befinner vi oss nå i påsketiden. Påsketiden begynner påskenatt og slutter pinsedag kveld. Det er 40 dager fra påskedag til Kristi Himmelfartsdag og det er 50 dager fra påskedag til pinsedag. Perioden fra påske til pinse omfatter 6 søndager. Så det gir absolutt mening å ønske hverandre god påske! Noen vil sikkert riste litt på hodet, og tro at vi roter litt med tiden, men egentlig burde vi bruke tiden fram til pinse med å fordype oss i oppstandelsesmysteriet. Den strålende påskedagen kaster et forunderlig lys inn i vårt liv og våre hverdager. La det lyset skinne på oss.

I den tidlige kirken ble tiden fra påske til pinse, sett på som en sammenhengende fest. Dette er ikke tid for faste, men for å slippe den yrende gleden over at Jesus lever, og har trampet på døden.

Om jeg kunne få anbefale deg noe, så ville det ha vært å finne fram tekstene i Det Nye Testamente, som handler om oppstandelsen og følgene av den.

Fortsatt god påske!

Den stille, hellige lørdagen.

Dagen i dag er ingen rød dag i vår kalender. Det burde den absolutt være. På den syvende dag i Den stille uken, hvilte Jesus ut i graven, etter å ha fullført alt det Hans Far hadde bedt Ham om å gjøre. Av alle dager i historien er Den hellige lørdagen, dagen da Jesus hviler i gravens stillhet og mørke. Dette er dagen hvor hele skapelsen venter i djup indre hvile. Dette er dagen hvor ingen ord blir talt, ingen proklamasjoner gjort. Guds ord gjennom hvilket hele skaperverket ble skapt, hviler i jordens djup. Denne hellige lørdagen er den stilleste dagen av alle.

"Alt i Hans tempel roper:"Ære!" ( Salme 29,9 )

Gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet påsken 2018 - og dagsretreaten Kristi himmelfartsdag - 10 mai

Vi ønsker velkommen til gudstjeneste Skjærtorsdag kl.18.00

I år blir det IKKE gudstjeneste påskemorgen hos oss. Vi anbefaler i stedet gudstjenesten påskemorgen som holdes på husmannsplassen Nordgårdshågån i Søndre Land kl.06.00. Frokost på gården til Egil Grandhagen etterpå. Grandhagen skriver: "Det er tredje gangen det skjer nå, og arrangementet er i samarbeid med Fluberg menighet. Gleder meg til å si noe om hva Jesu oppstandelse betyr for oss. Vi håper på masse folk!"

Vi minner om vår retreatdag Kristi himmelfartsdag. Vi får i år besøk av Dagfinn Stærk. Hans tema er: "Hva martyrene har lært meg - noen historier og erfaringer fra kirken i Nord-Afrika-" Anne Kristin Aasmundtveit vil fortelle om Polykarps martyrium, mens Sven Aasmundtveit skal snakke om: "Agape, apatheia og theoria." Etterpå feirer vi gudstjeneste, hvor Bjørn Olav Hansen er liturg. Vi kommer tilbake med flere opplysninger senere, men vi regner med å begynne kl.13.00 med en enkel lunsj.

Billedtekst: Kristi himmelfartskapellet på Eina. Foto: Kurt Urholt.

Korsets sentralitet

Vi begynner å nærmere oss den strålende påskedagen. Søndag er det palmesøndag. Vi går inn i en tid hvor en svært dramatisk historie skal gjenfortelles. Det opptar mine tanker for tiden. Når jeg leser evangelietekstene slår det meg hvor lite interessert disiplene er, når Jesus forteller dem om sin nært forestående lidelse og død. Da skifter de fort emne. Det har slått meg at det ikke er så mye annerledes i dag. Vi viker unna lidelsen, og vil ikke høre for mye om at Jesus måtte lide og dø. Det passer ikke inn i moderne tankegang. Krybben tiltaler oss, det samme gjør oppstandelsen og himmelfarten og pinsen. Da er det annerledes med korset. Det har vi ikke lenger så mye fokus på.

Men etter himmelfarten og pinsen talte de første kristne om korset hele tiden. "Jeg vil ikke vite noe annet ...", skriver apostelen Paulus. Tro hva han hadde sagt om vår tids fokus på positivt selvbilde, helse og velstand? Om å lykkes i livet? Han som selv led så mye for evangeliet.

Til menighetene i Galatia-området, skriver Paulus:

"Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." (Gal 6,14)

Dette verset tar jeg med meg disse dagene som er igjen før jeg nok en gang kan feire Kristi seierrike oppstandelse over døden.

Jeg vil bruke dagene til å granske hva Skriften har å si om korset - både den vertikale og den horisontale delen av det. Korset handler om Gud, men også om mennesket.

"Aksepter ikke en lettvint vei," skriver Aiden Wilson Tozer (1897-1963), og legger til: "Ikke tillat deg selv å bli kjælt med til du sovner i en komfortabel kirke, tømt for kraft og uten frukt. Mal ikke korset eller dekk det til med blomster. Ta det for hva det er, slik det er, og du vil finne den robuste veien til død og liv. La det drepe deg fullstendig." (Min oversettelse fra 'Coddled or Crucified i boken: A.W.Tozer: The radical Cross. Living the Passion of Christ, Wing Spread Publishers, 2006)

Appstelen Paulus har en stor bekymring. Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver han:

"... men for å forkynne evangeliet, ikke med visdomstale, FOR AT IKKE KRISTI KORS SKULLE TØMMES FOR KRAFT ..." (1.Kor 1,17. Bibelen Guds Ord)

Er vårt budskap tømt for kraft? Forandrer det noe? Om så ikke er tilfelle er det da fordi vi ikke forkynner Jesu Kristi kors. For, sier apostelen, "ordet om korset ... er Guds kraft." (v.18)

Hva skjer etter 2024?

