Bønnen og den åndelige lesningen

 Det er noe herlig befriende over dette: Det er Den Hellige Ånd som tar initiativ til at vi ber. Ånden lokker, drar i oss og skaper tørst og lengsel etter å be. Det er ikke vi som er initiativtagere. Ånden vekker vår ånd til live. Som det står skrevet: "Dyp kaller på dyp..." (Salme 42,8a)

Og Ånden skaper tørst og lengsel etter å be først og fremst gjennom den langsomme, dvelende lesningen av Den Hellige Skrift: "Hele skriften er innåndet av Gud..." (2.Tim 3,16) Den kloke karmelitt-munken Wilfrid Stinissen har sagt det slik, her i min oversettelse: "Som allmenn regel kan man hevde at det er absolutt umulig å gjøre fremskritt på den indre bønnens vei uten regelmessig åndelig lesning. Den som gjør seg noen illusjoner på det området kommer ganske snart til å lære av erfaringen. Det holder som regel at man under en kortere periode forsømmer den åndelige lesningen før man merker hvordan den indre bønnen undermineres. Stadig på nytt blir vi innkrøkt i oss selv." 

Blant de mange ting som er en forutsetning for den indre bønnen, er det tre ting som skiller seg ut: Åndelig lesning, den vane det er å vandre i Guds nærvær og selvfornektelse.

Det er ikke om og gjøre å lese mye, men sakte. Dvelende. Målet for den åndelige lesningen er å gjenopprette vår retning mot Gud. Vi dras jo i så mange retninger. Ulike røster kaller på oss. Det er hvor vi retter blikket, som stadig på nytt og på nytt løfter oss opp på det nivå hvor vi ser med troens blikk. Men kanskje er det den åndelige lesningens fremste oppgave å oppmuntre oss. Den største fristelsen på bønnens vei er nemlig å miste motet. Da kan de mennesker som har gått foran oss på denne troens og bønnens vei oppmuntre oss og gi oss innsikt i Guds veier, som leder oss framover på veier og stier som vi ikke hadde forestilt oss. Vi lærer å be ved å følge bederne.

Åndelig lesning er ikke en hvilken som helst lesning. Den åndelige lesningen har heller ikke som oppgave å holde oss ajour i tidens ulike åndelige strømninger. Den handler først og fremst om vår oppbyggelse. Derfor velg med omhu hva du leser ved siden av Bibelen.

Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 2

De gamle bederne som representerer ulike kirkelige tradisjoner er ganske samstemte: det er absolutt umulig å leve i den indre bønnen uten regelmessig åndelig lesning. Jeg tror alle etter hvert gjør seg den erfaringen at forsømmer man den åndelige lesningen, forstått som den langsomme lesningen av Den Hellige Skrift og god åndelig litteratur, ikke minst bederne og Kristusmystikerne, vil den indre bønnen sultefores. Den er nemlig avhengig av åndelig påfyll. 

Den åndelige lesningens oppgave er å få oss til å rette blikket vårt mot Gud. Den skal løfte oss opp til et nivå som får oss til å se oss med troens blikk, og hjelpe oss til å avstå fra strevet og fortvilelsen og mismotet. Den åndelige lesningens fremste oppgave er kanskje likevel denne: den er nødvendig for å oppmuntre oss! Den største fristelsen på bønnens vei er utvilsomt dette at vi så lett mister motet. Da kan de menneskene som har gått foran oss på veien gi oss del i den innsikt om Guds veier, som leder oss fremover på en annen måte enn vi kunne forestille oss. 

La meg si det med en gang: dette handler IKKE om å holde seg orientert om tidens skiftende åndelige strømninger, ved å lese de bøkene som det er mest fokus på eller får størst oppmerksomhet! En slik lesning kan være nyttig og interessant, men sannelig også forvirrende og få oss til å miste fokus. Man kan bli så opptatt av å holde seg a jour med tidens åndelige strømninger, at man mister fokus på det Gud har kalt oss til! Apostelen Pauluss beskriver dette kallet slik: "Gud er trofast, han som kalte dere til SAMFUNN med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9)

Det er en pris å betale om man vil leve den indre bønnens liv, og det er at man har tid og avsetter tid! Min påstand er denne: Vi har all den tid vi trenger! Det er bare et spørsmål om hvordan vi prioriterer den tiden vi har. Har du virkelig lyst på noe har du jo tid til det! Drives du av en lengsel etter et djupere liv med Gud, etter å tilbringe tid i Hans nærvær, må du avsettte tid til at dere kan være sammen! Akkurat så vanskelig og utfordende er det. Du kan ikke anklage Gud for at du ikke opplever bønnesvar, når du ikke ber, eller for at du ikke opplever Hans nærvær, når du ikke gir Ham noe av din tid. Elsker du noen vil du jo bruke så mye tid som mulig med den du har kjær. 

