Er kristen tro forenelig med å være soldat? Dette er tredje artikkel i en serie hvor vi forsøker å belyse spørsmålet sett med de første kristnes øyne. I forrige artikkel siterte vi Tertullian, en av de største apologeter i urkirken. Han avviste denne muligheten, og han var slett ikke alene. En annen var Hippolyt (170-235), som var pastor for en kristen forsamling i Rom og forfatter av en rekke skifter, blant annet Traditio apostlica (Den apostoliske tradisjon), som gir et detaljert innbikk i menighet- og gudstjenestelivet på 200-tallet.I dette skriftet finnes det en liste over de yrker man ikke kunne ha om man skulle bli katekumen, det vil si: gis opplæring i den kristne tro forut for dåpshandlingen. Skulle man opptas som katekumen, var det visse yrker som man måtte slutte med å utøve. Her heter det i kapitel XVI, 17-19:
"En militær befalingsmann eller en kommunal øvrighetsperson som bærer den røde toga, må enten gi avkall på sin stilling eller avlyses. Hvis en katekumen eller en døpt kristen ønsker å bli soldat, skal han utstøtes, da han har foraktet Gud."
Her ser vi klart at ingen som fikk undervisning i den hensikt at man skulle døpes, eller var døpt, kunne være eller bli soldat. Det er tydelig at Hippolyt følger den apostoliske praksis.
Mitt spørsmål er: Kan vi bare se bort fra de tidlige kristnes vitnesbyrd?
(fortsettes)
11 kommentarer:
Jeg tror det har vært ulike syn på dette også i den første kristne tid. Minner om Kornelius , som var og ble militær offiser.
Og hva med dagens Israel? Denne staten hadde for lengst vært utslettet, hadde det ikke vært for landets modige soldater og avanserte våpensystemer! Dersom Israels ledelse hadde hatt en pasifistisk innstilling, hadde de ikke eksistert en eneste dag!
Nei, jeg tror NT skiller klart mellom hva enkeltmennesker skal gjøre og hva en stat kan gjøre. Dette ser vi klart i Rom. 13.
Spørsmålet er jo om Kornelius forble offiser. Med det skriftlige materialet vi har fra før-Konstantinsk tid er det mer som tyder på at han ikke forble det, enn at han forble det. Ut fra dette materialet er det mest sannsynlig at de som tjente i det militære måtte slutte med det. Av flere årsaker. De fikk ikke del i nattverden, og de ble utestengt fra menighetsfellesskapet.
Det er viktig å skille mellom Israel og menigheten, såvel som det er viktig å skille mellom stat og kirke.
Kristi forsamling er noe helt annet enn Israel i den forstand at Israel har et land og er et etnisk folk. Kristi forsamling har ingen nasjonalstat. Ideen om kristne land finner man ikke i Det nye testamente. Kristi forsamling er multietnisk. Medlemmene er del av Guds rike. De bor i ulike nasjonalstater, og de underordner seg de lover som myndighetene i disse landene har fastsatt. Dog med ett unntak: om de ikke strider imot Guds ord.
Vi må heller ikke glemme, Petter, at en av årsakene til at Romerriket forfulgte de første kristne, var at de ikke ville ta del i keiserdyrkelsen. For en som deltok i keiserens hær, var det ikke et valg, men noe de måtte bøye seg for. En kristen kunne ikke bøye seg for en keiser og utrope han til konge. En kristen hadde Jesus som konge.
Utfordringen vi står overfor er at det skriftlige materialet vi har fra før-Konstantinsk tid viser at kristne ikke var en del av det romerske militære systemet. Burde ikke det telle? Faktum er at den ene kristenlederen dengang etter den andre avviste at dette var en mulighet. Vi finner ikke uttrykk for at noe annet syn er representativt.
Skal en kristen forsvare en nasjon med våpen i hånd? Er det riktig å ta et annet liv for å forsvare et landområde?
Om svaret er ja, hvorfor grep ikke de første kristne til våpen og forsvarte seg mot Romerne? Når de kom for å arrestere de første kristne, hvorfor drepte de ikke motstanderen, før motstanderen drepte kona og barna? Hvorfor finner vi ikke eksempler på "kristne" kriger og opprør i Apostlenes gjerninger?
Synes dette er en veldig interessant serie, og en veldig interessant diskusjon.Det har vært veldig vanskelig for meg å forsone meg med at kristne kan drepe andre.For å forsvare et land.Jeg har vært ukjent med "stemmene fra de første kristne tid," som handler om disse spørsmålene.Nå er det flere ting som faller på plass for meg.Jeg har vanskelig for å se for meg Jesus med maskingevær.Hvorfor skulle hans barn bære dem? Ole Anders
Flott at det finnes noen som skriver om disse spørsmålene. Dette er jo nærmest en ikke-debatt i kristne sammenhenger her i Norge.
Jeg har ikke studert skriftmateriale fra den første kristne tid. Men jeg har studert Bibelen. Og hva med David? Han blir betegnet som mannen etter Guds hjerte, men han var da en stor kriger!
Angrepskrig er selvsagt synd, fordi den er et produkt av begjær og hat. Men Gud er ordens Gud og vil at nasjonenes grenser skal respekteres. Derfor er det nødvendig med vakthold til vern om liv og arbeid.
Som kristne har vi da grunn til å være takknemlige for at engelske flygere klarte å ødelegge Hitlers tyranni med bombene sine. Skal en slik "dirty job" overlates til de ufrelste? Har vi ikke et ansvar vi som er troende også? Å unndra seg dette ansvaret, er for meg usolidarisk og derfor uetisk. Skal andre ta på seg den tørn som jeg selv er for pysete til å utføre?