Man trenger ikke være profet for å forutsi valgresultatet i Russland. Resultatet var allerede gitt da innbyggerne i det veldige russiske riket gikk til valgurnene. Dagens valg er ikke det som er spennende med hensyn til Russlands fremtid. Det som er spennende er det som skjer etter 2024. Etter at den moderne tsaren har abdisert. Men mindre han klarer å endre grunnloven, slik at han kan fortsette å regjere etter 2024. Da vil Vladimir Putin være 71 år. Det er ingen alder for et russisk statsoverhode. Vi husker vel alle de gamle mennene stående på muren ved Kreml.

Helt siden jeg var en ung mann har jeg elsket Russland.

Fascinasjonen av det veldige russiske riket begynte med Fjodor Dostojevskij, Nikolai Gogol, Ivan Turgenjev og ikke minst Leo Tolstoj. Jeg var ikke så gamle karen før jeg kastet meg over de store russiske forfatterne. Og ble så betatt at jeg drømte om å få komme til Russland en dag. Det fikk jeg da også, flere ganger. Det skjer noe med meg når jeg møter russere, og helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg hatt et kall til de slaviske nasjonene. Tårene kommer lett når jeg møter noen av de mange flotte slaviske folkene.

Tidlig kom også engasjementet for forfulgte kristne bak det som engang het Jernteppet, og i 1988 gjorde jeg mine første djupdykk i ortodoks teologi etter først å ha lest 'En russisk pilegrims beretning', om Jesusbønnen. Engasjementet for forfulgte kristne skulle føre til et sterkt engasjement for Misjon bak Jernteppet, og senere ansettelse som redaktør av Ropet fra Øst. Den ortodokse teologien skulle hjelpe meg til å fordjupe min relasjon til Jesus, helt frem til i dag.

Fantastisk mye flott har skjedd i Russland etter Sovjetunionens fall. Ikke minst på det religiøse område. Den russisk-ortodokse kirke har reist seg som en fugl Føniks fra asken etter de voldsomme og grusomme forfølgelsene under kommunisttiden. Det er også sant når det gjelder de evangeliske kristne samfunnene i Russland, ikke minst baptistene. Ser man bort fra de høye aborttallene, har Russland holdt stand mot det moralske forfallet i Vesten. Det finnes fremdeles mange gudfryktige russere.

Men den nære forbindelsen mellom Den russiske ortodokse kirken og Vladimir Putin og hans regjering er også bekymringsverdig. Det gjelder ikke minst den nye religionsloven, som har skapt store begrensninger for virksomheten til frie evangeliske forsamlinger i landet. Selv om den nye loven har ment som et bolverk mot fremvoksende radikalisert Islam, har loven også fått mange negative følger for kristne fra andre trossamfunn enn den ortodokse. Menneskerettighetssituasjonen i Russland er også bekymringsfull.

En hel generasjon russere har vokst opp uten å kjenne noen annen statsleder enn Vladimir Putin. De stemmer på ham. Ikke bare fordi det reellt ikke finnes andre alternativer, men fordi han for dem er en garantist om et sterkt og forutsigbart Russland, ikke minst hva angår deres utdannelse og fremtidige arbeid.

Det finnes ingen kronprins. Hva som skjer etter 2024 er det ingen som vet. Vladimir Putin dukket plutselig opp på scenen når tiden var inne. Slik vil det nok også være ved valget i 2024, om da ikke Putin velger å forbli det nærmeste russerne kommer de eneveldige tsarene. Kanskje er det bra for Russland. Det er en nasjon av så mange folkegrupper, så mange motsetninger, av så mange spenninger, at det skal til litt muskelmasse for å holde det hele sammen.

Det er mange gode grunner til å velsigne vår nabo. Russerne kom oss til unnsetning under 2. verdenskrig. De mistet mange mann for Norges frihet. I tillegg til det befant det seg 107.000 russiske krigsfanger i Norge. Mange av dem led forferdelig. 13.700 av dem døde og er gravlagt her i landet. Det burde vi ikke glemme. La oss be for Russland, for våre trossøsken, og for alle de som styrer, enten de store eller de små.

Maria!

Det er noe spesielt med Maria. Det kommer vi ikke utenom. Hun er ikke som andre kvinner. Den unge jødiske jenta bar Gud under kjolelivet.

Jeg leser ordene fra Matteus: "For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd." (Matt 1,20)

Om ni måneder skal vi igjen feire dette barnets fødsel. Frelserens fødsel.

Derfor priser vi henne salig. Det er helt bibelsk! "Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig." (Luk 1,48)

Det er mye å glede seg over og være takknemlig for på Maria budskapsdag, som er i dag. Ikke minst for det offer Maria var villig til å ta. Det kunne umulig være lett å være med barn og ikke være gift på den tiden.

