Sør-Korea har fått sin første kristne samvittghetsfange med mennonitisk-bakgrunn

Sang-Min Lee (bildet), er en ung sørkoreansk mennonite, som nå soner fengselsstraff fordi han av trosoverbevisning ikke kan avtjene sin verneplikt.

Det var ganske nøyaktig for ett år siden - i oktober 2013 - at Sang-Min Lee ringe politiet for å melde fra om at han av samvittighetsgrunner ikke kunne avtjene sin obligatoriske militærtjeneste. Saken kom opp for domstolen seks måneder senere, og Sang-Min Lee ble ført direkte fra rettssalen til fengselscellen. Han ble dermed den første mennoniten i Sør-Korea som må sone fengselsstraff på grunn av sin tro.

Det er avisen The Mennonite som skriver om Sang-Min Lee.

Samvittighetsfanger i Sør-Korea
Sør-Korea som lever med et konstant spenningsforhold med Nord-Korea har obligatorisk verneplikt, for alle menn i alderen 18-35 år. Det finnes ingen alternativ siviltjeneste. Som et resultat har Sør-Korea den største andelen av samvittighetsfanger i verden. I 2013 rapporterte FN's Menneskerettighetsråd at 92,5 prosent av alle verdens fengslede samvittighetsfanger befinner seg i Sør-Korea.

Det er få pasifister å finne i  Sør-Koreas kirker. De tradisjonsrike båndene til den obligatoriske verneplikten er særdeles sterk. Her gis det lite rom for selvstendige og annerledes tenkning.

Selv kommer Sang-Min Lee fra en familie som har sterke røtter i det militæret i Sør-Korea. Militærtjenesten sees nærmest på som en hellig forpliktelse, så det har derfor kostet den unge gutten ikke så rent lite å våge å trosse denne tradisjonen.

Det var gjennom å studere livene til andre kristne samvittighetsfanger at Sang-Min Lee kom frem til at han ikke kunne avtjene sin verneplikt ved å bære våpen. Han begynte å gå regelmessig i 'Grace and Peace Mennonite Church' i Seoul. Det var mens hans studerte beretningene om arrestasjonen av Jesus, og Jesu ikke-voldelige måte å møte aggressorene på, at han bestemte seg for at han ikke under noen omstendighet kunne ta livet av et annet menneske.

Kristen stortingsrepresentant vil ære soldater med seremonier og medaljer

Et lite apropo til artiklene og debatten som pågår her på bloggen om kristne kan delta i militærtjeneste og krig. Nå foreslår stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad (bildet) fra Kristelig Folkeparti at soldater som kommer hjem fra krigstjeneste i Afghanistan bør få flere æresbevisninger!

Til avisen Dagen/Magazinet sier Ropstad: "Derfor ønsker jeg å hedre soldatene som er villige til å ofre livet for vår sikkerhet på en bedre måte. For eksempel kunne de fått en sermoni og blitt overrakt en medalje når de kommer hjem fra Afghanistan og andre land."

En representant fra et parti som bruker ordet "Kristelig" foran partinavnet, fremmer altså et forslag om at soldater, som kanskje har tatt livet av andre, skal få seremonier og få overrakt medaljer, til og med ut over det de allerede blir gjenstand for!

Vi har jo sett slikt i andre sammenhenger som vi ikke liker å sammenligne oss med. Det problematiske for meg er at en kristen går ut med en slik støtte til krig og krigstjeneste, når dette er helt fremmed for Det nye testamente og for den tidlige kirken. Dette har jeg dokumentert nå i fem artikler.

Personlig har jeg bare ett ord om Ropstads forslag: tragisk.

Det er tragisk når kristne stiller seg i bresjen for, ikke bare å forsvare bruk av vold og drap, men også hedre de menneskene som gjør det. Dette er et eksempel på den vanhellige alliansen mellom stat og kirke som kom etter at keiser Konstantin gjorde den kristne tro til Romerrikets religion.

Verken Jesus, apostlene eller de direkte etterkommerne la hendene på en soldat for å velsigne hans krigstjeneste.

La oss minne om biskop Cyprians (210-258) ord:

"Verden drypper av blod som blir utgytt gjensidig. Når enkeltpersoner begår drap, er det en forbrytelse; dyd kalles det når det utføres på samfunnets vegne."