Det anbefales å avsette en halv time hver dag til den åndelige lesningen. Husk at det ikke handler om hvor mye du leser, men at du leser for lesningens skyld. Den åndelige lesningen er den langsomme. dvelende, betraktende - som er den samme som den kontemplative - lesningen. 

Mange sulteforer sin sjel. Og noen til døde. Og så klager de over at deres åndelige liv er dødt, og at Gud føles langt borte. 

Eugene Boyan (1904-1963) har sagt det slik: "Uten regelmessig åndelig lesning gjør man ingen fremskritt i bønnen, og det finnes ikke noe håp om at man skal holde ut i det åndelige livet. Å gi et tidsminimum for denne åndelige øvelsen synes jeg det er vanskelig å foreslå. For Guds nåde tilpasser seg etter omstendighetene. Vi kan likevel si at den som uten tvingende årsak reduserer den åndelige lesningen til mindre enn tre timer pr. uke kommer til å la sin sjel dø av sult."

fortsettes

Åndelig modenhet

"Det er ikke hvem vi er når vi leser åndelig litteratur som er viktigst, men hvem vi er når vi lukker boka.'

- Munken Simeon av Athos
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ordet fra himmelen

'En åndelig lesning av de hellige Skrifter avslører den høyeste Guds råd.

Ved å lese den vet hver og en av oss hva vi bør gjøre og lærer oss lovene i den strid vi må utkjempe for å bli verdige til Guds rike.

En åndelig lesning av evangeliene gjør det klart for dem som hengivent elsker dem, hvilke lidelser de må gjennomgå for evangeliets skyld. Ordet kommer ned fra himmelen og lærer dem om det uutsigelige.

Etter å ha lyttet til dem, kommer de sammen, forenet i ånden, og i takknemlighet for den frelse de har mottatt, frembærer de sitt vitnesbyrd; det vil si, de leser høyt troens guddommelige Ord.'

Maximus Bekjenneren. Hentet fra boken: Kysse spor av Peter Haldorf. Luther forlag, side 51

La ordet bli liv

"Åndelig lesning er mat for sjelen. Da vi sakte lar Bibelens ord eller en god åndelig bok få trenge inn i oss og fylle våre hjerter, blir vi annerledes. Ordet blir sakte til liv i oss og forvandler hele vårt vesen.

Åndelig lesning er å la det guddommelige Ordet ta bolig i oss. I og gjennom Jesus Kristus ble Gud menneske for oss for lenge siden. I og gjennom at vi leser Guds ord og grunner på det blir Gud menneske i oss nå og gjør oss til levende Kristus-mennesker for vår tid.

La oss fortsette å lese Guds ord med kjærlighet og djupt alvor.

Henri Nouwen (bildet) i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Åndelig lesning på åndelig vis

Fastetiden er en god tid for å lese. For åndelig lesning. Hva menes med det?

Jeg har oversatt noe Henri Nouwen har skrevet, som gir en god forklaring:

'Å lese handler ofte om å skaffe seg informasjon, få ny innsikt og ny kunnskap eller lære seg noe nytt. Dette kan så lede til en eksamen, karakterer og diplomer.

Med åndelig lesning er det imidlertid helt annerledes. Da leser man ikke bare om åndelige ting, men man leser om åndelige ting på en åndelig måte. Dette krever en vilje til ikke bare å lese, men til å bli lest, ikke bare beherske ordene men la seg beherskes av dem. Så lenge vi leser Bibelen eller en åndelig bok bare for å tilegne oss kunnskap, hjelper lesningen oss ikke i det åndelige livet. Vi kan bli svært innsiktsfulle når det gjelder åndelige ting, uten at vi dermed blir sant åndelige mennesker.

Når vi leser på en åndelig måte, åpner vi hjertet for Guds røst. Iblant må vi være klare til å legge boken til side og bare lytte til hva Gud vil si oss gjennom bokens ord'.

(Min oversettelse fra Bread for the Journey)

Åndelig sommerlesning, del 31

I dag, på den 31 dagen av tekster vi leser denne sommeren, vil jeg dele med deg noen sitater fra Mike Bickle (bildet), grunnleggeren av Det internasjonale bønnehuset i Kansas City, som jeg har oversatt til norsk:

'Forvandling kommer ikke som et automatisk resultat av prøvelser. Den fremkommer når vi responderer på rett måte overfor Gud'.