Men nå tok Josef ansvar! Det burde vi takke ham for. Det kunne ikke være lett for ham heller. Han var jo ikke far til barnet: "Josef ... tok henne hjem til seg som sin kone, og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn." (Matt 1,24-25)

På Maria budskapsdag er det den blendende vakre Magnificat som gjelder - Marias lovsang. Den er virkelig verd et bibelstudium i seg selv, men det får bli en annen gang. Det jeg vil understreke ved Marias budskapsdag i år er dette: Maria hadde stor kunnskap om Skriften! Det viser hennes lovsang til fulle, og det var slett ikke vanlig på Jesu tid. Det er mye som tyder på at Maria var det vi kaller en 'tsadikk', som betyr 'rettferdig'. Dette var den rest som var igjen i Israels folk som var gudfryktige, som studerte Skriftene og lengtet etter Messias. Lukas forteller oss om flere av dem: Om foreldrene til han som skulle bli døperen Johannes, om gamle Simeon og Anna. De var 'tsadikker', mennesker som var erklært rettferdige. Dette var bederne i landet.

Maria var ikke tilfeldig valgt blant mange andre. Hun var utvalgt av Herren selv til denne hellige oppgaven. Men hum måtte likevel si ja. Hun kaller seg selv "Herrens tjenestekvinne".

Der har vi også noe å lære av Maria.

Hva svarer vi når Herren kaller oss til de for oss umulige oppgavene i livet? Er vi like tjenestevillige?

Forførelse og Guds vei

Ser du personen som løper? Han eller hun er ikke så lett synlig. Morgendisen visker ut landskapet.

Slik er det også i den åndelige verden for tiden. Veien er ikke like synlig. Det er så mange stemmer. Så mye forvirring. Så mye som bringer folk på avveier.

Sosiale medier har i sterk grad bidratt til det. Vi er bare et tastetrykk unna røster som snakker som slangen: Har Gud virkelig sagt? Tidligere hadde ikke disse stemmene noen mulighet til å nå så mange med sitt budskap. Men det har de i dag. Budskapene de formidler er likevel ikke nye. Djevelen er ikke så oppfinnsom. Kirken har hørt de før. Opp gjennom historien. Forskjellen er bare innpakningen. De vil fortelle deg at Bibelen er ikke Guds ord, at helvete ikke eksisterer, om det finnes noen fortapelse så er den kun dennesidig. De vil fortelle deg at kristne ikke har synder å bekjenne. Og flere og flere biter på slangens gamle løgn.

Hvorfor ikke gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn og holde seg til den tro som en gang for alle er blitt overlevert de hellige? De sannheter kirken alltid har trodd? Hvorfor ta seg nye lærere når du da står i fare for å komme deg bort fra veien? Hvorfor gi sine beste år til han som har til hensikt å ødelegge ditt liv?

Jeg holder meg til Jesu forsoningsverk på korset, at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, guddommelig inspirerte ord, evig gyldig og autoritativt for liv og lære, at jeg fortsatt har synder å bekjenne, at det finnes et evig liv og en evig fortapelse, og at den eneste frelsesveien går gjennnom Jesus Kristus.

Det er en enkel, velprøvd vei, som fører fram. Mange har løpt den før og er nå hjemme hos Gud. Jeg vil ikke gi mine år til en som har til hensikt å føre meg bort fra den veien som Gud har sagt vi skal løpe. Det koster noe å løpe den veien, den er smal, men den er den eneste som fører frem.

"Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet..." (Matt 7,14)

Du høyrer dei dårande røyster, som lovar deg gullglim og glans. Men ingen legg lys over vegen, som Jesus og kjærleiken hans.

Fastebetraktning i Gjøvik kirke, nr 2

Det er underlig hvordan en samtale kan få avgjørende betydning i et menneskeliv. Ja, endre kurs. Gi nytt mot. Vise en vei videre. Slik var mitt møte med Hans Johansson. I dag er det 10 år siden han døde brått og uventet på en joggetur på hjemstedet Rimforsta. Hans Johansson ble bare 58 år gammel.

Hans Johansson var pastor, som meg. Vi hadde begge samme kirkesamfunnsbakgrunn. Vi satt i matsalen på Bjärka Säby, et gammelt slott sør for Linköping, hvor den kommuniteten jeg tilhører hører hjemme. Vi satt alene og ble sittende lenge. De andre var ferdige med frokosten. Hans fortalte meg om sitt liv, jeg om mitt. Om lengeslen etter kommunitetsliv, om kallet til bønn, om frustrasjoner i tjenesten, om det for mitt vedkommende - å leve med kronisk og livstruende sykdom - og Hans lyttet. Da mener jeg, virkelig lyttet. Han var genuint interessert i et annet menneske. Og han gav meg råd. Ting han selv hadde lært den harde veien. Han var så ekte. Jeg gikk fra den samtalen glad til sinns. Den var oppløftende. Hans råd har jeg fulgt, og det dyrebare han lærte meg har jeg gjemt på.

En av de tingene Hans rådet meg til var å øve meg på å la meg elske. Også i min sårbarhet.

Det er mulig for oss å ha et teoretisk forhold til kjærligheten. Med hodet vårt vet vi at 'Gud er kjærlighet' - for det har vi lest. Noe ganske annet er å erfare denne kjærligheten i eget liv.

