En ny dag

 Livet spredte seg til alle vesener og alle ble fylt av et stort lys: soloppgangenes Soloppgang tok verdensaltet i besittelse. Og han som var til før morgenstjernen og før stjernene, den store Kristus, udødelig og uten ende, lyser over alle vesener sterkere enn solen.

Derfor begynner for oss som tror på ham, en lysets dag - den er lang, den er evig, den formørkes ikke; den hemmelighetsfulle påske.

- Hippolyt (ca.170-235), prest i Roma og forfatter

Åndelig sommerlesning, del 22

Lesningen for denne 22 dagen er en tekst skrevet av Hippolyt (ca 170-235), presbyter i Rom, og forfatter av en rekke skrifter, bl.a Den apostoliske tradisjonen, som gir oss et detaljert innblikk i menighets- og gudstjenestelivet på 200-tallet:

Livet spredte seg til alle vesener og alle ble fylt av et stort lys: soloppgangens Soloppgang tok verdensaltet i besittelse.   

Og Han som var til 'før morgenstjernen' og før stjernene, den store Kristus, udødelig og uten ende, lyser over alle vesener sterkere enn solen.

Derfor begynner for oss som tror på Ham, en lysets dag - den er lang, den er evig, den formørkes ikke: den hemmelighetsfulle påske.

Erstatningsteologiens opprinnelse, del 2

Jødene ble tidlig beskyldt for å være 'Kristus-mordere'. Men Det nye testamente gjør det klinkende klart at også hedningene er ansvarlige og medskyldige i korsfestelsen av Kristus. Jeg anbefaler deg å ta frem Bibelen din og lese Matt 20,18-19 og Apg 4,26-28, så vil du se dette.

Men flere av de såkalte kirkefedrene mente noe annet: Justin Martyr (100-165) skrev følgende: "Det er rettferdig at trengslene er kommet over dere, for dere har myrdet Den rettferdige'. (Edward Flannery: The Anguish of the Jews, Paulist Press, New York, 1985, side 40)

Kristne teologer i det tredje århundre fulgte så dette opp, blant annet ble teorien behandlet av Origenes og Hippolyt, og fra det fjerde århundre var dette den dominerende tanken i Kirken.

Men den som virkelig brukte de store og sterke ordene, var han som ble kalt for 'Gullmunn', Johannes Chrysostomos. Han lærte at det var en kristenplikt å hate jødene. Hør på dette:

'«Synagogen er verre enn et bordell…Den er slyngelens hule…demonenes tempel, innviet til avguderiets kulter…et møtested for Kristi mordere…et hus, verre enn en drikkebule…et tyvenes reir, et vanryens hus, et skammens hvilested, djevelens tilfluktsted, fortapelsens svelg og avgrunn…Av den grunn hater jeg synagogen…jeg hater jødene av samme grunn» (Malcolm Hay, The Roots of Christian Anti.Semittism, New York: Liberty Press, 1981, side 27-28)

Så djupt stakk altså jødehatet i den tidlige kirken. Tenk hvor mye ødeleggelse disse tragiske og ondskapsfulle uttalelsene førte til.

Den katolske kirkehistorikeren, Malcom Hay, har sikkert rett når han sier:

'I mange århundrer lyttet jødene til ekkoet  av disse tre ordene fra Johannes Chrysostomos, mannen med gull-munnen: Gud hater dere. Og på den måten har den populære kristne læren lært at hvem som helst, hedning eller kristen, som på noe tidspunkt har forfulgt, torturert eller massarkrert jøder, har handlet som et redskap for guddommelig vrede' (For kilde, se samme som ovenfor)

 (fortsettes)

Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 11

Her fortsetter serien om nattverden - i kirkehistorisk og teologisk lys. Har du ikke lest de andre artiklene, finner du dem ved å klikke på 'etiketter':

På 200-tallet finner vi en beskrivelse av en nattverdliturgi hos presbyteren Hippolyt av Roma, i hans verk 'Den apostoliske tradisjon'. Denne Hippolyt var enten av gresk eller aleksandrinsk opprinnelse, og nokså kontroversiell i sin samtid. Vi vet lite om hans liv og hans litterære produksjon.