'Gud forløser mer av sin kraft og nærvær som en følge av vår hunger etter Ham'.

'Når vi trer inn i Guds glede, slås døren igjen for mye av satans aktiviteter i våre liv'.

Åndelig sommerlesning, del 30

"Det var et kors i Guds hjerte lenge før de reiste korset utenfor Jerusalem.

Og når dette korset er tatt ned, blir korset i Guds hjerte fremdeles stående'.

Fader Lev Gillet - en munk fra Østkirken.

Åndelig sommerlesning, del 29

I dag låner vi øre til noe Andrew Murray (bildet), kjent blant annet for sine mange bøker om bønn, jar skrevet om ydmykhet:

'Stoltheten må dø i deg, hvis ikke vil ingenting av himmelen kunne leve i deg.

Her er veien til et djupere liv: ned, bøy deg ned.

Ydmykhet er ikke noe annet enn at selvet forsvinner. Det skjer når vi får se at Gud er alt'.

Åndelig sommerlesning, del 28

I dag leser vi en tekst som Dwight L. Moody (1837-1899), en av sin samtids største evangelister, har hentet fra en mann som het Guthrie. Utgangspunktet er 2. Pet 3,18:

'Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!'

Nåden har både sitt morgengry og sin dag. Nåden har både sine grønne blader og etterpå sine modne maiskorn i kolben. Nåden har både sine babyer og sine menn i Kristus.

I Guds verk på dette området, som med alle Hans gjerninger, 'på alle steder i Hans rike', er fremgang både innledningen og veien til fullkommenhet. Derfor blir vi formant til å vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser, Jesus Kristus. Vi blir oppmuntret til å fortsette mot det fullkomne. Som Paulus sier:

'Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus'.

(D.L Moody: Alene med Gud. Hermon forlag 1994, side 107-108)

Åndelig sommerlesning, del 27

Teksten vi leser sammen i dag er noe Corrie ten Boom (bildet) har skrevet. Corrie ten Boom er kjent for sin store innsats med å redde jøder under 2.verdenskrig, og etter krigen besøkte hun en rekke land med sitt sterke vitnesbyrd om Guds trofasthet gjennom trengselstiden:

'Vi kan aldri vite hvordan Gud vil svare på våre bønner. Men vi kan forvente at Han vil involvere oss i sine planer som en del av bønnesvaret. 

Hvis vi er sanne forbedere, må vi være rede til å ta vår del i Guds arbeid på vegne av de menneskene vi ber for'.

Åndelig sommerlesning, del 26

I dag leser vi en tekst av Isak Syreren, fra 600-tallet, en av de viktigste stemmene fra Østkirken:

'Alle de helliges visjoner er gitt dem under bønn, når hver og en kommuniserer med Gud. For det er da mennesket ber og bønnfaller Gud og taler med Ham, anstrenger seg for å samle alle sine tanker og impulser og åpner seg for Gud alene og lar sitt hjerte fylle av Ham. Da forstår mennesket det uforståelige. For her blåser Den Hellige Ånd etter hver enkelts evne til å ta imot.

Han får næring av menneskets bønn og blåser i dette mennesket til det når det høyeste stadium av oppmerksomhet, da selve bønnen opphører og sjelen, overveldet og henført, fylles av kjærlighet, så den glemmer sin bønn og dens innhold. De er ikke lenger i verden'.

(Hentet fra Peter Halldorf: Kysse spor. Luther forlag 2002, side 290)

Åndelig sommerlesning, del 25

For de fleste av oss er munken på bildet helt ukjent. Slik med veldig mange mennesker som er født på ny, og er blitt himmelborgere. De stikker seg ikke frem, de lever tilbaketrukket, men deres bønneliv påvirker en hel verden.

Mannen på bildet er hierodiakon Theodosios av Iviron (1926-2012). Det er alt jeg kan fortelle, men bildet passer veldig godt som illustrasjon til dagens lesning. I Theodosios av Iviron ser man levd liv som dufter Kristus, det sterkeste vitnesbyrd av alle.

Her er noe Henri Nouwen har skrevet, og som jeg har oversatt:

'Å være Guds vitne er å være et levende bevis på Guds nærvær i verden. Hvordan vi lever er viktigere enn hva vi sier, for den rette måten å leve leder alltid til den rette måten å tale på. Når vi oppriktig tilgir vår neste, sier hjertet ord av tilgivelse. Når vi er takknemlige, sier vi ord av takk, og når vi er fulle av håp og glede, sier vi ord av håp og glede.