For meg er dette sårbare dager, dager med mye smerte og fortvilelse etter at jeg i fjor ved påsketider fikk vite at jeg har Parkinsons. Men akkurat i dag - ble jeg minnet om samtalen jeg hadde med Hans, og hans understrekning av å la seg elske av Gud - og mennesker. Da må vi våge å slippe Gud - og mennesker - innpå oss og våge å være sårbare.

I dag kom jeg også til å tenke på en sang skrevet av en person jeg setter stor pris på, og hvis sanger har betydd så mye for meg: Hilde Svela:

"Ver hos meg himmelske kjærleik. Ver i min dag og mi tid. Ver i min gråt og min latter, fyll meg og gjer meg fri!"

Den bønnen ber jeg om dagen. Ja, det er sårbare dager, men det er også dager med nådefullt nærvær og en smak av Guds godhet.

En annen bønn jeg ber om dagen, er denne: 'Elsk meg, Gud, med din ømhet.' Jeg trenger å favnes av denne ømheten som finnes hos Gud.

På Athos-fjellet i Hellas levde det frem til 1994 en munk som her Paisios. Han sa det slik: 'Når i ber skulle vi føle oss som et lite spedbarn i sin mors armer.' Livet - og ikke minst vårt bønneliv får en annen dimensjon når vi lever våre liv i lyset av en slik innstilling.

En annen ting Hans lærte meg var å leve langsomt. Ja, det er sant: for å leve lenge er det nødvendig å leve langsomt. Vi lever livene våre med alt for kort tidsspenn.

"Den som tror haster ikke," heter det i Jesaja 28,16. På nynorsk er dette oversatt slik: "Den som trur tek det med ro."

Ordene står i skarp kontrast til vår tid, hvor det meste går i hurtigtogsfart. Det er jo så mye vi skal rekke. Det stilles krav til oss alle steder. På jobben, i familien. Det er kurser og planlegging, det er barn som skal følges til alle slags aktiviteter, det er menighetsliv - vi dras og slites i alle retninger. Og, mens energien ebber ut. forsøker vi å rekke mer og mer. Noen av oss trenger å gjøre radikale endringer med våre liv. Men dessverre er det slik at mange av oss ikke ser det før vi blir alvorlig syke, mister jobben eller det skjer ytre dramatiske endringer i våre liv, som tvinger oss til endring.

Fastetiden vi er midt inne i er en gave gitt oss av kirken. Den er en tid for endring og forenkling.

'Jo, nærmere man lever Gud', sa Birgitta av Vadstena, 'jo enklere blir man.'

Denne gangen har jeg valgt 'forenkling' som mitt personlige faste-tema. Hvordan klarer man seg med mindre og får mer glede ut av det? Hvordan kan enkelhet bli en livsstil i en tid så komplisert som vår? Jeg har forsøkt å oversette en gammel kveker-hymne som skal ledsagte meg på vandringen mot Den strålende påskedagen:

'Det er en gave å være enkel,
det er en gave å være fri,
det er en gave å befinne seg der man burde være.'

Det er C.S Lewis som skal ha sagt: Stress er ikke av djevelen, stress er djevelen.'

Den som trur tek det med ro.

Skremmende utvikling i Sverige - nynazister stiller til valg

Det skjer skremmende ting i Sverige. I forbindelse med valget 9. september mobiliserer det nynazistiske partiet 'Nordiska motstandsbevegelen' og stiller egne lister ved Riksdagsvalget.  Det er første gang det skjer. Partiet, som også har forgreninger i Norge, og som har hatt flere politiske markeringer også her i Norge, står for en voldsforherligende politikk med et utbredt jødehat.

Fristen for å melde partier inn til Valgmyndighetene gikk ut på onsdag, og ved dette valget skal i alt 38 partier kjempe om de 349 mandatene i Riksdagen. Et av disse partiene er altså 'Nordiska motstandsbevegelsen'.

Denne nynazistiske organisasjonen har hatt økt oppslutning de siste årene, og er blitt svært selvbevisst.

Men 'Nordiska motstandsbevegelen' er ikke alene. Personer som er blitt utestengt fra ungdomspartiet Sverigedemokratene har stiftet et nytt parti, 'Alternativ för Sverige', etter mønster fra samme høyrepopulistiske parti i Tyskland.

Sverige er også blitt et stadig mer polarisert samfunn, med store utfordringer med hensyn til flere fremmedkulturelle sammenhenger og til direkte voldshandlinger.

Det er all grunn til å ta dette på alvor, og vi trenger virkelig å stå sammen med våre svenske trossøsken for å be for Sverige.

Fastebetraktning i Gjøvik kirke - nr 1

I går kveld hadde jeg min første betraktning i forbindelse med fastesamlingene i Gjøvik kirke. For meg er det ganske så spesielt å være her og få dele noe fra Guds ord, siden det var her jeg og mange med meg fikk oppleve vekkelsen på Gjøvik. Jeg skal ha fire betraktninger eller meditasjoner i alt, og kommer til å legge dem ut etter hvert som jeg holder dem:

Vi skal stanse ved et forunderlig vers i Jobs bok. I Job kapittel 35, vers 10, beskriver Elihu , en av Jobs venner, Gud på denne måten: 'Han som lar lovsanger lyde i natten.'

Det finnes en natt i alle menneskers liv. Job var en hardt prøvet mann. Ulykken hadde rammet ham hardt. Hans nærmeste var revet bort, hans eiendommer, buskap og velstand var borte. Det var beksvarte natta i hans liv. Og det var mager trøst i vennenes forsøk på å forklare hva som hadde skjedd. Ikke alt lar seg forklare.