Foto: KrF

Se også:

http://www.vl.no/kristenliv/article4825927.ece

Kan en kristen avtjene militærtjeneste? Hvordan så de første kristne på dette? Del 6

Hva er galt med dette bildet?

Svaret er vel opplagt? Kombinasjonen av Jesus og våpen. De aller fleste, med noen svært få unntak, vil si at bildet nærmest er på grensen til det blasfemiske. Ingen forbinder Jesus med drap av andre mennesker.

Likevel. Tusener på tusener er drept i Hans navn. Og en god del kristne ser ut til ikke å ha noen skrupler med å ta i bruk våpen selv, både i forsvar og i angrep.

Jesus er vel den mest antivoldelige personen av alle. Det er det ikke vanskelig å se om man leser evangelieberetningene. Leser man Apostlenes gjerninger og brevene finner man at ingen kristen tok del i opprør mot Romerriket. Det til tross for at nettopp romerne utsatte dem for grusomme forfølgelser, og drepte et stort antall av dem. Vi finner heller ingen beretning om kristne som forsvarte seg med våpen når romerne kom for å ta deres barn, kvinner og menn. De led heller martyrdøden.

Ser vi på det samlede skriftmateriell som finnes fra den første kristne tiden - fra apostlene og frem til keiser Konstantin gjør den kristne tro til religion for Romerriket - finner vi at urkirken var totalt avvisende til deltagelse i det militære. Faktum er at det var visse yrker man ikke kunne ha, om man skulle være medlem av de første kristne forsamlingene. Et av dem var å være soldat. Da ble man nektet dåpen og nattverden. Det først etter at keiser Konstantin blander sammen stat og kirke at dette endres.

Likevel. Mange kristne forsvarer at kristne kan være soldat.

Argumentet de blant annet bruker er dette: De vil forsvare landet de bor i.

Denne problematikken var ukjent for de første kristne. De første kristne representerte en multietnisk kultur, de som fra mange forskjellige land. Men de var likevel bevisste på at de ikke tilhørte denne verden. De så på seg selv som pilegrimer på vei til deres nye hjemland, himmelen. De representerte et nytt rike - Guds rike, hvor helt andre regler og etiske retningslinjer gjaldt.

Synet om at vi skal forsvare landet vårt har gjennom historien ført til at kristne har stått mot kristne, og drept hverandre. For et stykke land. I stedet for å forkynne Guds rike - både gjennom ord og gjerning - har de tatt livet av mennesker som ikke har hørt om Jesus! De har frarøvet en annens kone og barn deres far og forsørger. De har drept en annens bror.

Hvorfor er det så taust i kristne sammenhenger når det gjelder disse spørsmålene? De aktualiseres for mange når det blir et spørsmål om de skal avtjene verneplikten, eller ikke. Men fra kirkelig hold er det stille. I statskirken finnes det feltprester, og vi ser i ulike ortodokse og katolske sammenhenger, prester som velsigner soldatene. Alt dette er veldig fjernt den første menighets praksis. I dag snakker mange om at vi må vende tilbake til urkirken, men det ser kun ut til å gjelde tanken om hvordan de kristne kom sammen. Så tragisk at de samtidig utelater hva denne kirken faktisk lærte og levde.

Kan en kristen avtjene militærtjeneste? Hvordan så de første kristne på dette? Del 5

I fire artikler har jeg dokumentert hvordan de første kristne så på det å avtjene militærtjeneste. Fra aposteltiden og helt frem til keiser Konstantin (bildet) gjør den kristne tro til Romerrikets religion, og knytter stat og kirke sammen, er samtlige kilder entydig avvisende. Det å være en kristen er uforelig med det å være militær eller gå i krig.

Forandringen kommer altså - som med så mye annet - med keiser Konstantin. I den forrige artikkelen skrev jeg om kirkemøtet i Arles, som stikk i mot det som hadde vært gjeldende frem til nå, sier at "de som kaster fra seg sine våpen i fredstid, skal utelukkes fra nattverden." Frem til dette kirkemøtet var det motsatt. Ingen som inngikk i Romerrikets hær kunne delta i nattverden. De ble utelukket fra menigheten.