Når ordene kommer altfor raskt og vi enda ikke lever ut det vi sier, gir vi lett doble budskap. Å si noe med ord og noe annet med handlingene er å være falsk.

Må livet gi oss de rette ordene, og må ordene lede oss inn i det rette livet'.

Åndelig sommerlesning, del 24

I dag leser vi sammen en tekst av Wilfrid Stinissen: En rolig rytme.

'Stress er en slags vold mot tiden. Hvert menneske har sin naturlige rytme. Denne rytmen må du tilpasse deg hvis du ønsker fysisk, psykisk og åndelig utvikling. Naturligvis havner du av og til i situasjoner der du må øke tempoet. Men vanligvis bør du være følsom for din egen rytme.

Et stresset menneske lar aldri handlingene få tid til å modnes. Derfor blir de tomme og innholdsløse og bærer ingen gode frukter, verken for dem som utfører dem eller for andre. Den som er stresset, 'kaster' handlingene sine ut med en voldsom kraft. Men den som lever etter sin egen rytme, lar rolig handlingene vokse fram fra djupet.

Vi har alle muligheten til å bearbeide og overvinne vår hang til stress. Selv om ytre omstendigheter pålegger deg en altfor rask rytme, kan du av og til gjøre en aldri så liten pause for å hente fram kreftene og finne igjen deg selv og din egen rytme. Kanskje finner du Gud også. En indre bønnestund, kort eller lang, er den aller beste formen for pause. Der finner du igjen Skaperens egen rytme!

Naturen kan lære deg mye om respekten for den riktige rytmen. Tenk på hvor rolig og fredfullt såkornet vokser i åkeren. Det vokser uten hastverk, av sin egen indre voksekraft. Hvis en plante ville vokse fortere enn den indre kraften tillot, så ville den blitt stresset. Men slik er det aldri med planter. Det lønner seg ikke å bryte opp en blomsterknopp med vold. Det bare ødelegger blomsten. En levende organisme skal aldri forseres.

Slik er det med deg også. Du kan bare bli det du er ment å være hvis du følger den takten Gud har gitt deg'.

(Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 33)

Åndelig sommerlesning, del 23

Det er en tekst skrevet av Johannes av Damaskus (645-749), sin tids viktigste teolog og kirkefader, vi skal lese sammen på den 23 dagen av vår åndelige sommerlesning:

'Alle skrifter som er inngitt av Gud, er også nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd'. Det er derfor til stor glede for sjelen å lese Bibelen.

'Han er lik et tre, plantet ved bekker med rinnende vann'. Sjelen vannes av Bibelen. Slik får den vitalitet, bære god frukt, som er den sanne tro, og smykkes rikt med grønt løv, som er gjerninger som er Gud til behag.

Bibelen leder oss til sann hellighet og til hellige handlinger. Den oppmuntrer oss til å søke dydene og forakte det onde. Bibelen er som en duftende hage, skjønn og herlig. Våre ører henføres av fuglesangen som er vidunderlig i sin guddommelige harmoni. Den rører ved våre hjerter, trøster oss i sorgen, demper vreden og fyller oss med evig glede.

La oss ivrig og utholdende banke på dens port. La oss aldri holde opp med å banke på. Den vil bli lukket opp.

Om vi har lest en side i Bibelen to eller tre ganger uten å ha forstått den, la oss lese den om igjen og meditere over den. La oss i denne hages kilde søke 'en kilde med vann som veller fram og gir evig liv'. Vi vil få kjenne en glede som aldri blir uttømt, for uutømmelig den nåde som er å finne Bibelens hage.

Åndelig sommerlesning, del 22

Lesningen for denne 22 dagen er en tekst skrevet av Hippolyt (ca 170-235), presbyter i Rom, og forfatter av en rekke skrifter, bl.a Den apostoliske tradisjonen, som gir oss et detaljert innblikk i menighets- og gudstjenestelivet på 200-tallet:

Livet spredte seg til alle vesener og alle ble fylt av et stort lys: soloppgangens Soloppgang tok verdensaltet i besittelse.   

Og Han som var til 'før morgenstjernen' og før stjernene, den store Kristus, udødelig og uten ende, lyser over alle vesener sterkere enn solen.

Derfor begynner for oss som tror på Ham, en lysets dag - den er lang, den er evig, den formørkes ikke: den hemmelighetsfulle påske.

Åndelig sommerlesning, del 21

På dag 21 av vår åndelige sommerlesning leser vi en ny tekst av Watchman Nee. Han tar sitt utgangspunkt i Salme 73,25:

'Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden'.