Men vennen Elihu gir en strime av håp.

Han ber ikke vennen foreta seg noe. Han forteller en historie om Gud. Denne: Han synger i nattemørket. Om vi er stille vil vi høre Hans sanger. Hvilke sanger synger Han? Han lar sine kjærlighetssanger lyde over oss: I begge mine hender har jeg tegnet deg.

En av disse kjærlighetssangene finner vi hos profeten Sefanja: 'Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder seg og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet.'

En annen som opplevde natt i sitt liv var Jakob. Det var flere av dem, så vi snakker om 'Jakobsnettene' som et begrep. En av disse nettene, var han overmannet av redsel, for sin bror som sto ham etter livet. Jakob var alene. Da dukket det plutselig opp en ukjent som begynte å sloss med Jakob. Det er en brytekamp på liv og død.

Det må ha vært veldig skremmende. Men det er som om Jakob aner at denne ukjente bringer en velsignelse med seg. Den voldsomme kampen pågår helt til morgenen gryr. Jakob har grusomme smerter. Hoftekammen hans er ute av ledd. Likevel slipper han ikke tak i den ukjnete. Så sier han: 'Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg'. Og den ukjente velsigner Jakob. Velsignelsen er den del av disse lovsangene som Gud lar lyde om natten.

Som en side av det indre livets historie gir fortellingen om Jakob oss ledetråder til en av troens gåter: Gudsnærværet som kamp. Gud kjemper med dem Han elsker. Jakobs brytekamp med Gud gir oss et bilde av troens kamp. Den består i dette: Igjen og igjen kapitulere for Gud. Vi forstår ikke at det er gjennom å msite og kapitulere at vi vinner livet og i sannhet blir levende mennesker.

Ingen kommer ut av en slik brytekamp med Gud uten å bli merket for livet. Jakob haltet resten av livet. Slike netter gir oss sår.

Men natten blir meningsfull når du vet at den forbereder daggryet. 'Sorgens natt fordunkler verdens småting, men åpenbarer samtidig løftenes stjernehimmel,' sier den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, og så legger han til: 'Sammen med Ham er alltid ørkenenet land fylt av bare lys.'

Emil Gustafson visste hva han snakket om. Han led mye på grunn av en magesykdom, og dør bare 38 år gammel. En gang fikk han spørsmåler om han kunne beskrive Gud med en setning. Da ble Emil Gustafson stille lenge. Så sa han: 'Han heter underlig'. Ikke 'under', det er Han også, men underlig.

Det er Gustafson som har skrevet sangen: 'Hvor underlig er du i alt hva du gjør. Hvem kan dine veier forstå? Men ett er dog sikkert: Den vei du meg før, for meg er den beste å gå.'

Jeg skal ikke sitere hele sangen, men ta med meg det verset omhandler himmelen:

Vi bøyer oss ned i tilbedelse der
og synger med engler i kor.
O, Herre, rettferdig og nådig du er,
i alt hva du gjør er Du stor.

Og det siste verset som lyder slik:

Jeg venter tålmodig , tilfreds med min lodd
Til engan hvert hvrfor får svar.
En arv uten like hos Gud har jeg fått
Det herlige håpet jeg har.

Arnfinn Haram sa det slik: I natta blir dagen til.

Jeg er så glad for at det ikke er jeg som skal synge i natten. Det er Gud som synger. Det er ikke vi som holder oss oppe med egne krefter disse krevende nettene. Det er Gud.

Faste og forenkling, del 4

De siste årene har May Sissel og jeg hatt gleden av å ha besøk i vårt hjem av flere familier fra USA. Det de alle vært mennonitter av den gode, gamle sorten. De har kommet fra forskjellige steder i USA, men alle har hatt noen særskilte kjennetegn:

* De har vært måteholdne og nøysomme.
* De har vært enkelt kledd.
* Takknemlige.
* Bedt for og takket Gud for maten.
* Hatt veloppdragne barn.
* Alltid hatt et fokus på Guds rike.

De bar med seg en fred og en ro som satt igjen i veggene når de dro. På flere måter representerte disse mennonittene noe av det som særpreget tidligere tiders generasjoner, og som kan beskrives med ett ord: gudsfrykt. De kom til oss med pust fra en annen verden.

Neida, alt var ikke bedre før. Slett ikke. Og det er absolutt mulig å ha skinn av gudsfrykt, men fornekte dens kraft. Det sier Bibelen. Men mennonittenes måte å leve på representerer noen verdier vi burde se nærmere på. Som at det er forskjell på hverdager og helg.

Jeg er så gammel at jeg har opplevd søndagsmiddagen. Den var annerledes. Da spiste vi festmat. Surret oksesteik, for eksempel. Og så hadde vi dessert. Og det var kake til kaffe'n. Noe slikt hadde vi aldri ellers i uken. Søndag kledde vi oss annerledes. Og vi hadde tid til hverandre. I vår tid er det festmat på bordet stort sett hver dag, og det er ingen forskjell på søndager og hverdager.

Det er trist i grunn. Veldig trist. Da lærer vi oss ikke til å sette pris på maten - heller ikke festen.

Men det som først og fremst slår en i møte med disse mennonitene er ordet: nøysomhet.

De overdriver ikke. Det er enkelt.