Overraskende for enkelte er kanskje det faktum at Athanasios (295-373), sekretær for sin biskop og deltager på det første kirkemøtet i Nikea i 325, senere biskop i Aleksandria og som stod på barrikadene under den arianske striden, nærmest uten reservasjoner sanksjonerer krigsdeltagelse. Han skriver:

".... det er forbudt å drepe, men i kriger er det å slå ihjel sine motstandere både lovlig og rosverdig." (Brev XXVI, 174 B)

Det er interessant å merke seg at Athanasius mener det motsatte av Cyprian, som jeg har sitert i en av de andre artiklene.

Fra og med keiser Konstantin ender altså kirken synet på deltagelse i krig og forsvar. Er det bare en tilfeldighet. Frem til keiser Konstantin hadde Kristi forsamling opplevd ulike perioder med hard forfølgelse, og det var et tydelig skille mellom stat og kirke. Med keiser Konstantin endres dette. Nå er det plutselig mulig at stat og kirke kan gå sammen, og det er helt greit at kristne tar våpen i bruk for å forsvare det riket som hadde vært de som forfulgte de kristne. Farger dette Athanasios så mye at han ikke ser at han endrer den apostoliske praksisen?

Ikke et eneste sted i Apostlenes gjerninger eller i brevene ser vi at de kristne gjør opprør mot Romerriket, eller tar våpen i bruk når romerske soldater kommer for å arrestere og drepe dem. Fra keiser Kontantins dager endres dette.

(fortsettes)

Kan en kristen avtjene militærtjeneste? Hvordan så de første kristne på dette? Del 4

Origenes (185-254) var en av sin tids viktigste teologer, en briliant tenker med sinnet hengitt til Gud. Også Origenes omtaler spørsmålet om kristen tro er forenelig med militærtjeneste. Lik Tertullian og Hippolyt, som jeg har skrevet om i de to foregående artikler, trekker han samme slutning som dem: det er uforenelig. Det ble rettet innvendinger mot hans syn fra en person ved navn Kelos, som henviste til Moses. I Det gamle testamente tillot og påbød Gud krig i visse tilfeller. Til dette svarer Origenes at vi ikke lenger er under den statsdannelsen som Moses representerte. I evangeliets tid er krig og krigsdeltagelse umulig. De kristne kan bare føre krig med sine bønner:

"Det er ingen som kjemper bedre for keiseren enn vi. Vi drar riktignok ikke i felten med ham, heller ikke dersom han forlanger det, men vi kjemper for ham i det vi danner vår egen hær, ved våre bønner til Gud." (Contra Celum VII, 26)

En annen som er like avvisende til militær- og krigstjeneste er Cyprian (210-258), som bare noen år etter sin omvendelse ble biskop eller tilsynsmann i Kartago. I skriftet Ad Donatum bruker han ironien for å understreke sitt poeng:

"Verden drypper av blod som blir utgytt gjensidig. Når enkeltpersoner begår drap, er det en forbrytelse; dyd kalles det når det utføres på samfunnets vegne."

I et skrift fra den tidsepoken vi her snakker om, Acta Maximilianus, får vi ta del i det vi kan kalle en sesjon i år 295 e.Kr. Soldatsønnen Maximilianus nekter å oppgi sitt navn. Begrunnelsen er at han er en kristen, og så sier han:

"Jeg har ikke lov å gjøre militærtjeneste, for jeg er en kristen."

Det er interessant å se at stemmene fra den første kristne tiden er samstemte. For urkirkens medlemmer var det helt utenkelig å gjøre militærtjeneste, ingen av dem som gjorde det kunne ta del i menighetens liv og dermed i nattverden.

Hvorfor er det annerledes i dag? Når dette var utenkelig for de første kristne, hvorfor er det ingen problemer for enkelte at kristne tar del i militærtjeneste i dag? Hva er forandret?

Det er først ved kirkemøtet i Arlles i 314 at man endrer praksis for dette. Altså etter at keiser Konstantin gjør kristendommen til Romerrikets offisielle religion. Der heter det: "Om dem som kaster fra seg sine våpen i fredstid, ble det besluttet at de skulle utelukkes fra nattverden." Altså det stikk motsatte av det som hadde vært praksis frem til nå. Dette var en konsekvens av at stat og kirke nå var ett, og keiser Konstantin var kirkens høyeste beskytter. Et ikke uvesentlig poeng.