Vår helhjertede overgivelse til Herren stopper ofte opp på en eneste ting, og Gud venter på at vi skal gi slipp på den ene tingen. Han må ha den, for Han må ha vårt alt.

Noe en av de store, nasjonale lederne skrev i sin selvbiografi, gjorde et dypt inntrykk på meg: 'Jeg ønsker intet for meg selv, jeg ønsker at mitt land skal ha alt'. Hvis en mann kan være villig til å yte sitt alt for fedrelandet, og ikke beholde noe for seg selv, skulle ikke vi da kunne si til vår Gud: 'Herre, jeg ønsker intet for meg selv, jeg vil at Du skal få alt. Jeg vil bli det du ønsker jeg skal bli, jeg ønsker ikke del i noe som ikke er i Din vilje?'

Han kan ikke få sin rette plass som Herre før vi finner vår plass som tjenere. Han ber oss ikke om å ofre oss for Hans sak, Han ønsker at vi betingelsesløst underordner oss Hans vilje'.

Åndelig sommerlesning, del 20

Vi fortsetter å lese Watchman Nee (bildet) sammen:

'Guds hensikt åpenbares i Rom 8,29: "For dem som Han kjente på forhånd, dem har Han også forutbestemt til å bli likedannet med Sin Sønns bilde, for at Han skulle være den Førstefødte blant mange brødre".

Gud har et inderlig ønske om å ha mange sønner, og Han ønsker at alle disse sønnene skal være lik Hans ene Sønn. Da vil ikke Hans Sønn være den Enbårne, men den Førstefødte blant mange brødre. Guds lengsel er å vinne seg en slik gruppe mennesker.

Dersom vi ser dette, kommer vi til å innse hvor dyrebart mennesket er, og vi kommer til å fryde oss hver gang ordet menneske blir nevnt. Å, hvor høyt Gud verdsetter mennesket! Han ble til og med selv et menneske! Guds plan er å vinne mennesket'.

(Watchman Nee: The Glorious Church. Living Stream Ministry)

Åndelig sommerlesning, del 19

I dag - på den 19 dagen av vår sommerlesning - har jeg gleden av å presentere en tekst skrevet av den kinesiske husmenighetslederen, Watchman Nee (bildet). Utgangspunktet er ordene fra Rom 11,36:

'For av ham og ved ham og til ham er alle ting, ham være æren i evighet'.

Gud må være opphavet til all åndelig gjerning. Hans vilje må styre tilblivelsen av all åndelig virksomhet, det er noe som vi alle er enige i.

Vi kan sikkert gå enda lenger, og si at alt også må ende med Ham, slik at det virkelig blir som Paulus sier: 'for at Gud skal være alt i alle'.

Men det finnes noe mer. Han er ikke bare opphavet og fullender av alle ting, Han er også Den som virker alle ting. Og der hvor Hans kraft er virksom, vil alt ende i herlighet. Vår store vanskelighet er er dette, at mens vi husker at begynnelsen må være ved Ham. og at Han må bringe verket til dets endelige avslutning, så glemmer vi den andre viktige tingen, at alt det mellomliggende, all den aktivitet og utfoldelse som foregår, den må også være 'ved Ham'. Hvis Gud til slutt skal få all ære, kan vi ikke vi stå der og kreve litt av æren. Guds vilje styrer tilblivelsen, Hans herlighet preger avslutningen, men Hans kraft må gjennomtrenge all virksomhet som foregår innenfor arbeidet.

I virkeligheten blir spørsmålet om hvem som skal gis æren for verket avgjort, ikke ved avslutningen, men midt under utførelsen av arbeidet.

(Watchman Nee: Brød i ørkenen. Ansgar forlag 1977, side 156-157.

Åndelig sommerlesning, del 18

På den 18 dagen av vår åndelige sommerlesning leser vi en tekst sammen skrevet av Jean Vanier (bildet), som jeg har oversatt:

'Vi er alle både kropp og sjel. Hver av oss har vår egen fysiske sminke, psykologiske historie eller åndelige reise - enten vi er mann eller kvinne. Vi er èn person.

Likevel - vi risikerer å bli fragmenterte inne i oss selv og tillater splittelser å bli rotfestet i oss.

Det er ikke bare fortidens smerte i det liv vi har levd som forhindrer oss i å leve fullt og helt og begrenser vår sorg, men det handler også om at vi nekter å se og akseptere virkeligheten, å leve i sannheten om hvem vi er og ta ansvar for egne liv'.

(Jean Vanier: Seeing Beyond Depression, s. 79)