Enkle, slitesterke klær. Det er kanskje det vi legger merke til først. Men det er noe mye mer: de er opptatt av andre verdier. De er kort og godt opptatt av Guds rike, og setter det RIKET først. Jesus er deres konge. Han er kongen i det riket. Og da sees alt ut fra det perspektivet. De kommer ikke først. Guds rike kommer først.

"Ja, gudsfrykt med NØYSOMHET er en STOR VINNING", skriver apostelen Timoteus til sin unge medarbeider Timoteus, og så legger han til:

"For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det. Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter pener har noen faret vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner. Men du, Guds menneske, fly bort fra alt dette! Og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet." (1.Tim 6,6-11)

Jeg merker meg ordet 'fortapelse' i denne sammenhengen. Et liv i rikdom, fråttseri og pengekjærhet kan føre til fortapelse. Når hørte du det sist i en preken? Det har i hvert fall gått av moten, og du blir ikke populær om du skulle si noe slikt.

(fortsettes)

Faste og forenkling, del 2

Kan man tenke seg at ordet 'forenkling' kunne oversettes 'fokusert' eller 'sentrert'? Om det vesentligste?

Arthur G. Gish var en amerikansk fredsaktivist, forkynner, forfatter og offentlig taler, som har betydd mye for meg. Han levde et selvvalgt liv i enkelhet og moderasjon helt frem til sin død i 2010. Hans bok: 'Beyond the Rat Race' er min fastelesning dette året. Gish, og hans kone Peggy Faw Gish, som fremdeles lever og som fortsetter ekteparets fredsarbeid, har anabaptistisk bakgrunn gjennom 'Church of the Brethren'. I boken skriver Gish, her i min oversettelse:

"Enkelhet er ikke noe enkelt. Å motstå presset fra samfunnet krever stadig streben og disiplin. På andre siden: slapp av! Du kan ikke fremtvinge enkelhet. Forsøk ikke å være noe du ikke er. Enkelhet er en gave." (side 15).

Så kommer Gish med noen eksempler:

"En enkel livsstil innebærer også enkelhet i tale og tanke. Enkel tale forutsetter sannhet og ærlighet. Uærlighet kompliserer. Falskhet er innviklet. Enkelhet unnviker bedrageri. Oppriktighet er genuint. Det er enkelhet. Enkelhet er å leve med ren samvittighet. Tenk på skyldfølelsens komplikasjoner og alle forvregninger skyldfølelsene fører oss inn i. Min far sier at en del mennesker er så forvrengte at de ikke kan ligge rett i en seng. Enkelhet er å leve uten skyld." (side 34)

Gish legger til dette om en enkel tale: "Vi burde si nøyaktig hva vi mener, verken mer eller mindre. Si sannheten slik du ser den. Hvor mange ganger skjuler vi sannheten, forsøker å unngå å såre mennesker og sier det folk vil høre. Resultatet blir overfladisk, uekte relasjoner og mangel på fortrolighet." (side 35)

Så langt Gish. Jeg kommer tilbake til ham.

Jesus har dette å si om en enkel tale:

"La et ja være et ja og et nei være et nei! Alt som er mer enn det, er av det onde." (Matt 5,37)

Det er ikke så lett å forene vår livsstil med våre idealer. Det tror jeg er en utfordring for de fleste av oss.

(fortsettes)

Tar fasten tilbake

Fastetiden markers i år med en helt spesiell fasteaksjon i Gjøvik kirke. Menigheten inviterer til 21 fastesamlinger fra 15. februar til og med 22.mars. Fra mandag til torsdag.

Initiativtageren til disse samlingene, som er et pilotprosjekt, Tom Torkehagen:

"Vi samles til en slitesterk kombinasjon av stillhet, lystenning, musikk og ord til ettertanke - før det hele avsluttes med at sammen både synger og leser noen tekster og ber vårt Fadervår."

Samlingene begynner kl.21.00 og den første halvtimen er det stille i kirkerommet.Så blir det musikk ogord for kvelden. Det er også mulig å komme til samlingen kl.21.30, som varer i 20 minutter.

"Mange søker kirkerommet når de er på ferie i utlandet,særlig på storbyferie. Der søker de ro i omgivelser som kan inspirere og utfordre. Men ofte kan terskelen til den lokale kirken være litt høyere. Og når sant skal sies er ikke dørene her hjemme like ofte åpne heller," sier Torkehagen.

Men nå åpnes dørene til en annerledes opplevelse i kirkerommet.

"Vårt ambisiøse ønske er at dette skal bli et tilbud med lav terskel, høyde under taket, liten innsats men med stort utbytte," legger han til.

Medvirkende ved fastesamlingene er:

Arnfinn Hasle, Ole Jacob Nyhus, Bjørg Antonsen, Jens Dale, Asmund Haugen Tusvik, Jostein Fikstvedt, Ragnhild Hay, Signi Lundgård, Bjørn Olav Hansen, Olve Wendelbo, Nils Kåre Erlimo, Kolbjørn Teien, Dag Landmark, Bram Janssens, Øystein Wang, Vidar Fredheim, Tom Torkehagen, Marit Helene U. Olsen, Kristin Gilje og Håkon Glommen Eriksen

Foto: Kirken.no

Faste og forenkling - del 1

Så har vi tatt fatt på den 40 dager lange fasten. Den tok til i går med Askeonsdag. Denne gangen har jeg valgt 'forenkling' som mitt personlige faste-tema. Hvordan klarer man seg med mindre og får mer glede ut av det? Hvordan kan enkelhet bli en livsstil i en tid så komplisert som vår?