Det lille skriftet 'Den apostoliske tradisjon' er blitt tilskrevet Hippolyt. Muligens hadde dette skriftet en annen tittel: 'Den apostoliske tradisjon angående nådegavene'. Det er sannsynligvis skrevet før 235, og gjengir liturgiske skikker fra ca år 200 og fremover. Da snakker vi om en relativt kort tid etter Justin Martyr. 'Den apostoliske tradisjon' inneholder beskrivelser av en rekke forhold i den tidlige kirken: her finnes fasteforskrifter, beskrivelser av hvordan biskoper og presbytere innsettes, og her finnes også beskrivelser av hvordan man feiret dåp og nattverd.

Det er i forbindelse med innsettelsen av en biskop at vi finner av nattverden og en gjengivelse av en eukaristibønn:

Etter at han er blitt gjort til biskop, skal alle hilse ham med fredskysset, for må er han blitt verdig. Diakonene skal bære frem offergaven til ham, og han skal legge hendene på den sammen med hele presbyteriet og fremsi denne takksigelsen:

'Herren være med dere!'
Og alle svarer: 'Og med din ånd'.
'Løft deres hjerter'.
'Vi løfter våre hjerter til Herren'.
'La oss takke Herren'.
'Det er verdig og rett'.

Og han skal fortsette slik:

'Vi takker Deg, Gud, ved Din elskede Sønn, Jesus Kristus, som Du sendte oss i de siste tider som Frelser og Gjenløser og Budbringer for Din vilje, Han som er Ditt uadskillelige Ord ved hvem Du skapte alt, og som er Deg til behag. Du sendte Ham fra himmelen inn i jomfruens skjød, og da Han var blitt unnfanget, ble Han menneske og viste seg som Din Sønn, født av Den Hellige Ånd og av en jomfru. Da Han gjorde Din vilje og skaffet Deg et hellig folk, strakte Han ut sine hender da Han led, for å fri fra lidelsen dem som skulle komme til tro på Deg. Da Han overgav seg frivillig til lidelsen for å utslette døden, bryte djevelens lenker, trå helvetet under fot, opplyse de rettferdige, opprette sin pakt og åpenbare oppstandelsen, tok Han brød, takket Deg og sa:

'Ta, et, dette er min kropp som blir brutt for dere'. På samme måte kalken, idet Han sa: 'Dette er mitt blod som blir utøst for dere. Når dere gjør dette, gjør det til minne om meg'.

Derfor minnes vi Hans død og oppstandelse og ofrer Deg brødet og kalken og takker Deg som holdt oss verdige til å stå for Ditt åsyn og tjene Deg.

Og vi ber Deg at Du vil sende Din Hellige Ånd inn i Din hellige kirkes offergave og dermed samle til ett alle de hellige som mottar den, fylle oss med Den Hellige Ånd , befeste vår tro i sannhet, slik at vi kan love og prise Deg ved Din Sønn Jesus Kristus. Ved Ham er Deg ære og herlighet - Deg, Fader, Sønn og Hellige Ånd i Den hellige kirke, nå og i all evighet. Amen'.

Kan en kristen avtjene militærtjeneste? Hvordan så de første kristne på dette? Del 3

Er kristen tro forenelig med å være soldat? Dette er tredje artikkel i en serie hvor vi forsøker å belyse spørsmålet sett med de første kristnes øyne. I forrige artikkel siterte vi Tertullian, en av de største apologeter i urkirken. Han avviste denne muligheten, og han var slett ikke alene. En annen var Hippolyt (170-235), som var pastor for en kristen forsamling i Rom og forfatter av en rekke skifter, blant annet Traditio apostlica (Den apostoliske tradisjon), som gir et detaljert innbikk i menighet- og gudstjenestelivet på 200-tallet.

I dette skriftet finnes det en liste over de yrker man ikke kunne ha om man skulle bli katekumen, det vil si: gis opplæring i den kristne tro forut for dåpshandlingen. Skulle man opptas som katekumen, var det visse yrker som man måtte slutte med å utøve. Her heter det i kapitel XVI, 17-19:

"En militær befalingsmann eller en kommunal øvrighetsperson som bærer den røde toga, må enten gi avkall på sin stilling eller avlyses. Hvis en katekumen eller en døpt kristen ønsker å bli soldat, skal han utstøtes, da han har foraktet Gud."

Her ser vi klart at ingen som fikk undervisning i den hensikt at man skulle døpes, eller var døpt, kunne være eller bli soldat. Det er tydelig at Hippolyt følger den apostoliske praksis.

Mitt spørsmål er: Kan vi bare se bort fra de tidlige kristnes vitnesbyrd?

(fortsettes)