(fortsettes)

Kan en kristen avtjene militærtjeneste? Hvordan så de første kristne på dette? Del 3

Er kristen tro forenelig med å være soldat? Dette er tredje artikkel i en serie hvor vi forsøker å belyse spørsmålet sett med de første kristnes øyne. I forrige artikkel siterte vi Tertullian, en av de største apologeter i urkirken. Han avviste denne muligheten, og han var slett ikke alene. En annen var Hippolyt (170-235), som var pastor for en kristen forsamling i Rom og forfatter av en rekke skifter, blant annet Traditio apostlica (Den apostoliske tradisjon), som gir et detaljert innbikk i menighet- og gudstjenestelivet på 200-tallet.

I dette skriftet finnes det en liste over de yrker man ikke kunne ha om man skulle bli katekumen, det vil si: gis opplæring i den kristne tro forut for dåpshandlingen. Skulle man opptas som katekumen, var det visse yrker som man måtte slutte med å utøve. Her heter det i kapitel XVI, 17-19:

"En militær befalingsmann eller en kommunal øvrighetsperson som bærer den røde toga, må enten gi avkall på sin stilling eller avlyses. Hvis en katekumen eller en døpt kristen ønsker å bli soldat, skal han utstøtes, da han har foraktet Gud."

Her ser vi klart at ingen som fikk undervisning i den hensikt at man skulle døpes, eller var døpt, kunne være eller bli soldat. Det er tydelig at Hippolyt følger den apostoliske praksis.

Mitt spørsmål er: Kan vi bare se bort fra de tidlige kristnes vitnesbyrd?

(fortsettes)

Kan en kristen avtjene militærtjeneste? Hvordan så de første kristne på dette? Del 2

Et møte med de første kristnes tro - den tro som var i samsvar med apostlenes - kan både være overveldende og særdeles utfordrende! Den er i mange henseender svært ulik dagens kristendomsutgave. Også når det gjelder spørsmålene knyttet til om en kristen kan ta del i militærtjeneste eller ikke. Mye av dagens syn preges av Luthers toregimetslære, og hans sammenblanding av stat og kirke.

Jeg skal nå ta for meg noen av stemmene vi møter i urkirken, som har noe å si om dette. Dette er altså stemmene før keiser Konstantin gjør den kristne tro til den ledende religionen i Romerriket.

Tertullian (tegningen) - kanskje mest kjent for sine ord: Martyrenes blod er kirkens sæd - urkirkens mest begavede apologist, har etterlatt seg skrifter som spenner over en 20 års periode, fra 190 til 210 e.Kr. Han er den første som behandler spørsmålet om en kristen kan gjøre militærtjeneste. I hans skrift - De Corona (Om kransen) - forteller han om en militær høytidelighet hvor de som deltok skulle møte med en blomsterkrans om hodet. En kristen som var utkommandert møtte barhodet og nektet å bære blomsterkransen. Begrunnelsen var at han var en kristen. Konsekvensene var at mannen ble kastet i fengsel. Tertullian på sin side uttrykker stor beundring for mannens mot. Så skal vi merke oss hva Tertullian faktisk skriver:

"Skal det være tillatt å ferdes med sverd ved siden når Herren har kunngjort at den som gjør bruk av sverd skal falle for sverd? Og skal fredens sønn kunne delta i slag, han som ikke engang får lov til å føre en rettsstrid? Og skal han legge i lenker og fengsle og pine og henrette, han som ikke får lov til å hevne urett mot seg selv?" (De Corona II)

Hva er det Tertullian sikter til når han skriver om at kristne ikke kan føre rettsstrid? Det kan ikke være noe annet enn det apostoliske påbudet i 1.Kor 6,1-11, hvor en kristen ikke skal eller kan føre en rettssak mot en annen bror.