Jeg har forsøkt å oversette en gammel kveker-hymne som skal ledsage meg på vandringen mot den strålende påskedagen:

"Det er en gave å være enkel.
Det er en gave å være fri.
Det er en gave å befinne seg der man burde være.
Og når vi ser oss selv på en riktig måte
kommer vi til å leve i en dal av kjærlighet og glede!

Når virkelig enkelhet er oppnådd
kommer vi ikke til å skjemmes for å leve
og vise kjærlighet.
Å skratte og synge blir en glede.
for gjennom skratt og sang kommer vi rett frem.

Jeg synes den verden vi lever i er blitt komplisert. Vi som vokste opp med manuel skrivemaskin, må forholde oss til en hverdag fylt med alskens dippedutter og avansert teknologi, som vi ikke mestrer. Det er et tempo som er helt hinsides, ja, jeg mener hinsides. C.S. Lewis skal visstnok ha sagt at 'stress ikke er av djevelen, stress er djevelen.' Folk blir syke av alle kravene som stilles for at de skal leve opp til alle forventningene.

Så hvordan kan vi leve enklere liv? Akkurat det opptar meg. Kan fasten hjelpe oss til det.

I noen artikler fremover skal vi se nærmere på disse spørsmålene.

(fortsettes)

Billedtekst: Gammelt møtested for kvekere. Foto: Wikipedia.

Fra fest til aske

Festen er over. Fasten har begynt. Nå ser vi frem mot den strålende påskedagen!

Fastetiden før påske omfatter 40 dager - eller fem uker - som etterfølges av Den stille uken. Alt kulminerer med Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Med selve håpet! Dette er den viktigste av alle årets fastetider. Nå skal vi forberede hjerte, tanke, hånd og kropp på det som kommer. Dette er ettertankens tid fremfor noen. En forberedelsestid. En tid for omvendelse, omprioriteringer. Si ikke at det ikke er nødvendig!

I dag innledes de 40 dagene med Askeonsdag. Dagen da vi får et askekors tegnet i våre panne, for å minne oss om vår synd, vår anger og vår dødelighet.

Men stopp nå litt. Hvorfor begynner fasten på en onsdag og ikke en søndag?

Den store fasten - som tiden fra Askeonsdag og frem til påskemorgen kalles - varer i seks uker. Da regnes også Den stille uken med. Dette utgjør tilsammen 42 dager. Men søndag er ikke fastedag. Allerede fra den tidlige kirkens tid fastet man ikke på søndager. Søndagen er jo en liten påskedag i seg selv! Vi trekker derfor seks søndager fra de seks ukene. Da ender vi opp med 36 dager, regnet fra 1.søndag i fastetiden. Dermed må vi plusse på fire dager for å få 40 og dermed havner vi på onsdagen før 1. søndag i fastetiden - Askeonsdag.

Askeonsdag har fått navnet sitt etter en av de aller viktigste symbolene i Bibelen på fasten - asken. I bibelsk tid kledde folk seg i sekk og aske for å vise anger og omvendelse. Profeten Daniel strødde aske over seg når han ropte til Gud om nåde, mens hele folket i Ninive kledde seg i sekk og aske når de fastet.

Når korset tegnes i vår panne i dag så sier presten eller liturgen:

"Kom i hu, menneske, at du er støv og til støvet skal du vende tilbake. Omvend deg og tro evangeliet!"

Det er absolutt på sin plass å bli påminnet det i en tid hvor mange tror de er udødelige.

Korset minner oss samtidig om hvor høyt Gud elsket verden da Han ga sin enbårne Sønn til soning for alle våre synder.

Et profetisk budskap for 2018 - om hellighet

Dette profetiske budskapet av Paul Cain (bildet), er helt i tråd med det jeg selv har kjent i lengre tid som et budskap for vår tid. Paul Cain fikk disse ordene av Herren 2. februar i år. Her i min oversettelse:

"Du vil komme til å se noe som vil etterlate noen av dere uten ord i dagesvis! Det kommer en gjenoppblomstring av gudfrykten - det vil skje plutselig, uventet og uanmeldt.

En ny dag kommer! Det er ikke noen reprise - dette vil være noe som ikke kan sammenlignes med noe annet. Dette vil være kjennetegnet på en stor Åndens bølge som vil skylle over jorden.

Den vil handle om hellighet og hjertets renhet - og det er bortkastet tid å fortelle folk at de må være rede. Det kommer bare - plutselig!

En vekkelse hvis kjennetegn er tårer, men også djup intimitet med Den Hellige Ånd."

Fest og faste

Vi nærmer oss den 'skjønne fastetiden'. Slik kalte Johannes Chrysostomos (300-tallet), i en påskepreken de 40 dagene før den strålende påskedagen. I morgen er det fastelavn. Navnet stammer fra nederlandsk og betyr 'kvelden før fasten'. Opprinnelig betegnet fastelavn kvelden før askeonsdag, som innledet den 40 dager lange fasten i forkant av påsken. Etter hvert ble fastelavn en betegnelse for en periode på tre festdager som innledet fasten, nemlig fastelavnssøndag, blåmandag og feittirsdag.