Jeg kan ikke se at Bibelen forbyr en kristen å delta i landets forsvar. Som aldri før trenger vi et forsvar mot råskapen som herjer så mange steder i denne jammerdal.
Og hva hvis Norge igjen skulle bli angrepet av en fiendlig makt? Skulle ikke du også, Bjørn Olav, ønske at forsvaret vårt klarte å slå angriperne tilbake? Men hvordan kunne du ønske det, dersom du selv er motstander av hele miltitærvesenet?
David hører til Den gamle pakt. Som jeg skrev i det forrige svaret til deg, Petter, er det underlig at vi ikke finner noe i Apostlenes gjerninger om at de første kristne forsvarte seg mot romerne, eller gikk til angrep på dem. De romerske keiserne forfulgte dem på det grusomste, og drepte menighetens medlemmer: barn, kvinner og menn. Likevel finner du ikke ett eneste eksempel, verken i Apostlenes gjeringer eller i brevene som viser at de forsvarte seg med våpen i hånd. Tok de feil alle disse da?
Hva med medlemmene av Kristi forsamling som ble forfulgt av Romerkirken, og senere også både lutheranere og reformere, som ikke tok til våpen. Tok de også feil? Burde de ha funnet frem sverd og kniver og spyd og drept?
Jeg leser det du skriver om å forsvare landet, og jeg forstår tankegangen din. Men er dette en kristen tanke? Eller er ditt syn preget av Luthers toregimentslære?
Om Norge skulle bli angrepet av en fiendtlig makt? Da ville jeg vel yte passiv motstand, men jeg ville aldri kunne gripe til våpen og ta en annens liv. "Og tar de enn vårt liv, gods, ære, barn og viv ... Guds rike vi beholder."
Men selv om vi ser annerledes på dette, Petter, anser jeg deg som en god venn.
Apostelgjerningene og de kristnes situasjon overfor Romerriket handler ikke om nasjonenes rett til selvforsvar, men om enkeltmenneskers situasjon. Derfor kunne de ikke gripe til våpen.
Men Paulus sier altså at øvrigheten er innsatt av Gud, og at den ikke bærer sverdet for ingenting, men at den skal være en trussel mot den onde gjerning.
Altså har myndighetene lov til å bruke vold for å stoppe ondskap. (Rom. 13, 1-6). Historien har mange eksempler på at nasjoners nødverge har avverget større ulykker. Min påstand er at den pasifistiske holdning som var så utbredt i Europa i 30-årene, var en indirekte årsak til at nazismen ikke ble stoppet før katastrofen var et faktum.
Men dette er jo selve poenget, Petter. De første kristne så ikke seg selv som en del av Romerriket, men av Guds rike. For dette riket gjaldt helt andre prinsipper enn Romerriket. Glem ikke at de kristne i urkirken representerte et mangfold av folkeslag. De fleste av dem var undertrykket av Romerriket. Likevel de gjør ikke opprør, de yter ingen motstand. Og de forsvarer seg ikke. Dette er apostelkirken, og i alle år frem til Keiser Konstantin var det slik. Hva sier det oss?
Ja, øvrigheten er innsatt av Gud, og det trodde jo de som tilhørte urkirken. Men de var ikke en del av verdenssystemet. Ved dåpen hadde de brutt med dette.
Verdenshistorien forteller oss jo om "kristne" som har stått imot "kristne" og drept hverandre i grufulle kriger.
Er ikke dette noe av problemet da?At vi ikke ser at vi er en del av et annet rike?Tanken om en kristen nasjon finner vi vel ikke i NT?Jeg er veldig glad i Norge.Men jeg er en himmelborger.Jeg har sluttet å stemme ved valg.Vil ikke være en del av det systemet.Har det hjulpet de kristne i det hele tatt?OLe Petter
Du snakket om Tyskland Petter som eksempel på at kristene må kjempe for rettferdighet.
Nå har det seg slik at Hittler brukte "Gud er med oss " på beltespennene har jeg hørt ?
Hvis alle kristene i Tysklan hadde gått mot han så vile vi ikke ha noen 2 verdenskrig i det hele tatt.
Hvor mange kristene i Ttyskland lukket ikke øynene for gasskammere og drap under krigen ?
Som Bjørn Olav sier kan man yte passiv motstand som Gandi som klarte å få engelskmennene ut av India uten ett våpen.
Så hvia alle kristene i alle land fulgte Jesus ville det ikke bli noe krig her.
Muslimske ledere sier det samme tilogmed Iran sier at hvis vi fulgte Jesus så ville dem ha respekt for oss å ikke våge å angripe vesten for dem sier at de vil Koranen hindre dem i det.
Så dat står vi bare igjen med diktatorer i fattige land som ikke kan overleve hvis Usa og resten av verden går imot dem.
Så Jesus har rett men så lenge Hans legeme er splittet i å følge verdens ånds leder isteden for legemet som er i alle land vil makten ligge i ikketroende ego hender som sender folk i døden.
Broderlig til dere i Kristus
Jesu første disipler nektet befatning med militærtjeneste og vold. Det synes å være god historisk dokumentasjon for en slik konklusjon. De skulle til og med elske sine fiender, slik Jesus hadde lært , noe som selvsagt utelukker vilje til å ta andres liv. Kirkens avvik fra dette opprinnelige kristne standpunktet kan en f.eks lett se ved å lese den lutherske kirkes trosbekjennelse Confessio Augustana, artikkel 16, som fordømmer dem som ikke vil gjøre krigstjeneste. Kanskje ikke så rart....all den tid bibelen forutsier frafall fra sann kristendom..?
Legg inn en kommentar