"Men det er allerede et stort nederlag for dere når dere går til rettssak mot hverandre. Hvorfor kan dere ikke heller finne dere i å lide urett? Hvorfor kan dere ikke heller lide tap?" (v.7)

I et annet skrift av Tertullian - De idoloatria - reiser han i kapitel 5 spørsmålet om en kristen kan omvendes til å bli soldat? Og enda mer konkret i forhold til medlemsskap i en lokal forsamling: "Kan representanter for militærstanden slippe til blant de troende, endog bare de lavere militære grader som ikke har ofringsplikt eller rett til å idømme dødsstraff?" Tertullians svar er et rungende og kategorisk nei.

(fortsettes)

Kan en kristen avtjene militærtjeneste? Hvordan så de første kristne på dette? Del 1

Hvordan stilte de første kristne seg til militærtjeneste? Spørsmålet er aktualisert etter en debatt rundt nyheten om at produsenten av kikkertsiktene på våpen amerikanske soldater bruker, har inngravert skriftsteder fra Det nye testamente.

De første kristne tok Jesu ord i Bergprekenen på alvor. For dem var ikke dette ord om et fremtidig tusenårsrike, men Gudsrikets realiteter der og da:

"Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9) "

"Igjen har dere hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke sverge falskt, men du skal holde dine eder for Herren. Men Jeg sier dere: Sverg ikke i det hele tatt." (Matt 5,33-34a)

"Dere har hørt at det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men Jeg sier dere: Stå ikke imot noe ondt menneske! Men den som slår deg på det høyre kinnet, ham skal du også vende det andre til. Og den som vil saksøke deg og ta fra deg kjortelen din, ham skal du la få kappen din også. Og den som tvinger deg til å gå en mil, med ham skal du gå to." (Matt 5,38-41)

"Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men Jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som ondskapsfullt utnytter dere og forfølger dere. Slik skal dere være barn av deres Far i Himmelen." (Matt 5,43-45a)

Ser vi litt nærmere på det historiske kildematerialet vi har, både Det nye testamentes egne skrifter og de skriftene vi har som de første kristne forfattet, kan vi slå fast at ingen kristen frem til det tredje århundre ville frivillig avtjene militærtjeneste. Dette syn støttes også av forskerne A. Harnack, C.J. Cadoux, and G.J. Herring, som har spesialisert seg på studier av den første kristne tiden.

Det er flere grunner til dette:

1. Som kristne var de borgere av et annet rike: Guds rike.
2. De kunne ikke avlegge ed.
3. De levde etter prinsippene i Bergprekenen.
4. Deres lojalitet var mot Kristus, ikke keiseren.
5. Å tjene under keiseren ble ansett som å tjene under avguder.

A. Harnack skriver i sin bok Militia Christi at ingen kristen som var døpt ville bli soldat i hvert fall frem til keiser Marcus Aurelius, det vil si omkring år 170 etter Kristus. Fram til da var de første kristne tydelige pasifister. Etter dette tidspunktet finner vi eksempler på at det ble gjort kompromisser, men i følge A. Harnack holdt det pasifistiske synet seg sterkt frem til det fjerde århundre.

(fortsettes)

En total forvregning av sann kristen tro

Jeg har ikke ord for dette, men jeg kan forsøkte å finne noen: Kvalmende, frastøtende, opprørende, absurd.

Hva jeg sikter til? At amerikanske soldater inngraverer bibelvers på våpnene de bruker for å drepe andre mennesker.

Det er VG Nett som skriver om denne usmakelige vanhellige og Gudsbespottelige praksisen. Et av ordene som misbrukes på denne måten er 2.Kor 4,6: "For Gud som bød lyset å skinne ut fra mørket, Han har latt det skinne i våre hjerter, for å la lyset fra kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skinne fram." Dette, og andre vers fra Det nye testamente, skal i følge artikkelen i VG være inngravert på siktene på våpnene!

Dette er omtrent så langt det er mulig å komme fra sann bibelsk kristen tro. Mesteren selv sa:

"Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9)

Vi må tilbake til nytestamentlig praksis hvor det var uforenelig for en kristen å avtjene militærtjeneste, og vi må være frimodige og holde frem at stat og kirke ikke hører sammen. Anabaptistene var svært tydelige på dette, så måtte da også mange av dem bøte med livet på grunn av sin pasifistiske holdning. Jeg er glad for å tilhøre en sammenheng som aldri har brukt våpen eller tydd til vold mot meningsmotstandere.


Se VG artikkelen her:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=579389