Fastetiden kommer hvert år til oss som en gave. En gave gitt oss av kirken. Særlig i en tid som vår. Vi trenger disse 40 dagene til en større refleksjon over livet. Det moderne livet går med hurtigtogsfart. Materialismen har fått et klamt grep om de fleste av oss. Da gjør det godt - både for sjelen, kroppen og ånden - å bryte opp og leve litt annerledes disse 40 dagene.

Nei, vi blir ikke mer hellige, men vi blir kanskje saligere om vi lar oss lokke inn i disse 40 dagene! For om vi tar disse dagene på ramme alvor og tar imot dem som den gaven de er, og forsøker å leve enklere hverdager, gjør de noe med oss. De kan bevisstgjøre oss på at livet er mer enn maten, shoppingen, TV-tittingen. De 40 dagene kan dermed gi oss mer tid for hverandre - og mer tid for Gud.

Mest av alt tar de 40 dagene oss med inn i Jesu lidelseshistorie. Det er aldri feil og dvele ved veien til Dolarosa.

Visst skal våren komme!

Her vi bor holder vi på å 'snøge inne', som vi sier det på dialekten her. Det føles nesten som vi er tilbake i mine barndoms vintre. Jeg husker dem slik, med mye snø. Veldig mye snø. Hvordan vi skal få ryddet taket både på huset og garasjen vet jeg ikke. Verken May Sissel eller jeg har krefter til noe slikt.

MEN - en venn av meg, bosatt i Frankrike, kan fortelle meg at han har vært ute og plukket vårblomster. Liljer, og tulipanene blomstrer. Jeg har sett bildene, så jeg vet at han ikke tuller med meg!

For her hjemme er det vanskelig å tro noe slikt.

Men visst skal våren komme! Det er noe sterkt symbolsk over det.

Og i morgen - 2. ferbruar - feirer vi Kyndelsmesse. Vi feirer den litt på forskudd i Kristi himmelfartskapellet i kveld. Kyndelsmesse feires til minne om Jesusbarnet som bæres frem i tempelet i Jerusalem, 40 dager etter fødselen.

Denne festen i kirkeåret var opprinnelig feiret til minne om den gamle Simeon og Jesusbarnet. Historien kan leses i Luk 2,25-40. Gamle Simeon var en vekter i ordets rette forstand. En som våket over løftene i Guds ord og som minnet Gud på dem.

Når skal løftet ditt om Frelseren oppfylles?

Simeon ventet tålmodig og med forventning. Han har ett og annet å lære oss på det området. I hvert fall meg. Jeg vil også være en som minner Gud på Hans løfter.

Det er tradisjon for å invitere venner til et godt måltid mat på Kyndelsmesse. Du rekker det siden jeg minner deg på det dagen i forveien! Vårfornemmelser og spontanitet hører sammen.

Idyll ved Kristi himmelfartskapellet

Det er idyll inne i skogen ved Kristi himmelfartskapellet disse dagene. De store snømengdene har skapt en eventyrskog, hvor snøen ligger tungt på trærne. Det er stille og fredfullt. Lyset fra lyktene påkapellveggen er den eneste lyskilden. Åpner du døra til kapellet, møtes du med levende lys på alteret og på det store korset på gulvet. Der kan du knele ned og øse ditt hjerte ut for Herren.

Hver eneste torsdag året rundt møtes mennesker her fra ulike trossamfunn. Her er baptister, pinsevenner, lutheranere, katolikker, bare for å nevne noen. Men hit kommer også mennesker uten noen spesiell kirketilhørighet. Noen for samtaler, andre for å delta i torsdagens gudstjeneste. Slik har vi holdt på i drøyt fem år.

Dette kjenner jeg på djup takknemlighet for. Den ukentlige bønnegudstjenestens rytme betyr mer og mer for meg. Dette kan jeg simpelthen ikke leve foruten! Jo mer man lever med i liturgien, jo mer blir den en del av deg. Du får et eieforhold til den. Den er ikke lenger ord som du gjentar, den er liv som leves. Og lesningen av Guds ord fester tak. Bønnefellesskapet blir nært og personlig. Her bes det for små og store ting, og vi får stadig vitnesbyrd om at Gud griper inn i menneskers liv. Vi ber for syke og lidende, og andre behov og alltid for den lidende kirke.

Alt skjer så stillferdig, Vi som kommer hit er helt vanlige mennesker.

Vi har hatt vår egen julekrybbe ved siden av Kristi himmelfartskapellet i advents- og romjulen. Et stillferdig vitnesbyrd om inkarnasjonens mysterium.

Gledelige nyheter for alle som ber for Nord-Korea

For alle oss som ber for den spente situasjonen mellom Nord- og Sør-Korea, har dette vært en gledens dag hvor mange har løftet hellige hender i djup takknemlighet til Gud:

For første gang på to år satt delegasjoner fra nord og sør ansikt til ansikt inne i den demilitariserte sonen som skiller de to landene.

Møtet fant sted i det såkalte 'fredshuset' og resulterte i at Nord-Korea sender både idrettsutøvere, publikum, pressekorps og dansere til Pyeongchang. Det fortjener et aldri så lite halleluja! Så får vi be om at dette kan være med på å bryte ned isfronten mellom de to landene og mildne spenningene. Kanskje dette kan være med på å skape fred?

La oss fortsette bønnetrykket i vårt bønneengasjement for Nord- og Sør-Korea.