Fader Lev Gillet: Bønn ved den stille ukes begynnelse

Jesus tar de tolv til side og sier til dem: "Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde."

Evangeliet viser klart at det dreier seg om en samtale mellom noen få. Det er bare til apostlene at Jesus på veien til Jerusalem betror reisens hemmelige formål og ikke til hele disippelflokken. 

Ganske visst forventer Jesus i dag at enhver kristen tar del i de avgjørende begivenhetene som fant sted i Jerusalem. Men han er fortsatt den som avgjør tidspnktet og den individuelle kallelsen. Han velger selv det passende tidspunkt for å gjøre sin disippel delaktig i apostlenes rorettighet: å kunne dra med Ham opp til Jerusalem med øynene åpne for den smertelige avslutningen.

 Hvor mange kristne er lydhøre overfor denne innbydelsen? Hvor mange har forstått at det som den gangen skjedde i Jerusalem og som fortsatt finner sted i det evige, usynlige Jerusalem, er viktigere enn noe annet i verden?

Herre Jesus, vi har hørt ditt kall. Du har satt meg til side på veien. Du vil jeg skal isolere meg fra andre mennesker for senere bedre å kunne slutte meg til dem igjen. O:g du vil at jeg skal følge deg helt til reisens slutt, hvis mening og betydning du underveis etter hvert vil avsløre for meg. 

Herre, fra i dag vil jeg at oppstigningen til Jerusalm og alt det jeg får se og høre om deg i den siste uken, ved din nådes hjelp skal bli til avgjørende betydning for mitt liv og rettesnoren for alle mine handlinger. Jeg vil at alle disse begivenhetene skal være den på en gang både snevre og uendellig vide sirkelen hvor alt er innesluttet og hvor du er midtpunktet. 

Jeg vender ryggen til alt det andre som jeg har funnet og fulgt. Fra fortiden kaster jeg bak meg alt det som ikkre lar seg forene med ditt veldige påskemysterium. Herre, jeg går med deg til Jerusalem. Nå skal alt som ikke er av deg forstumme.

- Fader Lev Gillet (bildet) i "Jesus - enkle betraktninger om Frelseren", side 80-81

Den stille, hellige lørdagen.

Dagen i dag er ingen rød dag i vår kalender. Det burde den absolutt være. På den syvende dag i Den stille uken, hvilte Jesus ut i graven, etter å ha fullført alt det Hans Far hadde bedt Ham om å gjøre. Av alle dager i historien er Den hellige lørdagen, dagen da Jesus hviler i gravens stillhet og mørke. Dette er dagen hvor hele skapelsen venter i djup indre hvile. Dette er dagen hvor ingen ord blir talt, ingen proklamasjoner gjort. Guds ord gjennom hvilket hele skaperverket ble skapt, hviler i jordens djup. Denne hellige lørdagen er den stilleste dagen av alle.

"Alt i Hans tempel roper:"Ære!" ( Salme 29,9 )

Bruk den stille uken til åndelig lesning

La oss ta med oss disse ordene av kopternes forrige pave, Shenouda III (bildet), nå når Den store fasten nærmer seg slutten:

'Vær utholdende i åndelig lesning, selv om du ikke forstår det du leser. Og vær utholdende i bønnen, selv om det er uten glød, og i skriftemålet, selv om det er uten anger. Kanskje på grunn av din utholdenhet, vil nåden besøke deg og gi deg forståelse, iver og anger'.

'Er du trofast i å beskytte ditt sinn fra onde tanker, vil Herren gi deg renhet i sitt ubevisste sinn, og gi deg rene drømmer'.

La oss bruke den stille hellige uken til åndelig lesning, refleksjon og meditasjon. Les gjerne Bibelen, og en bok som hjelper deg til en djupere forståelse av livet i Kristus, som du kan lese s-a-k-t-e og dvele ved ordene og be over dem - slik at de blir en del av deg.

For å sitere Henri Nouwen: 'Tid brukt på det indre livet er aldri bortkastet'.

Oppvekkelsen av Lasarus - et profetisk forvarsel om Jesu seier over døden!

Uken som nå er til ende, bærer navnet Pasjonsuken. Det er uken som fører frem til Palmesøndag. Nå tar vi fatt på det som siden 300-tallet har vært kalt for Den store uken - uken hvor vi følger Jesus det siste, tøffe, veistykket på veien mot Getsemane, Golgata og graven.

Noen kaller denne uken for Den stille uken, og det er i grunnen et veldig beskrivende navn. For en kristen er dette ettertankens uke, uken vi trer vår Frelser og Herre nærmere på Hans lidelsesvei, og lærer av den.

Noen kaller denne uken for påskeuken, men det er helt misvisende! Vi har jo ikke feiret påske før enn vi feirer den 1.påskedag!

Men før vi tar fatt på dette veistykket, deltar vi i det som er blitt kalt for Lasaruslørdagen. Dette er en tradisjon vi har fra Den ortodokse kirken.

Det er en gledens dag - akkurat slik også Palmesøndagen er det. Den er jo på en måte også en forsmak på 1.påskedagens triumf over døden. Oppvekkelsen av Lasarus er en profetisk gjerning som forutsier Jesu oppstandelse.

Allerede på 300-tallet ble feriringen av Den stille uken innledet kvelden før Palmesøndag med en gudstjeneste i Betania. Denne gudstjenesten ble holdt i et kapell som kalles Lasarium, som i følge tradisjonen er stedet for graven til Lasarus.

Det er forunderlig det som skjer denne dagen i Betania. Døden må gi etter, den må slippe tak i et menneske som har ligget død i fire dager. Og det på grunn av at Han som kalles Livets Ord (1.Joh 1,1) taler livgivende ord til den døde. Da må selv døden gi slipp og gi etter.

Når dette skrives skinner sola utenfor vinduene våre. Det er kaldt i lufta, men vi aner et drag av vår. Snart skyter trærne knopper og bladene kommer ut, vinterens kulde må gi etter for vårvindene. Det er godt. Det er alltid godt når dødskreftene må gi etter for livet.

Jesus kom for å gi liv, og vekke til liv igjen det som er dødt i våre liv.

Jeg lengter etter å høre Jesu ord: "Lasarus, kom ut!' i mitt liv, over sykdom og alle de følger den fører med seg for mitt liv. Jeg lengter etter livet - det liv som er Ham. Han sier selv: 'Jeg er livet" (Joh 14,6).

I dag fryder jeg meg over de ordene Jesus sa til Marta, søsteren til Lasarus:

'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som tror på meg, skal aldri i evighet dø.' (Joh 11,25-26)

Som pastor har jeg stått ved mang en grav og lest nettopp disse ordene, og selv midt i sorgen en begravelse følger med seg, har det vært velsignede ord å gi videre til de sørgende. For slik er det! Jesus har vunnet over dødens makt og dødens krefter. Det skal vi se nærmere på 1.påskedag. I dag har vi fått en forsmak på det!

Beretningen om Jesu oppvekkelse av Lasarus kan du lese her: Joh 11,1-45. Les også profetien i Esekiel 37,12-14.